Kim von Klev

synth og syre

2011-10-23T18:34:00.002+02:00

hei, dere.

unnskyld for å skuffe dere med et innlegg som egentlig forteller dere at denne bloggen er død.
joda, vi viste vel alle egentlig at denne nettsida var død for lengst, men jeg erklærer den i hvert fall død i dette øyeblikk.

det er litt leit, egentlig. at denne bloggen har ligget her, åpenlyst død, uten at jeg, som på et tidspunkt anså den som min aller beste venn, har brydd meg. jeg har vel kanskje nektet å innse at den var død. men denne bloggen var samtidig livet mitt på flere tidspunkt.

samtidig er det som en av dine beste venner, på et eller annet tidspunkt blir forholdet mellom dere to for strengt. og man vokser fra hverandre. og man innser at det finnes bedre venner.

det har hendt jævlig mye med meg de siste åtte månedene siden jeg sist har vært her. og jeg har hatt lyst til å fortelle det til dere. veldig gjerne. selv om dere sannsynligvis har vært her først og fremst for musikken, så har personlige utleveringer fra min side alltid vært en del av pakken.

men jeg har ikke kunne fortalt dere noe her. fordi reglene jeg satt meg selv for bloggen ble for strenge til at jeg kunne skrive om noe enkelt og annerledes.

jeg har kanskje drept min aller beste venn, men jeg har fått en ny en. og dere må gjerne hilse på den. for musikk kommer til å være en essensiell del av den bloggen også. kanskje i enda større grad. men på andre måter. men den vil i hvert fall aldri sette strenge regler for hva jeg kan gjøre.

jeg er glad i dere.

hils på
http://synthogsyre.blogspot.com/

Underoath

2011-02-04T18:15:00.005+01:00

Kristenrock, schmristenrock.

Et uttrykk som gir meg, en ateistisk agnostiker, lettere gufs (Det slo meg plutselig at dette er et teit ord.). Ikke fordi rocken er kristen, men fordi rocken er dritt. Kristne (les: pinsevenner) har en tendens til å godta komplett banale drittlåter med tekster mer direkte enn de fleste barnesanger kun fordi ens religion er inni bildet. For svarte, da, det må da gå an å ha litt kritisk sans tross i sin åndelige tro.

Uansett, poenget mitt er at Underoath, som har gjort det klinkende klart at de er en kristen gjeng, klarer å bruke gudstroen sin til noe konstruktivt, og ikke bare noe destruktivt. Det står det tonnevis med honnør i. "Metalcore låter jo ikke akkurat så veldig kristent ut, eh?". Din ignoranse slår litt sprekker, (Dette er et rent hypotetisk eksempel, altså.) ettersom de har gått for en lyrisk vag-ness som både lovsang og mye hiphop burde tenkt litt oftere på, samt et lydbilde fylt av, joda, en hel del tunge riff og hardcore-energi, men også drømmende og melodiske elementer som ofte gir en følelsen av å være i verden etter Johannes Åpenbaring har slått til. Jeg vet dette er fryktelig spekulativ musikkanalyse, men det fremstår på mange vis som om Underoath har en utforskende og nysgjerrig/hevngjerrig fot i Helvete og en troende og optimistisk fot i Himmelen, og med det har ordnet seg et lydbilde det oser dynamikk, eksperimentell vilje og pur åsåmness av. Bra gjeng, disse Florida-kisene.

Det kan jo muligens være verdt å nevne at ingen som originalt var med i bandet er med lenger, ettersom han siste fra originalbesetningen sluttet før Ø (Disambiguation) kom ut i høst - en sak jeg dessverre ikke fikk med meg før nylig. At plata kom ut, altså. En annen viktig detalj å merke seg er at de har blitt betydelig bedre med årene, for etter å ha forsøkt å høre på de to første platene gav jeg rimelig fort opp. Det er godt mulig man her kan skylde på noen av de gamle medlemmene. Veldig godt mulig.

Lytt i Spotify.

Jeg vet ikke om dette har kommet greit frem før, men jeg kan ikke spille et eneste jævla instrument. Eller, alle gangene jeg har forsøkt å lære meg noen instrumenter har tålmodigheten tatt knekken på meg. Likevel har det seg slik at jeg har rollen som vokalist i et pedoforherligende band ved navn Kosefar & Sön, der vi på ekte pønkvis skriver tekster om hvor mye vi hater alt og alle. Objektivt sett er det relativt dritt, men vi hadde nå vår første gig noen sinne på skolen på tirsdag. Morro og slitsomt. Takk for meg.
.

Aristillus

2011-02-02T22:56:00.003+01:00

Foto: Siv Dolmen

Oisann. Sorry, ass. Jeg har ikke hatt så fryktelig mye tid i det siste. Innbiller jeg meg selv, i det minste.

En ting er sikkert. Denne bloggen har endelig ført til noe karrieremessig konstruktivt. De store nyhetene er nemlig at jeg tidlig i denne uka fikk min første anmeldelse publisert på Lydverket - og det av en plate av et band jeg aldri hadde hørt om før jeg ble spurt om å anmelde den. Fin gjeng, disse folkene i NRK.

Hvis jeg får si det sjøl, så er jeg ekstremt fornøyd med anmeldelsen. Du kan lese den i sin helhet eksakt her.

En følelse jeg ikke har følt siden november en gang er endelig tilbake. Den følelsen av å virkelig ikke ha tid til å få hørt godt på alle platene jeg har lyst til å kose meg med. Derimot kom det en plate forrige uke som jeg har gledet meg til lenge, og jeg har fått hørt en del på den allerede. Tjohei!

Norsk hardcore de siste årene er en skikkelig vakker historie, der man har hatt band som har gitt faen i det å måtte være så sjukt punk, og har dermed blandet drømmende partier, vindskeive gitarer og en hel dose mørk melodikk inn i uttrykket sitt. Band som har gjort dette tidligere er JR Ewing, Snöras og Kaospilot, for å nevne noen. En fellesnevner for alle de tre er et tungt behov for å tilegne seg en tykk og frodig Tom Sellick-aktig moustache. Av den grunn lagde jeg et album på Facebook hvor jeg samlet bilder fra norske hardcoreband som alle har ett eller flere medlemmer som har grodd denne Fysisk Format-moustachen, som jeg kaller den, ettersom den ser ut til å ha et gigantisk miljø i Norges desidert beste plateselskap hva hardcore angår; Fysisk Format.

Som en naturlig følge av disse bandene og deres lefling med både hipsterestetikk og modne melodier er det andre band som til slutt vil hente inspirasjon i dem igjen. Der har vi Aristillus. Dessverre er det fortsatt alt for unge til å gro seg en Fysisk Format-bart, men deres debutalbum ble i det minste sluppet på Fysisk Format for en ukes tid siden. Jeg gleder meg endeløst til å få se bartene deres.

Inntil videre kan jeg kose meg med Devoured Trees & Crystal Skies som, som nevnt, følger samme fotspor som nevnte band, i tillegg til at de gjerne dukker enda lengre ned i vintermørket. Det må sies at plata som en helhet kan føles noe monoton, men sånn ellers lever disse kisene på min alder fra Oslo opp til sin egen sjangerdefinisjon (indiecore), med, nemlig, hardcoreriff og -vokal, men også gitarer som er såpass lite støpt i bly at de kunne passet til et halvsympatisk indieband, samt at de har en sans for å la låtene på dynamisk vis forsvinne mellom grantrær og inn i et drømmende mørke. Aldeles nydelig er det. Det slår meg at Seigmen (når de faktisk ikke sugde, Total-era ca.) også kan ha vært inspirerende for bandet. Spesielt på tredjelåta på spillelista, Thru This Plague, føler jeg det der kommer frem. Takk for meg.

Lytt i Spotify.
.

Fujiya & Miyagi

2011-01-25T22:24:00.002+01:00

Inni ratata for et slitsomt navn å skrive, når en i tillegg kan ha godt av å huske det. Dårlig bandnavnplanlegging. Virkelig.

Nå kan kanskje likevel fremstå som om det har vært litt dårlig bandmessig planlegging fra disse britenes side fra starten av, for å si det slik. Om enn et skikkelig nytt bekjentskap for min del, med deres "personlige debutplate" (Den plata jeg, personlig, debuterte med band. Snedig, hva?) kun en uke gammal/fersk, så har jeg heldigvis tatt meg sammen en smule i det siste og bestemt meg for å ta et greit dypdykk inn i bands eldre materiale før jeg bare kaster meg på kun skulle skrive om det aller nyeste som for min del ble en velkomsthilsen.
Navnesvadaet? Vel, det har seg visstnok at når Fujiya & Miyagi - to engelskmenn, må vite, ikke japser - gav ut sin første plate i 2002, så var de bare to i bandet, der han ene gikk under pseudonymet Fujiya og han andre kalte seg selv Miyagi. Saken er slik at de etterhvert har innsett at de kanskje burde være litt mer folk enn én på synth og én som spiller gitar, og dermed har disse ni årene båret med seg to nye medlemmer, uten at bandnavnet har blitt utvidet. Ufint og hovent av "Fujiya" og "Miyagi", spør du meg.

De kan likevel skryte på seg å ha beholdt mye av den samme lydbildemessige ånden fra starten, sentrert rundt en slags base av monoton og seig elektronisk rock inkludert übersweete bassgrooves og daff og utydelig vokal. Det er den kompliserte måten å forklare det på, men som alt annet har noen eldgamle musikkskribenter skapt en egen sjanger for dette her. (Merk: de trenger ikke nødvendigvis å være eldgamle, men disse er nok eldgamle den dag i dag.) Betegnelsen "krautrock" er akkurat hva man kaller dette, og det vet Fujiya & Miyagi (DRITTNAVN!) veldig godt selv, ettersom musikken deres er tungt basert på sjølveste krautrock-pioneerene, Neu! og Can, to tyske gjenger som sannsynligvis var litt for slappe til å gidde å bry seg med verken å skulle ha noe særlig progresjon innad i låtene sine eller det å slå så fryktelig hardt på instrumentene. Så var de sikkert glad i synth og bass også, da.
Om jeg ser ned på dem? For all del ikke. Band som det der banet vei for et sjangeruttrykk jeg setter umåtelig pris på. Tyvm, Neu!, lissom. Og tusen mange takk Fujiya & Miyagi.

Lytt i Spotify.

Om det var moro i Trondheim for første gang? Yessir! Ikke bare stakk de to bandene jeg håpte på skulle vinne Urørtfinalen av med seieren (Honningbarna og Machine Birds), men jeg fikk møte masse nydelige folk jeg nærmest forguder i P3, som alle var ekstremt hyggelige med meg og pøste på med komplimenter og vennligheter. Og ikke minst spanderte de øl og div. på meg. Det skulle ha sin skjebnesvangre bakside, for en novise som meg innen det å havne nachspiel der man har vinbuffet - vel - jeg havnet på en kronsmell og måtte på mange vis bli hjulpet hjem til hotellet mitt av disse vennlige folkene i P3. For ikke å nevne lørdagen som fulgte. O, herre. Jeg kan jo skryte på meg noe så flaut som å sprutspy lakris og vond te på en stakkars kis på flyet hjem. Legendarisk debutvisitt til Trondheim, nevertheless.

Speaking of NRK P3. Sverige har også sin egen variant av P3, og de hadde nylig sin årlige prisutdeling der masse svenske band og musikere jeg digger opptrådte. Jeg kan blant annet nevne Säkert, Lykke Li, Robyn og Håkan Hellström. Vel verdt å se! P3 Guld, mine venner.
.

FNS

2011-01-20T23:53:00.001+01:00

Jeg fant ikke noe bilde relatert til FNS, så her er heller et av hans gudfar i aksjon.

Hei. Igjen.

Rytmisk musikk. Ved kun å blingse på hukommelsen tror jeg at jeg treffer på å påstå at "Sørnorsk senter for rytmisk musikk" finnes. Svada? Åpenbart, og jeg angrer allerede selv at jeg begynte innlegget slik, men en av de mange dogmereglene for "bloggen" er at det som skrives skal i størst mulig grad slippe gjennom sensuren. Inkludert siste setning.

Uansett, poenget er at hvis det finnes rytmisk musikk, ergo nesten all musikk i hele verden, så må det også finnes urytmisk musikk. Musikk uten noen særlig form for rytmiske trekk vil nok klassifiseres av de aller, aller fleste som "døvt" og "umulig å høre på". Noen andre, litt mer diplomatiske sinn, vil nok gå for betegnelsen "kunstmusikk". Nuvel, jeg er forsåvidt enig i sistnevnte, men det er langt mer musikk som kan kalles kunstnerisk enn bare denne urytmiske musikken, eller ambient, om du vil. Og selv tar jeg selvkritikk på å ha innleggsmessig lagt alt for lite fokus på denne formen for musikk, ettersom jeg virkelig digger det. Likevel krever det sin mann, ikke minst sin tålmodige mann sådan, for å ta seg bryet med å sette seg ordentlig godt inn i slik musikk. Også denne gangen tar jeg en råsjans, men tror den eneste pokingen jeg har hatt med sjangeren sålangt på dette nettstedet var med gitarhater, gitarvirtuos og gitareksperimentell Stian Westerhus i etterdønningene av hans solodebut i vår.

Vel, omtrent like lenge, altså, siden mars en gang i fjor, har en annen norsk soloartist imponert meg stort med en plate fylt til randen med vellydende urytmisk musikk. Denne herren heter derimot Fredrik Næss Sevendal, som forkortet blir, ja, riktig, FNS. En forkortelse jeg også kommer til å bruke resten av innlegget. Ut av latskap, selvsagt.
En fordomsfull person hva denne sjangeren angår vil nok forarge Kaptein Brian Eno og resten av hans ambientfølge med å føle at sjangeren består av komplett liktlåtende musikk. Den gang du skulle følge min oppfatning er svaret "njet".

Jeg hører selvsagt på mer av denne type musikk, men for å bruke Stian Westerhus som et eksempel til sammenligning ligger hans fokus langt mer på å utforske de skjulte sidene ved den elektriske gitaren og effektpedalene som kan kobles til, samt et atmosfærisk landskap (denne delen ved kunstmusikken blir, som med all annen kunsttolkning, veldig subjektiv) som føles som å dykke ned til Marianergropen, som på mange måter er langt mindre utforsket enn verdensrommet, for å studere hva som finnes i det evige mørket der nede, mens et ekstremt trykk, bobler og monsterlignende fisker presser på deg fra alle kanter. Både hva atmosfærer, instrumenter og melodier angår går FNS noen ganske annerledes veier. For FNS bryr seg i langt større grad om melodiene, og som en del av det havner han iblant litt i grenseland for hva man kan kalle urytmisk musikk.
For her blandes ekstremt mørk og minimalistisk instrumentalfolk vegger av pulserende og virkelig skremmende dødsbringende synther og deformerte gitarlyder, og for min føles det som å dykke ned i en post-apokalyptisk verden. Ikke en grå og moderne verden knust av hydrogenbomber, men heller et slags blåfrossent landskap fylt av evig forpinte gjenferder som en følge av det norrøne Ragnaroks etterdønninger.

Det er bare hva jeg føler. Og det er derfor ambientmusikk er så fryktelig fint. For det er mye nærmere ideen om kunsten enn såkalt rytmisk musikk. Den utfordrer ikke bare tålmodigheten din på uvanlig vis, men også sinnet ditt. Men ikke hør på meg, jeg kan fryktelig lite om dette med musikk, noe du har visst fra starten av, så never mind.

Likevel vil jeg skyte inn helt på tampen en utrop og en tung honnør til Erik Skodvin, kisen bak et annet norsk ambientprosjekt hvis navn jeg sparer inntil videre for å klø deg vennlig ved testiklene. Dette fordi han også står bak "labelet" Miasmah. Dette inkluderer FNS og masse andre åsåm nordiske støy&ambient-artister. Knips. Uansett, FNS.

Lytt i Spotify.

Dette blir det siste innlegget på ihvertfall et par dager, ettersom jeg endelig drar til Trondheim for første gang imorgen, på deres regning (lisensbetalere) for å se på Urørtfinalen 2011, som jeg visstnok skal ha vært med på å skape. Har du også tenkt å dra på Studentersamfundet i sjutiden i morgen, vær så snill å hils på denne karen (meg, dog med litt kortere hår akkurat nå). Det hadde jeg satt umåtelig pris på. Hvis ikke, så kan jeg jo uansett anbefale deg å se på Urørtfinalen i det minste. Den går direkte på NRK3 fra og med klokken åtte i morgen (fredag) kveld. Navnet mitt skal visstnok stå i rulleteksten også en plass, gitt.

Vi blogges! (Hehe, neida. _Så_ døv er jeg ikke.)
Ha det bra inntil videre, rather.
.

Bring Me The Horizon

2011-01-18T23:42:00.002+01:00

Foto: Tom Barnes

Tirsdagen er, ihvertfall etter hva tunge studier, analyser og regnestykker sier, ukens desidert kjipeste dag.

Av den årsak kjører jeg idag på med det som gæmlisene liker å kalle bråkemusikk/sinnamusikk, enn som for meg på mange måter er likestilt med omtrent alle andre sjangre jeg setter pris på - metall. Eller det som for genrepuristene går under navnet metalcore - en sak disse og flere briter har en tendens til å utføre svært bra. Og denne miksen av groteskt hard metall og hardcore-intensitet har britene også en greie for å blande nesten litt ubehagelig mye med melodisk vokal og diverse annen melodikk, noe amerikanerne innen samme sjangergren har et langt større problem med. Det blir fort at jeg tenker både "æsj" og "fjortismetall" på samme tid, mens Bring Me The Horizon kombinert med komplett elskverdige Architects (som forøvrig er et såkalt "kompisband") beviser at britene kan sitt på dette feltet.

Vel, nok fjas. Det må frem med en gang at guttene i Architects er langt, langt mer sympatiske. De gjør ihvertfall ikke som Oliver Sykes, frontmannen i BMTH, som har hatt en ufyselig greie for å pisse, jepp, urinere, på groupisene sine. Ufint. Skikkelig ufint.

Som nevnt klarer Architects og disse langt mindre sympatiske karene i BMTH, som det kalles på kort, og blande ekstremt velkalkulerte vendinger og låtprogresjoner, blodig tunge riff og generell åsåmness med de ofte døvere tingene ved metallen som gay-ass-vokal og lyrisk fjortisangst. Så lenge det gjøres smart, si, så er alt bra, egentlig. Ta for eksempel den übersmakfulle singelen fra sisteplata (som virkelig var min velkomstmelding til dette bandet for fullt), It Never Ends, (navnet på plata gidder jeg ikke skrive en gang, det er så mådderfåkkings langt at det gjør vondt) med åpenbart syntetiske strykere, og fryktelig lite maskulin tematikk som kjærlighetssorg, en sak som også kan gå fryktelig galt når man blander metall inn i det hele. Når en ikke kan høre hva 'em synger, si.

På mange måter er denne ferskeste skiva deres en så storslått, halvkompleks, blytung, emosjonell og ekstremt velprodusert sak at den treffer meg virkelig like godt som en gjeng selvmedlidende, sorthårede emokidz fra The Land of Neverending Rain: Britannia. Om enn en skikkelig drittgjeng, disse gutta, så er det vanskelig å ikke ha bittelite lyst til å ofre å bli urinert i ansiktet av Oli Sykes og hans venner etter dette her kun for å få gitt dem en liten varmhjertet klem som et "mange takk".

Lytt i Spotify.

Speaking of hardbarka musikk for sarte og trøtte folk: jeg har laget en spilleliste til, og også denne gangen med stor om- og gjennomtanke. Denne gang en slags metallcollage av den fineste, kulstyggeste og råeste metallen jeg kjenner til. Og litt til i grenselandskapet for streitingene. La meg få presentere Trippel Espresso.

Tvi, tvi, pusekatter.
.

The Gin & Tonic Youth!

2011-01-17T23:55:00.000+01:00

Fra musikkvideoen til White Tight Tights. Så det så.

Ah, platemandagen. Iblant en dag full av skuffelser, men som oftest er det en gledens dag med nydelige overraskelser.

Akkurat dette eksempelet på nytt, dagsferskt shit er nok ingen overraskelse sådan, ikke bare fordi jeg faktisk har hørt på plata en stund nå, ettersom den har sirkulert fritt på Wimp en håndfull uker allerede, men det faktiske plateslippet er idag. Som betyr et veldig velfortjent innlegg. Ikke at det har så fryktelig mye å si for deres kommersielle suksess hva jeg har å si om det, men la gå.

Vel, det må også nevnes at The Gin & Tonic Youth! har vært et bekjentskap i en god del tid, takket være Urørt. På grunn av dette, og sannsynligvis en annen faktor jeg kommer til snart, så har jeg levd i uvisshet en stund om når den helsikes plata skulle komme. Kort fortalt, dette er en bra dag. Det er ikke bare at jeg har falt for musikken deres som står bak min fascinasjon for dette bandet, men i stor grad på grunn av hvem The Gin & Tonic Youth! består av.
For jeg har nevnt det mang en gang, og jeg gjør det veldig gjerne igjen; The Low Frequency In Stereo er ikke bare Norges mest oversette band, men også et av landets aller beste band, med deres helt hensynsløse miks av retrofuturistiske og space-elskende krautrocktendenser, intens post-rock-velvære, og nydelige popsensibilitet. Nuvel, saken er at The Gin & Tonic Youth er en slags mangeårig lekegrind for to av nøkkelmedlemmene i The Low Frequency In Stereo, samt kongen av Hypertext: Erik Johan Bringsvor.

Stemmer, lekegrind. The Gin & Tonic Youth som navn byr jo på både ordspill og hint om deres musikalske referanser. (Les: Sonic Youth) Moro allerede, heh? Vel, musikken taler egentlig for seg selv. Gjøn, gjøn og atter gjøn. Uten at det blir slitsomt på noe vis. Det pleier ofte bli slik når flinke, store gutter med andre, litt mer mutte band som dagjobb finner ut at de skal sette seg ned med noen utslitte trommemaskiner, et nesten dødt råkkeorgel som ikke får slippe unna med noen form for nåde, spretne gitarer (sorry, helt jævlig ordvalg) og vokal av den formen du egentlig bare får fra Haugesund. Den derre tullete, halvdårlige engelskuttalen som både mumles og skrikes på en og samme tid. Bare se på Hypertext og The Low Frequency. Åpenbart passer denne nok til Per Steinar Lie og venner enda bedre i dette prosjektet.

Å, jøsses. Her er det ekstreme mengder overskuddsenergi og pur, pur moro som har vært de eneste drivkreftene, og som nevnt, med kvalitetsfolk blir det kvalitetsmusikk. Uansett. Som et siste halvhjerta forsøk på å beskrive musikken, så kan du forsøke å innstille deg på at dette er indie skrudd sammen låt før hele det der ble en sportsgren i hovenhet.

Lek, og atter lek min venn. (Og tekster som høres ut til å være født ut av skrævet på noen gamle syrehuer.)

Lytt i Spotify.

.

Sleep Party People

2011-01-11T21:11:00.006+01:00

Foto: Tai-Segel.com

Hei. Hyggelig å være tilbake igjen. Jeg hadde ikke forsvunnet for godt igjen, hvis du skulle være redd for det. Jeg har bare brukt omtrent all min alenetid... (Ikke i overført betydning, takk, selv om det er min humor. (Jeg vil samtidig påpeke min idé om det todelte fritidsprinsippet: man har alenetid, hvor man gjør akkurat som man vil, mens man også sosial tid. Dette er fritiden man tilbringer med sine venner. Jeg mener en del folk kanskje har får lite alenetid, mens noen har alt for mye. Jeg er nok mer av sistnevnte type, men heldigvis har ting endret seg en god del der den siste tiden. Så det så.)

Eh, jo, jeg har brukt omtrent all min alenetid den siste halve uka til å jobbe meg gjennom bookingene til By:larm, og derfor så lite blogging. For jeg har en del alenetid. Fin sak. Uansett, grunnen til at jeg har gjort dette er fordi at det alltid er en del band man aldri har hørt om som er ganske bra. Derfor hører jeg en del på Lydverket på radio, ettersom de er mesterne der, men også Bylarm er flinke til å dele artister gjennom sine lange lister over hvem de har booket til By:larm 2011. Saken er også den at jeg hadde søkt om presseakkreditering på vegne av bloggen til By:larm. Takket dere fine folk som leser bloggen min jevnlig hadde jeg på følelsen av at det der skulle sannsynligvis gå i boks.
Vel, det er mer til historien. Ikke bare liker jeg å høre på musikk, men jeg er også russ i år. Nå vil jeg ikke påstå at jeg ville stått på barrikadene for å beholde konseptet russ, tross i at jeg setter stor pris i å dra på druen, men det har sine positive sider også. En av disse er en danmarkstur for oss i Mandalsrussen om fem uker. Jeg innså i går da jeg hadde søkt presseakkreditering at dette var samme helg som By:larm foregår. (Attende til tyvende februar, hvis noen lurte.) Dette fikk meg til å havne i et real life dilemma. Hva i knuden skulle jeg gå for?

Vel, på kvelden en gang, timer før fristen til å melde seg på den danmarksturen gikk ut, så kontaktet Lydverket meg og spurte om jeg vil være med å dekke By:larm. Stemmer - anmelde konserter på By:larm for mådderfåkkings Lydverket. Saken var opplagt - en danmarkstur får vente på seg. Det er godt mulig dette bare er en ondsinnet practical joke fra deres side, men akkurat nå er jeg såpass høyt opp i skyene at jeg nekter å innse noe slikt.

Å, du bryr deg ikke om min eufori, og bare vil ha musikktips? Helt greit det. Denne gangen har jeg brutt med mine personlige regler. Jeg er nemlig fryktelig lite impulsiv. Sånn skikkelig ille.
Ja, det var dette By:larm. For bare en times tid siden eller noe, som neste siste band jeg skulle jobbe meg gjennom av godt over hundre bookinger, så var det et lite bekjentskap fra tidligere jeg dultet borti.

For Sleep Party People var første artist ut i Alternativ Julekalender 2010. (jeg husker ikke om jeg nevnte det fantastiske konseptet i oppsummeringen mine. Det er ihvertfall en greie som er hvert år hvor noen fine folk fra Norge får masse fine undergrunnsartister fra Norden til å covre gamle julelåter eller lage sine egne, for så å gi dem bort, som en adventskalender, altså.)
Anyways, Sleep Party Peoples coverversjon av Silent Night hadde noe ved seg, men den traff meg aldri ordentlig godt. Derimot, når jeg i sted fikk høre noen andre sanger var saken opplagt. For å si det sånn - her måtte et akutt innlegg til. Og det tross i at jeg ikke kan få kjøpt plata deres på norsk jord. (jeg er såpass teit at jeg heller får den digitalt enn som en CD. Jeg venter fortsatt på å se lyset med LP. Først trenger jeg en spiller. (Bursdagsgavetips hinthint?)) Også tross i at debutplata deres fra i fjor ikke finnes på hverken Spotify eller Wimp.
Pust ut. Dette er så fint at det kommer du til å drite i.

Så vidt jeg vet, så er Sleep Party People hovedsakelig en enmannsprosjekt, skapt en sørgmodig dansk kis ved navn Brian Batz. For helvete, det er noe ved disse ensomme, skrinne indiemennene med store ideer og dårlige instrumenter. Bare se på The Antlers.
Likheten strekkes lengre: for Brian Batz har som Peter Silberman i The Antlers fått med seg noen skikkelig gode venner på laget, slik at de store ideene kan settes ut i spill. Helt ærlig, så er ganske mye ikke så ulikt med The Antlers, tross i at dette er absolutt like unik musikk.

Herre min gud (jeg er agnostiker, btw), for et fantastisk lydbilde. Det som egentlig er litt anonyme melodier på papiret blir mesterverk i deres kverningsprosess, der kaninmasker blir tatt på, og all vokal blir gjemt bak et kosebamsefilter, i tillegg til at instrumentale og mørke vegger av vellyd fra gitar, synther og trommesamples og blåses opp i en absurd stor skala. Legg også til at all denne nydelig drømmepopen er tungt, tungt infisert av post-rock. Altså, post-rock på sitt aller beste. Der låtene virkelig lammer deg og gjør deg utmattet fysisk og mentalt i ettertid. Det hender det ikke funker sånn. Kjedelig post-rock kaller man det. (Captain Obvious strikes again.)

Som sagt, det er ikke mulig å få tak i debutplata deres noe sted, så inntil videre får dere bare nøye dere med Myspacen deres. Årh, jeg som hadde skapt en prinsippsak om at musikken måtte være i Spotify, skulle det bli noe innlegg. Den gang ei. Uansett, lover å si ifra når jeg vet noe mer om tilgjengeligheten for musikken.

Lytt i Myspace.

I'm Not Human At All er verdens fineste låt noen sinne akkurat nå. Det mener jeg.

Jeg digger dere. Hjarte.
.

Årabrot

2011-01-07T18:37:00.000+01:00

METALL, YEAH!

Ja, selv en søt kosegutt som meg har et behov for å la mine masochistiske behov få fritt spillerom. Og når jeg først skal ødelegge meg selv og mine øreganger med skikkelig grufull metall (positivt ment), så er Årabrot et band jeg sverger særs til.

En av grunnene er selvsagt at dette låter som musikk tatt fra et skitten og rustent torturkammer gjemt inni en mørkelagt bunker fra den tiden da nazistene fortsatt hadde makta i landet, og virkelig skraper på hjernebarken din med en av disse pillråtne og rustne skruene som en gang ble skrudd inn i låret til en norsk stakkar som prøvde å fåkke med the nazis.

En annen grunn er selvsagt at det er blodig fett. Jeg takker virkelig ikke nei til et metallband som blander ekstremt rå og tunge råkkeriff med sortmetallestetikk, ekstreme doser støy og tidvis helt rå dronemagi. Tolv minutter med heksevokal over en repetativ basslinje og drøy tromming? Det naturlige svaret er selvsagt nei, men Årabrots musikk er såpass ekstremt velgjort at du klarer ikke stoppe, og plutselig er tolv minutter med sadisme - tolv minutter kun skapt for å bringe dine verste minner frem gått som en lek. Som en lek.

Det er viktig å få frem - tross i masse nærmest punkaktig energi, tidvis tegn til gjøneri og riff som ikke er så fryktelig kompliserte i seg selv - så ligger det åpenbart en idé om bekmørk audiell kunst som ligger godt festet bak. Samfunnets og menneskets mørkesider skal ikke bare stemningsmessig og tekstlig frem, spesielt interessant er bruken av lydopptak fra en kis som forteller om hvor digg kannibalisme er i The Pilgrimage, men også det som ligger bak det umiddelbare lydbildet får dette frem. Svaiende tepper med buldrende synther og ulende gitarer kastet frem og tilbake over de dronende basslinjene og storslagne trommene i front.

Klin seriøst, ta å ødelegg din egen glede denne fredagskvelden med å la det mørkeste mørke suge seg inn i deg og drepe din lykke fra innsiden. For all del, det er jo fryktelig digg å ødelegge seg selv litt i blant. Hyll masochismen!

Lytt i Spotify.

Nevnte jeg at bandet er oppkalt etter søppelfyllinga i Haugesund der de kommer fra? Som om ikke dette var tuftet på nok dritt fra før av. (O, du, Haugesooon, hvorfor pumper du ut så mye bra musikk?)

Säkert

2011-01-05T23:19:00.003+01:00

Je, sikkert.

En vil kanskje si at "Ja, Säkert, jo det er säker musik," for så å klaske seg på låret å glise bredt. Nå vet jeg tross alt ikke om de menneskene som har det der som sin humor er de samme folkene som er såpass pretensiøse når det kommer til musikk at de kaller noen form musikk for sikkert - det er høyst sannsynligvis disse veldig vanlige menneskene som hører på Radio Norge og aldri en gang vil få høre om Annika Norlin. Noe som er litt kjipt, ettersom dette faktisk er veldig fin musikk. Og hvis den heteroseksuelle duden som sitter og skriver dette får stikke hodet fram, ja, så er Annika Norlin veldig fin hun og. Veldig fin.

Det kan jo være interessant å vite at denne veldig vakre, svenske fruen har to prosjekter. Og begge er egentlig kun rotfestet i hun/henne selv. Jeg lar meg selv anta at hun har et backingband her og der, men dette Säkert er hennes svenskspråklige prosjekt, mens hennes engelskspråklige musikalske prosjekt heter Hello Saferide. Litt spennende å ha to nesten likestilte prosjekter, både lydbildemessig og tidsfokusmessig (sistnevnte er pure antagelser, men det kan i det minste virke slik), med den eneste forskjellen at man skal kunne synge på forskjellige språk. Og helt ærlig, jeg synes hennes halvakustiske, iblant litt storslåtte sensommerspop gjør seg mye bedre på svensk. Alt blir så vakkert på svensk. Ork. Bokmålsnorsk i musikk gir meg brekninger. Klin seriøst. (Ikke bokstavelig talt.) Mer om det en annen gang.

I tillegg så har hun visstnok jobbet lenge i svensk P3. Noe som gjør meg veldig glad. For ikke bare elsker jeg norsk P3 (stort sett) av hele mitt hjerte, men svensk P3 lager kanskje det beste radioprogrammet noen sinne. Bedre enn Radioresepsjonen eller Banden som mekkes her på norsk jord? Nuvel, det er en annen klasse av hva man kaller kvalitet. Det er ikke morsomt en plass. Verkligheten heter det, og, ja, det er virkelig verdens beste radioprogram. Jeg tror neppe Radioresepsjonen eller Banden har gitt meg den overdosen av vakker og sørgmodig lykke som jeg får når jeg hører tvers igjennom den siste Cold Mailman-plata, og føles renset når Lullaby er slutt, eller som når jeg hadde lest gjennom Mannen Som Elsket Yngve, sett ferdig Synecdoche, New York - eller hørt et par av de beste Verkligheten-sendingene. For de klarer å finne historier iblant som bare blåser hetta av deg. Grøss. Det uttrykket er så antiklimatisk på norsk. "To get mindblown" blir "Å få hetta blåst av seg". Døvt.

Uansett, den første låta i Säkert-introduksjonsspillelista nedenfor Honung gir meg nesten den følelsen. Og det er jo et massivt kompliment i seg selv.

Lytt i Spotify.

Men sjekk ut Verkligheten, da. En time i uka med svensk radiomagi er da ingenting for litt glede. Sjekk ut Säkert mens du laster ned din første podcast.

Ha det bra, min venn.
.

Hypertext

2011-01-03T18:33:00.001+01:00

Foto: Camilla Holm Birkeland

Det er alltid litt fint når det plutselig dukker opp en plate du egentlig var overbevist om ble selvutgitt innad i vennegjengen på kassett halvannet år tidligere. Jeg er ikke så off-topic at Hypertext ikke er et eksempel på dette. Greia er nemlig at Hypertext har vært et hyggelig bekjentskap i godt over et halvt år, takket være noen helt ypperlige låter på Urørt jeg var overbevist kom fra en utgivelse ved navn Astronaut Kraut!. En plate jeg ikke kunne finne noen tegn på at eksisterte. Og så i midten av november, når jeg trodde alt av plateutgivelser som gjenstod for tjueti var døvt dritt jeg ikke gadd å bry meg om, så dukket plutselig denne plata opp i platebutikker og streamingtjenester. Gledelig.

Vel, ettersom den smådøve historien faktisk er over vil jeg helst tjatre om noe annet relevant. Jeg har preiket om Hypertext i småbiter før, delvis takket være deres helt smashing opptreden på Hovefestivalen i sommer, der jeg plutselig, etter et par måneders godt bekjentskap med bandet, innså følgende:
"Jøss, er det ikke Susanne Sundfør som står på scenen der? Trivelig, trivelig."

Åpenbart nok er altså artisten Sundfør en del av Hypertext sitt bandhierarki, og i all hovedsak på det vokalmessige nivå. Og både resten av Hypertext og henne selv synes det er viktig å vite at dét er virkelig bare dét. Hun skal ikke ha æren for å være Hypertext, noe dessverre de tabloide (dritt)mediene ikke innser, der spesielt VG gjorde Susanne Sundfør (og meg) forbanna gjennom å basere hele anmeldelsen sin av Astronaut Kraut! på at hun var med i bandet. Dritt.

(Pass på: døv overgang) Det som derimot ikke er dritt er denne plata deres, Astronaut Kraut!. Tusen takk til Haugesund for å ha fostret opp denne gjengen, det setter jeg veldig, veldig stor pris på.
Skulle du være interessert i se for deg hvordan musikken deres låter før du setter den på kan du prøve å tenke deg lettbeint støyrock (bare uten så fryktelig mye støy, egentlig) fra nittitallet låter blandet med groovy post-punk kombinert med den litt hviskende og halvsnodige Haugesundsengelskvokalen (The Low Frequency In Stereo trademark). Sett det hele inn i en litt småmonoton pakke, så har du Hypertext. Håper jeg. Har du noen innvendinger på beskrivelsen, fyr løs.

Lytt i Spotify.

Sist men ikke minst. Tross i at denne plata deres er ganske så fin, så er de nok noen hakk bedre som liveband. Dermed, har du muligheten, stikk på konsert med Hypertext. Virkelig.
.

Mt. Eden

2011-01-02T18:06:00.005+01:00

Det var så vanskelig å finne bilde av artisten Mt. Eden, så jeg gikk heller for et bilde av fjellet Mt. Eden.

Når jeg har vært såpass døv at jeg har satt meg et kvasinyttårsforsett om å sprute mer liv inn i bloggen, så har jeg nesten en oppgave å ta tak i. Takk forøvrig foglorna at jeg har überinteresse av å gjøre dette igjen, da.

Det kan føles litt unødvendig å ta for meg ting fra tjueti nå som jeg strengt talt har lagt det bak meg innleggsmessig, og selv om jeg kan med rimelig stor sikkerhet påstå at jeg ikke kommer til å ta opp noen av de sakene jeg nevnte i oppsummeringsinnleggene, så er det likevel masse annet søtt som havner i "honorable mentionz"-kassa jeg har på øverste hylle på rommet mitt. Likevel er dette mer sånn en sak jeg har visst smått om en liten stund takket være én komplett ypperlig låt, men som jeg har fått en megarevival med det siste døgnet.

Jeg har en stund hatt en ekstrem forkjærlighet for en elektronisk sjanger kalt dubstep, som er en slags massiv undergrunnsgreie (heh) i Storbritannia. Bare tenk deg den tyngste dansemusikken som finnes, så er du nesten der. Greia er å ta ekstremt seige og ubertunge synther, få dem til å si "wobble-wobble", legg på noen blodfattige trommebeats og mariner det hele i ekstremt mørk industrial-girolje. Du kan også velge å se for deg soundtracket til en massiv robot som ødelegger hele verden. Det er ihvertfall det som er definisjonen, men som med alle sjangre lærer folk seg fort at "Å, jøss, det der er jo egentlig litt kjipt og uvariert (lol, er det et ord?) i lengden, og dermed begynner man å eksperimentere. Burial er kanskje pioneren og kongen av akkurat den der utvidede og halveksperimentelle dubsteppen, og tross i å være det virkelig store ytterpunktet for sjangeren, så var det min vei inn i sjangeren. Vi tar han kisen der senere. Denne Mt. Eden faller derimot mellom disse to sortmalte krakkene, der han blander den tunge og erketypiske, og i lengden litt smådøve, dubsteppen med Burials mer dritmørke R&B/soul-infiserte popvennlige dubstep (noen kaller det post-dubstep, men som dere har skjønt over tid er jeg ikke så hypp på dele skitt inn i sjangre, ettersom det sier ofte fryktelig lite om musikken i grunn), noe som gjør denne kisen til en mann jeg med glede forguder.

For virkelig, dette kan selv puritanerne våge å kalle dubstep, mens folk som utelukkende sverger til Burials versjon av sjangeren vil også kunne elske dette. Ekstremt velproduserte låter med masse kvinnelig vokal, wobble-wobble-bass og generelt fryktelig mange lag gjør dette til et mesterutrykk innen sjangeren.

Mt. Eden er fortsatt et såpass lite enmannsforetak at det er vanskelig å vite så mye om denne kisen, men såpass vet jeg: Mount Eden er et fjell i Auckland, New Zealand, hvor denne mørkhudede (jeg antar han er maori (urbefolkningen på New Zealand)) kisen kommer fra. (Dette er hvordan han ser ut, hvis noen er interessert.) Og ifølge et halvdøvt intervju jeg så med ham, så vurderer han å flytte til de britiske øyene, ettersom det er der dubstep-miljøet virkelig oser over, i tillegg til at han har fått seg en kompis som også er synthflinkis og har masse kontakter. Med andre ord, forvent mer av denne kisen fremover. Inntil videre får vi nyte hans EP, Meds, som har vært utgitt i akkurat en måneds tid.

Lytt i Spotify.

Den kan forøvrig lastes ned gratis (og lovlig) her.

Tross i en åsåm EP med absurd bra låter, den kanskje kuleste låta fra hans kant er nok foreløpig den her, som dessverre ikke kom med på EP-en. Jeg regner med den kommer på en plate. (Den kan også lastes ned lovlig&gratis her. (Husk å høyreklikke+save))

Mt Eden - Sierra Leone by leonash

Speaking of dubstep, i natt mekket jeg en ny spilleliste med den beste dubsteppen jeg har snublet over på Spotify. Det kanskje største problemet med dubstep er at det er fryktelig få albumartister innnen sjangeren, og de fleste låtene finner man som remixer til andres singler, på rotete mixtapes, eller på samleplater, men mer om det der senere. Jeg har jo selvsagt andre artister som mekker dubstep å ta tak i.

Uansett, sjekk ut spillelista som heter Dubsteppolinni i margen til høyre. (ehehehe, jeg vet jo at dere er late.)

Samtidig som jeg mekket den gav jeg også min liste med musikk for et dansende og festlig lag, von Klev Partymix en liten makeover. Nå er den virkelig åsåm. Pass på å ikke ta for mye amfetamin, da. Gå heller for øl.

Speaking of which: når dere er kemboknekt på søndagen/hviledagen etter dere har blitt drita og danset til partymixen har jeg også fikset litt på Søndagskos, slik at deres fyllesyke hjarter kan få slappe litt av.

Until we meet again, my friendz!
.

Tjueti II

2010-12-23T12:59:00.001+01:00

"You, Håvard Langan and 40 others like this." Jøsses. Makan. Tusen hjertelig takk til alle dere som faktisk likte forrige innlegg, om enn du trykket på "Like this" eller ikke. Jeg elsker dere, samtlige.

Jeg sa det skulle bli to innlegg for å oppsummere dette fabelaktige året, ettersom jeg fant ut etter å skrevet ferdig årets norske låter skjønte jeg at dette her hadde jeg ikke tid til å gjøre i ett trekk. Dermed er sakene igang igjen.

Som jeg sa forrige gang, så er jeg han kisen som har en fetish for norsk musikk. Vel, det betyr på ingen måte at det ikke finnes en blodfeit bunke med utenlandske plater jeg digger fra tjueti - og som jeg kuttet ned til ti plater og låter. Ikke at det er lett å rangere plater, spesielt ikke denne gangen, der jeg ikke har to som utpeker seg spesielt i toppen, men jeg har nå gjort et forsøk på å følge internetts tabloide årsavslutninger. Sånn går nu dagan.

Lover en god del svadapreik på bunnen, men inntil da får du kose deg med listene.

Beste internasjonale album fra Tjueti
1. Arcade Fire - The Suburbs
Jeg har virkelig vært en long-time fan av Arcade Fire. Da jeg ble frelst av forrige skive Neon Bibles mørke, pompøse og store vesen fylt med kvasiklassiske arrangementer og smukk bitterhetsrock gikk selvsagt kjærlighet over til Funeral som kom en liten stund tidligere, og som er de flestes favorittplate fra dette bandet, mens jeg selv sverger til Neon Bible. Ikke spør meg hvorfor. Av mer relevans koste jeg meg ekstremt glugg på mitt første møte med Arcade Fire som liveband på Hove i sommer. Jøsses for en konsert - og det til tross for at de kjørte på med massive doser nye låter - fra nettopp The Suburbs. Allerede da skjønte jeg at disse låtene kom til å bli noe stort.
Og jøsses - seksten låter på en plate er også et ambisiøst og risikabelt valg - og med unntak av en låt jeg fortsatt ikke klarer å like (City With No Children, gah), så er dette virkelig en av mine aller største favoritter fra i år.
En tirade av ypperlige låter fylt med ungdoms-, forstads- og musikalsk nostalgi i det man virkelig kan kalle en hyllest til albumformatet. Sammensveisede låter, en feit blodrød tråd, og ikke minst låter som vokser. Skikkelig, skikkelig mye. Gi den masse tid, så vil du pokker meg ikke angre. Herre.

2. The National - High Violet

Ut av intet kom det i vår et band jeg hadde aldri hørt om med en plate jeg hadde ingen forventninger til - og jøsses, for en fisefin overraskelse. Med to tvillingpar og en kis til har The National laget en plate som virkelig gir en følelsen av storbyens bitre sannheter. High Violet gir en virkelig følelsen av å jobbe med et studie om ensomme, bitre og alkoholiserte menn fra New York. Ikke ulikt hva Interpol klarte å gjøre før de ble døvt dritt. Men der den fantastiske førsteplata til Interpol - fylt med mørk og stor post-punk med barritonvokal - gir et bilde av utelukkende mørke sitter man med High Violet følelsen av i det minste et par tørre brødsmuler med håp.
Likevel, dette er virkelig en ypperlig masteroppgave i det å gjenskape storbyens jævlighet for en nyskilt, middelaldrende mann. Jeg antar. Selv er jeg atten år og har aldri kjent hverken kjærlighet eller kjærlighetssorg. Jeg siterer likkavæl: "I don't have the drugs to sort it out."

3. Crystal Castles - Crystal Castles II
Disse kanadierne, ass. Det "bandet", hvis du vil, består av ei sinnsjuk og konstant drita kjerring ved navn Alice Glass og en dritsthtøgg langhåra låtskriver med et knippe synther som tidligere sannsynligvis har blitt brukt til å lage øredøvende og døv trance og techno for drita russ - før de har blitt trampet, pisset på og brent tre ganger i en ovn på et nedlagt og hjemsøkt krematorium, altså.
Du skal legge ekstreme mengder godvilje til for å kalle dette vakker musikk, for dette er strengt talt den konsentrerte safta av diverse poltergeist, sinnsyke mennesker og pillrådne synther, men jeg står likevel på mitt. Crystal Castles II er virkelig en av årets vakreste plater, tross i at den strengt talt er et pillråttent stykke bekmørk electro-ehm-pop(?). Det eneste man kan kritisere disse shtøgge kanadierne i ettertid for i ettertid er at deres sammarbeid med The Cure-frontmann Robert Smith skulle vært med her fra første stund.

4. MGMT - Congratulations

Dette er nok definitivt plata man virkelig hater eller virkelig elsker. Synes du den er komplett møkk skal du få mene det, men la meg ta et forsøk på å gi deg i det minste litt positive forventninger før du setter i gang med lyttingen.
Den tilgjengelige brøkdelspsykedeliske-electropopen (Kidz, taim tu pretend, elektrik feel) som gjorde førsteplata virkelig til kjente saker og ikke hipster-undergrunns-shait som de to maindudzene i MGMT egentlig hadde tenkt. Vel, hvis en dykket litt dypere i Oracular Spectacular, som den plata het, så var det langt mer syrerocka saker, inkludert min personlige favoritt Of Moons, Birds & Monsters. Vel, med Congratulations tok de den helt ut. Mange vil kanskje si utilgjengelig, overgjønete og ekstremt LSD-befengte saker, og joda, man pirker borti noe relevant der, men deres ypperlige popteft oser likevel gjennom, tross i at gjønete panfløyter, hyppige vendinger og gjenskapelse av medlemmenes øyeblikk i den tyngste rusen er mye av grunnlaget her.
Ta for eksempel min platefavoritt fra denne ellers helt ypperlige saken, et stykke musikk på 12 minutter og omtrent halvparten så mange låter, Siberian Breaks. Forsøk deg i det minste, så får jeg heller godta at du synes det er mig. (Neida.)

5. Kanye West - My Dark Beautiful Twisted Fantasy
Jeg orker ikke å pirke bort ennå en gang at Kanye West er en egosentrisk master-douche, men det er et godt grunnlag til at denne plata finnes.
Jeg har uansett ofte lurt på om det finnes en hip-hop-plate laget helt på egenhånd, uten å klare å oppdage det, for selv om man av en helt sjelden årsak er den eneste som har stemmen sin på tape, så har man ofte fått noen kompiser til å mekke beats. Dermed tenkte jeg lenge at var det noen som var så selvopptatt at det var et prosjekt å prøve seg på, ja, så måtte det være Kanye West.
Fyttihelvete hvor feil man kan ta. Det skal godt gjøres å finne en plate med flere deltagere enn denne her. Det skal også godt gjøres å finne en hip-hop-plate med lengre gjennomsnittslengde på låtene enn hva du finner her. Åpenbart nok innså jeg ikke at Kanye er mer stormannsgal enn en egosentriker. Og gal. Eller, helt fåkka i huet.
Jeg ble først ganske overrumplet over hvor feit hyllest denne plata fikk, deriblant 10.0/10.0 hos Pitchfork. Jeg har lest sjukt mange av anmeldelsene deres, men aldri sett det der. Og dermed var skuffelsen definitivt til stede da jeg først begynte å høre på den, men den vokser. Virkelig.
Med en overflod av helt ypperlige beats, Kanyes venners medbrakte ypperlige vers, og ikke minst K-West egne tekster, ofte bestående av intellektuelle formuleringer av helt sjukt grisete ting, så er dette årets definitivt største og beste hip-hop-plate.

6. Tame Impala - Innerspeaker

Jeg setter stor, stor pris på den høyst psykedeliske rocken. En liten "honorable mention" for i år er selvsagt svenske Dungens siste. Dog, der MGMT sin siste plate oser av sære ideer og over-the-top-skruddhet er auzziesene i Tame Impala mer den tilbakelente kisen som lar hasjrusen bære ham tvers gjennom universet. Dette er med andre ord musikk badet i kaleidoskopessens, mye takket være de svevende gitarene, men også vokalen, som låter som John Lennon med sjuke mengder romklang.
En ekstremt oversett perle, hovedsakelig fordi den ennå ikke har blitt utgitt her til lands, skal jeg si meg ganske sikker, men også på tross av at dette er fryktelig lett å like tross i de store overdosene kaleidoskopessens. Alle de fabelaktige melodiene, riffene og arrangementene er mer enn nok god grunn til å kaste seg på hasjrusreisen disse karene serverer. Hvor den går? Det er bare en treukers tur over den doble regnbuen der man kan spise lasagnaen de rosa elefantene der bæsjer ut.

7. Curren$y - Pilot Talk

Mer sånn derre rapmusikk, YEAH! Jeg tror dette er nok et eksempel på en slags overflod av psykedelisk musikk på denne listesaken. Dette er også en av disse platene som kom ut av intet for meg som jeg falt komplett for. Tross i at hip-hop er en sjanger der tekstene i svært stor grad kommer et godt stykke før beatsene i hva prioriteringer angår, så blir ofte beatsene innsalgstrikset på meg. Likkavæl, denne forbannet kloke fyren som kaller seg Curren$y har sørget for å ha beats som passer helt perfekt til hans høyst særegne tekster. For der rappere har en tendens til å ha ekstremt lite vage tekster, så er Curren$y en slags El Savioré jeg har letet lenge etter - her tekstene forbannet smarte, ekstremt vage - og fremført med hans ekstremt sleazy flow. Ikke uten grunn, for tematikken er i veldig, veldig stor grad hasj. Denne duden digger virkelig hasjrusen. Og de helt fabelaktige beatsene her passer helt perfekt hans ekstremt tilbakelente og vage rapping, der man får seige og halvfunky saker servert på et fat laget av krystalliserte marihuanablader. Kisen kom i tillegg med oppfølgeren Pilot Talk II på bare et par måneder, og følger opp i samme spor. For et talang!

8. The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night
La meg presentere mer kanadisk dritt. Også dette var et bandprosjekt som viste seg å bli et knakende rått nytt bekjentskap i tjueti. Helt overfladisk kan dette minne om en del andre band fra tidlig syttitall, med en skittent kjærestepar bestående av to langhåra hippier i front og en åpenbar kjærlighet til konseptet rockeband - halvstore låter med åsåm og groovy basslinjer, knakende råe riff, og fisefine progresjoner. Og akkurat den biten gjør The Besnard Lakes så godt at det burde være nok til å vekke oppsikt, men de blander også inn elementer fra nittitallet i form av en massiv lidenskap for støy. Shoegazen ligger gjennom hele plata ganske mye i sentrum, der det er en konstant vegg av støy som ligger og buldrer i bakgrunnen av låtene, om enn det er gitarer eller keyboard, i tillegg til en ekstremt utydelig falsettvokal. Det får alt til å låte ca. ti ganger større og ti ganger mer fabelaktig - og gjør The Besnard Lakes til en ganske unikt låtende sak. Hvis du ønsker å arrestere meg der glemmer du bort at dette er subjektivitetens høyborg.

9. Pantha du Prince - Black Noise
Jeg gidder ikke nevne om lenger om dette er et nytt bekjentskap for året eller ikke, men jeg kan innrømme at det er det. Ehehehheehehehe. Så vidt jeg kan forstå, og det er ganske lite jeg kan forstå når det kommer til instrumenter, så har denne tyskeren med pseudonymet Pantha du Prince en lydopptaker i tillegg til et knippe synther. For ikke glemme gode venner: Panda Bear fra Animal Collective sjunger nemlig på den ene (beste og mest tilgjengelige) låta her. Uansett, dette er techno for folk som liker å gå turer i fjellheimen eller er på vei hjem fra et nachspiel for å sove. Oppskriften hans fremstår som nemlig følgende: lag en dansbar technolåt. Demp alle lyder, slakk ned BPM-en noe hinsides og legg til masse smådetaljer som ingen ellers ville brydd seg om. Det er her det med båndopptaker kommer inn, for låtene på Black Noise er fylt med masse lydopptak fra det ikke-elektroniske livet som finnes utenfor kåken hans, samt en masse andre smådetaljer. Albumomslaget kan nok være skyld i dette her, men kall det gjerne nasjonalromantisk plingplongmusikk.

10. Baths - Cereluan

Mer plingplongmusikk. Baths er dette typiske enmannsprosjektet man kaller soveromselectronica. Se for deg en litt smålubben og smått naiv ungfole som sitter i kåken sin med en Mac, en utslitt kassegitar, en halvgrei mikrofon og masse ideer. Slikt blir det en del musikk av. Owl City er selvsagt skrekkeksempelet her, men slapp av. Jeg kunne godt trukket inn Gold Panda fra Storbritannia og hans ypperlige plate Lucky Shiner som har blitt sjenket en god del mer oppmerksomhet, men for min del er Baths sin plate noen hakk mer fantastisk. Uten å ta det for gitt at alle som leser dette kjenner til Gold Panda (og uten noe mål om å fremstå arrogant) så bruker jeg likevel det prosjektet som referansepunkt. Klipp-og-lim-faktoren er her også skyhøy, men amerikaneren som står bak Baths legger enda større vekt på å bringe organiske elementer med i musikken i tillegg til fiksfakseriet i Fruity Loops. Legg til at han er ingen dum sanger og med det gir hele pakka en utrolig stor hjertevarme. Man kan ikke unngå å bli litt forelska av dette her.

11. Robyn - Body Talk
Akkurat som den skamløse hyllingen av Kanye møtte jeg Robyns nye låter med stor skepsis. "What? Seksere over hele linja?! Dette er jo bare en litt bedre versjon av all annen kjempetilgjengelig dance-pop." Og Body Talk Pt. 1 nådde meg aldri helt, til tross for et par låter. Strengt talt synes jeg hele den greia til Robyn med å gi ut tre plater på tilnærmet et halvt år var et skikkelig døvt prosjekt. Ikke bare var det kjempefå spor (og ikke alle noe særlig stas heller) på alle tre, men det som strengt talt er en samleplate for alle tre - Body Talk - er mye bedre enn de tre andre til sammen. Likevel, den idiotiske ideen hennes beviser en ting: Robyn gjør akkurat som hun vil. Joda, det er en uberdøv klisjé og si at Robyn er "den kuleste dama i bransjen" og "går helt nye veier", men det er ikke så langt fra sannheten, samt en sak man oppdager så fort man går bort fra den teite indieologien (fiffig, heh?) om at det bare er kommerst ræl - for Robyn gir låtene sine et par ekstra lag med åsåmsås gjennom å utstråle en evig kulhet - særlig gjennom tekstene. Hun er ikke brydd med å være ei ærlig fitte. Glem heller ikke at hun har usannsynlig kule venner som innehar synther, ofte ikke kreditert, men iblant det óg. Mer om det senere.

Hm? Plate nummer ølløv sier du? Joda. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha med Body Talk i det hele tatt på denne lista (det ligger tonnevis mer tid bak disse to innleggene enn hva jeg bruker på å skrive), men i tida mellom jeg satt opp ti kandidater, med The Dillinger Escape Plan på tiende, begynte jeg å høre masse på Body Talk, og jeg må bare gi meg ende hen over at jeg digger Robyn. På en annen side følte jeg det ble for galt å kaste bort honnøren til dette bandet som er noe av det eneste bra ut av New Jersey (se bort ifra The Sopranos).

12. The Dillinger Escape Plan - Option Paralysis
Option Paralysis er en plate jeg gav alt for store forventninger før den kom. Jeg vil alltid stå på mitt om at DEP (kort for Dillinger Escape Plan, figures) er virkelig et av de beste metallbandene på vår jord. Jeg nekter nok ikke for at ideen om DEP er bedre enn realiteten, der deres komplett unike og fåkka miks av illsint hardcore, absurde og matematisk gjennomtenkte rytmer fra jazzens mørkeste avkrok, schizofren electronica og storslåtte popelementer kan bli iblant både fryktelig vanskelig å bite over, samt vanskelig å holde følge med. Mitt første møte med DEP var for halvannen års tid siden da jeg for første gang hørte gjennom forrige plate Ire Works. Etter bare dette lille møtet var jeg forfjamset, mentalt mørbanket og oralt lamslått - og for alltid en blodfan. Dette var også plata der bandet var på deres desidert mest tilgjengelige, for med Option Paralysis tok de et lite steg tilbake inn i den psykisk syke mathcoren. Og det er her jeg sliter litt, akkurat som med Blackjazz av Shining, for det blir iblant litt for vanskelig å henge med til å være helt sikker på om jeg digger det jeg hører eller forholder meg ganske likegyldig til hele pakka. Se på denne mer som en "honorable mention" enn en listeplassering, men gi i det minste denne plata tonnevis med tid, for det fortjener den.

Oi! Smell! Oppdaget nettopp at jeg har skrevet om tolv plater fremfor elleve. Faen for en idiot jeg er. Jeg gidder ikke slette noe av det jeg har skrevet, så det betyr ekstra kos for dere. God jul og alt det der.

Beste internasjonale låter fra Tjueti
1. Civil Civic - Less Unless

Jeg har sagt det mang en gang: jeg har egentlig ikke peiling på musikk. Dermed fremstod ihvertfall 2010 for meg som et ekstremt fruktbart år for kategorien dansbar-støypop-med-åpenbare-elektroniske-elementer. (til dømes Sleigh Bells) Det åpenbare høydepunktet derfra er likevel den australske-fødte-britisk-bosatte duoen Civil Civic. Med en massiv, blinkende trommemaskin i midten, noen simple synther, en bassist, en gitarist og en håndfull effektbokser svøpes industriell dansemusikk sammen med kjølig post-punk og støypop ikke ulikt hertugene selv, Sonic Youth. Uansett, dette bandet er for bra og unikt til å oversees noe særlig lengre, med én ypperlig EP og to fabelaktige singler har de gjort mer enn nok i tjueti. Gleder meg til tjueølløv og plata som måtte følge.

2. Arcade Fire - Ready To Start
Som The Suburbs absolutte høydare er Ready To Start en stadionrockaffære uten sidestykke. Et blodig fett riff og en tekst som fester seg umiddelbart, i tillegg til Arcade Fires erketypiske subtile progresjoner og feite produksjon, er langt mer enn nok til å gi meg fabelaktige flashbacks til konserten på Hovefestivalen. Så simpelt og lite svulstig og samtidig det stikk motsatte - Arcade Fires merkevare.

3. Kanye West - Monster (featuring Jay-Z, Bon Iver, Rick Ross, Nicki Minaj)
Dette er den låta jeg har hørt desidert mest på siden My Beatiful Dark Twisted Fantasy ble sluppet for en måneds tid siden. Beklager å ta i bruk den ekstremt døve åpenbarheten, men dette er virkelig et monster av en låt, takket være Jay-Z ypperlige gjestevers, en avsindig fet beat, i tillegg til en sri lankesisk kvinnegjest som låter som en voodoo-elskende kannibal, men hovedsaklig takket være Kanyes språklige håndarbeid. For denne låten har blitt hans frihavn til å vise hva slags monster han er. Griseprat vil nok aldri klare å bli like intellektuelt som dette. "Have you ever had sex with a pharao? I put the pussy in a sarcophagus. Now she's claiming that I bruised her sorry ass. Head of the class - she just wants a swallowship." Han er en sjuk jævel og jeg digger det.

4. Robyn - None of Dem (featuring Röyksopp)
Hun kan sine venner, denne blonde svensken. All honnør til Robyn for å vise seg fra sine mest bitchy sider på det tekstlige, men det meste av mine knips går til allerede alt for flinke Röyksopp. Det er umulig å ikke ønske å drukne seg selv i drittdop og danse av seg alt sinne til en så seig og mørk beat som dette her. Jøsses.

5. El Guincho - Bombay

Oi og schmoi til disse guttene med soverommene sine. El Guincho er en ny venn jeg har klart å opparbeide meg i år, en søt spanjol som kan det å klippe og lime på dataen sin, noe som har ført til en tilnærmet magisk bra tropicalialåt. Jeg får så utrolig lyst til å flytte til Karibien etter å ha hørt denne. Velvel, sommerflashbacks får holde inntil videre.

6. James Blake - Limit To Your Love
Denne kisen fra de britiske øyer fortjener så mye kudos og trampeknips at det er vanskelig å begripe mengdene. Der han allerede hadde imponert meg grenseløst med sin eksperimentelle dubstep i form av to EP-er, begge gitt ut i år, dukket han nylig opp igjen. Syngende. Noe han ikke hadde gjort på disse EP-ene, ihvertfall ikke druknet i effekter. Og fytti, hvor han kan synge. Det som først fremstår som en minimalistisk Feist-cover med hans sinnsyke stemme og et piano blir en høyst unik sjangerblanding. Se for deg denne rødvinssangen blandet med de tyngste basslinjene du kan tenke deg. Eller, det klarer du ikke. Hør heller.

7. Pantha du Prince - Stick To My Side
Som jeg nevnte tidligere, så er dette det store høydepunktet fra en ellers ypperlig plate. Som eneste ikke-instrumentale låt gjør det godt å vite at denne flotte tyskeren er såpass kredibel at vennen han får festet på båndopptakeren til å synge over ypperlig skogsplingplong er selveste Panda Bear fra Animal Collective. Pur ypperlighet.

8. Crystal Castles - Not In Love (featuring Robert Smith)
Jeg både elsker og hater at denne singelen kom. Dette fordi den klarer å vise meg en ripe i lakken på Crystal Castles II jeg ikke viste fantes. For her har de fått den fantastiske gothguden Robert Smith fra The Cure til å synge over et ellers noe kjedelig spor fra den plata, som forarger meg stort. Hadde den bare vært der fra begynnelsen av. Vel, vel. Takk herren for detten.

9. Yelawolf - Pop The Trunk
En av de hyggeligste nye vennene i år er Yelawolf. En halvt hvitskolling, halvt indianer fra Alabama som tok et ambisiøst steg inn i enn eller ekstremt sort sjanger - sørstatsrappen - og knuser skallen til omtrent alle afroamerikanerne som opererer innen den. Han kom med et debutalbum for ikke så lenge siden som ikke var så bra som jeg hadde håpt, takk være massive forventninger fra en helt fantastisk mixtape fra i vår. Det har seg nemlig slik at denne debutplata Trunk Muzik 0-60 inneholder delvis høydepunktene fra mixtapen Trunk Muzik og delvis nytt materiale. Sammen med Box Chevy utgjør Pop The Trunk det virkelig store fra denne mixtapen. Sammen med Yelawolfs helt sinnsyke tunge, massiv subwoofervennlig bass til din folkevogn og store doser aggressivitet (og ikke minst tuba, YEAH!) blir en ellers noe banal tematikk om gangstahskuting noe blodig fett. No pun inteded.

10. Caribou - Odessa
Repetativ, leken og ekstremt dansbar er Odessa hipsterelectropopen sin så det holder. Det vil nok trolig aldri bli tomt i den kanadiske musikalske godteposen, og hurra for det. Dette viste seg å bli mitt første møte med det mådderfåkkings sweet enmannsprosjektet en viss Daniel Snaith, og en slags mørk bror til Casiokids. Det er også ganske snedig at det låter som om Erlend Øye sjunger. Takk for meg.

Å, jøsses. Endelig. Jeg orker ikke telle timene som har blitt lagt inn i dette her. Håper igjen at det virkelig er av verdi for noen av dere. Gud hvor mådderfåkkings lei jeg er nå. Kun akkurat nå, slapp av. Jeg har nemlig et lite nyttårsforsett. Ja, grøss.

Jeg har i langt tid ment at nyttårsforsetter er for ubrukelige, døve mennesker som ikke klarer å endre bedritne sider ved seg selv utenom et årsskifte. Og jeg står fortsatt på det der, men det jeg vil si det er et nyttårsforsett i skikkelig frodige hermetegn. For hva passer bedre akkurat nå at jeg tar en kjapp pause etter disse to massive innleggene for å returnere mer jevnlig etter nyttår. Jeg skulle ønske jeg hadde fått klart å gjennomføre ideen om å revive bloggen fra og med 1. desember som en slags adventskalender. Noe det aldri ble noe av. Derfor får jeg framskynde planene om Return of the King til etter nyttår. (Det har også hjulpet å få høre fra div. pusekatter at de har savnet bloggen min usannsynlig mye. Slikt varmer. Legg gjerne igjen en klemz i kommentarfeltet for å øke motivasjonen betydelig. Luv u.) Diskuter gjerne dine internasjonale favorittplater i kommentarfeltet. Jeg svarer alltid.

Jeg gleder meg allerede til tjueelleve. Lover dere langt høyere innleggskvalitet enn gjennomsnittet fra tjueti. Lover.

God jul og godt nyttår, alle sammen.
.

Tjueti I

2010-12-13T22:26:00.003+01:00

Hele Cold Mailman og halve Kollwitz. På en gang. Det er forresten sykt indie med vintage-filter.

Nei, virkelig ikke, jeg har ikke tenkt å returnere fra en altfor lang pause for å skrive om et band som heter Tjueti. Ehehehehe. Det som er målet mitt med dette innlegget, som blir det første på nesten to måneder, noe jeg kommer tilbake til straks, er å oppsummere året tjueti. Jeg vet noen mener det er døvt å kåre sine favoritter før året er omme, men det blir fort sånn når man nærmer seg jul, for man kan med ekstrem stor sikkerhet forvente at det ikke dukker noen ypperlige plater ut av intet.

Jeg funderte også på hvordan jeg skulle få delt disse listene med diverse favoritter. Det selvsagte var jo denne bloggen her, men så sitter jeg fort med følelsen av at bloggen er noe fryktelig lite givende mas når det er lenge siden forrige innlegg. Nå er jeg noen titalls ord inne, og jeg har det veldig fint. Man glemmer ofte bort ting når de får ligge for lenge. Det samme gjelder egentlig en del plater.

Så når andre nettsteder, aviser og magasiner begynte å oppsummere året som var godt musikalsk tenkte jeg selvsagt på dette selv. Det betød at jeg tenkte på mine tidligere favoritter, vurderte mine øyeblikkelige favoritter osv. En del plater blir det å skulle tenke tilbake på, tross i at det bare har gått mindre enn tolv måneder, og ofte har man et mer nostalgisk forhold enn hva faktisk stemmer. Ta for eksempel Shining. Ypperlig plate når den kom. Nå som jeg fant den fram igjen etter fryktelig lang tid innså jeg at "Joda, dette er skikkelig kult, brutalt og særegent." Så blir det ved det. For det er ikke en spesielt behagelig plate å høre på, egentlig, for det er fett og artsy, men det blir tidvis mer slitsomt enn kult. Dette sier jeg uten å ønske å høres ut som en fitte, altså. Så var det Kvelertak og Lars Vaular. To andre plater mange forventer at man skal ha med på sin topp ti når man oppsummerer tjueti. Førstnevnte er liksom den nye kronhertugen innen norsk ballerock. Joda, men det betyr ikke at jeg synes at det er en av de aller, aller beste albumene fra Norge i år. For det er fett og fint, men mangler den siste kunstneriske piffen jeg har en tendens til å trenge for å virkelig bli skikkelig og langvarig forelska. Og Lars Vaular da. Først var jeg i ekstase, men for min del har den vist seg å være som omtrent all annen norsk hip-hop dørgende kjedelig. Ikke særlig spennende beats eller tekster. Så den var åpenbar å ta bort.

Som det kommer frem, så har norsk musikk en tendens til å få hovedfokuset mitt. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg er sånn en type, og det er uten å ha noen form for patriotiske eller nasjonalistiske tendenser. For meg er Norge bare en stat jeg er heldig jeg bor i, men ikke stort mer følelsesmessig tilknytning enn det. Sett bort ifra norsk musikflora, for å bruke et døvt uttrykk.

Jeg merker allerede at dette innlegget kommer til å bli alt for langt til at noen kommer til å gidde å lese det, men det er et helt år (og to måneder uten blogginnlegg) som skal oppsummeres, og da blir det slik. Dermed kan vi gå rett inn i det, så kan vi heller preike svada etterpå. Først ut er det noe ambivalente konseptet med årsbesteliste for norske plater. Det handler ikke om at jeg mener at norsk musikk er dårligere enn utenlandsk klasse, for de to øverste platene er nok mine største favoritter i år totalt sett, men av en eller annen grunn ser jeg alltid et behov for å sette norsk musikk for seg selv med slike lister. Det har nok med at ekskludering av bra plater er noe dritt.

Beste norske plater fra Tjueti

1. Kollwitz - Like Iron I Rust
Fyttihelvete hvor mye jeg har snakket om, tenkt på og hørt på denne plata og dette bandet i år. For meg er dette en av de aller, aller sterkeste norske platene noen sinne, og (sannsynligvis grunnet at jeg egentlig er en massiv noob går man lengre tilbake enn 1998) så gjelder nok det samme universelt. For det første har jeg aldri vært borti en plate med så mye MODNE følelser. Alle har vi vært borti de diverse-teen-angsty-sakene, men her er det bitterheten til en veltenkt og voksen karakter med perspektiv som skinner gjennom. For ikke å nevne at arrangementer med strykere, buldrende synther og en perfekt vokal og en generell lagdraddhet bare viderefører hele atmosfæren av hvor ubrukelig verden EGENTLIG er. Legg til at det hele høres ut som definisjonen av et nordnorsk musikkutrykk, med maskulinitet, ensomhet, sårhet og en natt som varer halve året. Post-rock har blitt blandet med metall flere ganger før, noe jeg gidder maksimalt, men det har aldri vært så gjenntomtenkt, fint og ærlig som dette her. En plate som er mer enn perfekt.

2. Cold Mailman - Relax; The Mountain Will Come To You
Årsfavorittnummer to. Heller ikke her snakker vi årets mest utforskende plate. (Jeg er litt møkk lei den hipstergreia at en plate må sette helt nye grenser for hva musikkbegrepet innebærer for at det må være ekstremt bra.) For dette er en på mange måter fryktelig streit plate som ikke tar særlig store sjanser. Den vil likevel aldri kunne bli særlig anerkjent eller kjent fordi den faller litt mellom en del stoler av den grunn. For virkelig, med en gang kan dette fremstå som en veldig ubetydelig plate med en gang, men fyttihelvete, dette er en mer hjertevarm plate enn du vil finne på en god stund. Bestående av omtrent de samme folka som Kollwitz, sett bort ifra låtskriveren Ivar Bowitz (og et fåtall andre), så kan nok dette fremstå som en innsidehandel, men neida - jeg mener helt dønn seriøst ærlig at Bodø er en by som bare pøser på med fantastiske musikere. I tillegg må Martin Browitz (hehehe) skal ha mye av æren for at denne plata ble så bra, for han har hjulpet til i massiv grad ved å gi plata akkurat perfekt mengde smådetaljer og fiksfakseri slik at det utfyller alt som er å utfylle uten at man blir overlesset av bleepy-bloops. For fanden, ikke glem bort denne plata, for den er definisjonen av alt som er fint med livet, som en slags motvekt til Kollwitz - og blir du ikke forelsket i samtlige av låtene her er du en skikkelig kald jævel. Jeg mener det.

3. Susanne Sundfør - The Brothel
Som om ikke jeg hadde gledet meg nok til hvordan denne plata skulle være da førstesingelen kom, en rolig og bekmørk affære med orgel, blåsere og synther - kombinert med Sundførs fantastiske vokal, så er virkelig albumet selv ren og skjær halveksperimenterende ypperlighet. Mye av takken går nok til Jaga-hertug Lars Horntveth som sammen med det jeg kan anta å være Susannes velvilje til store lydbildemessige endringer etter det jeg selv synes er en ganske døv debutplate. For her er virkelig alt på grensen til å velte over det feite beistet det er - for det som skissemessig er mørke orgellåter har fått hele orkestere, synthpopgrupper og jazzband med på laget, som de likevel klarer å styre inn til noe som ikke er så alt for vanskelig å svelge. Ikke minst traff deg med som en ganske unikt slag rett i nyrene. Lamslått og overrasket er det jeg ble, og det er jeg ærlig talt fortsatt.

4. Röyksopp - Senior
Det overrasker en aldri i særlig stor grad når Röyksopp lager noe skikkelig bra. For det er kun det de gjør, disse to tromsingene. Men der jeg har sittedanset en hel del til den forrige plata, Junior, som er ekstremt godt gjennomtenkt electropop, så har jeg nok stort sett sittet og vugget rolig når jeg har hørt på Senior. For her har de utelukkende godt til et ytterpunkt av deres lydrepertoar, der en reise i verdensrommet står i fokus. Og skal man forsøke å forklare Senior, så er det nemlig det - en romreise. Helst uten romdrakt eller romskip. Bare deg, kliss naken, flyvende gjennom universet over noen milliarder år.

5. Motorpsycho - Heavy Metal Fruit

"Norges beste band" våger en del folk å kalle Motorpsycho. Selv er jeg ikke så fryktelig uenig, og sutrer relativt ofte for meg selv om hva jeg må ha gått glipp av da jeg satt her i Mandal da Motorpsycho spilte det jeg selv mener er deres beste, Timothy's Monster, i sin helhet på Øyafestivalen i høst. Heldigvis har jeg mulighet til å trøste meg med fabelaktige og massive Heavy Metal Fruit - en progrocksak uten særlig sidestykke på norsk jord (såvidt jeg vet, som sagt, jeg er egentlig en idiot). Motorpsycho gjør det de kan best - blande skjegg, tung rock, atmosfæriske pop-elementer og en kjempemessig vilje til å jazze seg gjennom det meste, uten at det blir i det meste laget.

6. The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

Jeg kan med ganske stor sikkerhet si at idéen om Decay Decoy er sannsynligvis bedre enn plata selv, tross i at den er mådderfåkkings sweet i seg selv, så hadde jeg rimelig massive forventinger til plateslippet til Bergens/Haugesunds-bandet med folk fra The Low Frequency In Stereo (en fryktelig god kanditat til Norges beste band) og ikke minst en trommis som ellers pleier å leke seg i Casiokids. En hel del vil nok surmule mens de poengterer at dette er fryktelig likt Sonic Youth, vel, for min del så kom The Megaphonic Thrift nær mitt hjertet en stund før Sonic Youth. Enkelt forklart er dette halvmonotoni, popmelodier, kule riff og en hel del sinnsjuk støy. Legg til lettbeinte og smått absurde tekster og en fryktelig trøtt vokal, så har du to elementer som også passer perfekt inn i smørja. Etter å vende tilbake fra en lang pause innså jeg at dette var flere hakk bedre enn hva jeg husket det som. Finn fram konfetti og ballonger til de instrumentale meltdownsene og de drømmende partiene.

7. Shining - Blackjazz

Slapp av. Jeg virket kanskje streng for sånn fem tusen ord siden, men Blackjazz er fortsatt en ganske utrolig plate - poenget mitt var bare at hukommelsen har en tendens til å lure en. Jørgen Munkeby og crew har ikke bare skapt den plata som virkelig gir meg følelsen av å bli tatt med til det sinnsykehuset du ikke visste fantes lengre, der menn i hvite frakker pirker i hjernen med skittent utstyr, før de drar ut tåneglene dine for å få deg til å tenke på noe annet - i psykiatriens tjeneste. Samtlige medlemmer i Shining for seg selv til å høres ut som en gjeng med helt absurd sinnsyke jævler. Så joda, dette er fryktelig ubehagelig å høre på, men så absurd fett og sjangerdefinerende at man må være teit for å ikke falle litt for dette her. Høres jeg overraskende positiv ut? Ja, så la meg ta det hele ned med å påpeke at siste halvdel av plata sliter litt med å holde mål sammenlignet med første halvdel, en sak som har plagd meg en god del.

8. Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

Selv om det ikke er en dritt å tjene på Jaga Jazzist for Horntveth Bros. og resten av gjengen, så er det tydeligvis masse storslått musikk å hente. Der de tidligere utgivelsene har lidd litt av litt varierende låtkvalitet holder One-Armed Bandit den jevne fanen hakket høyere denne gang. For lite jazz til å være jazz, for lite rock til å være rock, men generelt fryktelig særegent og ypperlig. Ikke minst er dette overraskende lystbetont og lett å svelge til å være et, ihvertfall teknisk sett, jazzorkester. Tenke seg til, vi snakker ni-ti folk som gjør det de virkelig kan best i hele verden og pumper ut noe usannsynlig fett for de litt mindre streite jazzkidza. All honnør og feite doser kudos for denna her.

9. Thelma & Clyde - White Line
Jeg vet ikke om dette er den mest overraskende plata i denne bunken, men jeg tror sjansen kan være litt stor. En ting er ihvertfall sikkert: dette er relativt fantastisk. Med kun én (ypperlig sådan) femspors-EP fra i fjor høst, og jeg rimelig uviten om noe albumprosjekt, ble jeg rimelig slått i bakken av live-kvalitetene til Thelma & Clyde. Jeg visste godt at dette var et tomannsprosjekt, men på scene var de plutselig fire stykker, der han ene hadde en overstyrt bass, en pike trykket på noen synther, masterminden Trygve Tambs-Lyche stod hamrende på et slagverk, og dronningen selv, Hanne Kolstø, sjungende med en av landets aller mest kraftfulle sangstemmer. Poenget mitt er: på White Line er virkelig all den organiske atmosfæren fra liveelementet tatt med. Dette er ikke electropop, min venn, men heller en rimelig utforskende nestenkunstpop-affære. Insomnia-elementet fra trip-hopen er blant annet tatt med. Med andre ord, her er det så mye fiksfakseri at det er mer enn en typisk electropopplate. Likevel, sett overfladisk er dette THE electropop-plate fra norsk jord i år.

10. Kråkesølv - Bomtur Til Jorda

På omtrent samme tid i fjor mente jeg at Kråkesølv sin debutplate var det beste fra norsk jord i løpet av 2009. Jeg tror nok jeg har skrudd den ned til en vel fortjent tredjeplass siden, der ypperlige discoprogrockpop-fabelaktigheten ved Montée og 60-talls-estetikken-blandet-med-fremtidselementer-og-absurde-tekster-så-det-holder til The Low Frequency har fått sin vel fortjente plass på topps. Vel, unyttig å vite nå, men Kråkesølv har nok ikke blitt noe særlig dårligere siden sist. Bomtur Til Jorda vil nok aldri kunne sammenligne seg med den ekstremt godt produserte og særegne visepoprocken fra førsteplata, men det låter fortsatt umiskjennelig som de samme Bodø-karene. Muligens noe takket være produsent Øystein Greni, så har de valgt å skru ned på den tunge produksjonen som preget Trådnøsting for rett og slett bli mer rock i form av å spelle det inn på analogt utstyr, og uten å pirke for mye i det i ettertid. De er fremdeles unike og ypperlige, og plata er pokker meg ikke dum den heller. Tjohei.

Dette kommer aldri til å gå bra. Jeg har allerede sittet i over to timer og jobbet med dette, og enden er på ingen måte nær. Heng med. Jeg valgte også å kjøre på med en beste låter for året sak. Som sagt, heng med.

Beste norske låter fra Tjueti

1. Kollwitz - Like Iron I Rust

Det som kan sies om Kollwitz er allerede sagt et par tusen ganger, men sistesporet og tittellåta fra plata deres, og også den lengste er virkelig deres musikalske høydare sålangt. Et femten-minutter epos med flerfoldige vekslinger mellom rolige og aggressive partier i typisk post-rock-ånd, men et ypperlig midtparti med tung bruk av strykere. Jøsses.

2. Kråkesølv - Bomtur Til Jorda

Det er sjeldent et refreng klarer å virkelig smøre meg med godhet så sterkt som hva denne låta kan by på. Når de i tillegg disker opp med en helt herlig støymeltdown er jeg virkelig utmattet. Kråkesølvs utvilsomt beste låt.

3. Cold Mailman - Pull Yourself Together And Fall In Love With Me

Litt kleint å følge nesten samme band som med albumlista, men dette er virkelig en av det største poplåtene på lenge, uten å være stor - akkurat slik Cold Mailman byr på. Med en herlig melodi og en ufarlig progresjon var dette virkelig låta som fikk meg til å oppdage, samt glede meg iherdig til plata den tilhører.

4. Susanne Sundfør - It's All Gone Tomorrow
En del vil nok peke på The Brothel som sin låtfav fra Sundfør, men for meg er det nok akkurat denne som er viktigst og mest treffende. Her får man virkelig smake på hvor pompøst hennes nye lydbilde er. Fyttihelvete for noen arrangementer. Fyttihelvete for en låt.

5. Rumble In Rhodos - White Dancing
Rumble In Rhodos er et av flere Fysisk Format-band som sammen med en rekke utrolig fete barter kan by på utrolig fet eksperimentell og melodisk hardcore. Vel, nå er de tilbake siden sist med en singel som virkelig har tatt mye av min tid i det siste. Det er åpenbart at gutta selv ønsket selv en liten endring i lydbildet, men det kommer fort frem at Montée-kapteinene Erlend Mokkelbost og Anders Tjore har hatt sine feite produsent-fingre med i bildet. Synth og tropiske trommer har de en tendens til å dra med seg hvor enn de går nå for tida. Med en så absurd fet låt som denne gleder jeg meg til at ny Montée-produsert-plate kommer på nyåret.

6. Motorpsycho - Gullible's Travails
Jeg beklager å følge samme spor som albumlista, men virkelig: en låt i fire deler på over 20 minutter som har stort sett alt Motorpsycho kan by på - herlige melodier, usannsynlig fete tungrockspartier og jazzing til tusen. "Prog så sykt," men også en ypperlig låt.

7. Serena-Maneesh - Reprobate!

Andreplata til Serena-Maneesh var en liten skuffelse for min del - den nådde aldri de kvalitetsmessige høydene jeg forventet takket være denne låt (og selvsagt førsteplata). En ekstremt hard poplåt på mange måter. Med andre ord - helt typisk Serena-Maneesh.

8.Montée - Ghost

Der jeg tenkte fryktelig lite på første singel noen sinne til Montée da den kom, som var grunn i at jeg ikke falt for den plata før flere måneder etter den kom, så har jeg forsøkt å gjøre det godt igjen her. Velfortjent av dem sådan, for i typisk Montée-vis snakker vi tonner av discoprogpop i form av cheesy synther, androgyn vokal og generelt rimelig tettpakka produksjon, rundt det som er en høyst fabelaktig låt.

9. The Megaphonic Thrift - Talks Like A Weed King
Også her snakker vi om en låt som skapte mye forventninger personlig i forkant av plateslippet. Tror jeg kanskje hørte gjennom den 40 ganger på én og samme dag. Det sier jo sitt. Det at verdens vakreste kvinne, Linn Frøkedal, har en uvanlig stor deltakelse vokalmessig i denne låta er jo et av flere grunner til å gi en stor tommel opp.

10. Nils Bech - Contemporary Dancing

Særingen Nils Bech ble nok glemt litt bort etterhvert, men denne låta der han på lystig superhomovis viser dem som ikke lot ham komme inn på en eller annen ballettskole hvor skapet skal stå, er pokker meg ikke dum..Særs utypisk norsk musikk i tillegg - synthpop, bedriten engelskuttale og masser saxofon i ett. Denne skal jeg love dere jeg har sittedanset til.

Jeg hadde faktisk tenkt å ha både den norske og utenlandske delen i én, men herre, dobbelt så langt som dette er tullete. Derfor kan jeg love (ja, jeg LOVER et innlegg) svært snarlig. Derimot kan jeg heller avslutte med en slags oppsummering av det siste året med bloggen. Dette vil nok være dritdøvt for omtrent alle, men dere fuckups som fortsatt leser vil nok kose dere glugg.

For å si det slik jeg har gjort tusen ganger, så har dette alltid vært en sak jeg har gjort for å ha noe å jeg liker å gjøre. Og jøsses, saker har vokst ut av det. Da jeg startet denne tullete saken en gang i august en gang i fjor så var innleggene korte som fanden, og de sugde generelt store mengder balle. Helt klin seriøst. Jeg blir flau av å lese de eldste innleggene. Så døde bloggen slik den har gjort mang en gang, for så å blomstre opp som en slags adventskalender i fjor. Litt bedre skriblerier, men i heiane, fortsatt ganske ubrukelig saker opp mot hva jeg har klemt ut med de siste tyve innleggene, for å ta et plutselig anslag. Så har jeg vel blitt gradvis klokere og gradvis flinkere til å skrive. Likevel dukker det opp forstyrrende elementer (andre ting å gjøre) fordi ting i livet endrer seg. (Grøss, merker hvor dørgende kjedelig og nitrist dette er, skal prøve å komme meg ut av dette hølet.) Vel, for å si det kort, dette har vært en port til litt forskjellige saker. TrashPop-skribentarbeid som førte til en hel del kule konsertturer i Kristisansand i fjor, Musikknyheter-skribentarbeid som har ført til at jeg har fått møtt et par flinke musikere, fått dratt på konserter og generelt fått skrevet en hel del.

Dere som har en tendens til å lese fast husker nok det at jeg fortalte om at NRK Urørt hadde kalt meg inn til å planlegge hvordan Urørtfinalen 2010 skal gå for seg i januar. Om det var kult? Javisst! Ikke er det bare herlig å få lov til å jobbe med skribenter og generelle flinkiser man ser opp til for én dag, men jeg følte også jeg fikk gjennom noen av mine tanker rundt konseptet. Jeg tror ikke jeg har lov til å si noen ting, men jeg tror jeg får slippe unna med å si at vi bestemte oss for noen rimelig drastiske endringer ved konseptet. Når jeg i tillegg får dra på lisenskronebetalt tur til Urørtfinalen, da kan jeg virkelig være takknemlig. Ikke minst når jeg også fikk dra på min debutkonsert med Kollwitz når jeg var på den turen. Min venn Erlend og jeg var enige: dette var noe av det bedre vi hadde sett. Den mentale utmattelsen var stor. For et utrolig fabelaktig band.

Takk for meg. Vi sees igjen med masse mer svada snart. (Så håper jeg dere ikke følte dette var noe dritt. Det hadde sugd. Si ifra hvis dere synes det. Ris/ros-regelen. Du vet. Jeg har ihvertfall forsøkt på et eller annet her.)
Ja, forresten på vei ut internettdøra får du la meg stille det standariserte bloggspørsmålet: hvordan vil du oppsummere året som har gått i norsk, musikalsk forstand?
.

Twin Shadow

2010-10-22T15:30:00.000+02:00

Heller ikke idag skal jeg dvele ved noe som låter som noe helt nytt, tross i at det er noe helt nytt.

For Twin Shadow er, såvidt jeg kan forstå, en skikkelig fersk debuttant fra verdens største hipsteroase: Brooklym. Dette er faktisk så indie at det ikke har en Wikipedia-artikkel. Det sier som regel sitt om hipster-creden som ligger bak å høre på det.
Nå er ikke dét grunnen til at jeg liker debutplata til denne bartbefengte, mørkhudede George Lewis Jr. så godt, det er utelukkende fordi dette er ypperlig, drømmende pop. Shit, han ligner på grusomme Queens Freddie Mercury. Passende, for å si det sånn.

Jeg vet ikke om jeg har vært borti dette før, men jeg hater virkelig Radio Norge. For en bedriten skitkanal. Når samtalene mellom musikken ikke var pinlig nok i seg selv, så er jo musikken de spiller direkte grusom. Musikken som visstnok er "det beste fra de siste fire tiår". Jeg tviler på George Lewis Jr. noen gang har hørt på Radio Norge, men Twin Shadow er virkelig en lapskaus bestående av alle de døveste singlene fra det som varierer mellom døve og ellers spennende artister som de spiller på Radio Norge. Det høres jo virkelig ut som en miks av de verste sidene av Phil Collins, Prince, The Cure, Toto og så videre som de spiller på den kanalen skulle blitt til et jævlig monster uten sidestykke, men det har vist seg tusen ganger tidligere at med de rette folkene kan alt gjøres ypperlig. En av disse flinke folkene viser seg å være George Lewis Jr., der han har tatt elementer fra disco, synthpop, halvmasete "prog", slengt med ellers fryktelig slitsomme 80's-trommemaskiner, tonnevis av synther, Morrisey-aktige tekster og vokal, samt nedtonede gitarer, og ved hjelp av Grizzly Bears Chris Taylor (han søte blonde) som spakemester/produsent, klemt ut et ypperlig eksempel på at jo, selv ting fra 80-tallet kan være rent og skjært fantastisk. All honnør.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Jeg nevnte i Cold Mailman-innlegget fra en uke siden at Urørt-redaksjonen ville hente meg inn til Oslo 2. november. Vel, som om ikke det er fantastisk nok, så viser det seg at Kollwitz, Bodø-gjengen jeg vil i all fremtid påstå debuterte med en av de beste norske platene noen sinne i vår, skal spille konsert på Garage, som er to-tre kvartaler fra hotellet mitt, kvelden før, når jeg ellers hadde vært en ensom mann på et ensomt hotellrom. Ikke for å høres ut som en fitte, men livet er ganske så fantastisk akkurat nå. Faen, da, endelig. Endelig får jeg sett Kollwitz live. Jeg kommer til å gråte.

Dunderhonning

2010-10-21T11:00:00.000+02:00

Hurra! Endelig har dette bandet kommet på Spotify, slik at et innlegg blir komplett rettferdig. Føler alltid at band jeg tipser om som kun er på Wimp blir rimelig oversett. Muligens ikke.

Likkavæl, ikke bare er musikken Dunderhonning tipptopp, men jeg føler også at jeg skylder dem dette innlegget. Først og fremst fordi gitaristen i bandet, Tore, var så sjukt hyggelig at han sendte meg min første promo-CD (inkludert en håndfull trivelig mails). Fin fyr. Score! I tillegg får jeg også litt vondt av/morer meg over at iTromsø sine anmeldere er en gjeng med tullinger (vet ikke hvor kontroversielt det er å snakke skit om det man i grunnen ville kalt "kolleger") som gav Dunderhonning en toer til denne råbra debutplata, hovedsaklig fordi de visstnok "høres akkurat ut som Kråkesølv". Skjerpings. Jeg ser likheten, samt at Kråkesølv har sagt selv at de er tungt inspirert av Dunderhonning, men forskjellen er likevel rimelig stor. Hadde ikke Dunderhonning sunget på nordnorsk hadde de med all sannsynlighet sluppet unna tyn grunnet den überdøve sammenligningen.

For der Kråkesølv er bittersøt (og ikke døv) viserock med tungt teknisk fiksfakseri og elementer av post-rock, samt fisefine og drømmende melodier, og låter generelt svært nytt, så er Dunderhonning langt heller et retroband - og låter akkurat som om det skulle ha kommet ut i tiårskillet 80- og 90-tallet i indierockbølgen som oppstod den gang da. Med støyete gitarer, en tidvis noe blodfattig synth og halvcheesy bass og inspirasjon, samt iblant noen ypperlige drømmende lydlandskaper, og tunge inspirasjoner fra band som Pixies, Sonic Youth, Bob Hund og Dinosaur Jr blir plutselig 2010 til 1990.

Passende var det også at Sakte Ut Av Fokus kom for en måned tid siden, ettersom jeg akkurat da var tungt inne i å lese det som skulle vise seg å være en av mine favorittbøker noen sinne, Mannen Som Elsket Yngve, som tar for seg en livet til en ung rogalending i akkurat den tidsperioden, der han hører på akkurat de bandene jeg nevnte, men der den rimelig skuffende filmatiseringen av boka inneholder denne musikken, så er boka en bok - den spiller ikke av passende musikk, eller musikk i det hele tatt. Så dermed måtte jeg improvisere, og dermed hørte jeg mye på Sakte Ut Av Fokus på min bussreise til og fra Oslo som var tungt basert på å lese Mannen Som Elsket Yngve. Takk, Dunderhonning, for å være perfekt soundtrack til en perfekt bok. Takk, Tore Renberg, for å ha skrevet en perfekt bok som har gjort livet mitt mer verdifullt i ettertid.

Og generelt sett, dette er et skikkelig flott band. Er det prikk likt Kråkesølv? Nei, fåkk off, iTromsø og diverse andre tullinger.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Pow Pow

2010-10-20T23:12:00.000+02:00

Et kort avbrekk. Jeg var bare på en rask romtur. Nå er jeg tilbake, med - passende nok - rommusikk.

De to siste innleggene var ganske retrospektive i sin bandånd, så jeg valgte å lande romskipet mitt i nåtidens Norge. Greit, idiotien ender her. Jeg skulle se hvor lenge jeg kunne bruke romskipbildet, og dette var grensen. Yuck.

Vel, for å si det sånn, iblant kommer litt overraskende bandprosjekter med plater. Som norske Pow Pow, på det absurd bra hardcorehipsterplateselskapet Fysisk Format, sprunget ut av platebutikken Tiger i Oshlo. La oss bare dvele litt med Fysisk Format før vi går videre. For et plateselskap. Forestill deg at jeg skrev det i caps lock. Jeg vil helst la caps lock forbli noe valgfritt. Den strenge gjengen med strenge sveiser og strenge barter som tidligere kun har fokusert på å gi ut det beste innen norsk hardcore, noe de så definitivt fortsetter med, for i dette øyeblikk storkoser jeg meg med en fersk EP fra et nytt band de har signert, men jeg vil gi dem sjuke mengder honnør for å gidde å tre ut av sine tidligere veldig strenge grenser, noe de først gjorde ved å la artsyfartsyfyren Nils Bech slippe plate med sin sære saksofonsynthpop i vår, snart gir de ut shoegaze, og nå har de altså sluppet plate med Pow Pow - rommusikk.

Rommusikk? Vagt. Joda, om enn ikke. Kanskje mer beskrivende er instrumental synthpop som det oser science fiction av, samt en kledelig dose 80-tallsnostalgi. Seks kiser, altså/visstnok, som lager musikk som fint kunne kledd den helt fantastiske (og svært tunge) filmen 2001: A Space Oddysey, som jeg nylig så i forbindelse med at meg og mine beste venner har laget filmklubb, selv om soundtracket der allerede er fint i seg selv, samt at Pink Floyds ypperlige og sjukt lange låt Echoes er skreddersydd til siste kapittel av nevnte film, delvis som en beklagelse på at de takket nei til å lage soundtrack til det som skulle vise seg å bli en av deres favorittfilmer. Surt.

Vel, Pow Pow burde nok også ha blitt spurt, selv om syrenivået er langt lavere enn filmen kan by på, men i den grad det lukter romskip, sorte hull, supernovaer, ormhull, warp speed og diverse ting min ganske store nerdete side setter ekstremt pris på, så passer dette bandets ferske plate The Last Days On Earth helt fabelaktig. Som litt trivia til slutt, det står at en "T-Cell" deltar på to av låtene (hvis du bruker Spotify). Dette er visstnok Pow Pow/sci-fi-pseudonymet til Thom Hell. For en nørd.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Interpol

2010-10-17T20:04:00.000+02:00

Endelig. Endelig tror jeg bloggen er i live igjen. På ordentlig. Igjen har jeg innsett at det å få skrive i denne offentlig-private sfæren er en pur energikilde i livet mitt. Det gjør godt.
Jeg aner ikke om det er noen av dere som har lest denne saken lenge nok, eller om det har kommet frem i det hele tatt, men jeg har gått fra å være den unge mannen jeg var i vår, en bitter, ulykksalig og selvhatende elev ved verdens mest bedritne videregående linje, medier og kommunikasjon, i skitbyen Kristiansand, til endelig å ha blitt ganske lykkelig, takket være at jeg endelig gjorde det eneste riktige, gå på skole i Mandal med alle mine beste venner konstant rundt meg, og for første gang på veldig lenge klarer jeg å sette pris på livet hver eneste dag. Håper det har vært mulig å spore. (Og håper dere som kun er her for musikktips ikke føler for å spy av all følsomheten min.)

Vel, vel, uansett, musikktips. Som med alt for mange band, så lider de ofte av at de hadde sin storhetstid før jeg begynte å bry meg om musikk, slik at jeg ikke har sjanse til å falle pladask for dem før de gir ut nytt materiale i nåtiden. Et av disse bandene er Interpol. En dresskledd gjeng fra Ny York med mørke sinn, orkestrale gitarer og barritonstemme - alt i god, ekstremt mørk post-punk-ånd.

Vel, dette er et band med en ekstremt sær karriere. Greia er nemlig at iløpet av deres fire album siden debuten i 2002 (paralleller til Low Frequency, kan man vel si) så har alle tre siden debutplata Turn On The Bright Lights variert mellom å være rimelig kjedelige saker og være skit, inkludert den ganske deprimerende døve sisteplata deres, Interpol, som kom for en måned siden, og er all grunn til at jeg ble kjent med dette bandet. Alt i alt, bortsett fra en repetativ, halv-dronete låt kalt Lights som virkelig traff meg, så er den plata døv som få.

Likevel, det har lite å si i enden når man setter seg ned med debutplata, som jeg med enkelhet kan beskrive med å ta i bruk et substantiv jeg har brukt tre dager på rad på bloggen; mesterverk. Også dette er musikk som kanskje ikke snur alt vi tenkte om musikk på hodet og utfordrer så utrolig mye, men har fanget alt mørkt ved storbyene i ett enkelt lydbilde med tunge referanser til fin åttitalls post-punk med tonnevis av spennende låtvendinger, åsåm basslinjer, som nevnt, store, orkestrerte gitarer, spennende tromming - og ikke minst vokalist Paul Banks store, bitre og mørke barritonvokal. Alt i alt, et helt utrolig album av et band som egentlig bare burde gitt seg der, fremfor å sparke seg selv i skrittet med tre andre døve album. På mange måter er Interpol et nattens The Strokes, begge er egentlig ikke så fryktelig ulike hverandre lydbildemessig, egentlig, og også den tekstlige tematikken er i samme land, der de begge to tar for seg livet i storbyen, i all hovedsak deres New York. Men der The Strokes på mange måter tar for seg det dagligdagse livet i storbyen - piker, jobb, t-baner og fest, så tar tekstene til Interpol for seg de absurd mørke avvikene og sorte hullene som blir skapt på grunn av høyhus og alt for mange mennesker på samme plass. Seriemordere, deprimerte suicidale mennesker - mye død og jævlighet, egentlig. Samtidig er likevel lydbildet til Interpol også langt større og mørkere enn hva Jules Casablancas og venner bringer med sin musikk.

Selvsagt er også flere av låtene til Interpol med i Høstnatt, min spilleliste inspirert av det fineste i verden, nemlig høstnatta (du finner den i margen(?) til høyre).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

The Low Frequency In Stereo

2010-10-16T19:41:00.001+02:00

Hei igjen.

Jeg har satt et par punkter for meg selv for bloggen opp igjennom, av relevans denne gang er ting som å helst ikke skrive om samme bandet flere ganger. Nå blir det altså innlegg for tredje gang med samme band.
Ikke bare det, men det er ikke et spesielt aktuelt band heller, for forrige gang de slapp plate var i januar i fjor.

Likevel, iblant må man bare innse at band er så bra at innleggene man har skrevet før har vært for ubrukelige til å få frem hvor bra band det er snakk om. Og fordi dette bandet er det som jeg digger mest, sammen med Cold Mailman, nå, så synes jeg at et innlegg var på sin plass.

Og skal jeg stå på mitt ord, så vil jeg fortsatt påstå at Futuro, plata deres fra i fjor var definitivt noe av det aller beste fra Norge på en stund. Så det så.

Likevel, uansett hvor bra den psykedelisk rocken var på Futuro, så har jeg den siste tiden innsett at debutplata deres er noen hakk bedre, og jeg har lite imot å forsvare den som et av tidenes norske album. Spesielt nå som høstnatten er her. (Mer om det lenger nede.)

The Low Frequency In Stereo fra Haugesund er på alle vis et altfor, altfor oversett band. Nesten ingen jeg kjenner til kjenner til dette bandet, og det er så sjukt trist med tanke på at det er på lik linje med Motorpsycho hva kvalitet og pågangsmot innen norske band angår.

Selv om debutplata med samme navn som bandet kom ut i 2002, noe som egentlig ikke er så fryktelig lenge siden, så har de rukket å gi ut fire utrolige plater siden da, der personlige favoritter er den første og siste.
Og en del ting har skjedd lydbildemessig siden da. Førsteplata var tungt basert på lettere doser støy, post-rock-intensitet og en fin dose semi-psykedelia, alt i en komplett instrumental innpakning (sett bort ifra lydopptak fra en T-banestasjon, eller noe) som det oser helt utrolig veltenkt og utrolig nattemusikk som kunne vært soundtrack til enhver litt småkjølig nattetur fylt med trivelig ensomhet og oransje gatelys. Med de to neste platene valgte de å leve mer opp til sitt navn, med å spille inn musikken på langt dårligere utstyr, for å få "low frequency in stereo", samt jamme det hele opp et stykke, noe som jeg ikke har falt like sterkt for, men er tross alt rimelig utrolig likevel. Så, med den siste plata, Futuro lagde de noe av det best produserte (tross i bare seks dager i studio) og varierte av kvalitetsrock som noen gang har eksistert, med seig rockepsykedelia, syrete poptendenser - og ikke minst masse vokal (og rare tekster). På mange måter er veien fra første til fjerde plate ganske lang lydbildemessig, men det fortsatt helhetlig unik The Low Frequency In Stereo. Utrolig band.

Han ene gitaristen i bandet slutta etter tredjeplata, og Njål Clementsen og Linn Frøkedal fra The Megaphonic Thrift ble med, slik at de ble en kvintett (fem medlemmer, liss). Fyttirakkeren for en fin gjeng.

Så, egentlig er hele grunnen til dette innlegget, hele grunnen til denne bloggen, egentlig, å vise folk veien til band de ikke visste om som er for bra til å bli oversett av de fem-seks folkene som leser bloggen jevnlig. Et sært korstog, kan man si, men akkurat nå er dette bandet så utrolig bra i min bok, samt så alt for ukjent, at jeg må fyre på med deg jeg kan best - skrift.

Lytt i Spotify. (Litt lengre spillelister nå, men slikt må til når det er for mye fantastisk å vrake mellom.)

Lytt i Wimp.

Som nevnt skulle jeg komme tilbake med dette om høstnatt. Det har seg nemlig slik at jeg på mange måter hater høsten, for det er surt og jævlig hele dagen om høsten. Derimot glemmer jeg vært år at det beste med et helt år i Norge er når sola har gått ned om høsten, og det er ikke lenger surt og jævlig, men kaldt på et veldig friskt og koselig vis. Derfor lagde jeg en spilleliste kalt Høstnatt, mye takket være førsteplata til Dagens Lille. Takk, The Low Frequency In Stereo. Så, mine kjære venner, jeg anbefaler dere å få denne lista inn på iPoden, om enn det innebærer å få deg Wimp/Spotify på telefonen eller legge alle sangene inn i en spilleliste på iPoden, for så å ta dere en tur i bygatene, helt alene, nå, gjerne i natt, og bare nyt spillelista - og verden generelt.

Cold Mailman

2010-10-15T14:11:00.003+02:00

Herrejemini./Alt for lenge siden. Igjen.
Årh. Plagsomt pinlig at jeg må gjenta meg selv hver bidige gang. Og litt vondt egentlig.

Forrige gang kunne jeg rapportere om at jeg var på busstur til Oslo for å dra på Black Mountain-konsert. Hvordan var turen? Dyr. Kjempekoselig. Ikke minst var konserten sjukt bra. De klarte virkelig å svare til spørsmålet "Bedre enn på plate?". Så definitivt. For en gjeng.

Likevel, det kanskje viktigste siden sist på musikkfronten er at den plata som jeg hadde kanskje høyest forventninger til i år svarte til forventningene, noe dere som har lest min ferskeste anmeldelse på Musikknyheter kanskje har fått med dere. (Link følger senere.) Det har nok også vært det innlegget jeg har gledet meg mest til å skrive i år. Teit at jeg har ventet i snart to uker.

Cold Mailman. Geez. Egentlig er dette prosjektet sånn rolig gitarpop som er veldig fin, men samtidig litt kjedelig. Bare at følgende: det er ikke slik. Dette er fint, fantastisk, utrolig, men ikke kjedelig. Det er mulig man kanskje vil påstå det siste hvis man er typen som ikke liker "fin" musikk, og kun harde saker. Noe som også betyr at du er en dust, såfremt du ikke er min kjære venn Johan. Likevel, ser man helt overfladisk på konseptet Cold Mailman, så er det faktisk "sånn popmusikk som er så fint at det blir kjedelig i lengden." Derfor må man gjerne bruke en god del tid med den helt fantastiske plata deres "Relax; the mountain will come to you" som kom nylig, før man ser hvorfor det faktisk er et mesterverk innen popmusikk.
Når jeg sier det, så lurer du kanskje på om det er spesielt utfordrende musikk? Nei.
Om det er noe helt nytt som har gravd et helt nytt hull i det klisjéfylte uttrykket "musikkhimmelen"? Nei, ikke det heller.

Alt i alt kan det bli litt vanskelig for meg å skulle forsvare hvorfor jeg synes den ferskeste plata deres er så utrolig bra. La meg få forsøke i det minste:
Først av alt skal det mye til å få så utrolig flotte melodier samlet på én enkelt plate på femti minutter, men de har klart det. Melodier som er en opphoping av alt det veldig fine og alt det veldig styggvakre i verden.
Nest ut som argument: arrangementene. Relax; the mountain will come to you er på mange måter ikke så veldig ulik Radioheads mesterverk Kid A, i den forstand at det er kjempefin popmusikk svøpt inn i en ekstremt godt gjennomtenkt produksjon, full av instrumentale smådetaljer og låtmessige vendinger som virkelig bare fullfører det som allerede var så fint. Og småkjedelig, på en veldig fin måte. Litt som livet på sitt aller vakreste, når det virkelig ikke er så veldig spennende, men likevel i overkant fint, på en betryggende måte.

Det bør kanskje også nevnes litt medlemsmessig bakgrunn til bandet. Hovedsakelig består det egentlig bare av én mann: Ivar Bowitz. En bodøværing som bor i Oslo og lager fin musikk. Dessverre må man nok innse at ett menneske ikke er nok til å lage en så fin plate som dette her, og det har han nok innsett selv, ettersom han har tatt med seg en masse gode venner. Inkludert en god del søte folk fra hjembyen, Bodø. Inkludert hans bror, Martin, som er mye av grunnen til at Kollwitz sin debutplate tidligere i år var helt fantastisk produsert og låt langt mer fantastisk enn det aller meste i hele verden. Han spiller bass i Cold Mailman, pluss at han sannsynligvis har sittet ved knottene og gjort denne plata så utrolig vellydende og mektig, slik han gjorde med Kollwitz. Speaking of Kollwitz, ihvertfall to av medlemmene i Kollwitz er med i Cold Mailman. På trommer og gitar.
(Edit: Jeg fikk forresten påpakning av Ivar om å gi Martin mer kred, og nevne at han har blitt en av to grunnmedlemmer, der Ivar står for låtskrivingen. Grunnen? Fordi han er så fåkkings flink til å skru lyd, spille bass og ta seg av alt det økonomiske og managementmessige rundt Cold Mailman. Så gi duden en håndfull dose kudos at once!)

Tenk så fint, to av årets aller vakreste plater (Ja, selv om Kollwitz er metall, så vil jeg alltid stå på at det er vakkert fremfor tøft. Det er det som er en av mange grunner til at jeg står fast på at det bandet er så fantastisk som det er.) skulle komme fra to band som er knyttet ekstremt tett opp ihverandre. Jeg blir faktisk nesten litt rørt. Men mest rørt av å høre på platene. Fordi de er begge mesterverk i min bok.

Lytt i Spotify. (Ja, når ting er spesielt fint som nå får dere høre på hele. Ingen kompromisser. Men heng med til slutten. Lullaby er en av de aller fineste låtene på albumet.)

Lytt i Wimp. (Det samme gjelder her.)

Her kan du også lese anmeldelsen min av plata. Jeg ble veldig fornøyd med den, men kanskje enda mer fornøyd med dette innlegget. Fordi dette oser mer av mennesket Kim enn musikkanmelderen Kim.

Forresten! Jeg holdt på å glemme det kuleste av alt som har skjedd de siste ukene. På tirsdag fikk jeg nemlig en telefon fra en mann hvis arbeid jeg har satt stor pris på i lang, lang tid, Jørgen Hegstad. Han jobber i NRK Urørt. Det han selv kalte "en litt merkelig forespørsel" gikk ut på at han ønsket at jeg skulle komme til Oslo 2. november, for å være med å planlegge hvordan årets Urørtfinale skulle gå for seg, sammen med masse flinke folk i Urørt og Lydverket. Jeg og flinke P3-folk jeg ser helt absurd mye opptil. Årets beste julegave kom virkelig tidlig. Min rolle i det hele? Vel, har jeg forstått det rett ønsket de en musikkinteressert person fra utsiden med alt for god peiling på hva som foregår i NRK P3.
Hva kan jeg si? Jeg er beæret, litt lamslått og generelt veldig glad. Jeg gleder meg!

Drivan

2010-09-23T22:15:00.000+02:00

Foto: Garp/Smalltown Supersound

Ikke bare er dette noe så utrulig som første innlegg to dager på rad på en lang fåkkings tid. Det mest spennende: ifølge Blogspot er dette mitt... HOLD DERE FAST ...innlegg nummer tohundre. Jepp. 200 innlegg. Og sikkert over hundre tusen tegn. Spennende. Hadde satt pris på en stykk "Graddis!" og en stykk "Takk for 200 shtøkk, selv om de første hundre sugde."

Vel, det er ikke noe sånn fantastisk spesielt jeg har tenkt å stille i stand for meg selv bare fordi det er innlegg nummer tonullnull, men det musikalske prosjektet jeg skal legge på bordet kan vel defineres som spesielt. Hvis man vil. Egentlig er det kun fint.

Drivan er et band, hvis man vil, som består av to-tre svenske og finske piker jeg ikke bryr meg om hva heter (nei, det er ikke en sexistgreie), for flinkisen Kim Hiorthøy er med. Han får oppmerksomheten min ikke fordi han er mann, men fordi han er en flinkis, og fordi han er norsk. (nei, det er ikke en nasjonalistgreie.)

Selv om debutalbumet deres heter Disko, så er det ekstremt lite spor av disco i musikken, annet enn et par fine grooves - du må være på et eldrehjem for å synes at dette er dansbart. I tillegg har plata fått en hel del treere, og "midt på treet"-anmeldelser. Jeg derimot synes dette er kjempefint.

Egentlig er låtene intime, minimalistiske og rimelig tradisjonelle svenske folkpoplåter på kjempesøt og vakker svensk vokal. Noe som i seg selv holder i massevis, selv om det muligens kan bli litt kjedelig i lengden. Vel, som sagt, Kim Hiorthøy er en fåkkings flinkis (han har mekket fin musikk på egen hånd tidligere, i tillegg til å stå for omslaget på flerfoldige av de siste Motorpsycho-platene, og en hel del andre Rune Grammofon-utgivelser), så han har dermed (sannsynligvis i lag med de søte pikene) blandet inn ypperlig og skjør soveromselectronica i det hele, med beats og mer moderne grooves. Uten at det blir sølete på noe vis. Gode kokker, med andre ord. (überfet metaforbruk!!!).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

~~Annet enn det kan jeg melde om at jeg i dette øyeblikk sitter på bussen på vei til Oslo.~~ Dere kjenner internett på buss. Det funker ikke. Nå er jeg vel fremme.
Hva skal en småbygutt i storbyen? (kanskje dette er vanlig for mange, men halvimpulsiv soloreising er noe som ALDRI foregår i mitt liv) Kombinert med å besøke min venn og god-musikksmak-dud-in-unofficial-law, Erlend Wichne, se det fine kanadiske psych-rockbandet Black Mountain på John Dee i morgen kveld. De slapp nettopp ny plate, så forvent innlegg om dem snarest + simpel konsertrapport.

Håper vi kan sees, kjære leserare, selv om det er helt ekstremt usannsynlig. Jeg er ihvertfall hypp på å møte deg, så gi meg et vink i kommentarfeltet eller på mailen min hvis du ønsker det samme. Tvi, tvi.

(Hovedendringer sålangt: ingen myspacelink (jeg har alltid hatet myspace pga. design og lydkvalitet), men dette er i hovedsak et grep for å forkorte tiden det tar å skrive innlegg, slik at jeg har lyst til å skrive oftere. Ingen "Next up!"-setning heller. Denne begynte jeg med for å presse meg selv til å skrive innlegg, men akkurat det går mot bloggprinsipp nummer en: jeg skal ha lyst til å skrive for å skrive.)

Shimmering

2010-09-22T19:48:00.004+02:00

Sånn. Jeg orker ikke plage dere med en innledning for fjerde eller femte gang på rad om hvor ubrukelig jeg har blitt til å holde bloggen gående, så da blir det ikke slik.

Derimot kan jeg brife med at det som tar fritiden min for øyeblikket er igjen det å bli oppslukt i plater. Jeg tror den såkalte "platehøsten" kan være stor skyld i det. For fra mai og utover mot september har det vært lite av interesse. Nå er det blitt så mye fantastisk bra at jeg ikke klarer å vegre meg fra å dele i form av skrift lenger.

Legg også til at meg og kompisene mine har startet en filmklubb kalt Fat Fucks Film Club. Der vi velger, ser og bedømmer film. Fordi vi liker film. Og fordi vi har lite å gjøre.

Mulig det har vært nevnt tidligere, men jeg går på skole i hjembyen min nå. Så jeg slipper skyss og masse folk jeg egentlig ikke bryr meg om. Dermed er jeg et langt lykkeligere menneske nå. Kanskje det er skyld i at bloggen har dødd ut? Spekulasjoner, pure spekulasjoner.

ANYHOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO. La oss hoppe i det dere faktisk bryr dere om. Musikktipsene mine.

Denne gang: jazzifisert pop fra Horten (tror jeg)! Ja, samme fylke (OMG) som Jaga Jazzist er fra. Og egentlig er ikke dette enmannsprosjektet Shimmering så veldig ulikt den fantastiske, eksperimentelle jazzorgiegjengen Jaga Jazzist. Egentlig. I all hovedsak er dette popmusikk. I all sin pureste hovedsak. Derimot er det en hel del langt mer sofistikerte saker inni her.
Aller først kan vi snuse borti ambient-sakene: produksjonen her er så utrolig flott at det alltid ligger masse småtterier og lurer baki. Om det er synther, beats, eller støygitarer, så gir det musikken en sjuk fylde. I tillegg er det et trespors, progressive og instrumentalt halvambient jazzverk plassert midt i plata kalt Milou.
Speaking of jazz: Norges trompetgud sjølv, Mathias Eick, (fra Jaga!!!!!!) deltar på plata. Det gjør også Hanne Hukkelberg, som på sine plater er i det samme jazzpoplydlandskapet.

Kort fortalt: en helt übermessig blanding av ambient, mørk pop, halvkompleks rock og moderne jazz. Av én eneste dude. Han heter Bendik Kjeldsberg, og er (såvidt jeg har forstått) trommeslager av hovedvirke. Og det merkes. Det merkes også at han sannsynligvis ikke er så flink til å synge, ettersom gode venner tar seg av absolutt alt av det vokalmessige på debutplata som kom på mandag. Hanzi fra Heroes & 0s og Steven fra Superfamily er også med + (som nevnt) Hanne H.

Hypp på et slag i fjeset? Han er 19 år. Nitten. Og dette låter som ei plate laget av en fyr som har laget musikk i flere titalls år. Både kvalitetsmessig og detaljmessig. Jeg bøyer meg. Nei. Jeg legger meg langflat.

Fantastisk plate. Og selv om jeg har fantastisk lett for å skrike ut slike ting (se bort i fra "skrike", jeg er typen som sjelden skriker av glede), så utpeker jeg denne til en av årets beste norske plater. Blant MINST femten andre.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Forresten, jeg tror dere må være forberedt på litt endringer her skal jeg ha lyst til å holde det gående. Akkurat hvilke endringer vet jeg ikke. Just sayin'.

Forresten #2: Jeg har oppdatert den fantastiske hovedspelelista mi.

!!!

2010-09-03T23:15:00.009+02:00

"Hei, Kim. Du suger."
"Ja, jeg vet det."

Sånn går mitt schizofrene jeg så fort tankene sender meg i retning bloggen. Noe som skjer flere ganger daglig. Hvorfor lar jeg det gå så lenge mellom hvert innlegg? Vet ikke. Tida går bort til andre ting. Denne bloggen store oppblomstring (desember 2009) skyldtes av at jeg var drit lei World of Warcraft. Så da hadde jeg ikke noe å gjøre lenger når jeg hadde tid å fylle.

Nå har jeg begynt å spille igjen. Hvis noen med feminine trekk der ute skulle av en eller annen absurd grunn ha en eller annen tiltrekning til deres bilde av "Kim", så kastes slike tanker inn i en impotent sølepytt i dette øyeblikk.
Ikke at noe slikt som tiltrekningskraft skapt av illusjonen meg er av noen sannsynlighet whatsoever, så skjønner dere greia. Men slapp av. Det er ikke så forbanna gøy at det gjør noe. Det er bare en time-killer. For TV-serien Dexter tar faktisk mesteparten av min tid for øyeblikket.

Det er mange musikalske prosjekter jeg heller ville promotere enn det jeg har valgt ut idag, men det har seg slik at Spotify er så hinsides ubrukelig når det kommer nye utgivelser, at jeg heller nedprioriterer disse fantastiske sakene jeg snubler over i Wimp (og venter til de _kanskje_ dukker opp i Spotify etter et par måneders tid), og heller velger ting jeg har ruget på lenge.

Selv om jeg fullt ut støtter utsagnet mitt over, så ombestemte jeg meg underveis. Her blir det flunkende nye ting likevel, selv om de ikke er på Spotify! Jippi! Jeg er så fåkkings awesome.

Tanken slår deg kanskje: "!!!? For et fåkka bandnavn." Helt enig. Og jeg digger det. Bandnavnet gir vel kanskje en idé om konseptet "lek". Stemmer på en prikk.

Her er det syv-åtte hombres som slo seg sammen for å spille überfunky discoelectrorock. LCD Soundsystem-kinda, bare enda mer bass og fetere grooves - og stort sett mindre elektronikk. Tar jeg ikke feil er !!! megabuddies med LCD Soundsystem, pluss at de deler på noen få medlemmer. Bassisten var også med på ypperlige Black Noise av Pantha du Prince.

Dette låter bare usannsynlig fett - bland døv nittitallsfunk laget av hvite menn (Spin Doctors) med LCD Soundsystems elektroniske discopønk, i tillegg til de gode røttene fra 70-tallet, en ekstraordinær kjærlighet til å leke seg med instrumenter, så har du hva som gjør dette til et utrolig ypperlig band.

Hvorfor tar jeg for meg dette? Fordi jeg elsker fjerdeplata deres som kom nettopp; Strange Weather, Isn't It? Pluss at jeg har en periode hvor jeg er kjempeforelska i moderne discomusikk - og de forskjellige varientene som hører til. (Spacedisco, dancepunk, italo disco etc.)

Hver gang jeg har et fanastisk forhold til en slags sjanger, noe som skjer ofte, (jeg har hatt en massiv omgang med post-rocken og norsk post-hardcore, blant annet) så har jeg et behov for å mekke en spilleliste som fanger tematikken. Denne gang døpte jeg en spilleliste ved navn Discoprinsen. Jeg mekket den hovedsakelig for Wimp, ettersom flere essensielle spor mangler i Spotify, men pga. mine tatervenner (jeg har egentlig gratis Wimp selv da, ehehehehe) som ikke gidder betale for musikken sin, så måtte jeg mekke en handicappet versjon i tillegg. Linker følger på bunnen av innlegget.

Hvordan skal du uttale bandnavnet? "Chk, chk, chk." De siger visst saa.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Fett som faen! Hele skiva ligger her. Tips: AM/FM, The Hammer, The Most Certain Sure, Jamie, My Intensions Are Bass)

Musikkvideo: AM/FM (Last den ned som MP3 lovlig her.)

Nye spillelister:

Discoprinsen (Wimp)
Discoprinsen (Spotify)
von Klev Partymix (Spotify) (Jepp, slang med en ekstra godsak jeg har laget.)

Forresten, dette glemte jeg helt bort: Jeg anmeldte tredjeplata til Arcade Fire for noen uker siden. Den kan leses her.

Musikknyheter.no: Arcade Fire - The Suburbs

Neste gang: saken jeg egentlig hadde tenkt å ta idag.

The Unmist

2010-08-28T00:06:00.000+02:00

Foto: http://www.myspace.com/theunmist

Hva i det fjerneste er det jeg holder på med? Denne bloggen, noe av det flotteste jeg har klart å stelle i stand (nå får du vurdere selv om det er en spesielt positiv ting eller ikke), har vært en ekstremt dårlig samvittighet helt siden juni 2010 sa "tvi, tvi" til sitt eget liv. Jeg ble, som med alt annet jeg gjør, møkk lei. Så går det for lang tid til viljen er tilbake. Heldigvis har jeg unnskyldninger på lager, tenker jeg i det minste, som at jeg ikke klarer å holde dette i gang når jeg har ferier. Noe som stemmer på en prikk. Bare ta en titt på uka det var påskeferie.

Dessverre begynte jeg ikke å skrive av meg selv når jeg begynte på skole forrige uke. Som forøvrig er i samme by som jeg bor nå, hvor jeg ikke lenger har unødvendig lange dager, men jeg for også sett mine beste venner hver dag. Hurra for det. Uansett, det gikk ikke av seg selv. Så ikveld måtte jeg bare sette i gang. Arrogant nok kan jeg kanskje si at jeg "gjør en viktig jobb". Det gjør jeg virkelig ikke - jeg hjelper tross alt bare likesinnede inn på samme bordell hvor jeg skaffer platene mine. Likevel er det en slags naivitet i meg som gir meg dårlig samvittighet når jeg lar være å holde bloggen min i live. I tillegg må jeg forresten takke gitaristen i et fint nordnorsk band for å ha sent meg mail. Det er ofte bare en liten dose respons som skal til for å sparke meg i gang igjen.

Så neste gang dere føler: "Fåkk. Jeg trenger litt av Kims ubrukelig ord.", send meg en liten mail til: kim.balim.klev@hotmail.com med et eller annet unødvendig. Trøstende ros blir bare masete.

Så - hva i helvete er det jeg bringer med meg i godtepåsan når jeg har tatt verdens lengste sommerferie?
Om det er noe nytt og blodhett? Nei, på ingen måte. Som en liten trøst er det en sak jeg, og sannsynligvis alt for få, vet om. For det er usannsynlig fint.

Jeg har vært inne på mang en gang før at småstøyete, monoton rock gir en tilfredsstillelse av uante dimensjoner, og derfor var jeg så heldig at en fyr med et massivt skjegg og langt bedre musikkpeil enn meg (egentlig kan jeg jo ingenting musikk) gjorde som en god frelser ville gjort - viste meg lyset.

Norsk støyrock (som med norsk post-hardcore) har mang en gang vist seg å være en nasjonalskatt det virkelig ikke bør kimses med; Izakaya Heartbeat, Serena-Maneesh og The Megaphonic Thrift får ihvertfall meg til å slite med å stå oppreist.

Det samme gjelder for så vidt The Unmist, som er denne fredagskveldens og bloggens lille frelser, et tremannsprosjekt med kun én plate, som kom i 2003 hvis ikke jeg tar helt feil (det er virkelig ekstremt lite å kunne fiske opp om dette bandet), men det er en megaviktig detalj av info jeg har klart å raske med meg: Øystein Sandsdalen, som spiller gitar i nevnte Serena-Maneesh, spiller gitar i The Unmist.

Med andre ord: denne mannen er en gud når det gjelder å gjøre om essensen ved natt og det vakre ved ensomheten til musikk - han står tross alt bak det "franske" noir-film-inspirerte bandet Le Corbeau, men også The Unmist bringer samme følelse, om enn på en annen måte.

For å trekke sammenligninger lydbildemessig er ikke dette utrolig ulikt Motorpsychos mer dronete saker (les: Timothys Monster (som jeg har hatet meg selv konstant i en måneds tid for å ha gått glipp av bandet spillet i sin helhet på Øyafestivalen) som forøvrig er et übermesterverk), i tillegg til at det kan også minne om et mørkere, seigere og treigere The Megaphonic Thrift. Der de låter som den ultimate støypopen for dagstiden låter The Unmist som nattens beste venn. (Ta med det samme med litt likheter med førsteplata til The Low Frequency In Stereo, så er vi der.)

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Silver Fox, Floating Bridge)

Av andre virkelig, virkelig gode nyheter: to av årets aller beste norske plater har lurt seg inn i Spotify:

Ost & Kjex sin andreplate, Cajun Lunch, fylt med leken, minimalistisk house-musikk. Og...
Kollwitz (!) med årets aller beste plate, ved navn Like Iron I Rust. Hurra!

Håper vi sees med langt mindre mellomrom denne gangen - jeg har tross alt spart opp dritmasse fint siden sist.

Danger Mouse & Sparklehorse

2010-08-04T00:28:00.001+02:00

Hei. Nå ble det rimelig lenge siden sist. Igjen.

Problemet er hovedsakelig at jeg jobber så jævlig mye for øyeblikket. En ting jeg kjenner når jeg er ferdig på jobb er at jeg vil enten ikke gjøre en dritt kombinert med å drikke noe godt, eller henge med mine homes. Så da blir det lite bloggos. Er forresten ferdig med "campaignen" til Starcraft II: Wings of Liberty, hvis dere skulle være brydd med det. Uten å ha spilt særlig multiplayer ruller jeg terningkast seks til det spillet. Eller 10/10, hvis dere foretrekker det.

Uansett. Jeg skrev at jeg skulle skrive om "et massivt alt.rock-samarbeid" denne gangen. Og det blir det. Saken det nå skal handle om er egentlig en plate laget av Danger Mouse (den legendariske fyren som lagde mash-up plate av Jay-Z og The Beatles, produsert en del låter på Gorillaz forrige plate, vært den ene halvdelen i Gnarls Barkley og Broken Bells) og Sparklehorse. Sparklehorse er egentlig et altrock-band, men hvis ikke jeg tar helt feil handler det egentlig kun mastermind Mark Linkous som er ordentlig med - resten av bandet varierte ofte..

To personer er vel ikke akkurat et "massivt samarbeidsprosjekt"? Vel, den småsære regissøren David Lynch skal visstnok ha lagd en slags visuell greie rundt denne plata ved navn Dark Night of the Soul. Pluss at godtfolk gjester nesten hver bidige låt. Julian Casablancas er med, The Flaming Lips er med og Gruf Rhys fra Super Furry Animals. Pluss en hel del andre fölk.

Egentlig ble Dark Night of the Soul gitt ut i knøttlite opplag i fjor, men etter at Mark Linkous tok selvmord for noen måneder siden (jepp. han skjøt seg selv i hjertet utenfor huset til en kompis) ble plata gitt ut ordentlig for ca. en måned siden. Og hurra for det, for dette er for det aller meste rimelig bra saker. Mørk og småpsykdelisk koserock slik Sparklehorse kan det, og skrudd og smågjønete produksjon slik Danger Mouse kan det. Det er et par svake punkter her though, ettersom et par folk fra noe halvpunkete band gjester, og tydeligvis har låtene blitt produsert til å passe gjestene, noe som har resultert i et knippe låter som faller ganske lett igjennom. Likevel, mye annet det er verdt å kose seg med. Noe jeg har ordnet for deg. Luv u.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Neste gang skal det handle om verdens største (og sannsynligvis beste) indierockband. Ironisk, eh?

Professor Green

2010-07-30T19:36:00.002+02:00

Ja, for faen. Jeg er tebage!

Hvor forsvant jeg? Vel, en av dogmereglene til denne bloggsaken er at jeg ikke skal skrive hvis jeg ikke har lyst. Noe jeg ikke har gjort siden forrige innlegg. Så, over to uker siden. Det er riktignok ikke den eneste årsaken, det er nemlig flere. For det første har det vært jævlig dårlig med gode plateslipp de siste ukene. Virker som om selv plateselskap tar ferie. Eventuelt har det hele en sammenheng med at jeg den siste tiden har vært opptatt med å tilbringe tid med venner, hardt arbeid i kassa på Meny, og det faktum at jeg er glad i dataspill. Har vært rimelig oppslukt i StarCraft II de siste dagene, så godt mulig det blir lite innlegg fremover av den ringe grunn.

Som nevnt har jeg ikke hatt lyst til å skrive her på en stund, men når jeg for litt over en time siden stod i mine rimelige nye klær på kjøkkenet, kokte sammen noe fôr og danset meg relativt svett, så kjente jeg plutselig at jeg måtte få delt denne musikken. Straks.

Selv om jeg også hørte på en plate som kommer på mandag, så hørte jeg på en sak som er et par uker gammel. Professor Green er en tynn, likbleik britisk jævel. Noe som høres. Utpreget aksent og stemme til en tynn hvit fyr. Og ja, Professor Green er et jævlig døvt artistnavn. Han heter egentlig Stephen Manderson. Litt mindre døvt, in fact. Sånn, forresten: han rapper. Og han kan vel minne en smule om britisk hip-hops numero uno: The Streets. Så forbanna smart jeg er, så stopper ikke The Streets-relevansen/-sammenligningene der. Det har seg nemlig slik at The Streets snakker (som er hans måte å rappe på) på denne plata, og debutplata til Professor Green slippes på plateselskapet hans, The Beats. Hva heter den? Noe så døvt som "Live 'till I'm Dead". Med andre ord, enda døvere enn artistnavnet hans.

Men selv om dette i all hovedsak er popmusikk for massene, noe som også gjelder The Streets, så er det likevel smart hip-pop (ehehehehe) som treffer meg midt i en slags gledesnerve. Tekstene hans tar for seg smått banale temaer på en aldeles topp måte, og han liker tydeligvis å gjøne rundt en smule også. For ikke å nevne at beatsene er relativt fantastiske. Og ikke minst varierte. Fra soul-aktig shit gjennom seig dubstep til rock. Legg til skamløs sampling av P4-musikk som funker aldeles ypperlig.

Musikk for massene, men skitbra likevel.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (I Need You Tonight)

Musikkvideo: I Need You Tonight

Neste gang skal jeg ta for meg et massivt altrock-sammarbeid.

School of Seven Bells

2010-07-15T00:10:00.006+02:00

Ja, jeg var borte i går også. Eller, jeg var hjemme hele dagen, men jeg var ikke helt i form - eller som retards kaller det "så sykt redusert". Øl, vet du. Så, ting ble ikke bra igjen før jeg mekket en massiv porsjon med min ypperlige Pasta Carbonara, men da skulle jeg dra. Nok skryt om mine kokkegenskaper, nå er det min musikkinteresse som skal i fokus, lissom.

School of Seven Bells slapp i fjor (egentlig 2008, men ikke før i fjor i Norge) et helt fantastisk debutalbum ved navn Alpinisms, der de hadde kokt sammen et ganske unikt lydbilde.
For med en mannlig låtskriver på gitar (og sannsynligvis diverse) og to eneggede tvillingsøstre med drømmende og stjernejagende stemmer i fisefin vokalharmoni med masse synther og trommemaskinolinnis blir det meste flott.

Likevel, grunnen til at jeg har spart dette bandet frem til nå er fordi jeg endelig har fått mulighet til å være aktuell. Denne mandagen slapp de nemlig sin andreplate, Disconnect From The Desire, som følger opp i det samme, rimelig unike, sporet som tidligere. Og det låter fantastisk - kanskje ikke like fantastisk som Alpinisms, men endog. Muligens også litt mer dansbart enn tidligere. Må gi meg selv kudos for å kjent til dette bandet i over et år. Uvanlig sak for min del.

I all hovedsak en topp miks av halvveis dansbar drømmepop og monoton, småstøyete og elektronisk shoegaze.

Ja, forresten. De spiller på Slottsfjellfestivalen i morgen. Tror jeg.

Snodige saker med dette bandet på Spotify og Wimp. På Spotify er bare halvparten av den nye plata, og på Wimp forsvant plutselig hele førsteplata. Småabsurd. Dermed blir spillelistene litt forskjellige idag.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Musikkvideo: Half Asleep

Det er litt sent, og dermed måtte jeg være litt kjapp, ettersom jeg skal opp tidlig på jobb i morgen. Grunnen til at jeg har drøyet dette til nå er fordi jeg har brukt hele dagen på å spille et fantastisk puzzle-/plattform-/kunstspill som heter Braid. Et av de beste spillene jeg har spilt. Noen gang. Hurra! Fantastisk håndmalt grafikk, en sær og skrudd historie og unikt gameplay. Jeg fikk gåsehud. Nuvel, jeg er fullstendig klar over at dette ikke er en spillblogg, men jeg er glad i dataspill. Spesielt indiespill som er billige, unike, koselige og morsomme - og krever lite av PC-en, ettersom jeg har noe juggel av en laptop. Ikke noe særlig problem, ettersom det er slike type spill jeg liker. Forrige gang var det preik om en fantastisk film, men da kunne jeg faktisk peke til en blogg i mitt lille bloggkollektiv (Filmhåvis). Kollektivet hadde nok satt pris på en kar/frue til som kunne skrevet subjektivt om spill. Småironiske søknader mottas med åpne armer. Avslutningsvis: kjøp Braid, for svarte. 70 spenn for noe av det mest fantastiske av spill noen sinne er niks.

Ehm. Takk for idag. Mer film- og spilltips kommer nok i fremtiden. Jeg har en tendens til å være dårlig til å gjøre sommerting når det er sommer. Synes ikke det er så megafett på stranda. Dermed gjør jeg ting jeg liker. Som gjør at jeg blir likbleik.

Neste gang blir det megarad alt.hip-hop-vettafaen.

The Roots

2010-07-12T12:13:00.002+02:00

Hurra! Mandag, den store plateslippdagen.

Vel, sakene som kommer idag får jeg ta for meg utover uka, for idag tenkte jeg å vie litt tid til et band som nettopp slapp en råflott plate ved navn How I Got Over.

For ja, The Roots er et fullverdig band som spiller hip-hop, noe som er rimelig uvanlig, og dermed setter jeg stor pris på akkurat det. Så vidt jeg vet ble de kokt sammen sent på nittitallet av bandets rapper, Black Thought, og bandets suverene trommeslager Questlove.

Nuvel, jeg antar at de aller fleste har hørt ihvertfall én låt av The Roots før: The Seed 2.0, men for min egen del har det, lite overraskende, blitt med det samme - hvis du ser bort i fra den nye plata. Så la oss bare fokusere på den. Aktualitetens tidsalder osv.

Fordi de er et band velger de passende nok å bevege seg i den organiske funk- og soul-inspirerte hip-hopen, og ikke den banale sørstatship-hopen. Legg til at Black Thought leverer ypperlige tekster om de mørke punktene ved samfunnet. Samfunnskritisk soulhiphop med andre ord. I tillegg har The Roots for vane å sample indiesaker, og på den nye plata har de samplet indiefolk-supergruppa Monsters of Folk sin ypperlige Dear God (Sincerly M.O.F.) i tillegg til indiefolkprinsessen Joanna Newsom. Ypperlighet.

I tillegg må det nevnes at The Roots er husbandet i Late Night With Jimmy Fallon, et program jeg ekstremt gjerne vil se en hel episode av, hovedsakelig fordi han alltid booker ypperlige undergrunnsband til å spille, fremfor kjent og døvt mainstream-ræl. Anyways, det tok lang tid før jeg innså at det var samme The Roots som jeg nå snakker om som er husbandet der. Virket bare litt rart at de gjorde noe sånt.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Natt til søndag ble jeg spurt av en ginger jeg kjenner om å gi henne noen tips med rolig og melankolsk musikk hun ville sette pris på. Fordi jeg kjedet rasset av meg gikk jeg gjennom all musikken jeg hadde og satt opp en fisefin spilleliste jeg ble helt ekstremt fornøyd med. Jeg døpte den først Maggie Horthnose, men byttet fort til Kims Søndagskos. Fordi det er fin musikk for en sliten og deprimert sjel.

Uansett, i går så jeg en film jeg ble tipset om av min kjære venn Håvard, ved navn Synecdoche, New York. Den filmen var så fantastisk sær, sterk og ypperlig at jeg satt mindblown etterpå i min lykkeemofase. Der hvor jeg kunne dødd der og da, og satt pris på det, ettersom jeg hadde hatt en perfekt slutt på livet. Jeg hørte så på den spillelista jeg lagde, så ble jeg enda mer lykkeemo. Jeg er skikkelig stolt av den spillelista. Så kos dere med den. (Jeg slenger den også med på spillelistehylla til venstre.)

Kims Søndagskos

EDIT: Angående min gode venn Håvard, så kjenner jeg få som kan sammenligne seg med ham hva filmkunnskaper angår. Derfor klarte jeg å få ham til å starte opp en blogg ikke så veldig ulik min, der han tipser om film i stedet for musikk. Skulle gjerne sett at han tok den i bruk oftere, men sjekk den ut likevel. Han er en ypperlig filmentusiast. Filmhåvis: Bloggen.

Neste gang blir det drømmepop fra statene.

Next Life

2010-07-09T16:46:00.002+02:00

Dagen er kommet. På tide å dø.

Ja, vi skal inn i den brutale gata idag. Som jeg nevnte i går, så er dette noe så absurd som gammal nittitallsspillmusikk med ekstremt aggressive synther blandet med de progressive og rytmetekniske elementene fra mathcoren. For å gjøre det litt enklere - tenk et instrumentalt The Dillinger Escape Plan gjemt bak overstyrte gitarer, sinnsyke trommemaskiner og skremmende synther fra en annen verden.

Rytmene starter og stopper konstant, mens låtene på en gjennomsnittslengde på halvannet minutt kastes i tusen forskjellige retninger i løpet av sin korte levetid.

Next Life er, sålangt som jeg har forstått, et rimelig kredibelt band fra Norge, altså. Det ble startet av en norsk-asiater ved navn Hai Nguyen Dinh på gitar som tok med seg hans venn Tormod Christensen på synth i 1999 som (jeg antar) et slags musikalsk kunstprosjekt. Asiateren er tydeligvis kreditert med lys og bilde i tillegg til gitar - så jeg antar at det er et skremmende sceneshow når de spiller live.

Hvis jeg har forstått det rett har det seg også slik at de har fått seg en ordentlig trommis, endelig, etter ti år.

Men, ja - dette er rimelig absurde post-moderne saker, men som alt annet jeg vier innlegg til på bloggen - så elsker jeg det. For det er bare et eller annet med bandets unike vesen og sci-fi-mørke som gjør at det låter råkult - men se ikke bort ifra at det krever en del toleranse og tid for å like dette.
Anyways, de har turnert med Snöras - i tillegg til å være på samme plateselskap som dem - Fysisk Format, som sannsynligvis er det beste plateselskapet i hele Norge. Kudos lang, lang vei.

Jeg har en god grunn til å ta dette bandet i dag: tidligere denne uka kom de nemlig med en EP ved navn Resurrection. En rimelig skuffende EP, i så måte. Sett bort i fra ett spor: Anti Matter (som du finner på Bransjevelter #3), så er resten av materialet tatt fra ypperlige The Lost Age fra tidlig i fjor. Sannsynligvis er den kalt Ressurection så de kan ha en liten revival for seg selv - og en unnskyldning til å turnere igjen. Jeg slenger meg ihvertfall på hvis de stikker innom Kristiansand.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anti Matter, Sol Blade)

Jeg har forresten oppdatert min spilleliste med digge låter fra 2k10/2010. Sortér etter Added, plis.

Neste gang skal det handle om et hip-hop-band. Som i et bandband.

The Radio Dept.

2010-07-08T23:55:00.007+02:00

Ohoi! Er det noe svenskene er flinke på så er det psykedelisk rock og indie pop.

Idag (i natt) skal mitt forfatterskap vies til sistnevnte. The Radio Dept. (Det er kort for Department, lissom, som i Fire Dept.) Der svensk indiepop vanligvis har en tendens til å havne inni lett for simplifiserte låtmønstre og instrumentbruk, så låter The Radio Dept. av den grunn noe lite svensk - for de tar heller å utforsker de mer ambiente og eksperimentelle områdene (mye takket være synther) av det som ligger til rette for lydbildet deres, og materialet deres kan av den grunn minne om fin drømmepop som The Depreciation Guild og (hvis man legger godvilja til) The XX.

De har gitt ut to plater tidligere (som jeg selvsagt ikke har hørt en døyt på), men i år (selvsagt) slapp de et tredje album som traff meg midt i hjartet. Den heter Clinging To A Scheme. Ser ut som om hipsterdoning numero uno Pitchfork også elsker plata.

I all hovedsak: tenk vag vokal, svaiende gitar, synther og trivelig trommemaskin + fine popmelodier i en småeksperimentell pakke.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (David)

Neste gang blir det noe så absurd som en miks av gammal spillmusikk og mathcore. Not fucking kidding you.

Big Boi

2010-07-06T23:56:00.001+02:00

Tjobing! Denne har jeg ventet på skikkelig, skikkelig lenge.

Vel, det må jo være en grunn? Ja. Eller, det er flere grunner. Ikke bare er Big Boi den ene halvdelen av en av verdens mest fantastisk hip-hop-duoer Outkast, sammen med André 3000, men frem til denne plata har han sluppet en rekke fantastiske singler som har fulgt med til mål.

Og for en lettelse - Sir Lucious Left Foot: The Son of Chico Dusty, som debutplata hans heter, som kom i går, er en av de aller beste platene fylt med hip-hop jeg har kommet borti (merk. jeg har null peiling på hip-hop, jeg bare digger sjangeren), og med enkelhet en av de beste platene i år.

Ikke bare er han selv et forbanna unikum hva lyriske og raptekniske egenskaper angår, men han har også en unaturlig høy evne til å lage helvetes bra låter. Det er ikke sånn kjempevanlig at rappere også setter seg ned for å mekke beats. Jeg skjønner godt at han har så mange gode venner som han har: for på plata deltar knallfolk som min store helt Yelawolf, Janelle Monáe og Gucci Mane på rap/sang-siden, mens sjølveste André 3000 og Organized Noize har produsert låter.

Fitte for et monster av en plate. Musikken i seg selv varierer også som et rent, fantastisk helvete. Den har tatt min tid de siste to dagene, for å si det sånn.

Hyll Big Boi/Antwon Patton. Han spiller også på Øya i år. Fitte, da. (Jeg går glipp av det.) Det er forresten rimelig merkelig hvor lite han har slått an kommersielt sålangt, med tanke på hvor fantastisk dette er.

Å be meg velge låter fra denne plata er pur ondskap, ettersom omtrent alt er rimelig fantastisk, men jeg har gjort mitt beste. Luv it!

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Musikkvideo: Shutterbug

Nok en gang har jeg hjulpet til med å sette sammen en spilleliste for Musikknyheter.no i Wimp. Denne gang har vi tatt noen av våre favorittlåter fra juni.

Neste gang blir det svensk og vag drømmepop.

Ost & Kjex

2010-07-06T00:14:00.001+02:00

Puh. Da var vi endelig tilbake til gamle romanser. Håper gårsdagens skitlange innlegg ikke var forgjeves.

Som med det meste annet var Ost & Kjex et prosjekt jeg ikke visste noe om inntil svært nylig - men, når de forrige uke slapp et nydelig stykke plate ved navn Cajun Lunch som blander house, techno og electropop i lange repeterende låter var jeg solgt. På flekken - og denne plata har stått på nesten konstant siden jeg kom hjem.

De har sluppet en plate tidligere, som, overraskende nok, stakk av med en Spellemannpris (jeg har bare tatt en rask lytt, og jeg synes ikke det låt så kult). Vel, den plata er bygd på følgende premiss: sample lyder fra ost og kjeks, for så å vri på knotter å lege med synther for å endre disse lydene. Rimelig fett.

Med den nye plata har de selvsagt gjort det kulere og mer tilgjengelig, men alt det tekstlige er fortsatt bygd på ost og kjeks. En gimmick jeg setter pris på.

Annet enn det vet jeg lite: de er to (tilsynelatende) middelaldrende karer bosatt i Oslo, der han ene i kledd i gult synger. Begge vrir på knottene. De heter Tore Jazztobakk og Hi-Fi Haavik.

Dessverre kan ikke Spotify by på plata, og på Myspace er det kun (relativt lange, dog) utdrag fra låtene. Dere får ordne dere Wimp, da - for denne plata er så bra at den bør ikke gåes glipp av.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Continental Lover, We Got Tickets To Moonost, Mosambiquetravelplan, Cajun Lunch)

I morgen blir det blodfersk hip-hop av en veteran.

Hovefestivalen 2010

2010-07-04T23:06:00.001+02:00

For dere som ikke fikk dere med dere meldingen jeg klemte ut på Facebook-siden min, så kan jeg informerer dere om følgende:

Som et slags plaster på såret over at jeg har vært borte fra bloggen i en hele uke nu for å dra på Hovefestivalen, så tenkte jeg at jeg skulle kjøre en MASSIV rapport over hva som har gått for seg, med et selvsagt hovedfokus på musikken. For dere som ikke har fått det med dere, så anmeldte jeg hele 13 konserter på årets Hovefestival for Musikknyheter. Vi skulle egentlig være tre, men de to andre måtte melde avbud rett før. Jeg slenger med lenker til anmeldelsene etterhvert som vi tar oss fremover i artikkelen. I tillegg slenger jeg på noen kjappe karakterer til konsertene jeg var på i Musikknyheter-skalaen. (1 til 10)

Meg og mitt følge var såpass naive at vi forventet tusenvis med ledige plasser på Hovecampen når vi tok turen inn på mandag (campen åpnet på søndag), men den gang ei, så det endte opp med at vi måtte campe på Camp Nord, en litt avsideliggende greie fra resten av campområdet. Selv om det betød at det var et par minutter ekstra å gå til scenene, så passet dette meg ypperlig. Jeg liker nemlig musikk bedre enn mennesker, og på Camp Nord var det virkelig ikke så mye folk - og svært få slitsomme.

Da telt og diverse var ordnet, og jeg hadde tatt meg et par øl, var tiden endelig inne for å få sett noen gigs på det såkalte Festivalvorspielet på Campingscenen. Og det er med dette min gjennomgang av Hovekonsertene starter:

Rockebandet Ændal
For dere som kjenner til Arendals-dialekten, så er det nok mulig å forstå at Ændal skal være Arendal. Vel, dette er et Arendalsband som overrasket meg skikkelig. Ikke bare har de verdens døveste bandnavn, men hele fremtoningen er over middels harry - men de løser det på en finurlig, vittig og selvironisk måte slik at dette blir skikkelig lettbeint (og bredbeint) og ikke minst kul ballerock. 7/10

Thelma & Clyde
Denne gledet jeg meg til. En av Kristiansands store stoltheter dette her. Hanne Kolstø fra Love:Fi med sin fantastiske stemme og en annen dude på synth mekker seig, monotont og dronete electropop. Unikt som faen, og når du i tillegg slenger på en kvinne på synth (han fyren i bandet spilte overstyrt bassgitar) og en på trommer ble det en av festivalens bedre konserter. 9/10

André
Som med Rockebandet Ændal et band jeg ikke kjente godt til på forhånd, og pga. døvt navn regnet jeg med døv hip-hop, men nok en fin overraskelse gitt! De kjører på med samme dødsmørke og småstøyete halvblues-rock som Madrugada. 7/10

Honningbarna
Denne var lei. En gjeng jevnaldrende fra Kristiansand lager politisk punk i samme landskap som gammel Skambankt, bare med orgel og cello i tillegg. Skikkelig kule saker, og energisk liveshow - men lydmannen fåkka det opp så man ikke kunne høre gitarene noe særlig før siste låt. Skikkelig skuffende. 5/10

Vinnie Who
Fytti. Dette var også knall. Enmannsprosjekt som blir seksmannsband live. Småpsykedelisk moderne electrodisco fra Köben med androgyn vokal. Skulle egentlig sett dette i Kristiansand i mai en gang, men fikk ikke tid. Ikke megaulikt norske Montée in fact. Mye fint på mandagskvelden altså. 8/10

Munn Til Munn Metoden
Houseduo fra Fredrikstad, der han ene har spilt indierock mens han andre har drevet med hiphop. Litt døvt liveshow med tanke på at dette er laptopmusikk, men de prøver å gjøre det mer organisk med litt elgitar i blant. Litt uviktig egentlig, ettersom deres remixer er ypperlige som faen, og det samme gjelder de egne låtene deres. Ikke ulikt fabelaktige Justice - sampling av gammal disko smurt inn i moderne housepakning. 8/10

Kakkmaddafakka
Perfekt band til å avslutte vorspielet: en gjeng kompiser fra Bergen som leker seg med råbra poprock. Danset som en gal til dette, og delte velvillig ut blowjobdansen til kompisene mine. Knallstemning på denne konserten, lissåm. De åpnet også tirdagen, så gadd ikke se dem to ganger. 7/10

Cold Mailman
Gjengen med en av årets beste låter (Pull Yourself Together And Fall In Love With Me) er fra Bodø og skal gi ut plate i oktober på Kråkesølv sitt plateselskap Krkslv. Fantastisk halvprogressiv og småmørk gitarpop ledet an av to hyggelige gingerbrødre ved etternavn Bowitz. To av medlemmene i Kollwitz er også med. 8/10

Hypertext
Ypperlig mørk rock fra Haugesund med repeterende krautrock-grooves. Hørt en del på disse uten å vite at selveste Susanne Sundfør (!!!) er med - de gjør nemlig det de kan for å gjøre lite ut av at hun er med. Hun har et par knotter å slikt til å skru på for å endre stemmen hennes slik Fever Ray gjør. Fantastisk konsert. 9/10

Kvelertak
Dette var første bandet ut på tirsdagen (campingscenen er ikke en del av festivalprogrammet egentlig, ettersom du må sove på campen for å få sett ting der), og de var band nummer to ut. Sjukt mye folk til å være klokka fem. 9/10
Les anmeldelsen min her.

The Pink Robots
Hater dette bandet fordi alt annet enn Curly suger - men var ikke noe annet å se her, så måtte fylle tid. Ryktet skulle ha det til at de suger live, og det gjør de og. Rimelig absurd på den ene låta hvor fire i bandet stod på rekke på hver sin synth og trampet, mens trommisen trykket play på laptopen sin for så å gå backstage for å ta seg noe å drikke under hele låta. 3/10

Japandroids
Hadde et valg mellom å dra på denne (fin garagerock fra Canada) eller Alexisonfire (rimelig fin melodisk hardcore fra Canada). Ble disse. 6/10
Les anmeldelsen min her.

Ellie Goulding
Søt ung pike som lager rimelig kommersiell, dog flott electropop. Positivt overraskelse av en konsert. 7/10
Les anmeldelsen min her.

Beach House
Fabelaktig svevende og drømmende popmusikk fra USA som gjorde det første og siste regnfallet under festivalen kjempekoselig. 8/10
Les anmeldelsen min her.

Muse
Jeg så det som muligens er verdens største band akkurat nå i Oslo Spektrum i høst - noe som var rimelig skuffende. Setlista sugde ruke (Masse spor fra rævlige The Resistance + masse (hovedsakelig døve) hitsingler), og i tillegg virker det som om de er dritleie av å spille, så liveshowet er planlagt til punkt og prikke på et ekstremt sjelløst vis. Selv jammene de har mellom låtene. Jeg brøt illusjonen. Muse er døvt. 5/10

Empire of the Sun
To døve konserter på rad. Kjedelig, altså. Empire of the Sun har kun to brukbare låter (Walking on a Dream, We Are The People), resten suger pikk. Rimelig fett sceneshow med masse masker og lys og sånn, men absolutt alt var playback. Møkk. Skulle heller vist selvstendighet og dratt på Delphic.
3/10

Jabaman
Fet, hvit fyr fra Tønsberg som låter akkurat som han skulle vært en innfødt Jamaicaner. Selv om han er dyktig sang- og rapteknisk, så er dette dessverre er ikke noe mer enn helt grei reggae, i tillegg til at han har null liveband. Fordi all musiken er kopirettighetsfrie "riddems", så låter det meste litt tomt produksjonsmessig, samt at alle låtene avslutter med at DJ-en stanser låtene plutselig. 5/10

Social Suicide
Topp purung gjeng fra Bergens som spiller aggressiv hardecorepønk av beste merke. Skal anmelde plata når den kommer i september.
De spiller bra som bare svarte, tross i at trommisen med mexikanerbart har tatt sommerferie. En halvtomt Amfiscene var nok likevel ikke den optimale plassen å spille. De trenger en mørk og skitten klubb. 7/10

Two Door Cinema Club
Selv om debuten deres ikke er i det mest kreative og særegne laget, så er dette tilgjengelig og teknisk dyktig gitarpop av topp kvalitet. 8/10
Les anmeldelsen min her.

Kråkesølv
Bodøkvartetten bak en av fjorårets beste plater stod også for en av Hovefestivalens aller fineste konserter. Særegen indierock med hint av post-rock og visepop - nordnorsk gitarpop så det holder. 9/10

Biffy Clyro
Halvkult/halvdøvt skotsk band med tung stadionrock. Sannsynligvis en potensiell kanditat til Muses arvtakere. Liveshowet deres begynner litt spedt, men de har tusen ganger mer hjerte i det de gjør på scene enn Muse. Litt kjedelig, men langt ifra dumt. 7/10

Gallows
I sterk konkurranse med Arcade Fire om å være årets Hovekonsert. Fyttihelvete for en gig. Kudos til sinte engelske pønkere. 10/10
Les anmeldelsen min her.

Them Crooked Vultures
Lekeprosjektet til Dave Grohl, John Paul Jones og Josh Homme låt fett som faen - og større kjærlighet for rock skal man lete lenge etter. Dessverre jammet de litt i overkant mye mot slutten. 9/10
Les anmeldelsen min her.

Proviant Audio
Fisefin electronicajazzfunksak fra en 18-åring fra Tønsberg med massivt liveband - blåsere og perkusjon til tusen! Bra saker. 8/10

The Antlers
Ja, det første bandet jeg tok meg bryet med å se på torsdagen var ikke før halv ti. Jeg var på Nas & Damian Marley rett før det, men der var jeg både for full og for opptatt av å ha latterkrampe av en sjuk, sjuk jævel som lukta bæsj og jokket på samtlige chicks i området. Han satt også på skuldrene mine da han gav uttrykk for at han måtte gå å drite. Ekkel type, men fyttihælvete for en helt. Må også nevnes at på Camp Nord hadde et random hasjhue en nydelig konsert med to låter der ting som "fitte" og "rock" stod i sentrum.
Hvordan var The Antlers? Litt skuffende. 7/10
Les anmeldelsen min her.

Massive Attack
Treig, mørk og monoton electronicarock, som jeg elsker på plate. Derimot var konserten deres rimelig kjedelig fram til siste tredjedel. 5/10
Les anmeldelsen min her.

Julian Casablancas
Frontmannen i fantastiske The Strokes har gått solo. Jeg digger plata - og de spilte ganske fett på Amfiet Natt, men han virker fryktelig arrogant og eier null skam. 7/10
Les anmeldelsen min her.

Forza
For en råfin overraskelse av et band. Et lite kollektiv fra et asylmottak i Bergen som blander helt sjukt mye sjangre. Ta litt balkansk folkemusikk, litt funk, litt rock og til og med litt hip-hop - og mer til. Dritkult. 8/10

Blood Command
Skikkelig melodisk og teknisk hardcore fra Bergen med digge Silje Tombre i front. Kul plate, men litt middelmådig live. De to livemedlemmene ser ut til å kjede seg litt, og stemmen hennes klarer ikke levere ordentlig på konsert. 6/10

Pony The Pirate
Dette kollektivet imponerte meg i vår på Charlies Bar i Kristiansand, men de spilte ennå bedre på en stor scene på ettermiddagen. I tillegg hadde de med seg strykere som gjorde det hele enda kulere. 9/10

Yelawolf
Fantastisk rapstjerneskudd med en av mine favorittplater fra i år. Leverte som bare det. 8/10
Les anmeldelsen min her.

The Drums
Fin mix av surfpop og post-punk som er ganske kult på plate, men denne konserten var skikkelig absurd og jævlig. 3/10
Les anmeldelsen min her.

Vampire Weekend
Fisefin afropoppunk med skitbra førsteplate og litt kjedelig andreplate. Flinke og spilleglade er de ihvertfall fortsatt live. 8/10

Serena-Maneesh
Jeg så Norges shoegaze-hertuger i K-town i mars, og var faktisk litt skuffa, selv om det var skitbra - ser nok ut som jeg trengte to konserter for å innse deres utrolige ypperlighet som liveband. Fitte for en konsert. 10/10

Arcade Fire
Bandet med to av det siste tiårets beste plater sørget for at det ble to tierkonserter på rad. Fyttihælvete. 10/10
Les anmeldelsen min her.

Tja, usikker på hvor interessant lesning det endte opp med og være - og i tillegg tok det helt sjukt mye lengre tid enn jeg hadde forventet. Håper ikke min tid gikk bort til noe helt ubrukelig. Tilbakemelding tas gjerne i mot - først og fremst for anmeldelsene mine, men også var denne Hoverapporten, slik at jeg vet om jeg skal gjøre mer av sistnevnte i fremtiden.

Er tilbake rimelig snart med et innlegg om en norsk technoduo.

Syntax TerrOrkester

2010-06-27T20:04:00.005+02:00

Foto: Mads Maurstad

Dialektrock. Det må til på min siste dag før en ukes bloggferie grunnet Hovefestivalen.

Syntax TerrOrkester er en fin gjeng fra Karmøy (en plass utenfor Haugesund), noe som betyr at de har Norges kanskje mest uforståelige dialekt. Jeg finner ofte ut at jeg har en slags allergisk reaksjon mot norskspråklig musikk uten dialekt. Kanskje er det derfor (KONTROVERSER COMING UP) Raga Rockers, DeLillos, Dumdum Boys og (gulp) Jokke aldri har truffet meg - eller kanskje fordi det er fire smådøve band. Hatmail kan sendes til kim.balim.klev@hotmail.com

Vel, dermed passer det meg ypperlig at Syntax TerrOrkester har en svært utpreget dialekt. La oss bare ta det viktigste først: Syntax TerrOrkester er et nydelig produkt av leking.

Det er nemlig tonnevis med jamming her. Dessverre i overkant mye fra førsteplata deres for to år siden, som ikke bare er ganske døv pga. av at jamming har kommet foran de gode melodiene, men også fordi den ble spilt inn med to mikrofoner i en hytte.

Vel, andreplata deres kom i april/mai i år, og er en riktig så fin sak. Med en fisefin og eklektisk blanding av popmusikk, rock, støy, post-rock og masse annet kos så låter dette rimelig unikt, og kan minne på flere vis om to andre ekstremt bra vestlandsband - The Low Frequency In Stereo (et av Norges aller, aller beste band) og The Megaphonic Thrift).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Stein I Skoen, Kom Igjen, Kom An!)

Musikkvideo: Stein I Skoen

Her kan dere også laste ned et par låter av dem fo free: Urørt

Som nevnt stikker jeg til Hovefestivalen i morgen. Det vil skje ingenting her, men fordi jeg skal anmelde konserter og diverse for Musikknyheter.no, så vil Facebook-sida være svært aktiv. Så trykk her og trykk på "Liker/Likar/Likes" hvis du skulle brydd deg om noe av det.

Edit: Hvis noen av dere faste lesere skal der også, så hadde det vært råfett å få møte dere - spesielt hvis dere er noen jeg ikke kjenner fra før av. Jeg ser omtrent sånn ut. (Jeg har han tjukke i midten.)

Hadibrå!

Son of Light

2010-06-26T15:28:00.000+02:00

Endelig. Denne har jeg spart på alt for lenge.

Son of Light, eller André Martin Hadland som han egentlig heter, er, som meg, mandalitt. Som i all sin enkelhet betyr at man er en innfødt i Mandal, en by jeg egentlig ikke er så veldig glad i.

Med andre ord, det er ikke så fryktelig mye herfra å være stolt av - det er en tung overvekt av dumme og ubrukelig folk her - og for ikke så alt for lenge siden var det et sjukt høyt antall knarkere i Mandal også, derimot klarer Son of Light å frembringe en følelse / skadelig instinkt ved navn patriotisme i meg. Jeg blir litt stolt av Mandal med andre ord.

Hvorfor det? Jo, det har seg slik at Son of Light for hele tretten år siden gav ut sitt eneste album, som med enkelhet er den beste hip-hop-skiva fra Norge, og en av de langt bedre platene fra landet noensinne. Dessverre fikk Deep Green, som den heter, ekstremt lite oppmerksomhet og hadde ganske udugelige salgstall.

Det som virkelig gjør dette fabelaktig er hans tekstlige egenart. Ikke bare har han gjort noe som gjøres alt for lite i Norge (rappe på engelsk), men tekstene hans er ekstremt ærlige - han prøver ikke late som han er noe mer stakkarslig enn en tynn, hvit fyr med skitjobber, i tillegg til at de har en uvanlig vaghet for sjangeren og en sjuk tung dose avanserte engelske gloser. Smart fyr.

I tillegg har sjølveste Tommy Tee, Norges mastermind hva hip-hop-produsentarbeid angår, produsert plata. Og produksjonen er akkurat like mørke og organiske som tekstene. Spesielt på Majestic Ways låter det som musikken er kokt på ensomheten til noen som har gått seg vill i en bekmørk skog. Med andre ord, fantastiske tekster med fantastiske beats.

Det må også nevnes at han gikk under artistnavnet N-Light-N (uttales Enlighten) når han gav ut denne plata.
Hvis jeg ikke tar helt forbanna feil fortalte min mor meg for ca. 10 år siden at hun jobbet sammen med denne karen, og at han lagde musikk på siden. Leit at jeg skulle vente til i fjor med å høre på plata.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Det har seg slik at jeg drar på Hovefestivalen på mandag, og der blir jeg til lørdag. Det vil med andre ord si at det ikke vil være noe aktivitet på bloggen på en hel uke. Jeg lover å komme sterkt tilbake neste søndag. Sjansen er dog stor over at det kommer til å være en hel del aktivitet på Facebook-sida til bloggen, så følg med der hvis dere har en helt absurd avhengighet på mine skriverier.

Det er likevel godt mulig det blir et innlegg i morgen. Hvis det skulle være tilfellet blir det jammerock fra Karmøy.

Lissie

2010-06-25T23:46:00.042+02:00

Ikke bare er kvinnen på bildet over skitvakker (jeg er megasvak for chicks med fregner, kan være gingergenene mine (ta det med ro, jeg er bare daywalker)), men hun kan lage fin musikk også, i tillegg til å synge fabelaktig. En kombinasjon som gjør ekstremt høye utslag på sexymeteret - ta for eksempel Alison Mosshart i The Dead Weather og The Kills - muligens den mest sexy kvinnen i live.

Lissie er såvidt jeg har forstått fra den o store solskinnstat, California, og var et problembarn når hun var ung. Det får henne til å falle på sexymeteret, men det har nok ført til at hun har inntatt store mengder sigg og whiskey, noe som har gitt henne en fisefin stemme som passer som smurt inn i musikken hennes.

For her blir man i all hovedsak servert solfylt veskystrock med tilgjengelige og skikkelig fine popmelodier i bunn, men hun tar også en del avgreininger til Band of Horses-aktige alt.country-landskaper og Fleet Foxes-aktig-folk.

Hun slapp en EP i fjor, men debutplata hennes kom denne uka, og heter Catching A Tiger - definitivt et av ukas aller største høydepunkter hva plater angår. Fytti. Hun spiller også på Slottsfjellfestivalen i sommer.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (When I'm Alone, Everywhere I Go, In Sleep)

Musikkvideo: When I'm Alone

Idag har jeg hatt lite å gjøre, så jeg har brukt en god del tid på å sette sammen spillelister/von Klev mixtapes for de fire virkelig store festivalene som en vurderer å dra på, ihvertfall her på sørlandet; Slottsfjell, Hove, Øya og Roskilde.

De er i all hovedsak sortert etter når bandene skal på, men Øyafestivalen har ikke satt opp nøyaktige spilletider ennå, så det skal fikses på når festivalen offentliggjør akkurat dét.
Så, disse fire (jeg kommer nok til å lage flere for andre festivaler) er en guide fra meg til deg om hva du bør gå på i løpet av disse festivalene. Likevel, et par viktige ting å merke seg: det er ikke alt som skal på festivalene som er i Spotify. Ta for eksempel Hove: fire av de tingene jeg gleder meg aller mest til - Arcade Fire, Yelawolf, Fuck Buttons, Neon Indian - mangler.
Ta også høyde for at det er noen band (spesielt med Roskilde) som jeg ikke har hørt noe på, men i all hovedsak har jeg med disse listene filtrert ut alt det sjukt rævlige skitet - selv om det egentlig kun er nødvendig med Hove, som har mye drit på programmet. (Pendulum & Paramore hinthint)

von Klev Hovemix '10

von Klev Roskildemix '10

von Klev Slottsfjellmix '10

von Klev Øyamix '10

Neste gang blir det en legendarisk hip-hop-sak som gjør meg skikkelig patriotisk.

SiN

2010-06-23T17:46:00.001+02:00

Hurra! Barndomsvenner har endelig gitt ut plate med sitt barndomsprosjekt.

Det har seg nemlig slik at Marius Hagen fra nydelige Team Me og et middels rockeband ved navn Jaqueline og Tord Øverland fra The Wombats (et band som følger den store post-Arctic Monkeys trenden med generisk, britisk post-punk. Ikke verdens beste band, men langt bedre enn for eksempel The Kooks). Så, ja. Det er en nordmann i The Wombats.

Vel, tross i, eller kanskje som en konsekvens av, at dette er et ti år gammelt prosjekt til det som nå er to unge menn, så har SiN en slags barnlig (ikke barnslig) evne til å eksperimentere og la kreativiteten strømme ut i øregangene.

Selv om dette egentlig har en slags basis i en slags popmusikk/indierock-duppe, så er det smurt storslagne arrangementer med koring, strykere og horn rundt, i tillegg til gamle, analoge synther og trommemaskiner.
På det viset kan det minne om flerfoldige fine band som blander storslått pop med rock og elektronikk, som Mew, Efterklang, mens den skitlyse og androgyne vokalen sammen med barnekor sender tankene i retning av Passion Pit, i tillegg til at post-rock-elementene får en til å referere til The Album Leaf og Soup. Jævlig mange referanser, men det betyr ikke at SiN låter som noe middels oppkok på ting vi har hørt før - dette er egenartet og faen så fint.

Glemte jeg å nevne at begge to er fra Elverum? ...og at debutplata SiN kom på mandag?

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (A Romantic Dinner For Three, It's Up To You)

Musikkvideo: A Romantic Dinner For Three

En annen gladnyhet: et av Norges aller, aller, aller, aller beste musikalske prosjekter, Röyksopp, delte idag ut nyheten at den neste plata deres Senior, kommer 13. september. Mens den forrige (Junior), inneholdt electropop blir denne full av langdradd, semi-ambient instrumentalelectronica. Gleder meg. I tillegg kommer sannsynligvis favorittbandet mitt, Radiohead, med plate før året er omme. Ikke nok med dét: (gamle nyheter coming up) Arcade Fire slipper plate 2. august. For en jævlig fin platehøst det blir. Nok av stoff for min blogg med andre ord.

Neste gang blir det poppete folk/alt.country/solskinnsrock fra en amerikansk pike.

Kvelertak

2010-06-21T23:29:00.003+02:00

God kveld. Aktualitetens bloggtidsalder er for mine føtter.

Med andre ord: idag skal vi ta for oss et blodferskt plateslipp fra denne herrens dag, 21. juni 2010. Idag kom det jammen mye fint gitt, så se frem til denne (blogg-)uka!

Uansett, Kvelertak fra Rogaland er en godsak jeg har ruget på alt for lenge - ihvertfall et godt stykke inn i fjoråret. Problemet har i hovedsak vært at disse tungt tatoverte karene ikke har hatt noen utgivelser ennå (jeg må nemlig følge dogmeregel nummer tre) - før idag, da debutalbumet deres endelig kom.

Jeg våger å påstå at de aller fleste av dere som henger her regelmessig kjenner ihvertfall litt godt til dette bandet, men det får bare være. Rent riffmessig fremstår ikke Kvelertak som det mest nyskapende bandet - og det er de virkelig ikke på noen som helst måte. Her blir man servert det de selv kaller "necro 'n' roll" - en totalt skamløs blanding av punkrock, hardrock og metall (pluss en liten dose hardcore), der man blir servert riff som selv fra tidenes morgen ikke var originale, men de er faen så catchy. Likevel, den sjangermessige blandingen er skikkelig diger, noe som byr på tydelige særegenheter, selv om dette ved første øyekast kan fremstå som et tyngre Turbonegro.

Og angående Turbonegro, selv om de allerede har lagt seg i fosterstilling i en begravelseskiste og bare venter på at døden skal komme, takket være Hank von Helvetes udugeligheter som menneske (han er blitt bestevenn med Wigwam-Satan og støtter Scientologikirka delvis), så kan virkelig de gå og legge seg - deres tid som Norges største, beste og mest catchy dødpønkorkester avsluttes idag med denne debutplata til Kvelertak.

Det må også nevnes at Kvelertak byr på et par særegenheter til i form av det rent vokalmessige. Fordi man blir servert klassiske rockeriff skulle man kunne forvente klassiske rockevokal, men neida, her får man skikkelige metallskriking i stedet - i tillegg til tekster som er over middels metall - norrøn mytologi, Satan og ting som er flere hakk over middels råkk står i sentrum.
Ikke bare har de et fett mannskor og en rågod vokalist innad, men de har også rimelig mange venner som deltar på denne plata - Ivar Nikolaisen fra Silver og Andreas Tylden fra JR Ewing for å nevne noen få. Det er nemlig en håndfull til.

Selv om det i seg selv er mange nok venner fra før av, så har faen meg Converge-gitarist Kurt Ballou vært produsent for plata, og man hører jævlig godt at en dyktig kar har vært bak spakene, for dette låter som om det har vært gjennomtenkt som bare faen. I tillegg har den fantastiske maleren (og musikeren) John Baizley fra Baroness mekket coverarten.

En siste fønnfækt før vi hopper inn i lyttingen: Låtskriver og gitarist Bjarte (han søte som holder flaska på bildet over) skulle egentlig lage et popband for et par år tilbake, men så trasha han den planen for å spille pønk. Fåkk for en søt fyr. (Jeg liker musikere med bredt sjangerspenn. Hadde jeg kunnet spille noe instrumenter og vært en dyktig låtskriver hadde jeg spilt i et doommetallband og mekket kosmisk electronica på siden.)

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Offernatt, Ulvetid, Mjød)

Musikkvideo: Mjød

Jeg lovte for en liten tid tilbake å få samlet dogmereglene mine til bloggen en plass. Vel, jeg har lastet dem opp i Google Docs slik at jeg kan endre på dem hvis det skulle være noe å endre. Du finner lista her.

I tillegg, jeg må få lov til å tipse om en blogg. Det har seg nemlig slik at den fabelaktige og særegne støyrock-duoen Civil Civic har en liten turnéblogg som er ufattelig morsom. Virkelig verdt å lese. Den finner du her.

Neste gang blir det eksperimentell popmusikk fra Elverum.

Puma

2010-06-20T23:00:00.002+02:00

Forrige uke gav jeg meg selv den æren det er å spre rundt med fantastisk norsk støymusikk signert en kar ved navn Stian Westerhus.

Vel, det har seg slik at samtidig som hans Pitch Black Star Spangled kom i mai, så slapp også et annet prosjekt han er en del av en plate ved navn Half Nelson Courtship - og det er nettopp det bandet som skal få bloggforfatteritid i kveld. Det må nevnes at begge platene ble gitt ut på Rune Grammfon, et ypperlig plateselskap som har spesialisert seg på jazzinspirerte og utilgjengelige saker fra vår nasjon.

Der musikken til Stian Westerhus er kun hans gitar og effektpedaler gjort om til støyete og dronete "sitte-ned-og-lytte"-musikk, så er det et par folk til med i Puma.
Det er da snakk om to karer i tillegg til Westerhus på gitar, nemlig Øystein Moen som står bak synthene i Jaga Jazzist (og Puma), samt Gard Nilssen som spiller trommer. Hvis ikke jeg tar helt feil er også disse to en del av backingbandet til Susanne Sundfør.

I all hovedsak er ikke Puma så fantastisk annerledes Stian Westerhus' soloarbeid - her er det også snakk om ekstremt saktebevegende og støyete instrumentalmusikk som man virkelig må lytte til, men det er likevel en god del forskjeller.

Kanskje først og fremst at man legger merke til at det er trommer her, men det har seg også slik at Puma er noe mer tilgjengelig og låtbasert, samt at dette er langt mer inni et slags progressivt rock-landskap, i tillegg til en god del ambient electronica liggende under. For ikke å nevne at det er faen så mørkt, skremmende og krevende, men for helvete da - noe så fantastisk som dette fortjener den potensielle tiden det kan ta å forelske seg i.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Jeg tenkte jeg skulle begynne å slenge med gjen-tips her på bloggen. Ikke bare slenger jeg med lenker til den gamle artikkelen hvis jeg nevner et musikalsk prosjekt jeg allerede har tipset om, men det har seg også slik at konseptet mitt gjør at jeg kun kan tipse om et band én gang. Dermed er det litt leit hvis deres utgivelser som kommer etter tipsinga aldri blir hørt. Dermed:

BLK JKS, som låter som en slags fetter til The Mars Volta i den forstand at der sistnevnte blander inspirasjon fra sine søramerikanske røtter inn i deres svevende og moderne progressive rock, så gjør BLK JKS det samme - bare at de henter inspirasjon fra sitt hjemland - Sør-Afrika, vel, poenget mitt er: De har nettopp sluppet en fisefin EP ved navn Zol!. Verdt å sjekke ut. (trøkk på lenken)

Neste gang blir det necro 'n' roll.

Center of the Universe

2010-06-19T14:07:00.001+02:00

Idag er det faktisk mer trivelig popmusikk. Sku trudd.

Center of The Universe vet jeg faktisk svært lite om. En eller annen norsk fyr som går under pseudonymet Sissyfus mekker ihvertfall all musikken som er på platene, mens han har med seg et par venner når låtene skal spilles live.

Vel, i vår kom Center of The Universe med sitt fjerde album, Levitating Disk, hvis jeg ikke tar helt feil, der de tre forrige, ved navn Anachronisma, Simulacra og Apokryfa, var en slags trilogi. Selvsagt har jeg ikke hørt noe særlig på dem - jeg er jo tross alt Kim, jeg har jo egentlig ikke peiling.

I tillegg er denne Sissyfus en slags grunnlegger av et slags halvveis-plateselskap i Oslo kalt Metronomicon Audio.

For å sitere min teaser fra gårsdagen: "skrudd, men koselig undergrunnspop".
Som du sikkert har skjønt er dette ganske undergrunns, ettersom (jeg antar) nesten ingen vet om dette. Jeg visste ihvertfall ikke om dette prosjektet inntil relativt nylig.
Og selv om dette i all sin enkelhet fremstår som ganske så koselig, og halvsommerlig popmusikk - noe det er, så er ting litt mer komplisert enn som så, men bare litt.

For her blandes trommemaskiner, synther, akustiske gitarer, indie-vokal og Balkan-tendenser som den mest naturlige ting - og slik låter det også. Helt naturlig og fisefint, og ikke minst unikt.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (The Start, The Middle, The End, Now, and in the Future, When Around Here)

Av annet nytt: I margen legger dere kanskje merke til et par nye ting. Jeg har gjort noe så unyttig som å slenge med en liste med lenker til fisefine indie-plateselskaper. (Indie i sin rette forstand, to av dem gir nemlig nesten utelukkende kun ut flott, norsk hard musikk). Akkurat det er på ingen måte det viktigste.

Den store nyheten er at jeg har etter ønske av en kjekk leser ved navn Anders Wickman laget en Spotify-spilleliste/mixtape på 32 låter som passer perfekt inn i sommeren. Eller, sannsynligvis ikke - det er nemlig en rimelig dårlig idé og be en mørk sjel som meg lage en subjektiv sommermixtape, jeg har nemlig en tendens til å sitte i sola og høre på seigmetall og seig, elektronisk musikk, men jeg har forsøkt å sette sammen noe som passer sommeren utmerket.
Du vil kanskje oppdage at spillelista er ganske så variert. Den begynner nemlig helt nydelig "sitje i graset og tenkje på sumaren"-musikk i form av akustiske saker, surfpop og folk. Så glir det etterhvert (og overraskende naturlig) over i mer støyete og rocka saker, før det glir videre inn i electropop-aktige saker som til slutter ender opp i seig og mørk ravemusikk. Det er til og med litt dansbar urban musikk inni der. Utruleg.

Det er mulig spillelista er for kort til det, men jeg tror den skal passe ypperlig fra du tar deg din første øl og koser deg i sola til du er snydens og hopper rundt som en sjuk jævel på gølvet og danser. Jeg vil gjerne ha litt tilbakemelding om akkurat det der funker. Uansett, du finner den oppe til høyre. Den heter von Klev Summermix.

Det er også en annen spilleliste jeg fortsatt oppdaterer kontinuerlig (Kim + Åsåm) med den beste nye musikken jeg snubler over, såfremt den finnes på Spotify. Bare husk og sortér den etter "Added", dermed havner den ferskeste låta alltid på topp.

Det må også nevnes at det fantastiske jazzmetallbandet Shining (som har sluppet en av årets bedre plater) vant én million spenn av A-ha i går. Vel fortjent.

Neste gang blir det mer norsk støy.

Avi Buffalo

2010-06-18T16:33:00.001+02:00

Tjobing. Nok en dag, og jeg er (For en gangs skyld. (Fåkk, jeg er en jævla emo.)) ganske lykkelig. Da funker fisefin sommerpop ypperlig.

Jeg dreit med selvsagt forrige gang vi var inne på dette (The Drums), og så at de var fra California. Det er de ikke, de er fra Brooklyn, men sånn går nu dagan når man nekter å gjøre research.

Derimot er en ting rimelig sikkert: Avi Buffalo er fra California. Og det låter sånn også. Med kvartettens debut fra mars blir man servert solskinnspop av beste merke, med Beach Boys-referanser i form av orgler, klapping, koring og alt for koselig stemning. I tillegg til en god del gitar. Det må også sies at det er litt country-rock- og folktendenser over dette i tillegg til surfpopen.

I tillegg må det nevnes at vokalen og det tekstlige er litt småpubertalt, men det er en grunn til det. For som med Kråkesølv og The xx, så er det også her pur unge folk på ca. 20 år som spiller i bandet. Perfekt for en kid som meg som trenger litt sommerlig gitarpop å "chille" til, som jeg også kan "kjenne meg igjen i".

Ikke så veldig mye mer å si egentlig, annet enn det er litt leit at den selvtitulerte og fantastiske plata deres dessverre ikke er på Spotify, men det er smakebiter på Myspace, ihvertfall. Takk Allah. Jeg har faktisk lagt inn en sak nedenfor der man kan laste ned singelen fra plata gratis. What's It In For heter den.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Truth Sets In, What's It In For)

Musikkvideo: What's It In For

Last ned: What's It In For

Neste gang blir det skrudd, men koselig norsk undergrunnspop.

Drake

2010-06-17T12:09:00.003+02:00

Tjohei. Jeg synes det er tid for litt albumaktuell høykvalitets hip-hop.

Drake, karen som er avbildet over, ser ut som en douche. Litt leit egentlig, ettersom musiken hans er råbra shitz.
Vel, han er 23 år, hvis jeg ikke tar feil, og er fra Canadia. I tillegg har han vært skodespelar i noe jeg antar en rævlig ungdomsserie ved navn Degrassi-something.

Anyways, i løpet av fjoråret gav han ut en mixtape som senere ble kokt ned til en EP. Den EP-en traff meg ikke megamye, men det låt som det var noe potensial der. Og jommen var jeg inne på noe. Debutalbumet hans Thank Me Later kom på mandag, og er en skikkelig god hip-hop-plate. Vel, det er en del R&B-spor her også, men de er heller ikke så forbannet dumme.

En ting som er litt interessant er at selv om dette er debutalbumet hans, så bærer tekstene preg av at han allerede er dritlei semi-kjendistilværelsen, eventuelt er dette hans spådom inn i fremtiden. Det er ihvertfall mye bitterhet over rampelyset å spore her. Kanskje litt påtatt, men det har blitt rimelig gode tekster av det, og i tillegg har de bitre tekstene blitt overført i produsentarbeidet, der Drake tydeligvis har flere gode venner, men en spesielt god en ved navn 40. For produksjonen her er i all hovedsak ganske mørk og seig. Ekstremt mye trommer og seige og halvambiente orgler, synther og pianoer lurer bak, og gjør dette ganske så nydelig.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Over

~~Jævelen spiller også på Hovefestivalen i år. Jeg håper ikke han er like douche som han ser ut.~~ Fitte, han avlyste det der nettopp. Så de to udugelige karene i Karpe Diem stepper inn i stedet. Skit.

Av annet nytt: Jeg fortalte ages ago at jeg skulle bruke en god del fredager dette halvåret til å skrive for Musikknyheter.no som en del av et fag på skolen ved navn PTF. Vel, jeg jobbet hardt, skrev en skitlang rapport på 4k ord - og idag fikk jeg karakteren. En megakjekk sekser. Fett.

Det ser også ut som om avstemningen til høyre har dødd. Ihvertfall her hos meg. Hvis den ikke er død hos deg, si ifra. The National ledet ihvertfall med fem stemmer, hvis den aldri skulle komme tilbake.

Neste gang blir det mer amerikansk sommerpop.

Kaospilot

2010-06-16T21:54:00.002+02:00

Iblant forbanner jeg meg selv over ting. Spesielt når et fantastisk band, spesielt fra Norge, har en utgivelse som glir rett forbi ørene mine.

Det har seg nemlig slik at tidlig i fjor slapp et norsk band ved navn Kaospilot et fabelaktig debutalbum ved navn Shadows, men jeg oppdaget ikke dette bandet, og den tilhørende plata, før i forrige uke en gang. Dermed håper jeg at dette har flydd forbi deres ører også, slik at jeg kan geleide dere inn i godsakene her og nå.

Som dogmereglene sier, så skal jeg ikke sjekke fakta om band som forberedelse til et innlegg, men jeg kan godt ta i bruk info jeg har plukket opp fra tidligere. Dermed kan jeg ikke skryte på meg å vite forferdelig mye om dette bandet, enn at to medlemmer fra Snöras er med her. Det vil si: Marius Ergo (han søte fyren med fiskeøynene som også spiller i Lukestar, som i Snöras speller bassgitar) og trommisen jeg ikke vet hva heter. Noe som betyr at fantastiske Mathias Nylenna og Trygve Hilmo ikke er med her, men to andre dudes i stället. Tror jeg. Mulig de er fem. Eller seks.

Vel, en ting har jeg forstått, de har en vokalist som ikke gjør noe annet, ihvertfall live. Og for å trekke paralleller til Snöras, hvor de to gitaristene synger, så kan dette trekkes videre: fokuset på vokal er langt, langt høyere enn i Snöras, hvor det virkelig ikke er så mye skriking. Som kanskje en konsekvens av dette, så er vokalen til Kaospilot virkelig varierende, og vokalarbeidet varier såpass at det kunne godt vært gjort av ti forskjellige menn. Det skal det deles ut tunge mengder kudos for.

Likevel låter de to bandene ikke så forferdelig ulikt, det er snakk om to fantastiske screamo hardcore-band fra Noreg som begge våger å eksperimentere med takter, låtoppbygning og lydbilder.

Selv om det i all hovedsak er snakk om relativt kjapp, småtung og bekmørk hardcore som stadig kastes i forskjellige retninger, så er det nemlig én låt som virkelig skiller seg ut på denne plata. Ad Infinitum låter nemlig jævlig kjent - lydbildet er ekstremt seigt, dronete, storslått, samt blytungt til hardcore å være - i tillegg er det elektronikk, støy, post-rock-oppbygning og strykere inni her. Noen som roper "KOLLWITZ!"? Det gjør i hvertfall jeg. Og dette kunne faen meg vært en låt på det som er årets beste album, Like I Rust, av Oslo/Bodø-bandet Kollwitz. Det varmer mitt hjerte. Men det mer særegne Kaospilot-lydbildet er faen så flott det også.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Ad Infinitum, When The Wind Turns Her Hand)

Jeg skal forresten få skriblet ned alle dogmereglene for å dele dem med dere i deres helhet.

Neste gang blir det kanadisk hip-hop.

Robyn

2010-06-15T14:02:00.000+02:00

Selv en indie-/metalljævel som meg setter stor pris på halvkommers elektronisk pop. Sku' trudd.

Og ja, det var ruteren min som sørget for at det ikke ble noe bloggtid i går. Fysj.

Anyways, slik jeg har forstått det, så har denne svenske fruen på litt over tredve år drevet med musikk i sjuk lang tid. Like, siden nittittallet en gang. Som nevnt en god del ganger er ikke dobbelsjekking av fakta noe jeg bruker tid på i blogginnleggproduksjonen. Uansett, mesteparten av den gamle musikken hennes stinker mig. Sånn skikkelig. Døv pop med døv instrumentbruk, døve melodier og generell døvhet. Dermed er det k00l at hun for fem år tilbake gav ut en plate med et rimelig freskt electropoputtrykk. Det kan vel skyldes mye i at hun kanskje tok selvkritikk på alt det gamle miget, pluss at hun ordnet seg et par gode venner som kan sin synth, inkludert en dude kalt Kleerup.

Vel, som alle har skjønt ordnet hun seg etterhvert venner i Röyksopp også, som førte til en av fjorårets låthøydepunkter i form av The Girl & The Robot. Siden den gang har frøken Robyn funnet ut at hun skal gi ut tre plater i år. Og den første kom i går. Ganske intenst. Og stort potensial til rævlige plater.

Derimot er det lite å frykte sålangt, ettersom Body Talk Pt. 1 (som kom i går, altså) er en riktig så god plate. Den inneholder en god dose smålystige og, tja, kommersielle dansegulvhits, én låt som ikke er electropop, samt et par låter i et seigt, monotont og småmørkt elektronisk landskap. Det er spesielt sistnevnte som jeg virkelig har falt pladask for med den plata - og beste spor er med enkelhet den helt fantastiske None of Dem produsert av hennes gode norske venner Röyksopp.

Anyways. Dette er fett shit, selv om jeg muligens har blitt litt beveget av musikkfolkbølgen der Robyn er blitt megakool, trendy og ultrahipp. Men det gir meg også kred at jeg liker hennes musik ganske så godt - og er det noe jeg digger, så er det kred. Ihvertfall bloggkred. Å, fytti, jeg kan kjenne bloggkreden sno seg under huden min allerede. Det er digg.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Dancing On My Own

Jeg lovte å si ifra når Susanne Sundførs ferskeste singel (som inkluderer en av årets høydepunkter i remixgata takket være Montée) var på Spotify. Og gjett hva: nå er den der. Ikke bare kos dere med en av årets aller beste låter, men også en av årets aller beste remixer ved å trykke her.

Neste gang skal det dreie seg om skitfet norsk semieksperimentell hardcore. Fordi norsk hardcore er amazing.

Youth Pictures of Florence Henderson

2010-06-13T20:47:00.000+02:00

Jeg setter herved en personlig rekord. Sju innlegg på én uke. Er rimelig sikker på at jeg ikke har gjort det til nå. Gratulasjoner mottas med stor takk.

Så, hvilket band får æren av å være grunnlaget for denne rekorden? Bandet med det som med aller høyeste sannsynlighet er Norges lengste bandnavn.

Youth Pictures of Florence Henderson er mer ambisiøse enn som så. Ikke bare er bandnavnet langt, men også låttitlene er skitlange, samt at låtene foretrekker å snuse borti en lengde på ca. åtte minutter. Når de i vinter slapp andreplata deres, så kom ikke den i det typiske, kvadratiske platecoveret, men som en bok på over tredve sider i tillegg til plata. Forresten, denne plata er et dobbeltalbum. Ikke verst. Det må også tildeles kudos over at medlemmene her har kokt sammen enda et av landets langt bedre plateselskaper, How Is Annie Records.

Man kan for enkelhets skyld kalle dette fisefin gitardrevet småsutrete popmusikk, men låtlengdene og deres ambisiøse vesen tyder vel på at det ligger mer til grunne her - for dette er i all hovedsak post-rock (en av mine absolutte favorittsjangere), og dette er definitivt noe for folk som liker Sigur Rós. Eller, dette er definitivt noe for enhver fordi det er så innihelvetes vakkert. Det må også nevnes at fire stykker i bandet spiller gitar, en fyr spiller cello + de to karene på trommer og bass.

Får å være litt på den søkte og tabloide siden, så er dette bandet nok et eksempel på min tese om en musikalsk Bodø-bølge. Selv om de er bosatt i Oslo og kommer fra forskjellige plasser i landet, så kan vi takke Bodøs tilbud for journalistikkstudier for at dette bandet finnes, ettersom de møtte hverandre når de gikk der en gang tidlig på 2000-tallet. Greit, så kan jeg vise til et band med tilknytning til Bodø som har gitt ut en av årets aller beste norske plater, men i fjor slapp Kråkesølv årets norske album, og i år har Kollwitz gjort det samme - i tillegg kommer sannsynligvis en av årets aller beste plater av et band ved navn Cold Mailman til høsten. Bodø is the fookin' place.

Idag er jeg ganske så fyllesjuk, og da blir selvhatet mitt enda sterkere enn vanlig. Dermed blir jeg spesielt rørt av episk, følsom og vakker popmusikk som dette. Din tur.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Let's Rent Bikes From 1942)

Neste gang er det dags for en svensk frøken med mad electropop skills.

Haust

2010-06-12T17:52:00.001+02:00

WTF?! Hva er dette? Et blogginnlegg på en laurdag? Tydeligvis har min bloggsabbat blitt faset ut. Dette er i hovedsak fordi jeg kjeder meg akkurat nu, men også fordi jeg har, som kjent, fjernet "de faste blogginnleggsdagene".

Haust er som man sikkert forstår et norsk band, men selv om de har et nynorskbandnavn synger de ikke på nynorsk, eller norsk i det hele tatt. Ergo, de synger på engelsk.

Førsteplata deres kom i 2008 (og var den første utgivelsen på et av Norges aller beste plateselskap, Fysisk Format), men denne uka kom de med plate nummer to, og ting har endret seg litt siden sist, ettersom de låter enda mer jævligere enn tidligere.

Nu, ikke løp av sted, jeg ville aldri brukt tid eller krefter på å skrive om et band jeg ikke liker her på bloggen - men Haust kan virkelig ikke beskrives som noe annet enn jævlig. Selv om dette i bunn og grunn er kjapp hardcore, så har elementer av metall, spesielt svartmetall kommet seg inn her, slik at dette blir en mørk og seig affære det lukter råtne kadavre av. Kanskje derfor de definerer lydbildet sitt som nekrosludge.

Haust er på ingen måte fin musikk, men det som gjør dette bra og særegent er at det låter som musikk laget av torturerte og misbrukte mennesker. Tjukkasalibiet som synger låter nemlig som en slags blanding av sortmetallens hekse-/zombie-/choking on a penis-vokal og den mer typiske hardcore-skrikinga.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify. (Begrenset utvalg ettersom andreplata (Powers of Horror) mangler, men det nest beste sporet derfra, Skate Rock er med)

Lytt i Myspace. (Skate Rock, White Trash Extravaganza, Anti-Reproductive)

Dere må bare tåle at bildene jeg bruker ikke alltid er de beste, i tillegg til at de blir kuttet i høyre ende - jeg kommer nemlig ikke inn på Imageshack med skitnettet mitt. Men nå skal jeg ikke sutre over internettproblemene mer, såfremt det ikke stopper meg fra å publisere et innlegg.

Neste gang blir det norsk post-rock av beste merke.

Anna von Hausswolff

2010-06-11T15:15:00.001+02:00

Greit, på tide å bli skikkelig dystre igjen. Denne gang kan vi takke en ung pike fra Sverige for å gjøre livene våre miserable.

Anna von Hausswolff har flere likhetstrekk med Susanne Sundfør enn at hun er ung og lager megadyster popmusikk, men hun har også en ekstremt kraftfull, vakker og variert sangstemme, vet også det å eksperimentere med låtkomposisjonene og instrumentbruken. Her er det masser med skitskumle gitarer, massive trommer, synther pakket rundt hennes stemme og piano.

Likevel er dette ikke på langt nær like skrudd og ambisiøst som den siste plata til Susanne Sundfør, i tillegg til at det låter en god del mer minimalistisk - men det er riktig så fint.

Debutalbumet hennes Singing From The Grave kom i forrige måned. Så det så.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Pills, Move On)

Speaking of Susanne Sundfør - den aller beste låta på den helt utrolig fantastiske andreplata hennes The Brothel (her referer jeg til plata - ikke låta/singelen) It's All Gone Tomorrow (ja, jeg synes den er hakket bedre enn The Brothel, noe som sier sitt) har fått seg en singel. Vel, det er riktig så kult det, men det kuleste med dette er at det fantastiske norske progressive diskorock/pop-bandet Montée (som står bak fjorårets tredje beste norske utgivelse - Isle of Now (Hva er første og andreplass på lista mi? 1. Kråkesølv, 2. The Low Frequency In Stereo. Ja, no John Olav. Jeg er jævlig kontroversiell)) har remixet den låta, og den følger med som en b-side. Synthpop har allerede blitt blandet med inn i lydbildet på den nye plata til Sundfør takket være Lars Horntveth, men Montée sin remix er skikkelig dansbart shit. Sku trudd noe så mørkt kunne blitt så dansbart. Lenke: Wimp. Jeg skal prøve å si ifra når den er på Spotify - hvis jeg legger merke til det.

Speaking of Susanne Sundfør-remixer. Ungfolen LidoLido har remixet sjølve The Brothel, en remix som egentlig var uoffisiell, men Sundfør og Horntveth likte den så godt at de gav han alle originalsporene slik at han kan få kokt sammen en ennå bedre offisiell remix. Vel, tross i at de (og jeg) digger den, så er det masse surmaga Sundfør-fans som hatet den "fordi den ødelegger/bringer skam over originalen" fordi han har "rørt et hellig stykke musikk." Den typiske og jævlig slitsomme indieoppførselen, der altså. Anyways, du finner den nedenfor.

Neste gang blir det norsk nekroslødsj!

(nok en dag i internetthelvete, nok en dag i helvete)

The Drums

2010-06-10T23:23:00.000+02:00

Enough with that ambient noise! Nu er det nemlig tid for sommerpop av beste merke.

Selv om lykke, sommer, kos / (som folk jeg ofte ikke liker sier) chill. Vel, det er egentlig en liten løgn. Under all den finfine indiepoppen til denne kvartetten med megabad hårsveiser fra Los Americos vestkyst som låter tungt inspirert av den psykedeliske surfpopen til The Beach Boys, så oppdager man fort hvor ufattelig deprimerende tekstene er, i tillegg til en småmørk undertone. Dette kan nok skyldes hovedsakelig referansene til musikk fra 80-tallet (Før du grøsser, så er det hovedsakelig snakk om det fantastiske og ekstremt dystre The Cure (Ja, en del folk hater det. Det er pga. uvitenhet. Hvis du er en hater så lover jeg et innlegg med fine The Cure-tips en gang i fremtiden. (For å stappe tre parenteser inn i én, så er nok The Cure og The Stone Roses det eneste som jeg virkelig kan takke min far for hva musikk angår.))). I tilegg har også disse referansene ført til selvsagte ting som synther og den typiske småslitsomme og jævlig skarpe tromminga/trommemaskinstyringa.

Så, eh, ja. Surf pop møter goth rock/pre-emo. Med andre ord sutrete tekster om en avdød venn av bandmedlemmene og sannsynligvis chicks de har mistet i løpet av indielivene sine pakket helt ubemerkelig inn i fisefin og sommerlig surfepop.

Av annet nyttig info: Debutalbumet deres kom på mandag denne uka, men de har hatt en EP ute siden i fjor. I tillegg spiller de på Hovefestivalens siste dag.

(cheesy avslutning med referanser til en av bandets låttitler) Let's Go Surfing!

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Let's Go Surfing, Best Friend)

Musikkvideo: Let's Go Surfing

Vil også tipse om at tubarockbandet Pelbo som jeg skrev om tidligere i år har nå fått debutplata deres på Spotify. Så hvis du vegret deg fra å ta en titt da, av den grunn, så gjør det nå. Trykk her for å hva jeg skrev om bandet den gang, og her for å høre på plata i Spotify.

(Dere burde virkelig elske min eksistens, for nok en gang har jeg måttet slåss gjennom et rævva-nett-helvette. Luv ya'll. <3)

Neste gang er det tid for ekstremt dyster småeksperimentell pop fra Sverige (Susanne Sundfør-elskere rejoice!)

Stian Westerhus

2010-06-09T22:36:00.002+02:00

Jeg lovte utilgjengelig støymusikk, så det skal det bli - selv om ruteren vår har dødd og jeg må sitte klemt inne i et hjørne for å få dette ut på verdensveven. Alt for skrivekunsten. Eller, mest fordi dette er dritfint og kan ikke la vente på seg.

Hva vet jeg om Stian Westerhus? Megalite, men han har tydeligvis et soloprosjekt i hans eget navn, en awesome improvisasjonsekstremmetallduo, et ambient/semi-elektronisk band (som han forøvrig slapp plate med samtidig som utgivelsen jeg skal preike om idag), og i tillegg har han også vært en del av Jaga Jazzist. Hvorfor nevner jeg ikke navn på disse andre bandene? Fordi jeg er en dust som higer etter klikk, og dermed kjører jeg blogginnlegg på dem i fremtiden.

Så, hvordan låter nu denne utgivelsen til Stian Westerhus ved navn Pitch Black Star Spangled som kom i slutten av mai måned? Hovedsakelig jævlig mørkt. Gehøret mitt sliter litt i lydlandskap som dette, for det er skitvanskelig for en ulærd som meg å vite hvilke instrumenter det er snakk om, men det låter som det er en ekstremt tung overvekt av ambiente gitarer og effektbokser i tusen forskjellige former, i tillegg til noe synthesizere og/eller orgler som sniker seg rundt i bakgrunnen. Med så få instrumenter burde dette låte dødstamt, men enhver krok og krik av lydbildet er brukt helt rett.

Jeg pleier alltid å ha en spilleliste på 4 låter/max 20 min, men denne gangen blir det helt meningsløst. Hele poenget med denne musikken er å høre på det fra start til slutt, og la instrumentene drone seg gjennom et vanvittig skremmende landskap. Dessverre er ikke plata i Spotify, noe som er jævlig leit, for dette er så ufattelig vakker musikk, som tross i sin utilgjengelighet (ettersom det er snakk om instrumental droning, ambient og støy) er ufattelig lett å elske, og det treffer meg mitt i en slags absurd musikkelskernerve. Ukonvensjonell musikk i aller høyeste grad, men likevel så langt mer rørende enn det aller, aller meste.

EDIT: Plata har faktisk kommet seg inn på Spotify. Hurra! Gled dere til å bli tatt til en annen verden.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Hvis du blar litt ned finner du en spiller med et utdrag fra plata.)

Neste gang er det tid for bittersøt sommerpop.

Ariel Pink's Haunted Graffiti

2010-06-08T17:41:00.002+02:00

Hoisann. Nu er det tid for den mest syrete musikken jeg muligens har kommet over. Ikke psykedelisk i kaleidoskopisk syretetrip-forstanden, men mer den helt sjuke absurditets-forstanden.

MGMT har allerede slippet en svært psykedelisk popplate i år, men Ariel Pink (den jødiske frontmannen) og hans Haunted Graffiti (mulig dette er navnet på backingbandet hans), gjør i sammenligning MGMT til en svært lite syrete affære. Så syrete er altså dette.

Det låter også egentlig ganske retro - lydkvaliteten er ikke topp (i indiekretser er dette svært kred og kalles lo-fi), mens låtene i seg selv kunne vært brukt i en skrudd film fra 70- eller 80-tallet. Egentlig er all instrumenteringen megacheesy. Synthene, trommene, bassen, vokalen, gitaren - alt ved dette fremstår egentlig megakarikert, men o, så nydelig.

Sett bort i fra alle absurditetene og de skrudde retroreferansene, så er dette aldeles nydelig popmusikk. Sommerlig og fint, in fact.

Hvor hardt slår jeg ut på aktualitetsmeteret denne gang? Rimelig høyt - den siste plata deres kom i går. Selvsagt den eneste jeg har hørt noe på.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Round and Round, Bright Lit Blue Skies)

Neste gang blir det høyst utilgjengelig støymusikk.

Purified In Blood

2010-06-07T22:12:00.000+02:00

Greit. Jeg har bestemt meg. Metallsøndag må legges ned - av den simple grunn at det funker megadårlig å forutsi når jeg skal komme innlegg, for det har jeg vist mang en gang at ikke funker.

Så, jeg håper dere klarer dere fett med noe metall i uka. For min egen del hører jeg alt for mye på Kollwitz for øyeblikket. Hovedsakelig fordi deres Like Iron I Rust er en av de aller, aller beste platene så langt i år, men også fordi mitt mørke sinn har et sterkt behov for å høre på dyster og tung musikk når det er fint vær. Hvis ikke vil jeg slutte å være kynisk. Noe vi ikke kan ha noe av.

For andre, eller tredje gang, kanskje, så bumper jeg "metallpønken" igjen. Jeg må være dagsaktuell for å henge med i bloggosfærenes evinnelige press om å være hipp.

Dermed hopper jeg rett i det med et annet norsk metallband! Purified In Blood.

Mye med dette bandet kunne gått fryktelig galt. For det første er de rogalendinger (jeg blir kvalm av å høre rogalendinger snakke, somehow), de kler som noen sjuke harry metaljævler, med cargoshorts og sleevelesser, pluss en overdreven tattismengde, og sjølvsagt har de to karer (han lange tynne og asiateren) med tynt og langt hår. Han gingeren med skjegget kler det. O, hvor I savner mitt lange, fagre gamle hår. Eller, vet ikke, selv om jeg ser ut som en barneskolekid nå, så er det digg å ikke få hår i munnen når jeg eter. For ete gjør jeg ofte.

For omtrent fire år siden (i 2006) gav denne gjengen ut en plate med et helt jævlig/heslig cover, og plata inneholder ganske så pur trash metal. Kanskje litt tung, kanskje. Men, den gang da var alle i bandet om at de skulle være straight-edge. Med andre ord, en slags musikkultur for mer hardere sjangre der man ikke drikker o.l. Med andre ord (to ganger på rad) gjør man saker som er ganske lite metal. Hvis ikke jeg tar feil var de vegeterianere også. Så begynte halve bandet å spise kjøtt og drikke alkohol, så da gikk ting til helvete, og de ble oppløst.

Vel, nå er de tilbake! Og idag (jeg er faen så aktuell) kom de med andreplata Under Black Skies.
Langt mindre trash denne gang, selv om det ligger der iblant. Dette er langt mer slugde og doom-materiale. I tillegg så ligger det en liten dose klassisk heavymættal bak her.
Akkurat slik jeg liker det - seigt. Dette er ikke megaseigt, men det holder likevel i lange drag med seigness. Det er ganske så mulig å spore at de har hørt mye på Mastodon siden sist. Tross alt - Crack The Skye og Blood Mountain har kommet i mellomtiden.

Bare så det er sagt, dette er svært lite harry. Ser man bort fra hvordan de ser ut og kler seg, så er dette svært lite harry. Kun fantastisk. Må også nevne at Ulver har mekka ambient og skummel intro- og outro til plata. Kudos for det. Årets beste norske metallskive? Tvilsomt. Det skal litt til å kunne komme i nærheten av Kollwitz, altså. For ikke å glemme industrijazzmetallplata til Shining. Fytti, den skal få et gjenlytt snart. Men akkurat nå er jeg for opptatt med å høre på digg psykedelisk rock og pop, denne plata - i tillegg til Kollwitz-revivalen min.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Siden sist har jeg anmeldt en konsert. Ikke megafornøyd med selve anmeldelsen, men den er uansett bygget på en råflott konsert av Civil Civic i Kristiansand forrige torsdag. Lenke? Her.

Neste gang blir det ultrahipp og megafersk psykedelisk pop.

LCD Soundsystem

2010-06-04T20:16:00.000+02:00

Endelig var det en dag jeg ikke fikk tid til det på. Jeg holdt meg ganske lenge denne ganga. Vel, jeg har fikset meg slik til at det står "neste gang" og ikke "i morgen". Ehehehehe.

Nok lurifaxeri. LCD Soundsystem er nok ikke et så fantastisk ukjent navn, men vi tar en kort gjennomgang fra hjernebarken likkavæl.
Ledet av halvgamlingen James Murphy, så har han nå på tre plater mekket råflott og ganske egenartet musikk med inspirasjon fra dansemucik, (post-)/pønk og disko. De andre medlemmene er kun med live, ser du. Mulititalent this guy be. Jeg hører også han var en rockedude før, men så har han blitt Mr. Electronik. Interesting.

Jeg er ikke helt i toppform idag, så jeg antar dette her får holde. "Hva feiler det Kim?", tenker du sympatisk. Jeg er litt syk (mest i halsen), jeg har skrevet ca 2000 ord idag, men verst av alt - en av mine dumme kompiser fikk meg til å klippe mitt alt for lange ragg. Dermed har jeg gått fra å se ut som en søt stoner til å se ut som en alt for stor barneskoleelev. Den jævla skjeggveksten får faen meg komme opp i fart fryktelig snart.
Det må også merkes at jeg kun har låter fra den nye plata. Ikke bare fordi jeg ikke har hørt på de to forrige (jo, egentlig, med unntak et fåtall låter).

Vel, This Is Happening - cool shits.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Drunk Girls (denne er hovedsakelig for titting)

Hver gang det er månedsskifte, så er det tid for at meg og min kolleger i Musikknyheter smeller sammen en liste med våre favorittlåter fra forrige måned. Lenke finner du her.

Neste gang / på søndag blir det endelig den metallpønksaken jeg preika om tidligere.

The National

2010-06-02T21:41:00.000+02:00

Emorock av gamliser, for alle. Ihvertfall dere. (heart)

Nuvel, det er ikke snakk om emorock i den forstand der man kaster tanker til Jared Letos møkkaband 30 Seconds To Mars, inkludert baronene selv, My Chemical Romance. Her er det snakk om halvgamle, bitre menn som hater livet sitt og seg selv, og bygger storslåtte, vakre og moderne post-punk-melodier rundt barytonvokal om disse emnene.

Mer å frykte føler du? Vel, jeg ville aldri anbefalt noe gamlingmusikk, (Mark Knopfler hinthint) ettersom jeg synes det er døveste i hele verden. Dette er derimot noe så uvanlig som vakker musikk av halvgamle menn.

De slapp i forrige måned en absolutt fabelaktig plate ved navn High Violet. Som nesten alltid, så hadde jeg heller ikke hørt om The National før denne plata kom. Jeg får ta igjen det tapte om ikke så alt for lenge.

Av info jeg memorisere meg frem til, så er de amerikanske, og fra Ohio, men bosatt i Brooklyn, New York. Forbanna hipsterplass, ass. Søt funfact: det er to søskenpar i dette bandet.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Afraid of Everyone, Bloodbuzz Ohio)

Liveopptak: Afraid of Everyone (bør sees. ganske så utmattende, om jeg får si det selv.)

Neste gang blir det kul dance-punk.

Foals

2010-06-02T00:03:00.000+02:00

Ukule nyheter. Det var så vidt jeg gadd å ta dette bandet idag, fordi den nye plata deres ble nettopp trukket fra Wimp, så det er litt mer stress å finne metoder å tipse om det enkelt på, men jeg er problemløsningsorientert.

Anyhooo - Foals heter bandet. For omtrent to år siden gav de ut en ganske grei plate i den typiske / høyst oppbrukte britiske indierockånden, men med unormal instrumentering og diverse musikalske kompleksiteter, ja, la oss for forfengeligheten kalle det matterock. Likevel en plate med et noe anmasende lydbilde. Ikke så viktig, ettersom plata de nettopp slapp er flere hakk bedre, og beveger seg i et mer rolig, tja, semi-progressivt landskap.
Tidvis ikke så forbanna ulikt Radiohead, men mesteparten ikke. Uansett, jeg er litt for trett til å gå i megadetalj nå. Forresten, glemte å nevne hva den nye plata heter - Total Life Forever er dens navn. Fryktelig god er den.

Lytt i Wimp. (greit utvalg)

Lytt i Spotify. (dårlig utvalg)

Lytt i Myspace. (bedre utvalg) (Blue Blood, Total Life Forever, Spanish Sahara, This Orient)

Musikkvideo: This Orient

Av annet nytt:
Den fantastiske karen ved navn Trent Reznor har vært kaptein i Nine Inch Nails veldig lenge, og det bandet har han dessverre lagt ned - men opp av askene har et band ved navn How To Destroy Angels kommet, og de deler ut debut-EPen deres helt gratis. Thing is, den er forbanna god også. Den mannen svikter aldri. Lenkje? Her.

Neste gang blir det emorock av gamlinger. Nei, ikke styr unna - følg godt med.

Civil Civic

2010-05-31T21:58:00.001+02:00

Yo, bitches! Jeg la merke til at det ble litt mye "hardt" forrige uke. Litt mindre rock denne uka. I am dead serious.

Noen vil kanskje kalle dette rock, men da er det i så fall kun fordi denne britiske eller australske (er litt usikker) duoen har en gitarist. Line-upen er i følgende bandet selv en gitarist, en bassist, og en trommemaskin. Min humor.

Skal vi være helt ærlig er dette støypop, med hint av elektronisk musikk i form av en synth de glemte å nevne. Pluss at når de tramper på den verste av effektboksene sine låter bassen som et monster av en dansbar synth. Fordi dette både er dansbart som fy, electrorock-aktig og instrumentalmusikk, så er dette definitivt noe for oss som liker New York-duoen Ratatat.

Dette er bloggmusikk i aller høyeste potens. Ikke fordi det er så fryktelig utilgjengelig, det er det virkelig ikke, men Civil Civic har vært omtalt ekstremt mye på forskjellig musikkblogger world-wide i hele vår hovedsakelig på grunn av det fantastiske åpningssporet på en ellers råbra EP. Låta heter Less Unless, og EP-en heter 1.

Derimot slipper de en ny singel med to låter midt i juli, men allerede kan den kjøpes digitalt på deres nettsider, eller, hvis du ikke gidder å betale, så kan du faktisk laste den ned gratis. Åpningssporet der er også topp i høyeste potens. Lenke? Her. Der kan du også kjøpe 1, for ett pund, hvis du skal ha den digitalt that is. Det gjorde ihvertfall jeg. 5 spor for en tier er tilnærmet gratis.

Når du har funnet ut av at "dette digger jeg", så kan jeg glede deg enda mer: de spiller i Norge denne uka! På torsdag spiller de nemlig på det som kanskje ikke er verdens peneste bar, men definitivt det triveligste i hele verden, takket være mitt kjære TrashPop som arrangerer fisefine konserter der. Hva heter den? Charlies Bar. Hvor er den? I Kristiansand.

Du er en av de sære leserne som jeg faktisk ikke kjenner og av den grunn leser bloggen av andre grunner enn at jeg skal føle meg bra, og av den grunn bor i Oslo (eller andre plasser i landet). Vel, de spiller på Betonghaven i Oslo på fredag. Og hvis alt går etter planen skal jeg anmelde konserten som er i Kristiansand på torsdag, slik at du vet at det blir awesome innen fredag kveld.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Less Unless, C27, Baghdad Break)

Liveopptak/warm-up: Less Unless

Av annet nytt: Jeg har tidligere tipset dere gamle lesere om Major Lazer, et slags gjønemusikk (positiv betegnelse) av Diplo og Switch, to hvite kredible DJ-er/produsenter, som med Major Lazer lager knallsort musikk. Som i rasebetegnelsen, ikke humøret. Vel, de har samarbeidet med La Roux, synthpopduoen med den gingeren, vet du, og de deler ut en ganske så god mixteip helt gratis. TOTALLY FREE! Lenke? Her.

Jeg fikk også skrevet en anmeldelse rett før jeg la meg i går. Den var av debutplata til Nils Bech (for Musikknyheter), en søt fyr med søt musikk, som jeg tidligere har tipset om. Den ble pokker meg god, den anmeldelsen, om jeg får lov til å drite i janteloven for ett eneste sekund. Lenke? Her.

Neste bloggrunde: almanakken sier fisefin indierock fra Britannia. Almanakken har rett.

Architects

2010-05-30T14:18:00.001+02:00

Hellu, lissom. Det er søndag. Med andre ord, på tide å bli mørke, sinte og hardhendte.

Architects gav i fjor ut en råbra plate, som jeg har ruget på alt for lenge, hovedsakelig fordi sakene deres, eller den plata, som heter Hollow Crown, ikke har vært på Spotify - men nu var det endelig her.

Som jeg nevnte på fredag, så spiller disse karene metalcore. En eller annen luring fant ut at man kunne slå sammen ordene "metal" og "hardcore" - fordi det er akkurat det det låter som. En blanding.
Og selv om Architects muligens er den tyngste hardcoren det skal gå an å oppdrive, og intensiteten deres og riffene deres er fett nok i seg selv, så ligger de ganske godt oppi mathcoren og snuser også.

Jeg tidligere fortalt om The Dillinger Escape Plan, et band jeg elsker skithøyt, som holder på med omtrent samme greia, men Architects er nok hakket mindre skrudd i låtkomposisjonene deres. Joda, rytmene er fåkka i god Meshuggah-ånd, og låtene har en hel del vendinger innad, men jazzelementene til The Dillinger Escape Plan er vanskelig å spore - men Architects har ihvertfall bittelitt elektronikk inni her, hvis jeg hører rett.

På en annen side, så lider de av samme sak som fantastiske Meshuggah - selv om de er helt innihelvetes dyktige, både på å skrive låter og spille teknisk, så låter det fryktelig monotont, tross i progresjonen. Dette er fordi alle låtene deres er fryktelig like hverandre. Men fåkk it, det låter faen så fett.

Av annen info: de er britiske, som sine metalcore-kolleger Bring Me The Horizon, som også er pur unge, men på en annen side fremstår de her langt mer sympatiske. For det første ser de ut som en gjeng med kjempekoselige karer (bare se på Cult of Luna t-skjorta til gitaristen), det virket også slik når Lydverket preiket med de på Hovefestivalen i fjor, mens store deler av Bring Me The Horizon (et band som er noen hakk dårligere enn Architects, in my eyes (og jeg har alltid rett)) ser ut som emorasshøl. I tillegg har frontmannen en tendens til å angripe, samt urinere på fansen. Ultimate douche.

Anyways, Hollow Crown - fåkk for en god skive.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Follow The Water

Av annet nytt:
Jeg sutret i går på Facebook-siden til bloggen (bli fan ved å trykke "like" til høyre, plix) over at mitt forsøk på å lage en ny logo til bloggen gikk til helvete, hovedsakelig fordi tross i at jeg går på medielinja, så klarer jeg ikke å lage noe kult av grafisk design. Så, hvis noen er hypp på å mekke en logo til meg, hovedsakelig en kvadratisk en, som jeg kunne brukt som profilbilde på Facebook-sida for bloggen, vær så snill, si ifra! På forhånd: dere er puser.

Jeg har også fjernet avstemningen for beste plate fra april. Tydeligvis likte dere Jack Dalton sin debutplate med det altfor lange navnet best. Fett. Hva jeg stemte på? Thomas Dybdahl sin.
Det betyr også at jeg har lastet opp en ny avstemning for beste plate fra mai måned. Joda, det kommer nye plater i morgen - den 31. mai, men det er første uka i juni, liss, så det synes jeg juni skal få. I tillegg var det alt for mange gode plater denne måneden, ihvertfall sammenlignet med april, så dere får lese godt gjennom og stemme klokt.

Neste gang blir det, ifølge min kalender, preik om et fett støypopband. Hadæbrå.

Blood Command

2010-05-28T23:59:00.000+02:00

Hej mine bitchus. Som du/dere er kloke nok til å fatte, så strakk ikke tiden til i går, mye takket den bussturen jeg må ta hver dag som jeg hater, vet du.

Akkurat nu er jeg "stuffed" aka mett på den digge pastaretten jeg lagde alt for mye av til meg selv. For ja, hvis jeg får lov til å fåkke med janteloven vil jeg påstå at jeg er faen/saki(kristen-edition) så flink til å mekke mat. Tror jeg skal ha med skogsbärsmoothie etterpå kombinert med lytting av noe "nasty indieshit".

Er det noen som hater "nasty indieshit", så er det Blood Command. (fin overgang, eh?)De tre folkene i bandet, bosatt i Bergen, er noen sjuke surmulere og bruker store deler av alle intervjuene de tar del i på å prate skit om hvor jævlig all musikk er. Selv om det var fett med hardcorefolk med "ættitjud" den første ganga, så er det ikke så mye annet enn slitsomt nå.

Men - det er ikke viktig, for det å være douche/semi-douche har ikke så veldig mye med musikalske kvaliteter - for det er noe denne gjengen har.

Selv om man kan i store trekk si at Blood Command spiller "poppunk", så er det i seg sjøl ikke annet enn ondt, ettersom poppunk er en av de sjangrene med aller mest døvhet. Dårlige vokalister (gingeren i Paramore + alle mannlige vokalister i alle poppunkband som forøvrig høres helt like ut), døve melodier og en generell eim av pubertal dritt. Jeg klarer det ikke, som med power metal og jævlig 80s synthpop.

Så - mitt poeng. Greia med Blood Command er at de egentlig spiller hardkårmusik, men de har et sterkt snev av popmusik i seg takket være semi-allsangvennlig vokal og en høy grad av tilgjengelighet. Likevel må kred tildeles - dritheite Silje Tombre er en vokalist av uante kvaliteter, og synger alt perfektomondo tross i masse variasjon i stemmebruken. Så, selve musikken. Greia der er at de disker opp med noen nydelige riff, kombinert med noe komplekse låter med konstante vendinger. La oss kalle det semi-mathcore.

Anyways, Blood Command er rått, selv om jeg vet om en del folk med høy kredstatus i min bok som mener det er dritt. Kanskje jeg bare begynner å bli en poppunkfag. Hehe, skulle tatt seg ut.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (On And On Chameleon, Five Inches of a Car Accident, Party All the Way to the Hospital)

Sorry for den overdrevne randomnessen denne gangen, men jeg tror man blir i litt rart humør når man er drittmett på digg fôr etter en jævlig dag med bakfyll. Så det så.

Det er også mulig at en blogg kalt Hipster Runoff kan ha inspirert meg til å være semi-gjønete i dette innlegget. Hva er Hipster Runoff? Vel, jeg nevnte at det var en blogg, men det er noe så utrolig som en musikkrelatert blogg. Knepet er at fyren som skriver der er et sjukt indie-hue og har megapeiling på musikk, men bloggen har en helt sjukt ironisk distanse til konseptet "indie" og han skriver på skikkelig gjøglervis.
Så ja, dette er en blogg som får frem kjerringlatteren min helt ekstremt ofte. Fåkk for en hysterisk morsom nettside. Definitivt min type humor. Lenke? Her.

På søndag (forhåpentligvis) (ja, jeg tar meg alltid min sabbat) blir det monoton og amazing metalcore fra de britiske øyer.

Sleigh Bells

2010-05-26T21:15:00.001+02:00

God dag, mine kjære lovemuffins. Sorry, men denne blir nok ganske så kort. Ble nettopp ferdig med lekser, og har et kort mellomrom til jeg skal henge med et knippe budz.

Som sagt, så skulle det bli hipsterdansepønk idag. Sleigh Bells er et band som er hipster i aller høyeste grad. Av hvilken grunn? Det låter megamoderne, svært særegent, Pitchfork ser ut til å digge det, og ikke minst - det er høyst utilgjengelig, og de aller fleste på denne kloden vil nok hate det.

Jeg var heller ikke megaimponert når jeg hørte dette for aller første gang. Cheerleader-aktig kvinnevokalskrik over noen trommermaskinrytmer rett fra helvete, noen sinnsyke synther og pønkgitar som låter som om den er overprodusert som rene fåkket. Likevel er det noe med støypopen til de to folkene i bandet (en kvinne som sjunger, tidligere fra et random jentepopband + en dude som mekker musikken og har tidligere spilt i et hardcoreband) som jeg faller for. Plata kom forresten i går, så jeg er fanden så kjapp på dealeren denne gangen.

Indiebloggmusikk til tusen, men jeg liker det. Jeg er stygt redd for at jeg vil se ut som en semi-tjukk hipster om ikke så alt for lang tid.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Riot Rythm, Run The Heart, Infinity Guitars)

Neste innlegg: vestlandsk pophardcore

Deftones

2010-05-25T23:09:00.001+02:00

Nok en dag er kommet, og nok en dag er snart omme. Dermed er det på tide å få skvist ut noen nye tipsoz.

For å ha litt fyllstoff:
Tidligere idag har jeg endelig fått sett den siste episoden av LOST noen sinne. Joda, jeg vet at absolutt alle hater den serien, men konseptet med at seeren må jobbe litt selv treffer meg midt i hjerterota. Hvordan var da så episoden? Svar: Ikke helt hva jeg hadde forventet hva kvalitet angår. Det får bare være.

En ting som slo meg daudtrøtt på min sedvanlige søppelrute til Kristiansand idag var at det bandet jeg skal tipse om idag er et metallband. Fåkk liksom. Et metallband utenom metallsøndag - midt i uka. Jeg tror jeg skal kunne klare å sno meg unna, likevel, ser du.

Deftones er som mange band noe jeg ikke hadde hørt om før de brifet med en singel i vinter, men selvsagt er det ganske store saker, og semi-nu metal-veteraner (grøss, for ja, nu metal er en sjanger med mye jævlig ved seg).
Nuvel, Deftones er ikke spesielt nu metal, heldigvis, tja, la oss heller si alt.metall - den klassiske sjangergreia med tunge riff kombinert med ekstremt dystre og tilgjengelige kvasi-popmelodier, og akkurat derfor slipper jeg unna, fordi metallestetikken ved Deftones er ikke spesielt fremtredende, og en av de aller beste låtene fra den flunkende nye plata (Beauty School) er mye heller en alt.rock-låt, slik band på sent 90-tall og tidlig 2000-tall mestret.

I all hovedsak låter dette ved første lytt som noe jeg ville klassisfisert som guilty pleasure-musikk, men Deftones er (ihvertfall med den seneste plata), så forbasket bra at det ville vært en hån å kalt det en guilty pleasure - låtene sitter ved en gang, men likevel har de voksepotensiale ved seg. Pokker meg ikke dumt.

Av andre info: de er semi-gamlinger hele gjengen, men vokalisten Chino Moreno låter som en ungfole, samt at bassisten Chi Chong har ligget i koma etter en stygg bilulykke for et par år tilbake. Nok om det, nå er det lyttetid.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Rocket Skates

Annet nytt: jeg ber igjen alle "subscribe" til Kim von Klev: bloggens helt egne, offisielle Spotify-spilleliste ved å trykke her.
HUGS! Sorter etter nyligst lagt til (pil opp på Added), slik at du alltid får de siste låtene jeg har lagt til helt på topp og klare til konsumering.

Neste bloggrunde vil inneholde hipsterdansepønk. Før det kan du trykke på lik-knappen nedenfor, sånn at bloggfittesyndromet mitt kan få det daglige knarket det trenger.

Archie Bronson Outfit

2010-05-24T20:17:00.000+02:00

Foto: Reviewfix

Hurra. Da var jeg jo faktisk tilbakat med min elskede blogg. Jeg håper dere satt pris på Crystal Castles, samt det alt for lange og altfor personlige innlegget fra gårsdagen.

Idag blir det et innlegg av det langt kortere slaget - og endelig tar jeg opp det bandet jeg skulle ha skrevet om for 12 dager siden.

Hva heter så dette bandet? Archie Bronson Outfit.
Jeg aner ikke hvem Archie Bronson er, så det så.
Dette bandet slapp for snart to måneder siden en ganske så kul plate ved navn Coconut, og selv om den har en del svake øyeblikk, så gir jeg meg selv den æren å fortelle hvilke låter som faktisk er ekstremt vel verdt å få med seg.

Å fortelle deg hvordan dette bandet låter er litt vanskelig, ettersom de har et ganske så særegent utrykk, men la meg prøve. Det er ekstremt repeterende semi-ish-bluesrock med skummel, psykotisk herrevokal, fåkka jungeltrommer og gitar og bass skrudd opp til helvete.
La oss bare si humørfylt, dog vettskremt støy-blues-rock. Likevel låter det virkelig ikke som det jeg beskrev, så det greieste er nok bare å høre litt på det selv.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Shark's Tooth, Magnetic Warrior, Hoola)

Musikkvideo: Shark's Tooth

Den siste tiden har vi hatt en slags valgfri oppgave på drittlinja jeg snart er ferdig med (Medier og kommunikasjon), der jeg, kun for å gjøre noe jeg synes er interessant, bestemte meg for å lage et slags førsteutkast til det som potensielt kunne blitt en slags "Kim von Klevs manual til de aller beste albumene noen sinne". Den inneholder moderne og gamle klassikere, samt noen av mine undergrunnsfavoritter hva plater angår.

Jeg vet ikke hvor interessant lesning det er, men det er et par tusen ord å kose seg med, i tillegg til at den ikke ser så forbannet gal ut. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å laste den opp på bloggen, rett og slett fordi jeg ikke så for meg at det kunne bli så megainteressant for dere, men tydeligvis viste det seg at min kjære klassekamerat, gingervenn, fotballhanskefetisjist og Kim von Klev: The Blog-entusiast Nikolai kunne være hypp i å lese på den.

Dermed kan du laste den ned som en PDF-fil fra lenken nedenfor.
Kims lille grå: Essensielle plater

Annet enn det legger du kanskje merke til en ny sak i bunnen av alle innleggene: "Like" eller noe i den duren. Akkurat hva det har å si for deg når du trykker der er litt usikkert, men jeg tror du forteller alle som creeper inne på Facebook-profilen din at du liker ihvertfall deler av bloggen min. I hovedsak er den nok likevel til for min egen del - hvis du setter pris på / "liker" et av blogginnleggene mine, trykk på den knappen da vel - så får jeg inntrykk av at folk faktisk leser bloggen min. Det hjelper sårt på motivasjonen. Du vet, bloggfittesyndromet.

Neste gang det er blogginnlegg (sannsynligvis i morgen, jeg har bare valgt å slutte å skrive "i morgen:" ettersom det ofte ikke stemmer at det er "i morgen") blir det fisefin alternativmetall/-hardrock. Gled deg, min knupp.

Meh, innlegget ble jo alt for langt likkavæl. Jeg lover at det blir kortere i morgen, eller?

Crystal Castles

2010-05-23T20:02:00.008+02:00

Hei igjen.

Ja, det har vært fryktelig lenge siden sist. Snart to uker, faktisk. Så jeg håper dere likte Cult of Luna.
Siden sist har ikke ting endret seg så fryktelig mye, jeg har forstått mer og mer at Medier og Kommunikasjon ikke var linja for meg, av diverse grunner, jeg har funnet masse, masse, masse ny musikk, og jeg har hatt det tidvis middels kult, og tidvis ganske kult, pluss at jeg har spilt en del data. Egentlig er det sistnevnte som er en av grunnene til at det har blitt to uker siden sist, ettersom selv om jeg har masse fritid, så har jeg ikke tid til alt jeg liker å gjøre - og i blant blir jeg lei av ting jeg liker å gjøre. Akkurat det gjelder for bloggen, og egentlig, for kun en time siden, så var jeg litt lei av bloggen fortsatt, selv om jeg hadde tenkt å starte opp igjen i morgen, og var fullt klar over at jeg ville digge det igjen i morgen så fort jeg kom i gang igjen.

Mellom en time siden, og nå, så fikk jeg en kommentar på her på bloggen min, som er skyld i en plutselig motivasjon til å spre masse god musikk som jeg liker megagodt igjen, og også skyld i at dette innlegget, frem til nå, har vært veldig personlig og semi-filosofisk, noe jeg egentlig ikke pleier å være med denne bloggen.
Så ja, jeg får takke eigenarta for å ha blitt fast leser, inspirert meg på nytt, samt for å ha en veldig fin blogg mer i semi-misantropien/semi-lykken og semi-filosofiens land. For selv om jeg liker å se på meg selv på et noe kjølig menneske med merksnodig humor og god musikksmak, så blir jeg iblant litt følsom og semi-filosofisk selv, spesielt når jeg leser om folk jeg ikke kjenner eller hva heter som er egentlig ganske like meg. Så, igjen, eigenarta, hvem du nå enn er - tusen takk.

Vel, nok mas om mitt liv og mine irrelevante tanker - dette er en blogg om musikalske prosjekter som treffer meg (og forhåpentligvis deg) midt i hjerterota.

Det er nok ingen hemmelighet at jeg digger elektronisk musikk, for selv om jeg alltid kommer til å digge rock og metall, så er det noe ved god håndtering av trommemaskiner og synther som gir øregangene mine ufattelig glede.
De siste tre-fire ukene er det et musikalsk prosjekt fra Canada som jeg har falt pladask for av den grunnen. Med en kar på synther i et slags nesten-8bit-landskap og en kvinne som synger med svevende spøkelsesvokal, så lager Crystal Castles helt nydelig elektronisk musikk - iblant spiller de fantastisk vakker electronica, andre ganger kjører de på med elektronisk pønk - og ja, sistnevnte funker helt ypperlig.

Grunnen til at jeg har hørt på dem masse den siste måneden er at de har, for ikke veldig lenge siden, sluppet en ny plate med samme navn som dere selv og førsteplata deres: Crystal Castles. Denne gangen har jeg også faktisk hørt på førsteplata.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Av annet nytt siden sist (såvidt jeg klarer å huske):

Jeg har anmeldt to plater, den ene er av den nye plata til Jack Whites electrobluesrockprosjekt The Dead Weather, og den andre er av det helt ypperlige poppunkbandet Blood Command (en sjanger jeg frykter og hater, men Blood Command vet og kan sitt).

Musikknyheter: The Dead Weather - Sea of Cowards
Musikknyheter: Blood Command - Ghostclocks

I tillegg så mekket jeg på fredag kveld en spilleliste i nært slektskap til bloggen min, og selv om den egentlig var til min gode venninne og faste konsertfotograf Celina, så var den så bra at jeg valgte å gjøre den til bloggens egne spilleliste. Den er i Spotify av tilgjengelighetsårsaker, selv om noe sier meg at Spotify forsvinner snart for gratisbrukere. Foreløpig inneholder den kun en hel haug av låter fra i år (én per artist), og jeg kommer til å legge til kule låter med en gang jeg legger merke til dem. Jeg er redd den kommer til å ta knekken på bloggen min, ettersom folk får tak i artistene jeg digger før jeg får skrevet om dem, men det får bare være, for det er en jævlig fin spilleliste, om jeg får si det selv.

Spotify: Kim von Klevs offisielle tipsespilleliste (Kim + Åsåm)

Bandet jeg skrev at jeg skulle skrive om dagen etter innlegget om Cult of Luna kommer i morgen. Jeg håper i hvert fall det. Jeg tror jeg er fylt med inspirasjon igjen - bare se hvor jævla langt dette innlegget ble. Gled dere. Jeg sender dere alle et nuss - og selv om jeg egentlig ikke kjenner de aller fleste av dere, så er jeg glad i dere. For akkurat nå er jeg ganske lykkelig. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg tror det er sommeren sin skyld.

Cult of Luna

2010-05-11T09:12:00.002+02:00

Metallsøndag på en tirsdag. Det får så være.

Grunnen til det er at nå som jeg endelig har mulighet, så må jeg bare få delt dette er med deg. Min svakhet for seigmetall er priceless.

Cult of Luna er et sånn fryktelig seigt metallband, og kjører på i den gode, svært atmosfæriske post-metallen, med sine massive monstre av intense partier, for så å roe seg ned i et hav av seighet og lyd. Band som tidligere har gitt ut plater i samme gate, som jeg har elsket helt sjukt høyt, samt fått delt på bloggen er Kollwitz og Isis. Cult of Luna er like fantastisk som de to.

Jeg klarte å snuble over dette bandet sent i forrige uke, og har vært helt sinnsykt betatt av deres siste plate sålangt Eternal Kingdom, siden.¨

Hvem er nu disse karene? Vel, de kommer fra helt nord i Sverige, fra samme by som flinkisene Refused og Meshuggah. Faen til fin by, men hugser ikkje hvilken. Sikkert Umeå. Uansett, på grunn av Cult of Luna har en helt sjuk mektig sludgemetall, med noen jævlig mektige, saktebevegende lydtepper, så er de nærmest et slags kollektiv å regne, med hele åtte medlemmer. To trommiser, tre gitarister, en vokalist, en bassist og selvsagt en kar på elektronikk. Akkurat slik det skal være. Post-metal skal være helt sjukt mektig. Jeg ELSKER Cult of Luna. Din tur. Alt er faen meg perfekt med Eternal Kingdom. Å bare høre på de 20 anbefalingsminuttene er tilnærmet blasfemi. Hør den fra start til slutt, du.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Grunnen til at jeg ikke fikk publisert noe anmeldelse i går og forgårs går ut på at jeg var på en av de beste konsertene jeg har vært på, med et av Norges desidert beste band: Jaga Jazzist.

I går måtte jeg bruke tiden jeg hadde til rådighet til å snekre sammen en anmeldelse av konserten.

Den kan du lese her.

I morgen: støydansebluesrockting. Vet ikke hva det er. Kult er det.

The Depreciation Guild

2010-05-08T19:11:00.003+02:00

Foto: The Yellow Stereo

Laurdag. Jupp, jeg kjører en laurdags-edition ettersom jeg ikke fikk tid i går.

Vel, som jeg lovte, så skal jeg idag gi meg selv æren av å introdusere dere til et megafisefint band ved navn The Depreciation Guild. Jeg er skråsikker på at en del folk vil hate dette sterkt, ettersom det prittimøtsj definerer lyden av indie. Vel, ikke den britiske, sjelløse post-punken, mer den amerikanske stereotypen for hva som definerer indie.

Hvis ikke du er helt med på hva jeg preiker om, så snakker vi om megaavslappet pop gjemt inne i en komfortabel vegg med semi-støy. Med andre ord, dette bandet er fuzzgitarer, 80-tallstrommer, utydelig Jonas Bjerre-ish (søtnoset fra Mew) og synthlyder det lukter Nintendo av - men fin pop er det.

Jeg vet ikke fryktelig mye om bandet, men når jeg har lyttet på det har jeg fått lest meg opp på infoen Wimp har å skimte med. Dette er et slags sideprosjekt til trommisen i det fisefine bandet The Pains of Being Pure at Heart, der han tar av seg frontmannjobben (regner med han synger å spiller gitar), og så har han har fått med seg to tvillingbrødre til å (jeg antar) spille synth og trommer.

Forresten, de gav nettopp ut sin plate nummer to. Du kan stemme på den til høyre hvis du synes den er det beste shittet fra april måned.

Lytt i Wimp.

Lytt Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Dream About Me, My Chariot)

Tid for Hvis-noen-skulle-være-interessert spalten min, der jeg pimper annet musikkrelatert stuff jeg gjør:
Jeg fikk ferdigstilt et fint intervju med Moddi i går for Musikknyheter, det kan du lese her.

I morgen: det beste bandet jeg har snublet over den siste tiden. Gled deg som et helvete.

Grande

2010-05-06T23:02:00.002+02:00

Törsdag. Ja, fytti, nå var det alt for lenge siden sist. Dermed, la meg få unnskylde meg selv med de neste setningene:

Grytidlig i denne uka (søndag og mandag), så strakk rett og slett ikke min tid til, ettersom jeg åt helt sjuke mengder is og var på Serena Maneesh-gig (anbefales, jaggu!) på søndagen, og lexxr på mandagen. På tirsdag og onsdag var jeg dessverre slått ut av feber. Så, sorry, min kjære søtepuser.

Metallpunken jeg lovte får også ta å vente på seg, ettersom jeg har fått et nytt favorittband idag innen selvdefinerte sjangre som atmosfærisk sludge/post-metal. Dere kan pokker meg glede dere til søndag, altså. Fytti.

Men! Det viktige er vel å bare få kommet igang med anbefalingene igjen.
Den siste tiden av dette døgnet skal gå helt fortjent til en EKSTREMT kjekk kar fra mitt kjære Kristiansand: Kjetil Grande. Eller som han kaller seg som soloartist - Grande.

Igjen har jeg vært en mådderfåkkings dåre, og jeg har dermed bare fått hørt bittelitt på debutalbumet hans som har vært ute i ca. tre år - men jeg vet litt om det, og godt er det. Det fikk en Spellemannpris (ja, det heter Spellemannpris, og ikke Spellemannspris) i klassen blues (hvis jeg ikke hugser helt feil), men likevel så fikk den plata litt variert mottakelse. Ikke noe sjokk, ettersom Spellemannpris-juryen er like uberegnelig som en løpks massemorder.

Men, som sagt, så har jeg hørt litt - og den er ganske tam i forhold til hans nye plate, som jeg har hørt langt mer på, så la oss fokusere på den.

Denne gang har han gått vekk fra å spille gammal sort rock, og gått over til å spille gammal hvit pop. Ikke gamlismusikk gammal, men 1930-talls-Frank-Sinatra-gammal.

Med andre ord: la meg presentere for dere ekstremt storslått, semi-mørk, storband-inspirert klassisk pop!

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: You Are The Night, Leave And Live On, Overture)

I morgen: noen kaller det indiejævelskap, jeg kaller det fin drømmepop.

The Middle East

2010-04-30T22:57:00.007+02:00

Frëdag. I kveld har jeg det ekstremt ufett, for mens mine comprendes, som jeg har valgt med ekstremt omhu, gjør en god jobb som drankere, så sitter jeg hjemme av diverse årsaker. Jeg skal ikke blir for privat her, ettersom jeg ønsker ikke at dette skal bli en blogg om hvordan livet mitt er og hvor bitter jeg er over at jeg lever, men iblant skinner min smålige bitterhet gjennom en smule. Som nå.

Dermed er det godt at jeg kan gjøre denne fredagen ennå mørkere ledet an av en fisefin australsk gjeng.
Med helt fantastisk vakker, i hovedsak akustisk, musikk med sine føtter dypt plantet i både folk og country, så fremstår The Middle East som en slags cross-over av de to helt nydelige bandene Band of Horses og Fleet Foxes. Bare langt mørkere enn de to nevnte, ihvertfall Fleet Foxes - spesielt når de på Beleriand bringer frem et ekstremt skummelt lydbilde, takket være en sjukt jævlig lydvegg av mørke.

Men i hovedsak er dette megatrivelig musikk, men låtnavn som The Darkest Side sier vel litt om tematikken.

Disse var, i hvert fall i følge den dyktige musikkjournalisten Kristin Winsents i Lydverket, den virkelig store mindbloweren på SXSW. For dere som ikke aner hva det er, så er det (som jeg har forstått) verdens største bransjefestival innen kultur/media-shit, med spill, teknologi - men for de aller fleste - musikk, der flere tusen band spiller på klubber over hele Austin, Texas på et par dager.

De fikk nettopp lagt sin EP-aktige sak fra i fjor ut på digitale shitzez her i Norge, så vi kan kose oss med den i sjuke mengder.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: The Darkest Side, Blood)

Musikkvideo: Blood (Nei, det er ikke noe galt med PCen din, videoen er hakkete av natur.)

Forresten, jeg fikk endelig klemt ut en plateanmeldelse jeg har ruget på helt sjukt lenge. Les den svært gjerne hvis du har lyst.
Musikknyheter.no: Serena-Maneesh - Abyss In B Minor

Forresten numero duo, forrige måned begynte meg og et par andre i Musikknyheter å sette sammen en spilleliste for Wimp med noe av de bedre låtene fra måneden som hadde gått. Nå har vi satt sammen nummer to, som tar for seg utgivelser fra april. Kos deg med den, hvis du føler for det.
Musikknyheter april 2010

På søndag: blackmetallere som har gått pønk.

Jack Dalton

2010-04-29T10:51:00.003+02:00

Törsdag. Hardcoretid.

Vel, Jack Dalton er ikke så fryktelig hardcore egentlig, så la oss spole en smule tilbake.

Jeg falt pladask for dette bandet da jeg hørte Manhattan? for første gang grytidlig i år, og den gang fremstod lydbildet deres som ganske melodisk ballerock - litt i et Motorpsycho-landskap, mye takket være en tydelig og helt sinnsyk bassgitar, og muligens fordi disse karene også er fra Trondheim. Derimot, når debutalbumet deres Never Mute Noise Just Turn Down Sleep kom forrige uke minnet de meg langt mer det nydelige og nå godt begravde post-hardcore-orkesteret JR Ewing, samt en dose Snöras.

Likevel er lydbildet til Jack Dalton ganske dekkende, for iblant hører man melodisk stonerock, iblant en hel del post-hardcore, og til og med litt fuzzpop og indierock en gang iblant. Ikke la deg skremme - det låter likevel fryktelig komplett.

Takk Hesoz (mexikansk uttale av Jesus) for at denne plata er god, for jeg ble litt redd når det eneste man kunne få hørt av bandet var Manhattan?, og tenkte at det var det eneste brukbare de hadde. Time has proven me wrong. Tekniske gutar er de også - mye fin prog i detta. Jeg siterer min gode venn Haavard: Jack Dalton har knikt köden.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Manhattan?, Camouflage, 6 8 2)

Lytt i Spotify (Ekstremt begrenset utvalg - why am I not surprised?)

I morgen: australsk folkpopnydelighet

Thomas Dybdahl

2010-04-28T23:34:00.003+02:00

Önsdag. Snabbt innlegg før jeg tar køyen.

Forrige uke gav Thomas Dybdahl et album som jeg har vært ganske avhengig av siden, Waiting For That One Clear Moment. Og vet du hva, jeg våger å si at det er hans desidert beste verk. Før vi går videre må jeg gå gjennom et par ting:

Jeg regner med de aller, aller fleste av dere kjenner godt til denne rogalendingen med ljus sangstemme, stråhatt og mye skjegg, og en tendens til å tangere mellom å fremstå som hoven og sympatisk. Forresten, han er også medlem i det noe eksperimentelle popbandet The National Bank, sammen med herr Nikolai fra Bigbang og Elephant9 og de fantastiske brødrene Horntveth i Jaga Jazzist.

Punkt to i ting jeg vil gå gjennom er følgende: selv om den nye skiva er den desidert beste, så er den litt annerledes de foregående platene hans. De tidligere platene har hatt en sterk eim av ensom, deprimert, skjeggete rødvinsdranker på en regntung høstdag, mens han nå har beveget seg mer over i et psykedelisk og litt lysere lydlandskap.

På toppen ligger nydelige poplåter, men smått fåkka jazztrommer, psykedeliske ambientgitarer, strykere og masse annet snacks ligger og lurer i tykke lag under låtene. For ikke å glemme oppklippet vokal på The World Is My Oyster (syrete tittel i seg selv) og kinesisk kvinnevokal på I Just Can't Bring Myself To Say The Words. Jeg setter alltid pris på nårI store trekk, fantastisk psykedelisk folkpop.

Med andre ord, Thomas Dybahl har gjort som MGMT, gått til syren, og laget et mesterverk - et mesterverk det krever en del tid sammen med før man innser er et mesterverk. Så, ja. Waiting For That One Clear Moment krever litt av lytteren, men fytti for saker man får tilbake.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

I morgen: blodfersk norsk semi-hardcore

High on Fire

2010-04-27T23:16:00.003+02:00

~~Mändag~~. Jeg klarte sjølvsagt å glemme bort ze blågz ~~i gaar~~ på søndag, og dermed har jeg valgt å gjøre det kontroversielle og radikale å forflytte metallsøndagen til ~~mandag~~ tirsdag. Kun for denne gangen, altzå.

Dette fordi dette innlegget ble skrevet i går, men på grunn av nettet er blitt pikk på skulen, så får jeg ikke lastet opp bilder og lignende til imageshack, samt at jeg ikke kommer inn i Spotify. Så glemte jeg selvsagt å publisere det når jeg kom hjem, men her er det - endelig!

High on Fire er en råflott trio stasjonert ved USAs vestkyst, og består av blant annet gitaristen i nå oppløste og helt fantastiske Sleep, et band som på nittitallet stod spissen for stoner/doom-metallen. Jeg må i den anledning takke min kjære pusekatt Trym for å tipse meg om Sleep.

Vel, High on Fire gav i mars ut sitt femte album, og jeg hadde selvsagt ikke hørt om bandet før det. Dette bandet ligger mer i et sludgemetallandskap. Med andre ord, det går fortsatt i den skitseige metallen - bare kjappere.

Prepare for digge riff og en helt sinnsyk eim av svette, digre manneballer - for ikke å glemme en vokal som minner sterkt om Mötorheads Lemmy.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

I morgen: mørk skjeggete popsjel som har gått til syren.

Radiohead

2010-04-23T15:02:00.003+02:00

Frëdag. Hurra: Jeg har bursdag idag! Endelig er jeg 18. Noe som betyr at jeg kan komme meg på andre konserter enn TrashPop sine. Ikke at det er så fryktelig nødvendig, ettersom de booker stort sett alt bra som kommer til Kristiansand.

Uansett, siden det er min bursdag idag, så tenke jeg at jeg kunne dele med dere mitt favorittband: Radiohead.
Nu vel, jeg antar at de aller fleste av dere allerede kjenner til dette helt amazing bandet, men denne er for dere som enten har kommet dårlig ut med bandet av en eller annen grunn/har ikke fått kjørt seg opp på altfor mange utgivelser/faktisk ikke kjenner til verdens mest amazing band.

Fordi dette er min bursdag, og dette er et innlegg om mitt favorittband, så lar jeg dette innlegget bli lengre og mer dyptpløyende enn vanlig. Jeg tar selvsagt ikke å dobbelsjekker ting jeg husker dårlig. Bloggens dogmeregler, må vite. Så, med andre ord: hold ut.

Bestående av en kjekk, veldig lang mann, to brødre som ser ut som knarkere, en skalla trommis og Thom Yorke, mannen med et lazyeye og generelt lite begavet utseende. Dårlige looks skyldes hovedsaklig i hvor de kommer fra: England.

De fant sammen på en skole en gang på slutten av åttitallet, den gang under navnet On A Friday, som de ble bedt om å bytte når de skulle gi ut sin første plate. Da ble det Radiohead. Langt kulere, spør du meg.

Uansett, de gav ut sitt første album, Pablo Honey, i 1993. En noe grunge-inspirert plate, spør du meg, og uten tvil bandets aller døveste utgivelse. Den har et par gullkorn, men annet enn det er den ganske meh. Heldigvis tok de seg sammen, og gav ut den flere hakk bedre, og mer alt.rock-orienterte The Bends i 1995, som inneholder et av tidenes kanskje vakreste spor Street Spirit (Fade Out).

Det som virkelig gav bandet legendestatus er OK Computer fra 1997. Den nest beste Radiohead-plata, sier nå jeg. Bygget på samme sound som forrige plate, men med en god del eksperimentering med blant annet synther og andre instrumenter, samt låtoppbygninger.

På grunn av suksessen med den plata ble Radiohead omtrent ødelagt av alt mulig slags press, og de holdt på å drite i å lage mer. At det nesten gikk til helvete er det beste som har skjedd dem. For i 2000 gav de ut Kid A, en av tidenes aller beste plater - og det er ikke noe bare jeg mener. Der fåkket de opp bandrollene, og alle spilte de instrumentene som de følte for der og da.
Det som kanskje er mest interessant er at selv om Kid A uten tvil er Radioheads mest eksperimentelle plate - ikke sammenlignbar med OK Computer, så er det den plata deres som har solgt best. Jeg håper det er fordi det er den beste.

Etter Kid A gav de ut et par plater, Amnesiac og Hail to the Thief. Definitivt gode plater, men på langt nær like gode som OK Computer, Kid A, og In Rainbows.
Sistnevnte kom ut i 2007, og er den Radioheadplata som fikk meg til å oppdage bandet. Ubrukelig som jeg er begynte jeg ikke å virkelig like den før flere måneder etter den var kommet ut, og In Rainbows er, sammen med Led Zeppelin, mye av grunnen til at jeg kom meg ut av drittmusikkhelvetet. Den tredje beste Radiohead-plata altså.

Jeg gleder meg masse, ettersom en ny plate visstnok er på vei. Hurraia.

Vel, jeg tar meg den frihet å lage en ekstra lang spilleliste idag. Håper dere tar dere bryet med å bli forelsket i favorittbandet mitt.

Ha en fin bursdag.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Hvorfor er ikke In Rainbow med, lurer du kanskje. Den har bandet gitt ut selv, uten det slemme plateselskapet våkende over, og de har tydeligvis ikke lyst til å ha det på streamingtjenester. Før du skriker "Radiohead gjør det for pengene", så må det påpekes at det albumet ble utgitt på nettsida deres, og du kunne velge selv hvor mye du ville betale. Ingenting til en milliard.

Derfor putter jeg med en musikkvideo til en av de beste låtene fra In Rainbows, så får du finne ut selv hvordan du skal høre på resten av den.

Musikkvideo: Reckoner

På søndag: småseig, amerikansk metal.

Nils Bech

2010-04-22T12:12:00.003+02:00

Taurstag. Idag er jeg noe ødelagt, etter å ha sovet på en sofa, som konsekvens av å ha vært på en fisefin dobbelkonsert med Moddi og en amerikansk drømmepopgjengolinni kalt A Sunny Day In Glasgow.

Denne dagen skal bli viet til en homofil, ung kar fra Oslo ved navn Nils Bech.
Sammen med en kar kalt Bendik Giske, så har herr Bech mekket en råflott skive jeg vet en hel del vil hate, og et fåtall andre, som meg selv, vil elske.

Hovedgrunnen til hatet vil nok bygge på Nils Bechs helt sjukt elendige engelskuttale. Å, joda, jeg trodde det var gjøn første gang jeg hørt en låt av ham i høst en gang, men neida - han bare synger slik engelsken hans er når han snakker, men jeg har siden lært meg å elske denne mannen og hans musikk.

En annen grunn til hatet kan også være hvordan kompet er. For er har Nils og Bendik gjort en småsær sak - dette er fantastisk electropop med en hel del saxofon. Hadde dette vært laget i 1983 hadde dette vært det jævligste noen sinne, og jeg hadde hatet det med en ekstrem kraft, men som jeg har sagt tusen ganger før - åttitallsmusikk laget på 2000-tallet blir sjeldent dritt. Aner vitterlig ikke hvorfor.

Ser man på videoene hans og liveklipp er Nils Bech også ganske into samtidskunst og -dans. Han pleier visstnok å klatre i en gardintrapp på scenen.

Så, ja. Gi karen en sjanse, for kanskje er du litt som meg. After all, du har tatt deg inn her.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify. (Begrenset utvalg)

Lytt i Myspace. (Anbefalt rekkefølge: Look Back, Contemporary Dancing, Curious Love)

Musikkvideo: Look Back

I morgen: mitt desiderte favorittband

Drive-By Truckers

2010-04-21T14:35:00.003+02:00

Önstag. Føler det er litt køntridag.

I god Kim-ånd oppdaget jeg selvsagt Drive-By Truckers etter de nylig slapp sin råflotte, åttende plate - The Big To-Do.

Ikke bli skremt, er det noe jeg hater er det rasskøntri som alle idiotene jeg kjenner til digger. For det finnes band som vet hvordan de gjøre en ellers ganske slitsom sjanger til noe herlig ved å legge til en ekstra dose rawk, som norske Tellusalie.

Et av dem er Drive-By Truckers. Det er uten tvil en feit dose country/sørstatsrockestetikk over det hele - sørstatsaksent, et band det oser av sørstat av, samt at de mekker køntrilåter med tekster tungt basert på historiefortelling om folk fra sørstatene.
Men som med all god alternative country, så er melodiene alt annet enn shitty, og i tillegg har de fin vrenggitarinstrumentering. Det låter forsatt som låve, bare alt annet harry.

Fisefine tekster skal de også ha for.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: This Fucking Job)

Liveopptak: This Fucking Job

I morgen: saxelectropop med gebrokken engelsk. Yeah, you heard me.

Caribou

2010-04-20T17:48:00.003+02:00

Tÿsdag. Et par av gårsdagens utgivelser har allerede sunket inn i elskmodus.

Den skiva jeg kanskje har hørt mest på siden i går tidlig er Swim av Caribou.

Jeg ante ikke at dette prosjektet eksisterte før jeg hørte den fantastiske singelen fra plata et par uker tilbake. Hva heter den? Odessa.
Anyways, Caribou består av intet mindre enn én eneste mann - en kanadier ved navn Daniel Snaith, som visstnok har en doktorgrad i matematikk. Han ser ut som en slik kar også.

Han har tydeligvis gitt ut en del andre plater enn Swim i løpet av de siste tiårene, også med andre artistnavn.
Fordi jeg (selvsagt, av ren rutine) ikke har hørt på noe av de gamle sakene hans skal jeg nu kun tipse om den helt fantastiske Swim.

I all hovedsak er dette electronica med repeterende og sinnsykt fengende mønstre, men med en konstant trang til å legge på og ta vekk lag oppå der igjen (ikke hipstermengde med lag), med perkusjon, synther og så videre. En ting er sikkert: ikke bare er det megasterke elektroniske spor, men det hele låter også fryktelig organisk.
Når han en sjelden gang synger høres han ut som vår kjære brillemann og landsmann Erlend Øye, mens musikken låter bittelitt som en mer seriøs Casiokids, og iblant litt som personlige bloggfavoritter som Four Tet og Pantha du Prince.

Lytt i Wimp.

Last ned Odessa (free & legal).

Musikkvideo: Odessa

I morgen: ekstremt fisefin country-rock.

MGMT

2010-04-19T12:58:00.003+02:00

O, du, kjære mändag. Må med en gang beklage at jeg nok en gang på kort tid har slacket med bloggen. Jeg har vært litt opptatt denne helga, men i første rekke har jeg bare glemt vekk å skrive innlegg. Jeg har tenkt på at jeg skal gjøre det når jeg har drevet på med andre ting, for så å glemme det bort når jeg har hatt tid og anledning til å skrive. Sucks, men sånn er altså jeg.

Uansett, idag er det tid for et ekstremt fint band jeg har til tider har hatt et litt vanskelig forhold til.

Greia er følgende: MGMT sitt debutalbum Oracular Spectacular er en fantastisk sak, og den inneholder en håndfull 70-talls psychrocklåter, i tillegg til en del moderne og velkomponerte synthpoplåter. Grunnen til det vanskelige forholdet er at den siste gruppen ble et par-tre råbra singler alle fjortisene også elsket. Hvordan skal jeg forholde meg til det? Døve folk liker kul musikk. Tar jeg da feil - er det egentlig døv musikk? Meh, fåkk datt. Låtene er kule, så da får det være.

Brooklynhipsterjævlene i MGMT elsker hasj, og sannsynligvis syre også. For når de forrige uke kom med nytt album, så gav de ut en relativt utilgjengelig og ekstremt syrete psychrockskive. En fantastisk skive, som uten tvil er skapt fordi MGMT selv har et problematisk forhold med alle de døve folkene som liker singlene deres. Så dermed har de laget en småskrudd skive uten særlig med singler, men fytti så fin den er.

De fleste burde ha hørt singler som Kids, Time To Pretend og Electric Feel. Så selv om de er fine, så driter jeg i å ta de med anbefalingsspelelista. Jeg tar for meg høydepunkter fra den nye skiva, samt et par skjulte skatter fra førsteskiva. Warning: andrealbumet er definitivt en grower. Den trenger flere lytt før den kan elskes. Er den bedre en førsteplata? Ja.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Flash Delirium, It's Working, Lady Dada's Nightmare)

Har du tid anbefaler jeg også det sjukt syrete eposet Siberian Breaks på tolv minutter og seks-sju låter i én.

I morgen: fissefersk kanadisk electronica.

The Soft Pack

2010-04-14T23:40:00.004+02:00

Önsdag. Jeg er fryktelig trøtt, så dette får bli et siste ord før jeg legger tjafset mitt i senga.

The Soft Pack er ikke vanskelige saker. Det er fire karer fra USAs veskkyst som låter akkurat som de er det. Streite, småpunka melodier pakket greit inn i skarp tregrepsgitar og mye trivelig sing-a-long-vokal. Og selv om jeg har en tendens til å høre på skitmørk musikk når det er så fint vær ute som nå, så passer The Soft Pack helt perfekt til temaet sommer. Uten at det blir cheesy. De er akkurat kule nok til å lage gode, om ikke nyskapende, garagerocklåter.

Defintivt noe for folk som liker The Stooges.

Faktoide: De het tidligere The Muslims. Slo selvsagt ikke sånn kjempemye an, så da bytter man navn. Godt valg.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: C'mon

I morgen: njujorksynthindierock.

Lindstrøm & Christabelle

2010-04-13T23:33:00.003+02:00

Tysdag. Uviktig dag.

Derfor kan vi avslutte tysdagen med en viktig mann.
For selv om Hans-Petter Lindstrøm er langt på nær like kjent som Röyksopp her til lands, så er han den eneste som kan konkurrere med Röyksopp hva popularitet blant musikknørds i utlandet angår.

Han har tidligere ikke bare gitt ut soloshit, men gitt ut to plater sammen med vår kjære venn Prins Thomas. I år gav han derimot i år ut en plate med et helt sjukt langt navn, men i denne anledning heter hun kun Christabelle.

Der hans låter vanligvis har en sjuk lengde på mer enn 20 minutter, med tungt psykedelisk spacedisko, så har han denne gangen gått over i mer pop. Låtene har en grei lengde på tre-fem minutter, og Christabelle sjunger over musikken hans. Men selv om består av en type musikk jeg hater; sort Motown-soulpop, bare gjort på 80-tallsviset med masse synther, så har Lindstrøm takket sitt geni gjort det mulig for meg å like dette svært godt. Som alltid forblir min påstand om at 80-tallsmusikk på 2000-tallet er langt bedre sann, takket være at selv om låtene er kortere enn ellers og mer fokusert på popmelodier, så er dette fortsatt ganske rolige, psykedeliske, svevende og småsyrete saker. Legg til at Christabelle stort sett bare improviserer vokalen oppå, så får du en fin og avslappende tone på ellers ganske slitsom pop.

Lindstrøm has succeded yet again.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Lovesick, Let It Happen)

I morgen: amerikansk sommerrock.

Captain Credible

2010-04-12T10:16:00.004+02:00

Mandag. Den store platedagen. Alltid en glede å hilse på deg.

Captain Credible sin eneste utgivelse er derimot en EP som kom for et par uker tilbake. Hurra for dét.

Dette er prosjektet til en engelsk-trønder, hvor alle synthene og trommemaskinene er stort sett laget ved å ta gamle spillkonsoller som Nintendo Entertainment System og bamser, for så å fåkke rundt med dem. Nydelig gjønete - og det høres. Synthlydene er i god gammal 80-talls 8-bit-form. I tillegg er det hele bygget rundt et slags sci-fi-univers med karakterer som Dr. Testicle. Love it. Denne mannen har jeg elsket siden han var med i Urørtfinalen i fjor, og spesielt etter at Lydverket spilte opptaket fra konserten han hadde i den anledning. Etter EPen ved navn Planet of the Eternal Breakdance Orgy har jeg begynt å elske konseptet ennå mer.

Gjønemusikk, ikke humormusikk. Med andre ord, selv om hele greia rundt er veldig vasete, så står kul retroelectronica i sentrum.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Golden Spaceship)

Lytt i Urørt.

Liveopptak: Shooting Elephants on the Plains of Serengeti

I morgen: fin småsort electropop

Gojira

2010-04-11T23:03:00.003+02:00

Söndag. På tide å ta turen ned til helvete.

Jeg har lenge trodd at franske musikere er lovfestet å måtte være elektroniske duoer. Og ikke noe galt i det, de serverer noe av den bedre elektroniske musikken på kloden, men nå har jeg snublet over en gjeng sortkledde karer som lager helt nydelig og blytung metall.

Ikke bare har de fryktelig fine riff, men de vet tydeligvis akkurat hvordan jeg liker å ha min metall servert: teknisk, uten å gå over i et gitarsolohelvete med slitsom og intetsigende tapping, men heller fokusere på fåkka rytmer og lignende, den skal også være progressiv inn til beinet, nok en gang uten å bli slitsom, og i tillegg skal metallen gjerne være noe eksperimentell, og dermed takker jeg gledelig ja takk til rolige instrumentalpartier og uvanlig instrumentbruk.

Som sagt, så gir disse franske karene meg akkurat dette. Jeg takker dem, og elsker dem høyt, for det.

Som vanlig har jeg bare fått hørt på den ferskeste skiva, The Way of All Flesh, fra 2008, men jeg har heldigvis allerede tatt meg litt tid til tidligere utgivelser, men ikke nok til at jeg har noen låter å velge fremfor de jeg har tatt med nu.

Diverse faktoider: Gojira er visst slik Godzilla uttales på originalspråket, japansk. Forbanna Japan, hater det landet. Tekstene er stort sett relatert til miljøsaker, ettersom flere medlemmer i bandet er tunge miljøaktivister, og er med i Sea Shepherd. Et tema jeg setter ekstremt pris på at de fokuserer på rent lyrisk, men Sea Sheperd er en gjeng med gale tullinger som tar ting altfor langt - som å senke japanske halvfiskerbåter.

Uansett, ikke la deg skremme - Gojira will blow your mind away in amazement.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Vacuity

I morgen: retroelectronica fra Noreg.

Band of Skulls

2010-04-10T17:15:00.003+02:00

Lørdag. Det er sol, og min mørke og kritthvite sjel brenner.

Det betyr likevel at vi ikke trenger å bli like mørke musikalsk som vi gjør på søndager, og dermed kan jeg heldigvis diske opp med knallsterk retrorock.

Band of Skulls er ikke forferdelig ulikt White Stripes, men, når sant skal sies, så er det lenge siden Meg og Jack har gitt ut studioalbum sammen, og hvorfor ikke ta noen gode substitutter mens vi venter?

Med sure gitarer, noe monotont herre- og kvinnevokal, riff ekstremt sterk og gammal kvalitet bringer denne trioen fra de grå britiske øyer bluespunken nok en gang tilbake. Band som kan bearbeide de gamle sakene fra 60- og 70-tallet ved å male det opp, og lage en nydelig graut som låter som en moderne versjon av det gamle får alltid sterke kort i min bok.

Dermed er det en glede å frivillig tvinge deg til å elske dette råflotte bandet fra UK. Sier noen at dette låter som The White Stripes, svar med: "Fåkk åff! Har det noe å si? Det er good shit." Hyll retrorocken, for den er gooood.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: I Know What I Am, Death By Diamonds And Pearls)

Musikkvideo: I Know What I Am

I morgen: en fransk rett med smak av stål.

Jónsi

2010-04-08T21:17:00.003+02:00

Taursdag. Jeg kjører på med ukesfersk awesomeness.

(baklager på forhånd mangelfull bruk av streker og dritt. Islanske navn er dritt å skrive)
Jon Sigursson / Jonsi jeg elsker. Denne karen er nemlig frontmann i Islands stolhet: Sigúr Ros, som med flere plater har levert helt fantastisk post-rock. Og jeg liker post-rock. Mye.

Vel, nå er han endelig ute med sitt første album som soloartist (sett bortsett fra at han gav ut et ganske middels ambient-album med sin mannlige kjæreste i fjor (hurra for åpent homofile peepz!).

Uansett, albumet heter Go, og her blir man servert helt nydelig arrangert og storslått kammerpop med strykere, blåsere, slagverk og koringer som fyller lydbildet. Den söte karen synger både på engelsk og islandsk på plata, noe som ikke har så mye å si, ettersom jeg klarer ikke høre forskjell. Han synger fryktelig lyst og fint, altså.

Er litt hastinnlegg, så baklager det, og i tillegg så er jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt for ordnet innlegg i morgen. Hvis ikke, så blir det et på lørdag. Retrorock, min venn.

Uansett, nå skal du kose deg med helt fantastisk, ekstremt storslått og (iblant) lystig pop fra en ellers ganske dyster (rent musikalsk) kar.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Go Do, Tornado, Boy Lilikoi)

Musikkvideo: Go Do

We Have Band

2010-04-07T22:33:00.005+02:00

Oisann! Kritikkverdige forhold! Beklager stort, men iblant føler man for å ta seg en liten pause - og hvorfor ikke bruke helligdager som en unnskyldning? Vil samtidig påpeke at jeg blir helt udugelig til å gjøre ting jeg har som vane å gjøre når skolen forsvinner. Sorry, mac.

Uansett: baklager mye elektroshit på bloggen i det siste, men idag blir det mer! Jeg er usedvanlig svak for dansbar elektronisk musikk med gitar i. We Have Band har dermed, fra jeg begynte å høre på skiva deres tidligere idag, blitt en liten elskverdighet i min lille notatblokk.

De tre medlemmene, deriblant et ektepar, gav i går ut sitt debutalbum, WHB. Fine saker. Dansbarheten er høy, popmelodiene er catchy og gode, og sammensveisingen av instrumenter låter som med mye synthpop/post-punk-revival-morphs som awesome shit. Dans til bazzen, min venn.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Honeytrap, Oh!, Divisive, Love, What You Doing?)

Musikkvideo: Divisive

Prins Thomas

2010-03-31T23:59:00.011+02:00

Oisann! Jeg glemte vekk min daglige rutine, men selv om klokken er halv to, så kan alt jukses med.

Idag vil jeg gjerne gjøre deg kjent med en fin norsk kar, i det minste det siste prosjektet hans. Mr. DJ Prins Thomas er en knallgod venn med den eneste mannen som kan konkurrere med Röyksopp hva popularitet og kred i utlandet angår, Hans-Petter Lindstrøm. Dermed har Prins Thomas gitt ut to fine spacedisco-skiver med Lindstrøm, som jeg selvsagt kommer tilbake til en annen gang. Idag skal vi ta for oss denne herremann solo.

Han gav tidligere denne uka ut en fisefin skive som er, hvis jeg husker rett, solodebuten hans i albumformatet.

Hvordan låter det? Vel, i hovedsak er dette ikke noe for massene, men jeg har alltid hatt en ekstremt stor svakhet for ekstremt repeterende, monoton og høyst psykedelisk elektronisk rock, gjerne med semi-jammer som varer mellom 6 og 12 minutter. Gi meg noen sjuke og seige bass- og synthdriv med svevende og ambiente gitarlyder, så er jeg solgt i den evigheten låtene sakte drar det feite rasset sitt fremover. Hvis jeg har forstått rett kalles dette krautrock. Da vet jeg endelig hva sjangeren heter også, hooray.

Vel, greia er, at selv om firere er alt han har fått for skiva si, rett og slett pga. den sjuke monotoniteten, så er en sjanger som sjeldent ikke fester seg dypt i hjerterotå mi. Ihvertfall med et par av låtene på hans selvtitulerte debutalbum har Prins Thomas snekret sammen noe jeg virkelig setter pris på å sveve til.

Fordi dette leveres sent: dette er perfekt nattemusikk. Monotone og mørke lydbilder og natteluft funker ekstremt godt sammen.

Lytt i Wimp.

I morgen: en norsk popprins.

Pantha du Prince

2010-03-30T15:22:00.002+02:00

Tirsdag. Jeg lovte tysk techno, og tysk techno skal det bli. Jeg håper at noen finner slike lovnader over middels skremmende. For det høres ut som noe helt rævlig, ihvertfall i mine ører.

Pantha du Prince er på ingen måte skremmende. Prosjektet består av en enkelt tysker, som nylig gav ut en helt strålende skive ved navn Black Noise. Og ikke la deres skremme av bruken av begrepet "techno", her er det snakk om "det utvidede technobegrepet", slik vi kjenner det utvidede tekstbegrepet fra nårsktimene. Minimalistisk techno, min venn.

Denne herremannen har samplet masse naturlige lyder, og lagt dette oppå ganske lavmælte technorytmer, noe som har gjort at dette låter som ekstremt organisk, dog svært mørk, elektronisk musikk, som med vår kjære Fever Ray.
Det må sies at flere av låtene er relativt utilgjengelige, mye på grunn av et lydbilde uten vokal, og lange låter, dog med et fint driv. Derimot har han fått med seg Panda Bear fra Animal Collective til å sjunge på platas kanskje beste låt, Stick To My Side. Amazing musikk. Kos deg.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Lay In A Shimmer, The Splendour)

Musikkvideo: Stick To My Side (Edit)

I morgen: blodfersk norsk electrorock.

We Were Promised Jetpacks

2010-03-29T20:02:00.004+02:00

Mandag. Hooray! Den fineste dagen i verda.

Det er ikke så fantastisk mye bra fra Skottland, og spesielt ikke hva folks utseender og vær angår. We Were Promised Jetpacks er derimot et kraftig unntak. Altså: kjekke er de ikke, men fantastiske - jovisst.

I all hovedsak er dette pop. Powerpop, rettere sagt, med mye gauling og flotte, dog simple gitarriff. Kall det indierawk hvis du heller vil det.

Greia er at We Were Promised Jetpacks er av den typiske, godt tilgjengelige stadionrocken, bare uten den ekle og rævlige pompøsiteten som får alt til å fremstå som ræl.
Samtidig er skotsk noe som ikke alltid funker like fett i musikk, men med en frontmann med en raspete stemme som låter som den tilhører en mann i førtiårene, så bærer det den storslåtte fattigmannsdramatikken i aller beste måte.

We Were Promised Jetpacks er fire søte gutter fra Edinburgh / Eedinnbooroo som får noe lite, rocka og arbeiderklasseaktig til å bli noe stort, dramatisk og poppete uten at det blir dritt. Tonnevis med kudos for dét. Det er akkurat slik skotsk indierock skal være.

Må bare påpeke at verken Wimp eller Spotify har det fantastiske debutalbumet deres fra i fjor, These Four Walls. Dere får nøye dere med Myspace.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Ships With Holes Will Sink, Quiet Little Voices, Roll Up Your Sleeves)

Musikkvideo: Quiet Little Voices

Imorgen: tysk techno. No kidding.

The Dillinger Escape Plan

2010-03-28T16:00:00.004+02:00

Metall-søndag. Woohoo! Som jeg har lovet, så blir det idag et av mine favorittmetallband: The Dillinger Escape Plan.

Mitt forhold med dem, som med de aller fleste band, er ikke så forferdelig langt, og jeg begynte å høre på disse karene fra rasstedet New Jersey / Noo Jousi for mindre enn et år siden, men med fire helt amazing skiver, der den ene har en unik bruk av elektronikk i metallmusikk, så har jeg lært meg å elske dette bandet ekstremt høyt.

I hovedsak er dette metalcore, iblant med helt sjukt intense jazzaktige rytmer med en helt sjuk energi, kombinert med mer melodiske partier med knallsterke riff og eksperimentell instrumentbruk, som trommemaskiner, jazzpiano og trombone. Progressive og tekniske saker, må vite.

Vel, de slapp nettopp sitt fjerde album, Option Paralysis, og jeg publiserte en relativt langt anmeldelse av den på fredag, som muligens er deres aller beste plate så langt. Hurra. Blogginnleggene mine skal ikke være særlig lange av natur, men hvis du er interessert i å ta en lengre dypdykk i bandet og hovedsaklig det nye albumet, trøkk på linken nedenfor.

Anmeldelse: The Dillinger Escape Plan - Option Paralysis

Jeg ELSKER The Dillinger Escape Plan. Nå er det din tur. Mathcore in my heartz.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Farewell, Mona Lisa, Milk Lizard, Black Bubblegum, Fix Your Face)

Musikkvideo: Farewell, Mona Lisa

I morgen: skotsk indierawk. Juhu.

The Besnard Lakes

2010-03-26T16:03:00.012+01:00

Fredag. Idag har jeg sovet alt for lenge. Jeg hater når jeg sover lenge, for da blir jeg både emo og udugelig i flere timer. Jeg har prøvd å skrive en anmeldelse, men den ble ikke god før post-sove-for-lenge-følelsen hadde ristet seg av min kropp. Jeg nekter å putte inn en lenke til den, ettersom den tar for seg bandet som skal anbefales på søndag. Jeg vil da ikke miste klikk, vil jeg vel?

Vel, for å starte påskeferien kan vi ta for oss et nydelig kanadisk band som det oser melankoli av.
The Besnard Lakes er ledet av et ektepar og et par andre søte folk, og de gav de nettopp ut en råflott plate ved navn The Besnard Lakes Are The Roaring Night som beveger seg i et sjangerkronglete landskap, ettersom det er litt psykedelisk rock her, litt postrock, litt støypop, og så videre. Du skjønner tegninga. Ja, for ikke å glemme at dette låter som om det er fra 70-tallet. Noe som kommer tydelig frem med hippieutseendet til folkene i bandet.

Det viktige er at dette er ekstremt stemningsfull, storslått og fin indierock. Sånn som kanadiere er verdensmestere på. Her er det mye gåsehud-momenterer, altså. Med andre ord, jeg håper The Besnard Lakes kan gjøre fredagen og lørdagen din fin. Ja, jeg dropper å love innlegg på lørdager, det går liksom ikke alltid etter planen. Dermed, gled deg til søndag når et av mine favorittmetallband skal få den æren det er å bli blogget. Videoen nedenfor MÅ sees. Fytti for et sterkt liveband. Jeg har sett den videoen sikkert 10 ganger idag.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Albatross)

Liveopptak: And This Is What We Call Progress

Forresten, hvor pinlig fra en grad fra 1 til 10 er den patetiske klappingen og dansingen til retardsene som henger i burene bak bandet? Det programmet har helt fantastiske artister på besøk, men fytti, det er så ubeskrivelig pinlig med de innleide søppelfolkene bak der. Seriously. Dette er ikke musikk man kjører døve klubbevegelser til som "raisin' tha roof" og assortert dritt. Du står, du drømmer, og du kommer.

Pelbo

2010-03-25T23:09:00.005+01:00

Torsdag, en fin dag. Først og fremst fordi min komplett unødvendige påskeferie har begynt.

Dere som har tatt dere tid til å lese anmeldelsene jeg har skrevet for Musikknyheter: takk for det. Dere vil da sannsynligvis allerede kjenne relativt godt til dette bandet ved navn Pelbo. Dere resterende 99%, følg herved godt med.

Pelbo er en fin trio fra Trondheim, det må likevel merkes at (sålangt mine dialekttolkningsegenskaper går) ingen i bandet er trøndere, men bandet er fra Trondheim. Helt uviktig bagatell.
Det viktige her er å merke seg det interessante og godt gjennomførte konseptet Pelbo bygger på. Med kun vokal, trommer, et par effektbokser og en tuba har disse tre forsøkt, og fått til, å lage rock. Med andre ord den typiske fine fusjonen av jazz og rock vi er så flinke på i Norge. Men i motsetning til de mer innadvendte og instrumentalbaserte bandene som Shining og Jaga Jazzist kjører Pelbo tilgjengelig poprock med tungt vekt på fru vokalists fantastiske stemme.

Pelbo kan kanskje høres litt skremmende ut, men det funker helt fantastisk bra. Amazing jobb med slagverket, i tillegg til at man kan denge litt hodeskalle til fuzztubaen. Mye fin oppbygning av låter er det også. Quality. Pelbo beviser at selv folk fra korps kan ta til vettet og bruke det lille de lærte om til et fint småeksperimentelt og fantastisk prosjekt.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Hey People!, Zoom In, Secrets)

I morgen: psykedelisk rock fra Canada.

EDIT: Dere som følger med på min Facebook-side har muligens fått med seg følgende lenker, men her er de igjen. To gratis liveplater med to band jeg liker godt: Phoenix og Casiokids.

Last ned Phoenix - Live in Syndey

Last ned Casiokids - Live in New York

Skal prøve å få med flere lenker til gratis og lovlige låter og album fra artister jeg har tipset om på bloggen fremover. Love you guys <3.