Grizzly Bear

Disse fire ungfolene har laget et av årets beste album - Veckatimest.

Med tanke på at de lager småkompleks indie er overraskelsen ekstremt liten at de er fra Brooklyn, New York. Jeg mener det må være en eller annen slags konspirasjon rundt det der at omtrent all amerikansk, småkomplisert indierock kommer fra akkurat den bydelen i New York.

Uansett.

Nok en gang må det beklages til gamle fans, jeg har ikke hørt særlig på de to forrige albumene til Grizzly Bear. Men det skal settes av tid snarest til lytting av gamle saker straks. Som en trøst har jeg hørt masse på Veckatimest.

Først og fremst fordi det er et helsikes godt, småkomplisert popalbum. En del indie-haters får vondt i magen av "alle indiebandene som ikke kan spille instrumentene sine". Vel, først og fremst - hold opp med det. Som jeg pleier å si: "Kvalitet kommer i mange former og fasonger." Men før du slutter med det, hør på Grizzly Bear, fordi de kan spille instrumentene sine i tillegg til at de kan skrive nydelige låter.

Låtene på skiva er smått psykedeliske /sykadeliske folkpoplåter, med masse instrumenter, og menn som synger så vakkert at selv den største homofob skulle bli lettere forført av disse söete karene.

Iblant er låtene bittegrann kjappe, som den mest tilgjengelige låta på skiva, Two Weeks, eller ganske rolig som låten på sporet etter, All We Ask.

Veckatimest låter litt som man har tatt en typisk singer/songwriter-skive med ensom mann + hans akustisk gitar, noen vil kanskje kalle akkurat dét definisjonen av gørr, men så har man gjort det fine og lagt til en haug med instrumenter, masse elgitar, trommer og bass, vendinger og masse annet kos for å varme hjerter enda mer.

I motsetning til en del andre hipsterindieband fra Brooklyn, så skulle dette være mye lettere å like, og det låter mye mer naturlig. På tide å trekke linjer til bandet som låter som de har spilt inn albumet sitt i skogen - Fleet Foxes.

Desverre er ikke Veckatimest på Spotify, men de to andre skivene er der, hvis noen skulle vært interessert. Så her følger låter tatt fra YoTube.

Two Weeks, fra Veckatimest.

Southern Point, fra Veckatimest.

Ready, Able, fra Veckatimest.


While You Wait For The Others, fra Veckatimest.

Hva synes du om Grizzly Bear?

Datarock

Joda. De fleste kjenner nok til Datarock, men dette er for de som ikke gjør det. Eller hater Datarock av en eller annen merkelig grunn. Jeg skal få deg til å digge Datarock, for Datarock kan kun digges, skal man holde seg på lovens side.

Datarock består i all hovedsak av to bergensere, en sexy apemann ved navn Fredrik Soroea og Ketil Mosnes. Men ifølge dem selv er det ihvertfall femti medlemmer i Datarock.

Navnet i seg selv skulle være dekkende for musikken. Man har tatt litt data, i form av synther og elektronikk, og litt rock. På det viset har de gjort det mesterstykket å blande elektriske gitarer, bassgitarer og gitarriff inn i elektronisk dansemusikk.

Ikke bare er bandet klart å gjøre seg kjent fordi de er gode låtskrivere, eller fordi de regnes som et av Norges beste og mest hardtarbeidende liveband - men også fordi de kjører et tungt image.

Det fantastiske andrealbumet (noen synes å mislike det, merkelig nok) burde beskrive imaget. Skiva heter Red.

Imaget deres består av røde treningsdresser og sorte solbriller. Ikke bare ser det ekstremt rått ut, men det løser seg også greit med tanke på å bytte ut livemedlemmer hvis noe skulle hende, osv.

Datarock har gitt ut to album, Datarock Datarock i 2005 og Red i år. Personlig foretrekker jeg Red, fordi det fremstår mer som et helhetlig album enn Datarock Datarock, som fremstår litt som et samlealbum, av den enkle grunn at det strengt tatt er det, det er låter som har blitt skrevet siden bandet ble til i 2000 til skiva kom i 2005.

Derimot er det vanskeligere å peke ut de samme gode singlene som er på Datarock Datarock. De aller fleste burde kjenne til Fa-Fa-Fa, som er mye av grunnen til bandets suksess, men også et fryktelig monster for bandet. Blir det sagt Datarock blir det tenkt Fa-Fa-Fa og vice versa.

Men overall er låtkvaliteten høyere på Red, spør du meg. Men begge skivene er dritdigg lizm.

Datarock er også tungt krydret med åttitallsreferanser, ihvertfall på Red. I den nydelige låta Amarillion skytes det ut tekstlinjer fra forskjellige åttitallsklassikere, Molly handler om en filmkarakter ved navn Molly Ringwald, som var kjempepopulær på åttitallet.

Dette er et rått band, men ikke ta det for seriøst. Konseptet Datarock = ha det gøy. Som nevnt tidligere, gøy kommer i andre former enn drittmelodier med drittekster om dritt.

Lytt.

Hva synes du om Datarock?

Baroness

Baroness har som Mastodon, som jeg skrev om for et par dager siden, laget et av årets beste metalalbum, med sin andreskive Blue Record.

Ikke nok med det - de to bandene har flere likheter. De er på samme plateselskap og de har turnert sammen. Men kanskje viktigst av alt, de låter ganske så mye som hverandre, fordi begge to lager denne helt nydelige slugdemetalen med sine intense brøl og seige riff.

Baroness har derimot til forskjell med Mastodon litt mindre hastighet, er ikke like progressive, og tar iblant bruk akustisk gitar og lignende. De er en slags lillebror til Mastodon - ikke like kjente, ikke like intense og hardhendte.

På deres forrige album, Red Album, som også regnes som et av de beste albumene for sitt år da det kom i 2007, så er forskjellene til Mastodon litt større. Det er enda treigere, seigere og har større tilnærming til doom metalen. Red Album er også et par hakk mer progressivt enn Blue Record, pluss at det er desidert mindre av den nydelige slødsjvokalen.

Grunnen til at albumene deres heter Red Album og Blue Record, har ganske enkelt med fargene på coveret å gjøre. Grei måte å løse problematikken ved å navngi skiver. Coverarten lages forøvrig av vokalist og gitarist, John Baizley, som maler coverart for en hel haug andre band på siden av å spille i Baroness. Fin fyr.

Begge albumene er to nydelige bevis på at det fortsatt kan lages god metal i det 21. århundre, selv om en del mer populære band prøver å bevise det motsatte. Spesielt innen den seige metalen er det en stor bråte gode band fra USA. Dette kommer det masse mer av på bloggen. Promises.

Dessverre finnes ikke Baroness på Spotify, og Myspace har utrolig nok, mer rævva lydkvalitet enn Youtube.

Swollen and Halo, fra Blue Record, muligens det beste sporet derfra.

The Birthing, fra Red Album.

The Sweetest Curse, fra Blue Record.

Wailing Wintry Wind, fra Red Album.

Baroness på Myspace, hvis noen skulle være interessert.

Hva synes du om Baroness?

Lukestar

Dette er gjengen som står bak fjorårets kanskje aller beste norske plate, Lake Toba, i hard konkurranse med Tommy Tokyo & Starving For My Gravy.

Lukestar er et stykke helt nydelig, kjapp, småhard, dog poppete indierock. Mye av grunnen til intensiteten er at flere av bandets medlemmer, blant annet Yngve Hilmo (som på flere av Lukestars konserter har kun hatt på seg solbriller og en brun truse), er også med i det helt nydelige hardcorebandet Snöras. Putter man disse bandene ved siden av hverandre har de nesten identisk gitarlyd, den er skarp og tydelig, og ikke minst kjapp, og som det har vist seg, så funker den like udmerket for indierock som hardcore. Riffene er også her helt utsøkte.

Når låtene fra før av er langt over middels, så kommer Jørgen Larsen inn med trommesettet sitt, og gjør det hele flere hakk mer fornøyelig. Han er en helt ekstremt utsøgt trommeslager, og bruker instrumentet til ytterste, og til så mye mer enn bare et rytmeinstrument. Han gjør trommene til en like stor del av låtene som både gitar og vokal.

Tjukkasen i front kan også overraske. Truls heter han. Han synger lysere enn man kunne forvente av en så sexylubben fyr. Han synger nemlig så lyst at det er vanskelig å få med seg tekstene. Og ikke misforstå, det er nydelig.

Lukestar låter ganske enkelt omtrent som et hardcoreband som bestemte seg for å lage gitarpop. De tok gitarene, trommene og hastigheten fra den lette hardcoren og blandet det med lys herrevokal (merk. kiling på rognpåsan) og la på et fat med fantastiske popmelodier. Når albumet stod ferdig var det en helt magisk blanding. Jeg elsker det.

Lytt.

Som forrige søndag, så var det det i går ikke noe innlegg her. Forrige uke prøvde jeg å lage en unnskyldning ved å lage en døv regel som jeg brøt få dager etter. Så la oss bare si følgende, på grunn av tendenser jeg har sett meg selv gjøre, så kommer jeg ikke til å love at det blir innlegg på søndager. Både vagt, og en unnskyldning.

Hva synes du om Lukestar?

Fuck Buttons

Fuck Buttons er noe så fantastisk som knalltung, progressiv electronica.

Disse to engelskmennene har på to album laget en del låter på omtrent ti minutter, som sakte men sikkert bygger seg opp med sjuke mengder støyete synther i flere lag. Det går fra nærmest ingenting til noe helt sjukt intenst og deilig.

Det låter som en dude i Dagbladet skrev, "Röyksopp fra helvete". Og det kan passe, ihvertfall hvis man ser på downtempo-låtene til tidlig Röyksopp, som for eksempel A Higher Place, så er det vakre og koselige der byttet ut med knallmørkt, tungt elektronisk støy. Det er likevel fortsatt like sakte.

De har gitt ut to album, Street Horrrising i 2007 og Tarot Sport fra i år, begge møtt med en masse bra anmeldelser. Den største forskjellen fra de to albumene er egentlig at de har fjernet de intense skrikene fra førsteskiva, som gjør førstesporet der, Sweet Love For Planet Earth, til en nydelig, dog jævlig sak.

Dessverre kan jeg ikke dele noen Spotify-spilleliste, av den enkle grunn at Fuck Buttons ikke er på Spotify. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke har gjort noen anbefaling som er utelukkende utenfor Spotify tidligere. Ikke av den grunn at jeg synes Spotify er det beste som har hendt verden, men fordi Spotify er noe omtrent alle har, og lydkvaliteten er hakket høyere enn både Myspace, og ikke minst, grøss, Youtube-videoer.

Men fordi Fuck Buttons som sagt ikke er på Spotify, så er det akkurat saker som det der dere må ta til takke med. Og det blir mer av dette fremover. Band blir ikke nødvendigvis bedre fordi de er på Spotify, jeg hører masse på band som ikke er å finne der. So be prepared. Bra musikk fortjener et lytt uansett, såfremt det ikke er fra en mobiltelefonhøytaler.

Fuck Buttons på Myspace

Lytt på Sweet Love For Planet Earth på Myspace.

Surf Solar, fra Tarot Sport, som dessverre bare er i singelformat på Myspace. Dette er kanskje Fuck Buttons mesterverk numero uno. Må lyttes til.

Olympians, nok et høydepunkt fra Tarot Sport.

Hva synes du om Fuck Buttons?

Mastodon

Endelig tid for noe metal igjen!

Mastodon er et av de aller beste, og mest lovende nye metalbandene fra USA. (merk. New Wave of (Shitty) American Heavy Metal) Ikke mye å skryte av derfra for øyeblikket - Avenged Sevenfold, Slipknot, Linkin Park og Disturbed er alle rævlige møkkaband som får sart, tørr hud til å smuldre av kroppen min for så å skape intense smerter.

De fire karene i Mastodon har derimot gitt ut fire utelukkende gode skiver, den ene bedre enn den forrige. Og der kommer vi til et viktig poeng. Mastodon har gitt ut det som høyst sannsynligvis er årets beste metalskive, Crack the Skye. Nydelig sak.

Rent sjangermessig opererer Mastodon innen den nydelige metalsjangeren kalt sludge metal, som er en seig og skitten sumpaktig metalform som blander hardcorens intensitet og energi sammen med doom metalens teft for nydelige riff, og skaper de vakreste saker. Mastodon har i tillegg gjort det hele om til noe ganske så progressivt i tillegg, spesielt på Crack the Skye, men uten å gjøre det verken for pompøst eller særlig forvirrende.

Men det kanskje vakreste er slødsjmetallens vokalform. For når andre tyngre metalformer kjører ormtunge-, hekse- eller knurrevokal, så kjører sludgemetallband på med nydelige sinte brøl.

Se for deg følgende: En tømmerhugger med verdens bredeste skuldre står i barskogen. Der møter han en bjørn. Han skriker alt han kan rett før han planter den halvannen meter lange øksa i skallen på bjørnen. Slik låter det når Mastodon synger.

Dermed passer det også godt tekstene til Mastodon er satt til temaer om gamle, brutale krigere. Det andre studioalbumet deres, Leviathan, handler nærmest utelukkende om Moby Dick - den sagnomsuste hvite giganthvalen.

Et av årtiets beste metalband. Må studeres nærmere.

Lytt.

Hva synes du om Mastodon?

New Violators

Fåkkitt. Å lage regler om å ikke forfatte anbefalinger på røde dager var noe komplett vrøvl. Nok om det.

New Violators er et av flere band dette årtiet som har klart det mesterstykket å lage god åttitallsmusikk. Som jeg har nevnt tidligere, så har jeg et mektig hat mot spesielt en del synthpop fra åttitallet. Det er kleint, døllt, smertefullt og rævlig i de aller fleste tilfellene. Men når artister som vokste opp med den grufulle musikken på åttitallet har satt seg ned i ettertid for å lage den samme popen, så har det i mange tilfeller fungert ypperlig.

På åttitallet fantes det et megapopulært band ved navn Duran Duran, som blandet popete rock sammen med åttitallssynthpop, som gir meg høyst negative frysninger når jeg hører på det idag. Men idag har spesielt ypperlige Superfamily fra Moss fulgt akkurat den samme oppskriften, og laget poplåter jeg kan like, men også et kjekt orkester ved navn New Violators fra Trondheim.

I motsetning til Superfamily som virkelig lever opp til navnet sitt med syv-åtte kjekke gutter, så er dette bandet bare tre medlemmer. Men likevel låter det omtrent like storslått, takket være synther og mektige refrenger.

Med sine tre magiske fingre har altså New Violators klart å gjøre mesterstykket å lage god åttitallspop. I 2009.

Selv om bandet begynner å bli et par år gammelt, så kom de først med den selvtitulerte debuten sin i år. Et nydelig stykke åttitallspop. Trodde ikke jeg kom til å si det.

Lytt.

Hva synes du om New Violators?

Serena Maneesh

Mens vi er inne på norske kritikerfavoritter...

Hvis vi kan si det slik at 2009 er John Olav Nilsen & Gjengens år (sett gjennom musikkanmeldernes samlede øyner), så var Serena Maneesh den store norske kritikerfavoritter i 2005. Joda, jeg burde ikke vite så mye om det, ettersom jeg hadde The Voice og VG Lista Topp 20 som favoritt- og hovedkilde (egentlig eneste) til musikk på den tiden, men, visse ting kan man lese seg opp på i ettertid. Heldigvis.

For de som ikke kjenner til bandet (jeg var en av dem inntil ikke så altfor lenge siden), så er det én mann man må merke seg ved Serena Maneesh - Emil Nikolaisen. Han fronter og leder bandet, skriver sangene, synger og speller gitar. For dere som digger Silver (Aron - hørhør), så har denne søte unge mannen tidligere spilt trommer i Silver. Ikke nok med det, men søstera hans Hilma spiller bass (de to er forøvrig begge søsken av en viss Elvira Nikolaisen), pluss noen andre fine følk, blant annet mannen bak det fisefine "franske" bandet Le Corbeau. (Trykk på navnet for å lese anbefalingen av det awesome bandet.)

Musikken beskriver Emiiiiiiiil (jepp, det skal uttales slik, ikke Emil som han svenske arieren) selv ganske så enkelt som "pop". Og joda, det er jo det, men skal vi være helt ærlige med oss selv, og begynne å bruke kule musikkritikerutrykk - dette er såkalt shoegazing.

Så, for å brife med min fritid og evne til å lese meg opp på Wikipedia, så er shoegazing en form for alternativ rock. Bare med en vegg av gitarstøy, pluss at det er ganske så dronete / sangen kjører det samme riffet om og om igjen i seks minutter - og det kommer likevel ut av det som alt annet enn kjedelig! Sku trudd.

Dermed, fjerner vi alt det nydelige, velgjorte "støyet" i musikken, så sitter vi ganske enkelt igjen med en poplåt av høy kvalitet. Ihvertfall i Serena Maneesh sitt tilfelle.

Nå har det seg slik at det er snart fem år siden Serena Maneesh kom med sitt debutalbum, så nå har de låst seg inne i en hemmelig bunker - og laget noe som kanskje vil bli et enda bedre album, som kommer i mars. Jeg gleder meg. Så skal de til Hovefestivalen også, det gleder jeg meg også til.

Fordi det finnes et par nydelige smakebiter fra den nye skiva - men ikke på gode, gamle Spotify, så legger jeg det med. Men først...

Lytt. ...på smakebiter fra debutalbumet i Spotify.

Deretter, se og hør denne helt nydelige fremførelsen av låten Reprobate! som kommer på skiva i mars.

Hvis du fortsatt har masse tid / 7 minutter - last ned den høyst psykdeliske saken av et åpningsspor til det kommende andrealbumet, Abyss In B Minor, her.

Hva synes du om Serena Maneesh?

John Olav Nilsen & Gjengen

Vi begynner å nærme oss slutten av 2009, og da kan det være viktig å ta med årets norske kritikerfavoritt - John Olav Nilsen, og gjengen hans.

John Olav kan kanskje til en viss grad kalles for Norges nye Jokke. Dette fordi han er en arbeidsledig, alkoholiker (ihvertfall tidligere) deprimert, fattig fyr fra et grått strøk (Loddefjord) i Bergen. Som skriver tekster på sitt eget språk om å være en deprimert og arbeidsledig fyllik.

For uansett hvor mye ros John Olav får for albumet sitt, så er det viktig at han sannsynligvis er en ganske ubrukelig fyr når det gjelder å skrive melodier, for den jobben har "Gjengen" tatt seg av.

Musikalsk kan det også sammenlignes litt med gamlefar Jokke. Det er ganske så skittent, akkurat som temaene i tekstene, men i motsetning til Jokke er det hakket mer emosjonelt og melodisk.

Det skal sies at ingen av medlemmene i bandet er eksepsjonelt dyktige i det de gjør. Men det er noe vakkert med at hele pakka er gjort like skittent og enkelt som de vakre tekstene til John Olav. Nydelig "gatepop", slik de selv kaller det.

Lytt.

Hva synes du om John Olav Nilsen & Gjengen?

Bat For Lashes

Bat For Lashes består egentlig bare av denne nydelige engelsk-pakistanske piken, ved navn Natasha Khan.

Atter en gang må jeg bare beklage til den potensielle fansen, jeg har ikke hørt på det første albumet hennes, men kun den nydelige skiva fra i år, Two Suns.

Bat For Lashes er nydelig, drømmende og mystisk pop som er fryktelig vanskelig å dumpe i noen sjanger egentlig, det er så mye flott kokt sammen til en nydelig gryte. Litt rock, litt electronica. Pluss masse annet rart. En annen viktig detalj: ikke er hun bare flink til å skrive musikk - hun er helvetes flink til å sjunge!

Og ikke minst er Daniel en av årets beste låter, og Glass har helt amazing perkusjon.

Lytt.

Hva synes du om Bat For Lashes?

Grunnen til at det ikke var noen anbefaling i går er av den grunn at jeg har tatt en foreløpig bestemmelse på at røde dager vil være anbefalingsfrie. Ikke fordi jeg mener at hviledagen skal holdes hellig, tvert imot, jeg digger søndagsåpne butikker. Heller ikke fordi jeg har lite tid på de røde dagene, det er jo tross alt en fridag. Jeg har tatt det valget fordi det er mye helligdager fremover, så det er tatt en formell bestemmelse på det. Men først og fremst fordi jeg er redd for å gå tom for band, selv om det ville bety at jeg skulle oppdatert bloggen hver eneste dag i et helt år.

Bare så det er sagt.

Skribent for Musikknyheter.no

Det har seg nemlig slik at jeg tidligere i uka søkte om å bli skribent for Musikknyheter.no, ettersom de trengte flere skribenter.

Jeg skrev så et par "opptaksprøver", blant annet en anmeldelse av Local Natives' skive Gorilla Manor, og en nyhetssak om en Facebook-aksjon i England hvor en fyr ber alle kjøpe Killing In The Name, for å konkurrere ut drittartistene som har vunnet X-factor, som alltid blir nummer én på singellistene rett før jul. Begge disse sakene ligger nå på Musikknyheter.no.

Nå som jeg er blitt skribent der vil jeg forhåpentligvis skrive en del saker der utover, så følg med på Musikknyheter.no! (Jeg kommer nok til å poste lenker til sakene jeg skriver her uansett)

Her er lenker til sakene:

Anmeldelse av Local Natives - Gorilla Manor

Rage Against the Machine vs. X-Factor

The XX

The XX er fire skitunge, bleike briter som har laget nydelig indierock på deres debutskive, XX, som er like minimalistisk som album- og bandnavnet.

Ettersom skiva har blitt kåret til et av årets beste album av blant annet Lydverket-redaksjonen, så tok jeg meg endelig sammen for å høre mer enn bare den fine saken kalt "Islands".

Uansett hvor fin den rolige indierocken til The XX er, så kommer disse underernærte, svartkledde og drittstygge tyveåringene fra møkkalandet England ikke til å gjøre vinteren særlig lysere, ettersom dette er litt sånn småmørke, minimalistiske saker, med ganske så simple gitarriff, litt trommemaskin her og der, pluss en klype synth til å koke i hop litt ekstra krydder bak det hele. Og en konstant duett mellom fisefin gutte- og jentevokal. Det er høykvalitet.

The XX er mørkt, simpelt og deilig.

Lytt.

Hva synes du om The XX?

Skambankt

Om ikke Norges råeste bandnavn, så er Skambankt uten tvil Norges råeste norskspråklige hardrockband.

Det virker kanskje tullete å skulle anbefale Skambankt, ettersom de er et ganske så kjent norsk band, men det er alltid en mulighet for at noen har bodd i en hule og ikke kjenner til bandet. De fortjener uansett en anbefaling på lik linje med alle de andre bandene jeg har satt som nominert til årets beste norsk album på pollen til venstre.

Det kanskje mest kjente medlemmet i Skambankt er gitarist og vokalist Ted Winters / Terje Winterstø Røthing, som spiller gitar og oljefat i Norges muligens beste orkester, Kaizers Orchestra.

Skambankt har på fem år gitt ut tre skiver, og én EP, vel og merke, alle fire er en ganske så nydelig mikstur av klassisk rock 'n' roll, hardrock og punk, med fine referanser til band som Motörhead og AC/DC.

Det selvtitulerte debutalbumet er nok det den gamle fansen regner som ordentlig Skambankt, ettersom bandet over tid har kjørt litt mer tilgjengelig og melodiøs hardrock, men det største veiskillet er nok likevel tekstene. Den første utgivelsen er i god pønkerånd en skive med ekstremt sinte venstreradikale tekster. Og nydelig er det.

Mannen som klarte å få liv i bloggen igjen helt på tampen av november, Thomas Netland, liker visstnok ikke den siste Skambankt-skiva, Hardt Regn, sannsynligvis fordi han hater kapitalister og vil høre på musikk med det samme hatet.

Jeg derimot liker den ganske så godt, men jeg tror nok i all ærlighet at jeg får mest reis av den ekstremt høye riffaktoren på førsteskiva, selv om den kan bli litt monoton i lengden.

Uansett, så eier Skambankt gamle, inntørka kuruker.

Lytt. For faen.

Hva synes du om Skambankt? Hva synes du om Hardt Regn?

Major Lazer

Major Lazer er et samarbeidsprosjekt mellom produsentene til M.I.A., kvinnen som blant annet samplet The Clash og lagde den awesome sangen Paper Planes. Deres navn er Diplo og Switch.

Det har seg nemlig slik at selv om Major Lazer en slags feit samling av det meste som går under "svart musikk", basert i Jamaica, så er både Diplo og Switch to hvite sveklinger av noen DJs.

Major Lazer i seg selv er en slags tegneseriekarakter, som er en Jamaicansk kommandosoldat som visstnok mistet armen sin i en slåsskamp med zombier i 1984, og har siden satt en lasergønner i dens plass. For det må sies, musikken og det som ligger bak den må ikke tas for seriøst. Jeg liker å kalle slikt for "gjønemusikk", det er bra musikk og fokuserer på musikken, mens det kan være hint av humor plantet i den. Derimot er det viktig å merke seg skillet på gjønemusikk og humormusikk. Humormusikk er høyst sjeldent annet enn pur drittmusikk, og fokuserer først og fremst på pubertale drittekster om tissemenn og bæsj. (hinthint Luxus Leverpostei)

Som nevnt tidligere, det er en slags samling av flere svarte / Jamaicanske sjangere, og det er dermed vanskelig å stappe skiva i noen sjangerbås. Man finner både hip-hop, reggae og dancehall på dette albumet fra i år kalt "Guns Don't Kill People ...Lazers Do".

Så, ta av deg alle klesplagg, dans hvis du har null selvrespekt, og ikke minst...

Lytt.

Legger med musikkvideoen til Hold The Line, en nydelig, og ikke minst fryktelig obskur tegnefilmsak.

Hva synes du om Major Lazer?

JR Ewing

Da har det seg slik at jeg i går tok til å lytte på JR Ewing, ettersom Thoremann Sagen fra verdens beste radioprogram, Radioresepsjonen, mente at en av låtene deres var den nest beste norske låten dette tiåret. Jeg har falt langflat for JR Ewing.

De som har hørt på bandet lenge vil nok fnise litt over at jeg oppdager et band tre år etter de gir seg som band, og nesten ti år etter det første studioalbumet. Da er det helt forståelig at en gammel fan slår seg litt på låret og knegger av meg. Men sånn går nu dagan når man fortsatt hører på ræl våren 2007.

For de som ikke kjenner til bandet, JR Ewings musikk er nydelig, smått progressiv og høyst melodiøs hardcore. I tillegg, så har det seg slik at bandets gitarist var den sexylubne gitaristen i Montée, Erlend Mokkelbost, som også jobber i P3. Og på vokal hadde man Andreas Tylden, mannen med Norges fineste bart, redaktør i Oslo-blekka Natt & Dag, samt medlem i det fortreffelige doom metal-bandet Altaar. Og en gjeng andre dudes jeg ikke vet hvem er. Godtfolk. (Ja, jeg vet det ikke er lov å si.)

Selv om de har gitt ut tre album, så er bare det siste, Maelstrom, fra 2005, på Spotify.

Lytt.

Hva synes du om JR Ewing?

The Megaphonic Thrift

The Megaphonic Thrift er et band jeg snublet over for ganske kort tid siden, og er en slags norsk, semi-undergrunns-supergruppe.

Baklager døv formulering, men det har seg slik at medlemmene er ett stykk Casiokids-medlem på trommer, to stykk The Low Frequency In Stereo-medlemmer på bass og gitar, og en fyr fra et annet vestlandsband jeg ikke kjenner særlig til, men de lager visstnok støyrock.

Det gjør egentlig The Megaphonic Thrift óg, til en viss grad. Det er først og fremst bunnsolid rock bygget på ganske så fine popmelodier, og med ganske så skarpe, litt bråkete gitarer.

Bandet kom nylig ut med en slags debutsak, i form av en seksspors EP av høy kvalitet.

Jeg håper inderlig de kommer ut med en ordentlig skive til neste år. Da vil de sannsynligvis bli et av de store navnene for norsk musikk i 2010. De regnes visstnok som et fryktelig dyktig liveband i tillegg. Får håpe de spiller i nærheten til neste år, i så fall.

Lytt.

Hva synes du om The Megaphonic Thrift?

The Antlers

Som jeg har nevnt tidligere, så er The Antlers et av de syv bandene som så langt er offentliggjort som Hove '10-band.

The Antlers var i sine tidligste stunder prosjektet til en ensom mann ved Peter Lieberman, som senere ble til to medlemmer til.

Bandet er selvsagt fra USAs indie-hovedstad nummer én /to (hard konkurranse med Seattle) Brooklyn, New York City. Og joda, dette er myk indierock. Hater du sånt har du selvsagt ikke så mye å gjøre her egentlig, men for alle dere andre, dette er nydelige saker.

Ettersom Hospice, en av årets bedre skiver, fikk ekstremt ros av musikkpressen bad mine instinkter meg å lytte til det. Og ros fortjener dette bandet.

De har kokt i hop et konseptalbum som handler om en stakkar som sitter ved sykesengen når hans elskede dør av kreft. Dette kommer selvsagt fram i teksten, men også musikken. Det er sart. Fryktelig sart. Så blir man som lytter plutselig møtt av en massiv vegg av støy, eller det som for hovedpersonen i historien vil være sinne og depresjoner. Vakkert støy.

For det skal sies, låtene på denne skiva har en helt magisk oppbygning. I tillegg til at de er fylt til randen med en sjuk mengde lyder og instrumenter.

Så, hvis du som hater sarte menn med kun en vakker stemme og en kassegitar i hånda fortsatt leser; dette er så mye, mye mer.

Uten grundigere gjennomtanke utlover jeg dette til årets vakreste album.

Lytt.

Hva synes du om The Antlers?

Julian Casablancas

Du kjenner kanskje igjen navnet, joda, dette er pusekatten bak The Strokes, som jeg skrev om for ca. 14 dager siden.

Det har seg nemlig slik at selv om The Strokes er et dødt prosjekt, dessverre, så skriver fortsatt unggutten låter, og godt er det.

I slutten av oktober kom han ut med sitt første soloalbum, en finfin sak, som for det aller meste låter som om The Strokes skulle begynt å mikse inn synthpop fra åttitallet i musikken sin.

Ja, jeg hater for det aller meste all synthpop fra åttitallet, men det viser seg ofte at åttitallsynthpop laget på 2000-tallet er bedre enn det fæle tiåret det kommer fra. Merkelig sak.

Og slapp av, det er fortsatt masser av gitar i låtene. Det er også hakket mer komplisert og progressiv låtstruktur enn hva The Strokes kokte sammen.

Det skal sies at mange musikkritikere ikke var kjempefornøyde med kvaliteten på dette åtte låter "store" albumet, muligens på grunn av at det er to låter som stinker, mens resten, i mine øyne, holder høy kvalitet.

Hvilke låter er det som suger spør du kanskje? 4 Chords of the Apocalypse og Ludlow St. er skivas syndere. To fryktelig fæle crossovers av landeveisblues og synthpop. Men man trenger ikke være vanskeligere enn å bare høre på de seks andre låtene.

Lytt.

Hva synes du om Julian Casablancas?

Them Crooked Vultures

Ettersom jeg har skrevet masse om Them Crooked Vultures før deres selvtitulerte album kom i begynnelsen av november, en av årets beste råkkeskiver, så var det på tide å pimpe albumet nå som det endelig har kommet og vist seg å være awesome.

Men, det er muligens ikke det mest imponerende. Det som kanskje er mest imponerende er medlemmene.

Følgende talenter spiller i bandet;

Josh Homme, fra verdens beste stoner rock-band, Kyuss, som også er mannen bak det noe mørke hardrockorkesteret Queens of the Stone Age.

Dave Grohl, trommisen fra Nirvana, Foo Fighters' frontmann, og som også spilte trommer på Queens of the Stone Ages muligens beste skive, Songs For The Deaf.

John Paul Jones, bassist, organist og masse-annet-ist fra det utrolige Led Zeppelin.

Med disse menneskene i samme band kan lite gå galt.

Musikken de har kokt sammen låter som et lysere og mer klassisk rock-ish Queens of the Stone Age. Det minner om Queens of the Stone Age mye på grunn av Josh Hommes umiskjennelige vokal, men også fordi det er noe komplisert hardrock bygget på råflotte gitarriff. Pretty much Led Zeppelin meets Queens of the Stone Age.

Det skal sies at gamlingen på bass og keyboard havner litt i bakgrunnen nettopp fordi han spiller bass og keyboard, spesielt når låtene setter gitar og trommer i fokus, men han har høyst sannsynlig vært en like viktig del som alle de andre medlemmene i låtskrivingsprosessen.

Dette er rock med ekstremt høy kvalitet på trommingen, riffene og låtene i seg selv.

Lytt.

Hva synes du om Them Crooked Vultures?

Jeg hadde høyst sannsynligvis skrevet en skikkelig anmeldelse av skiva hvis jeg ikke hadde hatt en "blågpause" når den kom ut, slik jeg har gjort tidligere med blant annet Arctic Monkeys' siste.

Modest Mouse

Joda, jeg har skrevet om Modest Mouse tidligere. Men dette bør nesten få bli et særtilfelle.
Saken er slik, da jeg skrev dette, så hadde jeg hørt bittegrann på en fisefin EP med restelåter. Nå har jeg hørt ekstremt mye på tre studioalbum, og bandet har vokst seg til å bli et av mine favorittband.

Dette på grunn sine fantastiske småskranglete indierocklåter med strykere, blåsere, banjo og masse annet ukonvensjonelt kos. Og ikke minst vokalisten, og bandets main man, Isaac Brock, som synger og skriker med sin søte lespevokal fra en annen verden. De kan forøvrig skryte på seg å lage så bra låter at gitaristen i The Smiths ble medlem i bandet. Kudos.

Spesielt albumet deres fra 2000, The Moon & Antarctica er et nydelig mesterverk av et album, noe småpsykedelisk og langt mer seriøs enn de to andre helt nydelige skivene, Good News For People Who Love Bad News, fra 2004, og We Were Dead Before The Ship Even Sank, fra 2007.

Jeg elsker Modest Mouse.

Lytt.

Hva synes du om Modest Mouse?

Sånn by the way, baklager at det ikke var noe pimping i går. Dataproblemer.

The Mars Volta

The Mars Volta er et av moderne rocks aller mest amazing progressive orkestre. Iblant kan det likevel diskuteres om de iblant er litt for progressive. Det skal sies at det kan bli litt døvt når halvparten av enkelte spor iblant bare er smått psykedelisk lyd fremfor musikk, men når de faktisk spiller musikk er de en amazing gjeng med tynne søramerikanere. Vel, de to hovedmedlemmene er ihvertfall det, Omar Rodríguez-López og Cedric Bixler-Zavala.

Fram til det forrige albumet spilte en av nåtidens flottere trommiser i bandet, Jon Theodore, som er medlem av Rage Against The Machines Zach de la Rochas sideprosjekt, One Day As A Lion.

Det kanskje mest imponerende er kanskje likevel at gitaristen i Red Hot Chili Peppers er et slags studiomedlem, så han spiller ikke med bandet live.

I god jazzete ånd er de omtrent ti medlemmer i bandet.

Musikken i seg selv er ganske søg, småpsykedelisk progrock med hint av latinomusik, jazz og masse annet awesome shit. Pluss Omars sjuke gitarspel og titalls gitarsoloer per låt og Cedrics lysemannevokal, som all annen høy, lys mannevokal kiler på skrotum.

Lytt.

Helt til slutt vil jeg dra en bekostningsliner som angår The Mars Volta:

- Hva er det mest planetfiendtlige bandet? The Mars Volta.

Hva synes du om The Mars Volta?

Ny singel fra Casiokids

Det nydelige, smågjønete electropoporkesteret Casiokids har gitt ut en dobbel A-side kalt En Vill Hest / Min Siste Dag.

Som alltid spiller Casiokids inn låter når de har noen ferdigskrevet, og gir dem ut som singel fremfor å spille alt inn på en gang til et album.

Du kan lese hva jeg har skrevet om Casiokids tidligere her.

Hva synes du om singelen?

MP33

Mens vi er inne på det, så vil jeg gjerne pimpe en fantastisk sak Platekompaniet.no ukentlig.

Hver uke har nemlig Platekompaniets mp3-butikk et tilbud kalt MP33, hvor de selger mp3-versjoner av høykvalitetsalbum som nettopp har kommet ut til bare 33 kroner. Utrolig nok, så er det faktisk ikke drit som selges. For å ta et par eksempler; for et par uker siden solgte de Them Crooked Vultures, og noen uker før det både Tellusalies The Man Across The Fountain og Kråkesølvs Trådnøsting.

Jeg har benyttet meg av tilbudet flere ganger, ettersom man kan få lastet ned et awesome album til mer enn halv pris.

Local Natives

Local Natives sitt debutalbum Gorilla Manor høres ut som om Fleet Foxes skulle bodd i storbyen, i stedet for barskogstaten Washington. I stedet er det en gjeng unggutter fra Los Angeles med evne til å lage god indiepop.

For likhetene er der. Det er indie av høy kvalitet, storslåtte melodier og mer vokalharmonier med lyse herrestemmer enn hva som skulle tilsi å være sunt.

Grunnen til at dette låter som et urbant Fleet Foxes er at det er hakket raskere, med definitivt mer elektrisk gitar, og mindre harmonisk som fjelltur-i-harmonisk-landskappopen til Fleet Foxes. Omtrent like vakkert er det likevel.

Jeg snublet faktisk over dette bandet i går, og pimper det allerede nu. Jeg vil gjerne begynne å pimpe mer saker så raskt jeg snubler over det. Så, hvis det ikke er noen innvendinger på det, så vil det skje meget oftere.

Lytt.

Forøvrig, du kan laste ned skiva fra Platekompaniet for kun 33 kroner hele denne uka. Det gjorde ihvertfall jeg. Det var forøvrig på grunn av det tilbudet at jeg oppdaget dette fisefine bandet.

Hva synes du om Local Natives?

Tellusalie

Tellusalie har blitt regnet som et band med store musikalske kvalieter, som har fått lite igjen med tanke på popularitet. Og det kan jeg skrive under på. Med deres tredje album, The Man Across The Fountain har de laget høykvalitets countryrock, og jeg har ikke hørt navnet deres før nå. Vel, bortsett fra et par Lydverket Radio-reportasjer tidligere i år, hvor man fikk høre albumet bli spilt inn i rommet som visstnok skal ha landets beste akustikk, en biblioteksaula somewhere in Østfold (gidder ikke sjekke info, hodehuskeresearch funker fætt).

I tillegg har Knut Schreiner / Euroboy /en av Cavemennene produsert skiva, og frontmannen i bandet er lillebroren til Tommy Tokyo.

Nok funfacts.

Det er melankolsk, vakkert og nydelig høstete. Passer greit med tanke på at coveret er en "fyr" som feier løv. Det er ikke bare sakte saker, flere låter, blant annet Nothing Gets In går hakket kjappere og er hakket hardere enn de softeste sakene. Og ikke minst, vokalisten, Ole Jørgen Ottosen er fryktelig dyktig. Håper virkelig de får den anerkjennelsen de fortjener nå.

Det kan sies at dette ikke er revolusjonerende musikk, det er gammal musikk spilt av relativt unge karer. Men vakkert er det. Og det er det aller, aller viktigste, av nesten alt i hele verden.

Lytt.

Hva synes du om Tellusalie?

El Caco

Før vi begynner pimpingen vil jeg bare baklage til alle El Caco-huer; jeg har ikke hørt en dritt av El Caco annet enn årsferske Heat.

Så, la oss stupe ned i Heat. El Caco er ikke et mariachi-band, så bare det er sagt, men høykvalitetshardrock fra Lillestrøm.

Det låter så kompakt at det høres ut som om det kunne vært et seksmannsband, men det har seg faktisk slik at de bare er tre medlemmer. I tillegg er de fryktelig produktive, og har gitt ut fem skiver på åtte år. Flinke gutter.

Heat er fylt til randen med salig flotte gitarriff med høy reisningsfaktor. Dette er godt mulig fordi El Caco tidvis kan minne noe om en slags folkets versjon av høykvalitetsbandet Tool, med tanke på at låtene til El Caco ikke har en gjennomsnittslengde på 9 minutter, og er langt mindre progressive. Høy kvalitet altså.

Det skal sies at låtene har sin mangel på gitarsoloer, men for min del har det ekstremt lite å si, spesielt når låtene har såpass høy kvalitet som dette.

Så, skulle du være på utkikk etter en håndfull nydelige ballerockriff satt til finfine låter;

Lytt.

Hva synes du om El Caco?

Alternativ Julekalender

En fin sak jeg snublet over for et par dager siden, og ja, det er definitivt litt sent ute, menmen.

Her er ihvertfall konseptet, du melder deg på et nyhetsbrev i form av elektronisk post her, og du vil hver dag i advent bli tilsendt en mail med en julehilsen fra en norsk undergrunnsartist (med, som oftest, store musikalske kvaliteter), og med mulighet til å laste ned en låt av den artisten, samt link til deres Myspace-side.

Definitivt verdt å melde seg på, selv om det, ja, er 6. desember. Baklager den, altså.

Fever Ray

Jeg antar at de fleste av dere har hørt stemmen til Fever Ray, til tross for at navnet ikke slår dere som kjent. Hvis du har hørt kvinnestemmen med noe som kan oppfattes som dårlig engelskvokal på flere av Röyksopps låter, blant annet What Else Is There?, en av mine Röyksopp-favs, så har dere hørt stemmen til Fever Ray.

Eller som hun egentlig heter, Karin Dreijer Anderson. Det er ikke så mange som vet stort annet enn det, enn at hun er svensk, er den ene halvparten av The Knife og er fryktelig mediesky.

Uansett, det som er viktig i denne sammenhengen er hennes soloprosjekt, Fever Ray, som slapp sin debut i vår, som er en av de titallsvis bedre skivene i år.
Det er elektronisk, jævlig mørkt og ekstremt sakte. Det er også fryktelig kaldt, men samtidig veldig naturlig med tanke på bruk "stammebefolkningsmusikk"-inspirasjonen gjennom trommemaskiner og lignende. På toppen av det hele bruker kvinnemennesket mye effekter på stemmen sin, slik at hun ofte høres ut som en mann. En mann med rar stemme.

Hun kom forøvrig nettopp med en fisefin liveplate, som beviser at electronica kan funke topp live, noe også anmeldelser av Fever Ray's konserter også er bevismateriale på.

Lytt.

Hva synes du om Fever Ray?

Hva inni helvete er produksjon?

En ting jeg har lurt en god stund på er hva jobben til en produsent er, og hva i røvens navn mener anmeldere når de sier at ei skive "har god produksjon".
Et problem jeg gav uttrykk for her.

Jeg søkte på verdensveven, og snublet over en sak der et fisefint nettmagasin kalt Nyss Mag har snakket med Lydverket-anmelder Peter Vollset. Han forklarer hva inni helvete de som anmeldere mener, akkurat her.

Fin lesning.

Sigh & Explode

...på tide å fortsette med dekningen av de beste norske skivene i år, denne gang Sigh & Explode.

Denne gjengen med unggutter slapp tidlig i vår sitt debutalbum, These Seem Like Tarantulas, et fisefint stykke screamo hardcore med lange, kompliserte sangtitler, ta for eksempel "Eyes and Limbs Are Waiting For Contact With These Macabre Tools". Jeg burde kanskje mislike knoteri som det der, men jeg digger sånt. Så det så.

Det hele er også relativt progressivt, har nydelig trommespill og har en salig kompakt lyd. Det er til tider også fryktelig mye støy i lydbildet. Flere pluss i min bok.

Det er ikke stort annet å si enn at dette er årets norske hardcore-utgivelse, men hardcore-guruen Aron må svært gjerne arrestere meg for den uttalelsen.

Forøvrig, de som likte Snöras vil høyst sannsynlig like dette bandet.

Lytt.

Hva synes du om Sigh & Explode?

Montée

Montée er en av mange skitawesome norske platedebutanter i år. 2009 <3

Bestående av masse fine folk, blant annet en gitarist som jobber i NRK P3 (hør, hør), har laget et relativt unorskt album, sommerlig pop med amazing tromming, sydhavsrytmer, diskogitar, synth og lys herrevokal som kiler i pungen. Alt ispedd litt prog, dette merker man spesielt på slutten av skiva. Høy reisningsfaktor.

Hvis du, som meg, blir gal av den fæle julemusikken med middelmådige vokalister og melodier, og heller vil ha litt komplisert sommer inn i ørene, lytt på dette her.

Hva synes du om Montée?

Fanside på Facebook

På grunnlag av at min gode venn og makker Joar mente at jeg "måtte promotere bloggen bedre" fordi han ville se flere lesere, så lot jeg selvopptattheten min gå meg til hodet, og jeg lagde en fangruppe for bloggen på Facebook.

Usikker på om det vil få flere folk til å stikke inn her, men jeg har ihvertfall prøvd.

Så, her er fansiden.

The Cumshots

Nei, The Cumshots er ikke et humorband. Slik høres det ihvertfall ikke ut på deres siste album, og de sier så selv. Dette til tross for bandnavnet, Kristopher Schaus medlemskap og deres konsert på Quart hvor hippier / skitne raddiser gjorde kjærlighetens dans på scenen.

Det er mørkt som faen. Ikke bare på grunn av de finfine mørke riffene og melodiene bandet koker i hop, men også på grunn av Kristopher Schaus tekster, som handler om død, ensomme folk etc.

Låtene er også relativt kompliserte, og med mye bruk av partier med strykere, piano og ren vokal, som et herlig lys i alt mørket.

Det kan sies at konkurransen ikke er særlig høy, men A Life Necessary er årets norske metallalbum. Og de regnes som et av landets bedre liveband. Lytt siger i.

Lytt.

Forøvrig, skrur du Blood Don't Lie høyt nok vil rasshølet ditt blø av det herlige riffet.

Hva synes du om The Cumshots?

The Strokes

The Strokes, ledsaget av den söte og kjekke singer & songwriter Julian Casablancas, spiller garasjerocklåter bygget på simple popmelodier.

Tekstene er heller ikke noe kompliserte saker, de handler pretty much om middelklasselivet i New York.

Heldigvis funker denne jordnære måten å lage låter på optimalt. Debutalbumet Is This It fra 2001 er av tonnevis av musikkmedier regnet som et av de aller, aller beste albumene dette tiåret. Jeg er usikker på om jeg vil dra den så langt, men et svært bra album er det uten tvil.

Dessverre har de tre albumene vært i fallende grad hva angår kvalitet, men ingenting kan anses som dritt. I det hele tatt.

Dessverre begynte de å krangle, kanskje fordi de over tid ble dårligere, så å håpe på noe nytt The Strokes-album er kanskje litt optimistisk.

Lytt.

Hva synes du om The Strokes?