Underoath

Kristenrock, schmristenrock.

Et uttrykk som gir meg, en ateistisk agnostiker, lettere gufs (Det slo meg plutselig at dette er et teit ord.). Ikke fordi rocken er kristen, men fordi rocken er dritt. Kristne (les: pinsevenner) har en tendens til å godta komplett banale drittlåter med tekster mer direkte enn de fleste barnesanger kun fordi ens religion er inni bildet. For svarte, da, det må da gå an å ha litt kritisk sans tross i sin åndelige tro.

Uansett, poenget mitt er at Underoath, som har gjort det klinkende klart at de er en kristen gjeng, klarer å bruke gudstroen sin til noe konstruktivt, og ikke bare noe destruktivt. Det står det tonnevis med honnør i. "Metalcore låter jo ikke akkurat så veldig kristent ut, eh?". Din ignoranse slår litt sprekker, (Dette er et rent hypotetisk eksempel, altså.) ettersom de har gått for en lyrisk vag-ness som både lovsang og mye hiphop burde tenkt litt oftere på, samt et lydbilde fylt av, joda, en hel del tunge riff og hardcore-energi, men også drømmende og melodiske elementer som ofte gir en følelsen av å være i verden etter Johannes Åpenbaring har slått til. Jeg vet dette er fryktelig spekulativ musikkanalyse, men det fremstår på mange vis som om Underoath har en utforskende og nysgjerrig/hevngjerrig fot i Helvete og en troende og optimistisk fot i Himmelen, og med det har ordnet seg et lydbilde det oser dynamikk, eksperimentell vilje og pur åsåmness av. Bra gjeng, disse Florida-kisene.

Det kan jo muligens være verdt å nevne at ingen som originalt var med i  bandet er med lenger, ettersom han siste fra originalbesetningen sluttet før Ø (Disambiguation) kom ut i høst - en sak jeg dessverre ikke fikk med meg før nylig. At plata kom ut, altså. En annen viktig detalj å merke seg er at de har blitt betydelig bedre med årene, for etter å ha forsøkt å høre på de to første platene gav jeg rimelig fort opp. Det er godt mulig man her kan skylde på noen av de gamle medlemmene. Veldig godt mulig.

Lytt i Spotify.

Jeg vet ikke om dette har kommet greit frem før, men jeg kan ikke spille et eneste jævla instrument. Eller, alle gangene jeg har forsøkt å lære meg noen instrumenter har tålmodigheten tatt knekken på meg. Likevel har det seg slik at jeg har rollen som vokalist i et pedoforherligende band ved navn Kosefar & Sön, der vi på ekte pønkvis skriver tekster om hvor mye vi hater alt og alle. Objektivt sett er det relativt dritt, men vi hadde nå vår første gig noen sinne på skolen på tirsdag. Morro og slitsomt. Takk for meg.
.

Aristillus

Foto: Siv Dolmen

Oisann. Sorry, ass. Jeg har ikke hatt så fryktelig mye tid i det siste. Innbiller jeg meg selv, i det minste.

En ting er sikkert. Denne bloggen har endelig ført til noe karrieremessig konstruktivt. De store nyhetene er nemlig at jeg tidlig i denne uka fikk min første anmeldelse publisert på Lydverket - og det av en plate av et band jeg aldri hadde hørt om før jeg ble spurt om å anmelde den. Fin gjeng, disse folkene i NRK.

Hvis jeg får si det sjøl, så er jeg ekstremt fornøyd med anmeldelsen. Du kan lese den i sin helhet eksakt her.

En følelse jeg ikke har følt siden november en gang er endelig tilbake. Den følelsen av å virkelig ikke ha tid til å få hørt godt på alle platene jeg har lyst til å kose meg med. Derimot kom det en plate forrige uke som jeg har gledet meg til lenge, og jeg har fått hørt en del på den allerede. Tjohei!

Norsk hardcore de siste årene er en skikkelig vakker historie, der man har hatt band som har gitt faen i det å måtte være så sjukt punk, og har dermed blandet drømmende partier, vindskeive gitarer og en hel dose mørk melodikk inn i uttrykket sitt. Band som har gjort dette tidligere er JR Ewing, Snöras og Kaospilot, for å nevne noen. En fellesnevner for alle de tre er et tungt behov for å tilegne seg en tykk og frodig Tom Sellick-aktig moustache. Av den grunn lagde jeg et album på Facebook hvor jeg samlet bilder fra norske hardcoreband som alle har ett eller flere medlemmer som har grodd denne Fysisk Format-moustachen, som jeg kaller den, ettersom den ser ut til å ha et gigantisk miljø i Norges desidert beste plateselskap hva hardcore angår; Fysisk Format.

Som en naturlig følge av disse bandene og deres lefling med både hipsterestetikk og modne melodier er det andre band som til slutt vil hente inspirasjon i dem igjen. Der har vi Aristillus. Dessverre er det fortsatt alt for unge til å gro seg en Fysisk Format-bart, men deres debutalbum ble i det minste sluppet på Fysisk Format for en ukes tid siden. Jeg gleder meg endeløst til å få se bartene deres.

Inntil videre kan jeg kose meg med Devoured Trees & Crystal Skies som, som nevnt, følger samme fotspor som nevnte band, i tillegg til at de gjerne dukker enda lengre ned i vintermørket. Det må sies at plata som en helhet kan føles noe monoton, men sånn ellers lever disse kisene på min alder fra Oslo opp til sin egen sjangerdefinisjon (indiecore), med, nemlig, hardcoreriff og -vokal, men også gitarer som er såpass lite støpt i bly at de kunne passet til et halvsympatisk indieband, samt at de har en sans for å la låtene på dynamisk vis forsvinne mellom grantrær og inn i et drømmende mørke. Aldeles nydelig er det. Det slår meg at Seigmen (når de faktisk ikke sugde, Total-era ca.) også kan ha vært inspirerende for bandet. Spesielt på tredjelåta på spillelista, Thru This Plague, føler jeg det der kommer frem. Takk for meg.

Lytt i Spotify.
.