synth og syre

hei, dere.

unnskyld for å skuffe dere med et innlegg som egentlig forteller dere at denne bloggen er død.
joda, vi viste vel alle egentlig at denne nettsida var død for lengst, men jeg erklærer den i hvert fall død i dette øyeblikk.

det er litt leit, egentlig. at denne bloggen har ligget her, åpenlyst død, uten at jeg, som på et tidspunkt anså den som min aller beste venn, har brydd meg. jeg har vel kanskje nektet å innse at den var død. men denne bloggen var samtidig livet mitt på flere tidspunkt.

samtidig er det som en av dine beste venner, på et eller annet tidspunkt blir forholdet mellom dere to for strengt. og man vokser fra hverandre. og man innser at det finnes bedre venner.

det har hendt jævlig mye med meg de siste åtte månedene siden jeg sist har vært her. og jeg har hatt lyst til å fortelle det til dere. veldig gjerne. selv om dere sannsynligvis har vært her først og fremst for musikken, så har personlige utleveringer fra min side alltid vært en del av pakken.

men jeg har ikke kunne fortalt dere noe her. fordi reglene jeg satt meg selv for bloggen ble for strenge til at jeg kunne skrive om noe enkelt og annerledes.

jeg har kanskje drept min aller beste venn, men jeg har fått en ny en. og dere må gjerne hilse på den. for musikk kommer til å være en essensiell del av den bloggen også. kanskje i enda større grad. men på andre måter. men den vil i hvert fall aldri sette strenge regler for hva jeg kan gjøre.

jeg er glad i dere.

hils på
http://synthogsyre.blogspot.com/

Underoath

Kristenrock, schmristenrock.

Et uttrykk som gir meg, en ateistisk agnostiker, lettere gufs (Det slo meg plutselig at dette er et teit ord.). Ikke fordi rocken er kristen, men fordi rocken er dritt. Kristne (les: pinsevenner) har en tendens til å godta komplett banale drittlåter med tekster mer direkte enn de fleste barnesanger kun fordi ens religion er inni bildet. For svarte, da, det må da gå an å ha litt kritisk sans tross i sin åndelige tro.

Uansett, poenget mitt er at Underoath, som har gjort det klinkende klart at de er en kristen gjeng, klarer å bruke gudstroen sin til noe konstruktivt, og ikke bare noe destruktivt. Det står det tonnevis med honnør i. "Metalcore låter jo ikke akkurat så veldig kristent ut, eh?". Din ignoranse slår litt sprekker, (Dette er et rent hypotetisk eksempel, altså.) ettersom de har gått for en lyrisk vag-ness som både lovsang og mye hiphop burde tenkt litt oftere på, samt et lydbilde fylt av, joda, en hel del tunge riff og hardcore-energi, men også drømmende og melodiske elementer som ofte gir en følelsen av å være i verden etter Johannes Åpenbaring har slått til. Jeg vet dette er fryktelig spekulativ musikkanalyse, men det fremstår på mange vis som om Underoath har en utforskende og nysgjerrig/hevngjerrig fot i Helvete og en troende og optimistisk fot i Himmelen, og med det har ordnet seg et lydbilde det oser dynamikk, eksperimentell vilje og pur åsåmness av. Bra gjeng, disse Florida-kisene.

Det kan jo muligens være verdt å nevne at ingen som originalt var med i  bandet er med lenger, ettersom han siste fra originalbesetningen sluttet før Ø (Disambiguation) kom ut i høst - en sak jeg dessverre ikke fikk med meg før nylig. At plata kom ut, altså. En annen viktig detalj å merke seg er at de har blitt betydelig bedre med årene, for etter å ha forsøkt å høre på de to første platene gav jeg rimelig fort opp. Det er godt mulig man her kan skylde på noen av de gamle medlemmene. Veldig godt mulig.

Lytt i Spotify.

Jeg vet ikke om dette har kommet greit frem før, men jeg kan ikke spille et eneste jævla instrument. Eller, alle gangene jeg har forsøkt å lære meg noen instrumenter har tålmodigheten tatt knekken på meg. Likevel har det seg slik at jeg har rollen som vokalist i et pedoforherligende band ved navn Kosefar & Sön, der vi på ekte pønkvis skriver tekster om hvor mye vi hater alt og alle. Objektivt sett er det relativt dritt, men vi hadde nå vår første gig noen sinne på skolen på tirsdag. Morro og slitsomt. Takk for meg.
.

Aristillus

Foto: Siv Dolmen

Oisann. Sorry, ass. Jeg har ikke hatt så fryktelig mye tid i det siste. Innbiller jeg meg selv, i det minste.

En ting er sikkert. Denne bloggen har endelig ført til noe karrieremessig konstruktivt. De store nyhetene er nemlig at jeg tidlig i denne uka fikk min første anmeldelse publisert på Lydverket - og det av en plate av et band jeg aldri hadde hørt om før jeg ble spurt om å anmelde den. Fin gjeng, disse folkene i NRK.

Hvis jeg får si det sjøl, så er jeg ekstremt fornøyd med anmeldelsen. Du kan lese den i sin helhet eksakt her.

En følelse jeg ikke har følt siden november en gang er endelig tilbake. Den følelsen av å virkelig ikke ha tid til å få hørt godt på alle platene jeg har lyst til å kose meg med. Derimot kom det en plate forrige uke som jeg har gledet meg til lenge, og jeg har fått hørt en del på den allerede. Tjohei!

Norsk hardcore de siste årene er en skikkelig vakker historie, der man har hatt band som har gitt faen i det å måtte være så sjukt punk, og har dermed blandet drømmende partier, vindskeive gitarer og en hel dose mørk melodikk inn i uttrykket sitt. Band som har gjort dette tidligere er JR Ewing, Snöras og Kaospilot, for å nevne noen. En fellesnevner for alle de tre er et tungt behov for å tilegne seg en tykk og frodig Tom Sellick-aktig moustache. Av den grunn lagde jeg et album på Facebook hvor jeg samlet bilder fra norske hardcoreband som alle har ett eller flere medlemmer som har grodd denne Fysisk Format-moustachen, som jeg kaller den, ettersom den ser ut til å ha et gigantisk miljø i Norges desidert beste plateselskap hva hardcore angår; Fysisk Format.

Som en naturlig følge av disse bandene og deres lefling med både hipsterestetikk og modne melodier er det andre band som til slutt vil hente inspirasjon i dem igjen. Der har vi Aristillus. Dessverre er det fortsatt alt for unge til å gro seg en Fysisk Format-bart, men deres debutalbum ble i det minste sluppet på Fysisk Format for en ukes tid siden. Jeg gleder meg endeløst til å få se bartene deres.

Inntil videre kan jeg kose meg med Devoured Trees & Crystal Skies som, som nevnt, følger samme fotspor som nevnte band, i tillegg til at de gjerne dukker enda lengre ned i vintermørket. Det må sies at plata som en helhet kan føles noe monoton, men sånn ellers lever disse kisene på min alder fra Oslo opp til sin egen sjangerdefinisjon (indiecore), med, nemlig, hardcoreriff og -vokal, men også gitarer som er såpass lite støpt i bly at de kunne passet til et halvsympatisk indieband, samt at de har en sans for å la låtene på dynamisk vis forsvinne mellom grantrær og inn i et drømmende mørke. Aldeles nydelig er det. Det slår meg at Seigmen (når de faktisk ikke sugde, Total-era ca.) også kan ha vært inspirerende for bandet. Spesielt på tredjelåta på spillelista, Thru This Plague, føler jeg det der kommer frem. Takk for meg.

Lytt i Spotify.
.

Fujiya & Miyagi

Inni ratata for et slitsomt navn å skrive, når en i tillegg kan ha godt av å huske det. Dårlig bandnavnplanlegging. Virkelig.

Nå kan kanskje likevel fremstå som om det har vært litt dårlig bandmessig planlegging fra disse britenes side fra starten av, for å si det slik. Om enn et skikkelig nytt bekjentskap for min del, med deres "personlige debutplate" (Den plata jeg, personlig, debuterte med band. Snedig, hva?) kun en uke gammal/fersk, så har jeg heldigvis tatt meg sammen en smule i det siste og bestemt meg for å ta et greit dypdykk inn i bands eldre materiale før jeg bare kaster meg på kun skulle skrive om det aller nyeste som for min del ble en velkomsthilsen.
Navnesvadaet? Vel, det har seg visstnok at når Fujiya & Miyagi - to engelskmenn, må vite, ikke japser - gav ut sin første plate i 2002, så var de bare to i bandet, der han ene gikk under pseudonymet Fujiya og han andre kalte seg selv Miyagi. Saken er slik at de etterhvert har innsett at de kanskje burde være litt mer folk enn én på synth og én som spiller gitar, og dermed har disse ni årene båret med seg to nye medlemmer, uten at bandnavnet har blitt utvidet. Ufint og hovent av "Fujiya" og "Miyagi", spør du meg.

De kan likevel skryte på seg å ha beholdt mye av den samme lydbildemessige ånden fra starten, sentrert rundt en slags base av monoton og seig elektronisk rock inkludert übersweete bassgrooves og daff og utydelig vokal. Det er den kompliserte måten å forklare det på, men som alt annet har noen eldgamle musikkskribenter skapt en egen sjanger for dette her. (Merk: de trenger ikke nødvendigvis å være eldgamle, men disse er nok eldgamle den dag i dag.) Betegnelsen "krautrock" er akkurat hva man kaller dette, og det vet Fujiya & Miyagi (DRITTNAVN!) veldig godt selv, ettersom musikken deres er tungt basert på sjølveste krautrock-pioneerene, Neu! og Can, to tyske gjenger som sannsynligvis var litt for slappe til å gidde å bry seg med verken å skulle ha noe særlig progresjon innad i låtene sine eller det å slå så fryktelig hardt på instrumentene. Så var de sikkert glad i synth og bass også, da.
Om jeg ser ned på dem? For all del ikke. Band som det der banet vei for et sjangeruttrykk jeg setter umåtelig pris på. Tyvm, Neu!, lissom. Og tusen mange takk Fujiya & Miyagi.

Lytt i Spotify.

Om det var moro i Trondheim for første gang? Yessir! Ikke bare stakk de to bandene jeg håpte på skulle vinne Urørtfinalen av med seieren (Honningbarna og Machine Birds), men jeg fikk møte masse nydelige folk jeg nærmest forguder i P3, som alle var ekstremt hyggelige med meg og pøste på med komplimenter og vennligheter. Og ikke minst spanderte de øl og div. på meg. Det skulle ha sin skjebnesvangre bakside, for en novise som meg innen det å havne nachspiel der man har vinbuffet - vel - jeg havnet på en kronsmell og måtte på mange vis bli hjulpet hjem til hotellet mitt av disse vennlige folkene i P3. For ikke å nevne lørdagen som fulgte. O, herre. Jeg kan jo skryte på meg noe så flaut som å sprutspy lakris og vond te på en stakkars kis på flyet hjem. Legendarisk debutvisitt til Trondheim, nevertheless.

Speaking of NRK P3. Sverige har også sin egen variant av P3, og de hadde nylig sin årlige prisutdeling der masse svenske band og musikere jeg digger opptrådte. Jeg kan blant annet nevne Säkert, Lykke Li, Robyn og Håkan Hellström. Vel verdt å se! P3 Guld, mine venner.
.

FNS

Jeg fant ikke noe bilde relatert til FNS, så her er heller et av hans gudfar i aksjon.

Hei. Igjen.

Rytmisk musikk. Ved kun å blingse på hukommelsen tror jeg at jeg treffer på å påstå at "Sørnorsk senter for rytmisk musikk" finnes. Svada? Åpenbart, og jeg angrer allerede selv at jeg begynte innlegget slik, men en av de mange dogmereglene for "bloggen" er at det som skrives skal i størst mulig grad slippe gjennom sensuren. Inkludert siste setning.

Uansett, poenget er at hvis det finnes rytmisk musikk, ergo nesten all musikk i hele verden, så må det også finnes urytmisk musikk. Musikk uten noen særlig form for rytmiske trekk vil nok klassifiseres av de aller, aller fleste som "døvt" og "umulig å høre på". Noen andre, litt mer diplomatiske sinn, vil nok gå for betegnelsen "kunstmusikk". Nuvel, jeg er forsåvidt enig i sistnevnte, men det er langt mer musikk som kan kalles kunstnerisk enn bare denne urytmiske musikken, eller ambient, om du vil. Og selv tar jeg selvkritikk på å ha innleggsmessig lagt alt for lite fokus på denne formen for musikk, ettersom jeg virkelig digger det. Likevel krever det sin mann, ikke minst sin tålmodige mann sådan, for å ta seg bryet med å sette seg ordentlig godt inn i slik musikk. Også denne gangen tar jeg en råsjans, men tror den eneste pokingen jeg har hatt med sjangeren sålangt på dette nettstedet var med gitarhater, gitarvirtuos og gitareksperimentell Stian Westerhus i etterdønningene av hans solodebut i vår.

Vel, omtrent like lenge, altså, siden mars en gang i fjor, har en annen norsk soloartist imponert meg stort med en plate fylt til randen med vellydende urytmisk musikk. Denne herren heter derimot Fredrik Næss Sevendal, som forkortet blir, ja, riktig, FNS. En forkortelse jeg også kommer til å bruke resten av innlegget. Ut av latskap, selvsagt.
En fordomsfull person hva denne sjangeren angår vil nok forarge Kaptein Brian Eno og resten av hans ambientfølge med å føle at sjangeren består av komplett liktlåtende musikk. Den gang du skulle følge min oppfatning er svaret "njet".

Jeg hører selvsagt på mer av denne type musikk, men for å bruke Stian Westerhus som et eksempel til sammenligning ligger hans fokus langt mer på å utforske de skjulte sidene ved den elektriske gitaren og effektpedalene som kan kobles til, samt et atmosfærisk landskap (denne delen ved kunstmusikken blir, som med all annen kunsttolkning, veldig subjektiv) som føles som å dykke ned til Marianergropen, som på mange måter er langt mindre utforsket enn verdensrommet, for å studere hva som finnes i det evige mørket der nede, mens et ekstremt trykk, bobler og monsterlignende fisker presser på deg fra alle kanter. Både hva atmosfærer, instrumenter og melodier angår går FNS noen ganske annerledes veier. For FNS bryr seg i langt større grad om melodiene, og som en del av det havner han iblant litt i grenseland for hva man kan kalle urytmisk musikk.
For her blandes ekstremt mørk og minimalistisk instrumentalfolk vegger av pulserende og virkelig skremmende dødsbringende synther og deformerte gitarlyder, og for min føles det som å dykke ned i en post-apokalyptisk verden. Ikke en grå og moderne verden knust av hydrogenbomber, men heller et slags blåfrossent landskap fylt av evig forpinte gjenferder som en følge av det norrøne Ragnaroks etterdønninger.

Det er bare hva jeg føler. Og det er derfor ambientmusikk er så fryktelig fint. For det er mye nærmere ideen om kunsten enn såkalt rytmisk musikk. Den utfordrer ikke bare tålmodigheten din på uvanlig vis, men også sinnet ditt. Men ikke hør på meg, jeg kan fryktelig lite om dette med musikk, noe du har visst fra starten av, så never mind.

Likevel vil jeg skyte inn helt på tampen en utrop og en tung honnør til Erik Skodvin, kisen bak et annet norsk ambientprosjekt hvis navn jeg sparer inntil videre for å klø deg vennlig ved testiklene. Dette fordi han også står bak "labelet" Miasmah. Dette inkluderer FNS og masse andre åsåm nordiske støy&ambient-artister. Knips. Uansett, FNS.

Lytt i Spotify.

Dette blir det siste innlegget på ihvertfall et par dager, ettersom jeg endelig drar til Trondheim for første gang imorgen, på deres regning (lisensbetalere) for å se på Urørtfinalen 2011, som jeg visstnok skal ha vært med på å skape. Har du også tenkt å dra på Studentersamfundet i sjutiden i morgen, vær så snill å hils på denne karen (meg, dog med litt kortere hår akkurat nå). Det hadde jeg satt umåtelig pris på. Hvis ikke, så kan jeg jo uansett anbefale deg å se på Urørtfinalen i det minste. Den går direkte på NRK3 fra og med klokken åtte i morgen (fredag) kveld. Navnet mitt skal visstnok stå i rulleteksten også en plass, gitt.

Vi blogges! (Hehe, neida. _Så_ døv er jeg ikke.)
Ha det bra inntil videre, rather.
.

Bring Me The Horizon

Foto: Tom Barnes

Tirsdagen er, ihvertfall etter hva tunge studier, analyser og regnestykker sier, ukens desidert kjipeste dag.

Av den årsak kjører jeg idag på med det som gæmlisene liker å kalle bråkemusikk/sinnamusikk, enn som for meg på mange måter er likestilt med omtrent alle andre sjangre jeg setter pris på - metall. Eller det som for genrepuristene går under navnet metalcore - en sak disse og flere briter har en tendens til å utføre svært bra. Og denne miksen av groteskt hard metall og hardcore-intensitet har britene også en greie for å blande nesten litt ubehagelig mye med melodisk vokal og diverse annen melodikk, noe amerikanerne innen samme sjangergren har et langt større problem med. Det blir fort at jeg tenker både "æsj" og "fjortismetall" på samme tid, mens Bring Me The Horizon kombinert med komplett elskverdige Architects (som forøvrig er et såkalt "kompisband") beviser at britene kan sitt på dette feltet.

Vel, nok fjas. Det må frem med en gang at guttene i Architects er langt, langt mer sympatiske. De gjør ihvertfall ikke som Oliver Sykes, frontmannen i BMTH, som har hatt en ufyselig greie for å pisse, jepp, urinere, på groupisene sine. Ufint. Skikkelig ufint.

Som nevnt klarer Architects og disse langt mindre sympatiske karene i BMTH, som det kalles på kort, og blande ekstremt velkalkulerte vendinger og låtprogresjoner, blodig tunge riff og generell åsåmness med de ofte døvere tingene ved metallen som gay-ass-vokal og lyrisk fjortisangst. Så lenge det gjøres smart, si, så er alt bra, egentlig. Ta for eksempel den übersmakfulle singelen fra sisteplata (som virkelig var min velkomstmelding til dette bandet for fullt), It Never Ends, (navnet på plata gidder jeg ikke skrive en gang, det er så mådderfåkkings langt at det gjør vondt) med åpenbart syntetiske strykere, og fryktelig lite maskulin tematikk som kjærlighetssorg, en sak som også kan gå fryktelig galt når man blander metall inn i det hele. Når en ikke kan høre hva 'em synger, si.

På mange måter er denne ferskeste skiva deres en så storslått, halvkompleks, blytung, emosjonell og ekstremt velprodusert sak at den treffer meg virkelig like godt som en gjeng selvmedlidende, sorthårede emokidz fra The Land of Neverending Rain: Britannia. Om enn en skikkelig drittgjeng, disse gutta, så er det vanskelig å ikke ha bittelite lyst til å ofre å bli urinert i ansiktet av Oli Sykes og hans venner etter dette her kun for å få gitt dem en liten varmhjertet klem som et "mange takk".

Lytt i Spotify.



Speaking of hardbarka musikk for sarte og trøtte folk: jeg har laget en spilleliste til, og også denne gangen med stor om- og gjennomtanke. Denne gang en slags metallcollage av den fineste, kulstyggeste og råeste metallen jeg kjenner til. Og litt til i grenselandskapet for streitingene. La meg få presentere Trippel Espresso.

Tvi, tvi, pusekatter.
.

The Gin & Tonic Youth!

Fra musikkvideoen til White Tight Tights. Så det så.

Ah, platemandagen. Iblant en dag full av skuffelser, men som oftest er det en gledens dag med nydelige overraskelser.

Akkurat dette eksempelet på nytt, dagsferskt shit er nok ingen overraskelse sådan, ikke bare fordi jeg faktisk har hørt på plata en stund nå, ettersom den har sirkulert fritt på Wimp en håndfull uker allerede, men det faktiske plateslippet er idag. Som betyr et veldig velfortjent innlegg. Ikke at det har så fryktelig mye å si for deres kommersielle suksess hva jeg har å si om det, men la gå.

Vel, det må også nevnes at The Gin & Tonic Youth! har vært et bekjentskap i en god del tid, takket være Urørt. På grunn av dette, og sannsynligvis en annen faktor jeg kommer til snart, så har jeg levd i uvisshet en stund om når den helsikes plata skulle komme. Kort fortalt, dette er en bra dag. Det er ikke bare at jeg har falt for musikken deres som står bak min fascinasjon for dette bandet, men i stor grad på grunn av hvem The Gin & Tonic Youth! består av.
For jeg har nevnt det mang en gang, og jeg gjør det veldig gjerne igjen; The Low Frequency In Stereo er ikke bare Norges mest oversette band, men også et av landets aller beste band, med deres helt hensynsløse miks av retrofuturistiske og space-elskende krautrocktendenser, intens post-rock-velvære, og nydelige popsensibilitet. Nuvel, saken er at The Gin & Tonic Youth er en slags mangeårig lekegrind for to av nøkkelmedlemmene i The Low Frequency In Stereo, samt kongen av Hypertext: Erik Johan Bringsvor.

Stemmer, lekegrind. The Gin & Tonic Youth som navn byr jo på både ordspill og hint om deres musikalske referanser. (Les: Sonic Youth) Moro allerede, heh? Vel, musikken taler egentlig for seg selv. Gjøn, gjøn og atter gjøn. Uten at det blir slitsomt på noe vis. Det pleier ofte bli slik når flinke, store gutter med andre, litt mer mutte band som dagjobb finner ut at de skal sette seg ned med noen utslitte trommemaskiner, et nesten dødt råkkeorgel som ikke får slippe unna med noen form for nåde, spretne gitarer (sorry, helt jævlig ordvalg) og vokal av den formen du egentlig bare får fra Haugesund. Den derre tullete, halvdårlige engelskuttalen som både mumles og skrikes på en og samme tid. Bare se på Hypertext og The Low Frequency. Åpenbart passer denne nok til Per Steinar Lie og venner enda bedre i dette prosjektet.

Å, jøsses. Her er det ekstreme mengder overskuddsenergi og pur, pur moro som har vært de eneste drivkreftene, og som nevnt, med kvalitetsfolk blir det kvalitetsmusikk. Uansett. Som et siste halvhjerta forsøk på å beskrive musikken, så kan du forsøke å innstille deg på at dette er indie skrudd sammen låt før hele det der ble en sportsgren i hovenhet.

Lek, og atter lek min venn. (Og tekster som høres ut til å være født ut av skrævet på noen gamle syrehuer.)

Lytt i Spotify.


.

Sleep Party People

Foto: Tai-Segel.com

Hei. Hyggelig å være tilbake igjen. Jeg hadde ikke forsvunnet for godt igjen, hvis du skulle være redd for det. Jeg har bare brukt omtrent all min alenetid... (Ikke i overført betydning, takk, selv om det er min humor. (Jeg vil samtidig påpeke min idé om det todelte fritidsprinsippet: man har alenetid, hvor man gjør akkurat som man vil, mens man også sosial tid. Dette er fritiden man tilbringer med sine venner. Jeg mener en del folk kanskje har får lite alenetid, mens noen har alt for mye. Jeg er nok mer av sistnevnte type, men heldigvis har ting endret seg en god del der den siste tiden. Så det så.)

Eh, jo, jeg har brukt omtrent all min alenetid den siste halve uka til å jobbe meg gjennom bookingene til By:larm, og derfor så lite blogging. For jeg har en del alenetid. Fin sak. Uansett, grunnen til at jeg har gjort dette er fordi at det alltid er en del band man aldri har hørt om som er ganske bra. Derfor hører jeg en del på Lydverket på radio, ettersom de er mesterne der, men også Bylarm er flinke til å dele artister gjennom sine lange lister over hvem de har booket til By:larm 2011. Saken er også den at jeg hadde søkt om presseakkreditering på vegne av bloggen til By:larm. Takket dere fine folk som leser bloggen min jevnlig hadde jeg på følelsen av at det der skulle sannsynligvis gå i boks.
Vel, det er mer til historien. Ikke bare liker jeg å høre på musikk, men jeg er også russ i år. Nå vil jeg ikke påstå at jeg ville stått på barrikadene for å beholde konseptet russ, tross i at jeg setter stor pris i å dra på druen, men det har sine positive sider også. En av disse er en danmarkstur for oss i Mandalsrussen om fem uker. Jeg innså i går da jeg hadde søkt presseakkreditering at dette var samme helg som By:larm foregår. (Attende til tyvende februar, hvis noen lurte.) Dette fikk meg til å havne i et real life dilemma. Hva i knuden skulle jeg gå for?

Vel, på kvelden en gang, timer før fristen til å melde seg på den danmarksturen gikk ut, så kontaktet  Lydverket meg og spurte om jeg vil være med å dekke By:larm. Stemmer - anmelde konserter på By:larm for mådderfåkkings Lydverket. Saken var opplagt - en danmarkstur får vente på seg. Det er godt mulig dette bare er en ondsinnet practical joke fra deres side, men akkurat nå er jeg såpass høyt opp i skyene at jeg nekter å innse noe slikt.

Å, du bryr deg ikke om min eufori, og bare vil ha musikktips? Helt greit det. Denne gangen har jeg brutt med mine personlige regler. Jeg er nemlig fryktelig lite impulsiv. Sånn skikkelig ille.
Ja, det var dette By:larm. For bare en times tid siden eller noe, som neste siste band jeg skulle jobbe meg gjennom av godt over hundre bookinger, så var det et lite bekjentskap fra tidligere jeg dultet borti.

For Sleep Party People var første artist ut i Alternativ Julekalender 2010. (jeg husker ikke om jeg nevnte det fantastiske konseptet i oppsummeringen mine. Det er ihvertfall en greie som er hvert år hvor noen fine folk fra Norge får masse fine undergrunnsartister fra Norden til å covre gamle julelåter eller lage sine egne, for så å gi dem bort, som en adventskalender, altså.)
Anyways, Sleep Party Peoples coverversjon av Silent Night hadde noe ved seg, men den traff meg aldri ordentlig godt. Derimot, når jeg i sted fikk høre noen andre sanger var saken opplagt. For å si det sånn - her måtte et akutt innlegg til. Og det tross i at jeg ikke kan få kjøpt plata deres på norsk jord. (jeg er såpass teit at jeg heller får den digitalt enn som en CD. Jeg venter fortsatt på å se lyset med LP. Først trenger jeg en spiller. (Bursdagsgavetips hinthint?)) Også tross i at debutplata deres fra i fjor ikke finnes på hverken Spotify eller Wimp.
Pust ut. Dette er så fint at det kommer du til å drite i.

Så vidt jeg vet, så er Sleep Party People hovedsakelig en enmannsprosjekt, skapt en sørgmodig dansk kis ved navn Brian Batz. For helvete, det er noe ved disse ensomme, skrinne indiemennene med store ideer og dårlige instrumenter. Bare se på The Antlers.
Likheten strekkes lengre: for Brian Batz har som Peter Silberman i The Antlers fått med seg noen skikkelig gode venner på laget, slik at de store ideene kan settes ut i spill. Helt ærlig, så er ganske mye ikke så ulikt med The Antlers, tross i at dette er absolutt like unik musikk.

Herre min gud (jeg er agnostiker, btw), for et fantastisk lydbilde. Det som egentlig er litt anonyme melodier på papiret blir mesterverk i deres kverningsprosess, der kaninmasker blir tatt på, og all vokal blir gjemt bak et kosebamsefilter, i tillegg til at instrumentale og mørke vegger av vellyd fra gitar, synther og trommesamples og blåses opp i en absurd stor skala. Legg også til at all denne nydelig drømmepopen er tungt, tungt infisert av post-rock. Altså, post-rock på sitt aller beste. Der låtene virkelig lammer deg og gjør deg utmattet fysisk og mentalt i ettertid. Det hender det ikke funker sånn. Kjedelig post-rock kaller man det. (Captain Obvious strikes again.)

Som sagt, det er ikke mulig å få tak i debutplata deres noe sted, så inntil videre får dere bare nøye dere med Myspacen deres. Årh, jeg som hadde skapt en prinsippsak om at musikken måtte være i Spotify, skulle det bli noe innlegg. Den gang ei. Uansett, lover å si ifra når jeg vet noe mer om tilgjengeligheten for musikken.

Lytt i Myspace.

I'm Not Human At All er verdens fineste låt noen sinne akkurat nå. Det mener jeg.


Jeg digger dere. Hjarte.
.

Årabrot

METALL, YEAH!

Ja, selv en søt kosegutt som meg har et behov for å la mine masochistiske behov få fritt spillerom. Og når jeg først skal ødelegge meg selv og mine øreganger med skikkelig grufull metall (positivt ment), så er Årabrot et band jeg sverger særs til.

En av grunnene er selvsagt at dette låter som musikk tatt fra et skitten og rustent torturkammer gjemt inni en mørkelagt bunker fra den tiden da nazistene fortsatt hadde makta i landet, og virkelig skraper på hjernebarken din med en av disse pillråtne og rustne skruene som en gang ble skrudd inn i låret til en norsk stakkar som prøvde å fåkke med the nazis.

En annen grunn er selvsagt at det er blodig fett. Jeg takker virkelig ikke nei til et metallband som blander ekstremt rå og tunge råkkeriff med sortmetallestetikk, ekstreme doser støy og tidvis helt rå dronemagi. Tolv minutter med heksevokal over en repetativ basslinje og drøy tromming? Det naturlige svaret er selvsagt nei, men Årabrots musikk er såpass ekstremt velgjort at du klarer ikke stoppe, og plutselig er tolv minutter med sadisme - tolv minutter kun skapt for å bringe dine verste minner frem gått som en lek. Som en lek.

Det er viktig å få frem - tross i masse nærmest punkaktig energi, tidvis tegn til gjøneri og riff som ikke er så fryktelig kompliserte i seg selv - så ligger det åpenbart en idé om bekmørk audiell kunst som ligger godt festet bak. Samfunnets og menneskets mørkesider skal ikke bare stemningsmessig og tekstlig frem, spesielt interessant er bruken av lydopptak fra en kis som forteller om hvor digg kannibalisme er i The Pilgrimage, men også det som ligger bak det umiddelbare lydbildet får dette frem. Svaiende tepper med buldrende synther og ulende gitarer kastet frem og tilbake over de dronende basslinjene og storslagne trommene i front.

Klin seriøst, ta å ødelegg din egen glede denne fredagskvelden med å la det mørkeste mørke suge seg inn i deg og drepe din lykke fra innsiden. For all del, det er jo fryktelig digg å ødelegge seg selv litt i blant. Hyll masochismen!

Lytt i Spotify.

Nevnte jeg at bandet er oppkalt etter søppelfyllinga i Haugesund der de kommer fra? Som om ikke dette var tuftet på nok dritt fra før av. (O, du, Haugesooon, hvorfor pumper du ut så mye bra musikk?)

Säkert

Je, sikkert.

En vil kanskje si at "Ja, Säkert, jo det er säker musik," for så å klaske seg på låret å glise bredt. Nå vet jeg tross alt ikke om de menneskene som har det der som sin humor er de samme folkene som er såpass pretensiøse når det kommer til musikk at de kaller noen form musikk for sikkert - det er høyst sannsynligvis disse veldig vanlige menneskene som hører på Radio Norge og aldri en gang vil få høre om Annika Norlin. Noe som er litt kjipt, ettersom dette faktisk er veldig fin musikk. Og hvis den heteroseksuelle duden som sitter og skriver dette får stikke hodet fram, ja, så er Annika Norlin veldig fin hun og. Veldig fin.

Det kan jo være interessant å vite at denne veldig vakre, svenske fruen har to prosjekter. Og begge er egentlig kun rotfestet i hun/henne selv. Jeg lar meg selv anta at hun har et backingband her og der, men dette Säkert er hennes svenskspråklige prosjekt, mens hennes engelskspråklige musikalske prosjekt heter Hello Saferide. Litt spennende å ha to nesten likestilte prosjekter, både lydbildemessig og tidsfokusmessig (sistnevnte er pure antagelser, men det kan i det minste virke slik), med den eneste forskjellen at man skal kunne synge på forskjellige språk. Og helt ærlig, jeg synes hennes halvakustiske, iblant litt storslåtte sensommerspop gjør seg mye bedre på svensk. Alt blir så vakkert på svensk. Ork. Bokmålsnorsk i musikk gir meg brekninger. Klin seriøst. (Ikke bokstavelig talt.) Mer om det en annen gang.

I tillegg så har hun visstnok jobbet lenge i svensk P3. Noe som gjør meg veldig glad. For ikke bare elsker jeg norsk P3 (stort sett) av hele mitt hjerte, men svensk P3 lager kanskje det beste radioprogrammet noen sinne. Bedre enn Radioresepsjonen eller Banden som mekkes her på norsk jord? Nuvel, det er en annen klasse av hva man kaller kvalitet. Det er ikke morsomt en plass. Verkligheten heter det, og, ja, det er virkelig verdens beste radioprogram. Jeg tror neppe Radioresepsjonen eller Banden har gitt meg den overdosen av vakker og sørgmodig lykke som jeg får når jeg hører tvers igjennom den siste Cold Mailman-plata, og føles renset når Lullaby er slutt, eller som når jeg hadde lest gjennom Mannen Som Elsket Yngve, sett ferdig Synecdoche, New York - eller hørt et par av de beste Verkligheten-sendingene. For de klarer å finne historier iblant som bare blåser hetta av deg. Grøss. Det uttrykket er så antiklimatisk på norsk. "To get mindblown" blir "Å få hetta blåst av seg". Døvt.

Uansett, den første låta i Säkert-introduksjonsspillelista nedenfor Honung gir meg nesten den følelsen. Og det er jo et massivt kompliment i seg selv.

Lytt i Spotify.

Men sjekk ut Verkligheten, da. En time i uka med svensk radiomagi er da ingenting for litt glede. Sjekk ut Säkert mens du laster ned din første podcast.

Ha det bra, min venn.
.