Civil Civic

Yo, bitches! Jeg la merke til at det ble litt mye "hardt" forrige uke. Litt mindre rock denne uka. I am dead serious.

Noen vil kanskje kalle dette rock, men da er det i så fall kun fordi denne britiske eller australske (er litt usikker) duoen har en gitarist. Line-upen er i følgende bandet selv en gitarist, en bassist, og en trommemaskin. Min humor.

Skal vi være helt ærlig er dette støypop, med hint av elektronisk musikk i form av en synth de glemte å nevne. Pluss at når de tramper på den verste av effektboksene sine låter bassen som et monster av en dansbar synth. Fordi dette både er dansbart som fy, electrorock-aktig og instrumentalmusikk, så er dette definitivt noe for oss som liker New York-duoen Ratatat.

Dette er bloggmusikk i aller høyeste potens. Ikke fordi det er så fryktelig utilgjengelig, det er det virkelig ikke, men Civil Civic har vært omtalt ekstremt mye på forskjellig musikkblogger world-wide i hele vår hovedsakelig på grunn av det fantastiske åpningssporet på en ellers råbra EP. Låta heter Less Unless, og EP-en heter 1.

Derimot slipper de en ny singel med to låter midt i juli, men allerede kan den kjøpes digitalt på deres nettsider, eller, hvis du ikke gidder å betale, så kan du faktisk laste den ned gratis. Åpningssporet der er også topp i høyeste potens. Lenke? Her. Der kan du også kjøpe 1, for ett pund, hvis du skal ha den digitalt that is. Det gjorde ihvertfall jeg. 5 spor for en tier er tilnærmet gratis.

Når du har funnet ut av at "dette digger jeg", så kan jeg glede deg enda mer: de spiller i Norge denne uka! På torsdag spiller de nemlig på det som kanskje ikke er verdens peneste bar, men definitivt det triveligste i hele verden, takket være mitt kjære TrashPop som arrangerer fisefine konserter der. Hva heter den? Charlies Bar. Hvor er den? I Kristiansand.

Du er en av de sære leserne som jeg faktisk ikke kjenner og av den grunn leser bloggen av andre grunner enn at jeg skal føle meg bra, og av den grunn bor i Oslo (eller andre plasser i landet). Vel, de spiller på Betonghaven i Oslo på fredag. Og hvis alt går etter planen skal jeg anmelde konserten som er i Kristiansand på torsdag, slik at du vet at det blir awesome innen fredag kveld.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Less Unless, C27, Baghdad Break)

Liveopptak/warm-up: Less Unless


Av annet nytt: Jeg har tidligere tipset dere gamle lesere om Major Lazer, et slags gjønemusikk (positiv betegnelse) av Diplo og Switch, to hvite kredible DJ-er/produsenter, som med Major Lazer lager knallsort musikk. Som i rasebetegnelsen, ikke humøret. Vel, de har samarbeidet med La Roux, synthpopduoen med den gingeren, vet du, og de deler ut en ganske så god mixteip helt gratis. TOTALLY FREE! Lenke? Her.

Jeg fikk også skrevet en anmeldelse rett før jeg la meg i går. Den var av debutplata til Nils Bech (for Musikknyheter), en søt fyr med søt musikk, som jeg tidligere har tipset om. Den ble pokker meg god, den anmeldelsen, om jeg får lov til å drite i janteloven for ett eneste sekund. Lenke? Her.

Neste bloggrunde: almanakken sier fisefin indierock fra Britannia. Almanakken har rett.

Architects

Hellu, lissom. Det er søndag. Med andre ord, på tide å bli mørke, sinte og hardhendte.

Architects gav i fjor ut en råbra plate, som jeg har ruget på alt for lenge, hovedsakelig fordi sakene deres, eller den plata, som heter Hollow Crown, ikke har vært på Spotify - men nu var det endelig her.

Som jeg nevnte på fredag, så spiller disse karene metalcore. En eller annen luring fant ut at man kunne slå sammen ordene "metal" og "hardcore" - fordi det er akkurat det det låter som. En blanding.
Og selv om Architects muligens er den tyngste hardcoren det skal gå an å oppdrive, og intensiteten deres og riffene deres er fett nok i seg selv, så ligger de ganske godt oppi mathcoren og snuser også.

Jeg tidligere fortalt om The Dillinger Escape Plan, et band jeg elsker skithøyt, som holder på med omtrent samme greia, men Architects er nok hakket mindre skrudd i låtkomposisjonene deres. Joda, rytmene er fåkka i god Meshuggah-ånd, og låtene har en hel del vendinger innad, men jazzelementene til The Dillinger Escape Plan er vanskelig å spore - men Architects har ihvertfall bittelitt elektronikk inni her, hvis jeg hører rett.

På en annen side, så lider de av samme sak som fantastiske Meshuggah - selv om de er helt innihelvetes dyktige, både på å skrive låter og spille teknisk, så låter det fryktelig monotont, tross i progresjonen. Dette er fordi alle låtene deres er fryktelig like hverandre. Men fåkk it, det låter faen så fett.

Av annen info: de er britiske, som sine metalcore-kolleger Bring Me The Horizon, som også er pur unge, men på en annen side fremstår de her langt mer sympatiske. For det første ser de ut som en gjeng med kjempekoselige karer (bare se på Cult of Luna t-skjorta til gitaristen), det virket også slik når Lydverket preiket med de på Hovefestivalen i fjor, mens store deler av Bring Me The Horizon (et band som er noen hakk dårligere enn Architects, in my eyes (og jeg har alltid rett)) ser ut som emorasshøl. I tillegg har frontmannen en tendens til å angripe, samt urinere på fansen. Ultimate douche.

Anyways, Hollow Crown - fåkk for en god skive.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Follow The Water


Av annet nytt:
Jeg sutret i går på Facebook-siden til bloggen (bli fan ved å trykke "like" til høyre, plix) over at mitt forsøk på å lage en ny logo til bloggen gikk til helvete, hovedsakelig fordi tross i at jeg går på medielinja, så klarer jeg ikke å lage noe kult av grafisk design. Så, hvis noen er hypp på å mekke en logo til meg, hovedsakelig en kvadratisk en, som jeg kunne brukt som profilbilde på Facebook-sida for bloggen, vær så snill, si ifra! På forhånd: dere er puser.

Jeg har også fjernet avstemningen for beste plate fra april. Tydeligvis likte dere Jack Dalton sin debutplate med det altfor lange navnet best. Fett. Hva jeg stemte på? Thomas Dybdahl sin.
Det betyr også at jeg har lastet opp en ny avstemning for beste plate fra mai måned. Joda, det kommer nye plater i morgen - den 31. mai, men det er første uka i juni, liss, så det synes jeg juni skal få. I tillegg var det alt for mange gode plater denne måneden, ihvertfall sammenlignet med april, så dere får lese godt gjennom og stemme klokt.

Neste gang blir det, ifølge min kalender, preik om et fett støypopband. Hadæbrå.

Blood Command

Hej mine bitchus. Som du/dere er kloke nok til å fatte, så strakk ikke tiden til i går, mye takket den bussturen jeg må ta hver dag som jeg hater, vet du.

Akkurat nu er jeg "stuffed" aka mett på den digge pastaretten jeg lagde alt for mye av til meg selv. For ja, hvis jeg får lov til å fåkke med janteloven vil jeg påstå at jeg er faen/saki(kristen-edition) så flink til å mekke mat. Tror jeg skal ha med skogsbärsmoothie etterpå kombinert med lytting av noe "nasty indieshit".

Er det noen som hater "nasty indieshit", så er det Blood Command. (fin overgang, eh?)De tre folkene i bandet, bosatt i Bergen, er noen sjuke surmulere og bruker store deler av alle intervjuene de tar del i på å prate skit om hvor jævlig all musikk er. Selv om det var fett med hardcorefolk med "ættitjud" den første ganga, så er det ikke så mye annet enn slitsomt nå.

Men - det er ikke viktig, for det å være douche/semi-douche har ikke så veldig mye med musikalske kvaliteter - for det er noe denne gjengen har.

Selv om man kan i store trekk si at Blood Command spiller "poppunk", så er det i seg sjøl ikke annet enn ondt, ettersom poppunk er en av de sjangrene med aller mest døvhet. Dårlige vokalister (gingeren i Paramore + alle mannlige vokalister i alle poppunkband som forøvrig høres helt like ut), døve melodier og en generell eim av pubertal dritt. Jeg klarer det ikke, som med power metal og jævlig 80s synthpop.

Så - mitt poeng. Greia med Blood Command er at de egentlig spiller hardkårmusik, men de har et sterkt snev av popmusik i seg takket være semi-allsangvennlig vokal og en høy grad av tilgjengelighet. Likevel må kred tildeles - dritheite Silje Tombre er en vokalist av uante kvaliteter, og synger alt perfektomondo tross i masse variasjon i stemmebruken. Så, selve musikken. Greia der er at de disker opp med noen nydelige riff, kombinert med noe komplekse låter med konstante vendinger. La oss kalle det semi-mathcore.

Anyways, Blood Command er rått, selv om jeg vet om en del folk med høy kredstatus i min bok som mener det er dritt. Kanskje jeg bare begynner å bli en poppunkfag. Hehe, skulle tatt seg ut.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (On And On Chameleon, Five Inches of a Car Accident, Party All the Way to the Hospital)

Sorry for den overdrevne randomnessen denne gangen, men jeg tror man blir i litt rart humør når man er drittmett på digg fôr etter en jævlig dag med bakfyll. Så det så.

Det er også mulig at en blogg kalt Hipster Runoff kan ha inspirert meg til å være semi-gjønete i dette innlegget. Hva er Hipster Runoff? Vel, jeg nevnte at det var en blogg, men det er noe så utrolig som en musikkrelatert blogg. Knepet er at fyren som skriver der er et sjukt indie-hue og har megapeiling på musikk, men bloggen har en helt sjukt ironisk distanse til konseptet "indie" og han skriver på skikkelig gjøglervis.
Så ja, dette er en blogg som får frem kjerringlatteren min helt ekstremt ofte. Fåkk for en hysterisk morsom nettside. Definitivt min type humor. Lenke? Her.

På søndag (forhåpentligvis) (ja, jeg tar meg alltid min sabbat) blir det monoton og amazing metalcore fra de britiske øyer.

Sleigh Bells

God dag, mine kjære lovemuffins. Sorry, men denne blir nok ganske så kort. Ble nettopp ferdig med lekser, og har et kort mellomrom til jeg skal henge med et knippe budz.

Som sagt, så skulle det bli hipsterdansepønk idag. Sleigh Bells er et band som er hipster i aller høyeste grad. Av hvilken grunn? Det låter megamoderne, svært særegent, Pitchfork ser ut til å digge det, og ikke minst - det er høyst utilgjengelig, og de aller fleste på denne kloden vil nok hate det.

Jeg var heller ikke megaimponert når jeg hørte dette for aller første gang. Cheerleader-aktig kvinnevokalskrik over noen trommermaskinrytmer rett fra helvete, noen sinnsyke synther og pønkgitar som låter som om den er overprodusert som rene fåkket. Likevel er det noe med støypopen til de to folkene i bandet (en kvinne som sjunger, tidligere fra et random jentepopband + en dude som mekker musikken og har tidligere spilt i et hardcoreband) som jeg faller for. Plata kom forresten i går, så jeg er fanden så kjapp på dealeren denne gangen.

Indiebloggmusikk til tusen, men jeg liker det. Jeg er stygt redd for at jeg vil se ut som en semi-tjukk hipster om ikke så alt for lang tid.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Riot Rythm, Run The Heart, Infinity Guitars)

Neste innlegg: vestlandsk pophardcore

Deftones

Nok en dag er kommet, og nok en dag er snart omme. Dermed er det på tide å få skvist ut noen nye tipsoz.

For å ha litt fyllstoff:
Tidligere idag har jeg endelig fått sett den siste episoden av LOST noen sinne. Joda, jeg vet at absolutt alle hater den serien, men konseptet med at seeren må jobbe litt selv treffer meg midt i hjerterota. Hvordan var da så episoden? Svar: Ikke helt hva jeg hadde forventet hva kvalitet angår. Det får bare være.

En ting som slo meg daudtrøtt på min sedvanlige søppelrute til Kristiansand idag var at det bandet jeg skal tipse om idag er et metallband. Fåkk liksom. Et metallband utenom metallsøndag - midt i uka. Jeg tror jeg skal kunne klare å sno meg unna, likevel, ser du.

Deftones er som mange band noe jeg ikke hadde hørt om før de brifet med en singel i vinter, men selvsagt er det ganske store saker, og semi-nu metal-veteraner (grøss, for ja, nu metal er en sjanger med mye jævlig ved seg).
Nuvel, Deftones er ikke spesielt nu metal, heldigvis, tja, la oss heller si alt.metall - den klassiske sjangergreia med tunge riff kombinert med ekstremt dystre og tilgjengelige kvasi-popmelodier, og akkurat derfor slipper jeg unna, fordi metallestetikken ved Deftones er ikke spesielt fremtredende, og en av de aller beste låtene fra den flunkende nye plata (Beauty School) er mye heller en alt.rock-låt, slik band på sent 90-tall og tidlig 2000-tall mestret.

I all hovedsak låter dette ved første lytt som noe jeg ville klassisfisert som guilty pleasure-musikk, men Deftones er (ihvertfall med den seneste plata), så forbasket bra at det ville vært en hån å kalt det en guilty pleasure - låtene sitter ved en gang, men likevel har de voksepotensiale ved seg. Pokker meg ikke dumt.

Av andre info: de er semi-gamlinger hele gjengen, men vokalisten Chino Moreno låter som en ungfole, samt at bassisten Chi Chong har ligget i koma etter en stygg bilulykke for et par år tilbake. Nok om det, nå er det lyttetid.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Rocket Skates


Annet nytt: jeg ber igjen alle "subscribe" til Kim von Klev: bloggens helt egne, offisielle Spotify-spilleliste ved å trykke her.
HUGS! Sorter etter nyligst lagt til (pil opp på Added), slik at du alltid får de siste låtene jeg har lagt til helt på topp og klare til konsumering.

Neste bloggrunde vil inneholde hipsterdansepønk. Før det kan du trykke på lik-knappen nedenfor, sånn at bloggfittesyndromet mitt kan få det daglige knarket det trenger.

Archie Bronson Outfit

Foto: Reviewfix

Hurra. Da var jeg jo faktisk tilbakat med min elskede blogg. Jeg håper dere satt pris på Crystal Castles, samt det alt for lange og altfor personlige innlegget fra gårsdagen.

Idag blir det et innlegg av det langt kortere slaget - og endelig tar jeg opp det bandet jeg skulle ha skrevet om for 12 dager siden.

Hva heter så dette bandet? Archie Bronson Outfit.
Jeg aner ikke hvem Archie Bronson er, så det så.
Dette bandet slapp for snart to måneder siden en ganske så kul plate ved navn Coconut, og selv om den har en del svake øyeblikk, så gir jeg meg selv den æren å fortelle hvilke låter som faktisk er ekstremt vel verdt å få med seg.

Å fortelle deg hvordan dette bandet låter er litt vanskelig, ettersom de har et ganske så særegent utrykk, men la meg prøve. Det er ekstremt repeterende semi-ish-bluesrock med skummel, psykotisk herrevokal, fåkka jungeltrommer og gitar og bass skrudd opp til helvete.
La oss bare si humørfylt, dog vettskremt støy-blues-rock. Likevel låter det virkelig ikke som det jeg beskrev, så det greieste er nok bare å høre litt på det selv.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Shark's Tooth, Magnetic Warrior, Hoola)

Musikkvideo: Shark's Tooth


Den siste tiden har vi hatt en slags valgfri oppgave på drittlinja jeg snart er ferdig med (Medier og kommunikasjon), der jeg, kun for å gjøre noe jeg synes er interessant, bestemte meg for å lage et slags førsteutkast til det som potensielt kunne blitt en slags "Kim von Klevs manual til de aller beste albumene noen sinne". Den inneholder moderne og gamle klassikere, samt noen av mine undergrunnsfavoritter hva plater angår.

Jeg vet ikke hvor interessant lesning det er, men det er et par tusen ord å kose seg med, i tillegg til at den ikke ser så forbannet gal ut. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å laste den opp på bloggen, rett og slett fordi jeg ikke så for meg at det kunne bli så megainteressant for dere, men tydeligvis viste det seg at min kjære klassekamerat, gingervenn, fotballhanskefetisjist og Kim von Klev: The Blog-entusiast Nikolai kunne være hypp i å lese på den.

Dermed kan du laste den ned som en PDF-fil fra lenken nedenfor.
Kims lille grå: Essensielle plater

Annet enn det legger du kanskje merke til en ny sak i bunnen av alle innleggene: "Like" eller noe i den duren. Akkurat hva det har å si for deg når du trykker der er litt usikkert, men jeg tror du forteller alle som creeper inne på Facebook-profilen din at du liker ihvertfall deler av bloggen min. I hovedsak er den nok likevel til for min egen del - hvis du setter pris på / "liker" et av blogginnleggene mine, trykk på den knappen da vel - så får jeg inntrykk av at folk faktisk leser bloggen min. Det hjelper sårt på motivasjonen. Du vet, bloggfittesyndromet.

Neste gang det er blogginnlegg (sannsynligvis i morgen, jeg har bare valgt å slutte å skrive "i morgen:" ettersom det ofte ikke stemmer at det er "i morgen") blir det fisefin alternativmetall/-hardrock. Gled deg, min knupp.

Meh, innlegget ble jo alt for langt likkavæl. Jeg lover at det blir kortere i morgen, eller?

Crystal Castles

Hei igjen.

Ja, det har vært fryktelig lenge siden sist. Snart to uker, faktisk. Så jeg håper dere likte Cult of Luna.
Siden sist har ikke ting endret seg så fryktelig mye, jeg har forstått mer og mer at Medier og Kommunikasjon ikke var linja for meg, av diverse grunner, jeg har funnet masse, masse, masse ny musikk, og jeg har hatt det tidvis middels kult, og tidvis ganske kult, pluss at jeg har spilt en del data. Egentlig er det sistnevnte som er en av grunnene til at det har blitt to uker siden sist, ettersom selv om jeg har masse fritid, så har jeg ikke tid til alt jeg liker å gjøre - og i blant blir jeg lei av ting jeg liker å gjøre. Akkurat det gjelder for bloggen, og egentlig, for kun en time siden, så var jeg litt lei av bloggen fortsatt, selv om jeg hadde tenkt å starte opp igjen i morgen, og var fullt klar over at jeg ville digge det igjen i morgen så fort jeg kom i gang igjen.

Mellom en time siden, og nå, så fikk jeg en kommentar på her på bloggen min, som er skyld i en plutselig motivasjon til å spre masse god musikk som jeg liker megagodt igjen, og også skyld i at dette innlegget, frem til nå, har vært veldig personlig og semi-filosofisk, noe jeg egentlig ikke pleier å være med denne bloggen.
Så ja, jeg får takke eigenarta for å ha blitt fast leser, inspirert meg på nytt, samt for å ha en veldig fin blogg mer i semi-misantropien/semi-lykken og semi-filosofiens land. For selv om jeg liker å se på meg selv på et noe kjølig menneske med merksnodig humor og god musikksmak, så blir jeg iblant litt følsom og semi-filosofisk selv, spesielt når jeg leser om folk jeg ikke kjenner eller hva heter som er egentlig ganske like meg. Så, igjen, eigenarta, hvem du nå enn er - tusen takk.

Vel, nok mas om mitt liv og mine irrelevante tanker - dette er en blogg om musikalske prosjekter som treffer meg (og forhåpentligvis deg) midt i hjerterota.

Det er nok ingen hemmelighet at jeg digger elektronisk musikk, for selv om jeg alltid kommer til å digge rock og metall, så er det noe ved god håndtering av trommemaskiner og synther som gir øregangene mine ufattelig glede.
De siste tre-fire ukene er det et musikalsk prosjekt fra Canada som jeg har falt pladask for av den grunnen. Med en kar på synther i et slags nesten-8bit-landskap og en kvinne som synger med svevende spøkelsesvokal, så lager Crystal Castles helt nydelig elektronisk musikk - iblant spiller de fantastisk vakker electronica, andre ganger kjører de på med elektronisk pønk - og ja, sistnevnte funker helt ypperlig.

Grunnen til at jeg har hørt på dem masse den siste måneden er at de har, for ikke veldig lenge siden, sluppet en ny plate med samme navn som dere selv og førsteplata deres: Crystal Castles. Denne gangen har jeg også faktisk hørt på førsteplata.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Av annet nytt siden sist (såvidt jeg klarer å huske):

Jeg har anmeldt to plater, den ene er av den nye plata til Jack Whites electrobluesrockprosjekt The Dead Weather, og den andre er av det helt ypperlige poppunkbandet Blood Command (en sjanger jeg frykter og hater, men Blood Command vet og kan sitt).

Musikknyheter: The Dead Weather - Sea of Cowards
Musikknyheter: Blood Command - Ghostclocks

I tillegg så mekket jeg på fredag kveld en spilleliste i nært slektskap til bloggen min, og selv om den egentlig var til min gode venninne og faste konsertfotograf Celina, så var den så bra at jeg valgte å gjøre den til bloggens egne spilleliste. Den er i Spotify av tilgjengelighetsårsaker, selv om noe sier meg at Spotify forsvinner snart for gratisbrukere. Foreløpig inneholder den kun en hel haug av låter fra i år (én per artist), og jeg kommer til å legge til kule låter med en gang jeg legger merke til dem. Jeg er redd den kommer til å ta knekken på bloggen min, ettersom folk får tak i artistene jeg digger før jeg får skrevet om dem, men det får bare være, for det er en jævlig fin spilleliste, om jeg får si det selv.

Spotify: Kim von Klevs offisielle tipsespilleliste (Kim + Åsåm)

Bandet jeg skrev at jeg skulle skrive om dagen etter innlegget om Cult of Luna kommer i morgen. Jeg håper i hvert fall det. Jeg tror jeg er fylt med inspirasjon igjen - bare se hvor jævla langt dette innlegget ble. Gled dere. Jeg sender dere alle et nuss - og selv om jeg egentlig ikke kjenner de aller fleste av dere, så er jeg glad i dere. For akkurat nå er jeg ganske lykkelig. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg tror det er sommeren sin skyld.

Cult of Luna

Metallsøndag på en tirsdag. Det får så være.

Grunnen til det er at nå som jeg endelig har mulighet, så må jeg bare få delt dette er med deg. Min svakhet for seigmetall er priceless.

Cult of Luna er et sånn fryktelig seigt metallband, og kjører på i den gode, svært atmosfæriske post-metallen, med sine massive monstre av intense partier, for så å roe seg ned i et hav av seighet og lyd. Band som tidligere har gitt ut plater i samme gate, som jeg har elsket helt sjukt høyt, samt fått delt på bloggen er Kollwitz og Isis. Cult of Luna er like fantastisk som de to.

Jeg klarte å snuble over dette bandet sent i forrige uke, og har vært helt sinnsykt betatt av deres siste plate sålangt Eternal Kingdom, siden.¨

Hvem er nu disse karene? Vel, de kommer fra helt nord i Sverige, fra samme by som flinkisene Refused og Meshuggah. Faen til fin by, men hugser ikkje hvilken. Sikkert Umeå. Uansett, på grunn av Cult of Luna har en helt sjuk mektig sludgemetall, med noen jævlig mektige, saktebevegende lydtepper, så er de nærmest et slags kollektiv å regne, med hele åtte medlemmer. To trommiser, tre gitarister, en vokalist, en bassist og selvsagt en kar på elektronikk. Akkurat slik det skal være. Post-metal skal være helt sjukt mektig. Jeg ELSKER Cult of Luna. Din tur. Alt er faen meg perfekt med Eternal Kingdom. Å bare høre på de 20 anbefalingsminuttene er tilnærmet blasfemi. Hør den fra start til slutt, du.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Grunnen til at jeg ikke fikk publisert noe anmeldelse i går og forgårs går ut på at jeg var på en av de beste konsertene jeg har vært på, med et av Norges desidert beste band: Jaga Jazzist.

I går måtte jeg bruke tiden jeg hadde til rådighet til å snekre sammen en anmeldelse av konserten.

Den kan du lese her.

I morgen: støydansebluesrockting. Vet ikke hva det er. Kult er det.

The Depreciation Guild

Foto: The Yellow Stereo

Laurdag. Jupp, jeg kjører en laurdags-edition ettersom jeg ikke fikk tid i går.

Vel, som jeg lovte, så skal jeg idag gi meg selv æren av å introdusere dere til et megafisefint band ved navn The Depreciation Guild. Jeg er skråsikker på at en del folk vil hate dette sterkt, ettersom det prittimøtsj definerer lyden av indie. Vel, ikke den britiske, sjelløse post-punken, mer den amerikanske stereotypen for hva som definerer indie.

Hvis ikke du er helt med på hva jeg preiker om, så snakker vi om megaavslappet pop gjemt inne i en komfortabel vegg med semi-støy. Med andre ord, dette bandet er fuzzgitarer, 80-tallstrommer, utydelig Jonas Bjerre-ish (søtnoset fra Mew) og synthlyder det lukter Nintendo av - men fin pop er det.

Jeg vet ikke fryktelig mye om bandet, men når jeg har lyttet på det har jeg fått lest meg opp på infoen Wimp har å skimte med. Dette er et slags sideprosjekt til trommisen i det fisefine bandet The Pains of Being Pure at Heart, der han tar av seg frontmannjobben (regner med han synger å spiller gitar), og så har han har fått med seg to tvillingbrødre til å (jeg antar) spille synth og trommer.

Forresten, de gav nettopp ut sin plate nummer to. Du kan stemme på den til høyre hvis du synes den er det beste shittet fra april måned.

Lytt i Wimp.

Lytt Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Dream About Me, My Chariot)

Tid for Hvis-noen-skulle-være-interessert spalten min, der jeg pimper annet musikkrelatert stuff jeg gjør:
Jeg fikk ferdigstilt et fint intervju med Moddi i går for Musikknyheter, det kan du lese her.

I morgen: det beste bandet jeg har snublet over den siste tiden. Gled deg som et helvete.

Grande

Törsdag. Ja, fytti, nå var det alt for lenge siden sist. Dermed, la meg få unnskylde meg selv med de neste setningene:

Grytidlig i denne uka (søndag og mandag), så strakk rett og slett ikke min tid til, ettersom jeg åt helt sjuke mengder is og var på Serena Maneesh-gig (anbefales, jaggu!) på søndagen, og lexxr på mandagen. På tirsdag og onsdag var jeg dessverre slått ut av feber. Så, sorry, min kjære søtepuser.

Metallpunken jeg lovte får også ta å vente på seg, ettersom jeg har fått et nytt favorittband idag innen selvdefinerte sjangre som atmosfærisk sludge/post-metal. Dere kan pokker meg glede dere til søndag, altså. Fytti.

Men! Det viktige er vel å bare få kommet igang med anbefalingene igjen.
Den siste tiden av dette døgnet skal gå helt fortjent til en EKSTREMT kjekk kar fra mitt kjære Kristiansand: Kjetil Grande. Eller som han kaller seg som soloartist - Grande.

Igjen har jeg vært en mådderfåkkings dåre, og jeg har dermed bare fått hørt bittelitt på debutalbumet hans som har vært ute i ca. tre år - men jeg vet litt om det, og godt er det. Det fikk en Spellemannpris (ja, det heter Spellemannpris, og ikke Spellemannspris) i klassen blues (hvis jeg ikke hugser helt feil), men likevel så fikk den plata litt variert mottakelse. Ikke noe sjokk, ettersom Spellemannpris-juryen er like uberegnelig som en løpks massemorder.

Men, som sagt, så har jeg hørt litt - og den er ganske tam i forhold til hans nye plate, som jeg har hørt langt mer på, så la oss fokusere på den.

Denne gang har han gått vekk fra å spille gammal sort rock, og gått over til å spille gammal hvit pop. Ikke gamlismusikk gammal, men 1930-talls-Frank-Sinatra-gammal.

Med andre ord: la meg presentere for dere ekstremt storslått, semi-mørk, storband-inspirert klassisk pop!

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: You Are The Night, Leave And Live On, Overture)

I morgen: noen kaller det indiejævelskap, jeg kaller det fin drømmepop.