Every Time I Die

God dag. Jeg har en del problemer med nettleserne på PCen min for øyeblikket, og sliter med å komme inn på forskjellige sider etter hvilken nettleser jeg bruker. For øyeblikket får jeg ikke logget på Blogspot i Google Chrome, og derfor ble det ikke noe innlegg på fredag. Baklager det. Idag har jeg gått imot alle mine prinsipper, og skriver dette fra Internet Explorer. Fysj.

Vel, som alle burde ha fått med seg, så er det idag søndag. Hva betyr det i Kim von Klev-språk? Metallsøndag!

Selv føles dette som en lørdag, og da er ikke den surmulende søndagsstemningen på plass som trengs for å ha en virkelig treffende metallsøndag. Da passer det idag bra med lørdagsmetall / nesten-metall.

Vi tar idag turen til USAs østkyst for å lytte på et nydelig, relativt hardt hardcorepønkorkester ved navn Every Time I Die. Ikke ulikt to andre fisefine hardcoreband fra USA, The Bronx og Converge, og lander en plass i mellom de to i hardhet. Liker du en av dem vil du nok like dette også.

Jeg setter spesielt pris på vokalen i dette bandet, som høres ut som en veldig sint voksen mann med gråten i halsen, og det er litt lettere å tyde hva som synges enn en del andre hardkårband. Sing-a-long-faktoren kaller jeg det. Ikke dumt. Annet enn det er det høy kvalitet på gitarriffene, i tillegg til høy frekvens av partier hvor det er passende og denge hodet frem og tilbake. Gledelig nok er de et av bandene som skal til Hovefestivalen i sommer. Jeg gleder meg.

Lytt.

Etter som jeg har funnet ut at jeg skal SLUTTE å bruke anmeldelser fra Musikknyheter.no som daglig bloggstoff, så skal jeg heller fra nå av linke til stoff jeg har skrevet derfra i bunnen av innlegget som følger publiseringen på Musikknyheter.

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg skulle jeg på konsert med Pony The Pirate i Kristiansand. Nærmere sagt Charlies Bar. Jeg har blitt bedt om å ta bilder av konsertene jeg anmelder for Musikknyheter, og fordi jeg selv er helt evneveik når det gjelder å håndtere et kamera, så har jeg bedt min gode venn Celina bli med meg for å ta bilder, ettersom hun er en sjuk dyktig hobbyfotograf. Sjekk ut hennes blogg http:nolina.blogg.no, som er full av masse andre nydelige fåtås. Her følger i hvert fall konsertanmeldelsen:

Pony The Pirate på Charlies Bar

Vi sees (sannsynligvis) i morgen.

Love:Fi

Hei. Hvis du lurer på hvorfor det ikke var noe innlegg i går. Vel, det kan forklares slik: jeg var på en fisefin konsert med Grand Island (hvis du ser bort ifra de to slitsomme, høylytte, og lite edru karene med null selvrespekt). Det er nydelig å se voksne menn smått headbange til sin egen solskinnsindie, i tillegg til en karismatisk vokalist som takker Kristiansand for å være byen der han mistet møydommen sin. Verdt en titt hvis du får sjansen. Før det kan du lese mer om bandet her, hvis du uheldigvis ikke kjenner til dem ennå.

Til forskjell fra i går har jeg ikke lekser idag, selv om jeg skal på Pony The Pirate-konsert i kveld. Før jeg reiser av gårde til Kristiansand tar jeg meg den frihet å dele et fantastisk band, som delvis holder til i nevnte by, som jeg  hadde gleden av å oppdage forrige uke, når jeg jobbet meg gjennom en sending med Urørt.¨

Love:Fi låter som et band med tung inspirasjon fra to av mine favorittband, Radiohead og Mew, i tillegg til en dæsj post-rock. I motsetning til disse bandene, som har menn i front, tross i sine ekstremt lyse stemmer, så er Love:Fi ledet av Hanne Kolstøs ekstremt kraftfulle og nydelige stemme. En kvinne bosatt i Kristiansand, som har snublet dypt inn i mitt hjerte den siste tiden med tre forskjellige band hun synger i. De to andre holder jeg hemmelig inntil videre. Jeg liker nemlig hemmelighold.

Love:Fi kom med sitt debutalbum en gang i fjor, og som vanlig er jeg altfor treg til å oppdage band og artister. Likevel kan de se ut som om flokene mine fra de siste 17 årene av mitt liv endelig begynner å løsne.

En fantastisk skive, og som alltid har jeg samlet de fire beste sporene på en grei spilleliste. Dette lover jeg deg at du vil elske.

Lytt.

I morgen er det fredag. Det betyr forfatting av anmeldelse av Pony The Pirate sin konsert i kveld, men i motsetning til hva jeg har gjort tidligere - så skal bloggen få egen tid satt av. Dermed kjører jeg nok en Friday Rewind i morgen. Antar at man burde glede seg.

Efterklang

Dansk musikk! What?! Tydeligvis har Danmark klart å fostre andre bra band enn Mew. Jeg er litt overrasket selv. Jeg kunne jo skryte på meg at avslutningen på gårsdagens post (hvis du ikke fikk med meg mine helt fantastiske ord, la meg resitere meg selv: "tillykke; som en bolledanske ville sagt") var et hint til dagens anbefaling. Rene tilfeldigheter.

Dette er et band jeg har kjent til en stund, noe som i min definisjon betyr: kunne memorere navnet når man tilfeldigvis ser det / hører det ved flere anledninger. I går kom de med sitt, som jeg kan huske av min lille research-runde tidligere idag, tredje album. Jeg har hørt gjennom det 1,25 ganger idag, og hurra! Det er bra musikk, bra plate, og bra band. Hva man kan oppdage ved å bare ta en titt på ting man "kjenner til" når det blir aktuelt. På grunn av Efterklang kan jeg krysse av på et av mine punkter for en godt utført dag; "Oppdag et nytt / "nytt" band." Et annet punkt er, såfremt det er mandag, tirsdag, onsdag eller torsdag, "hør på dagens sending av Radioresepsjonen". Det skal jeg få gjort etterpå.

La oss hoppe inn i musikken. Dette er er nydelig, storslått indiepop med ekstremt fisefin og fyldig lyd. Med et relativt stort antall medlemmer (såvidt jeg har oppfattet: 6-7, flere enn på bildet altså, deriblant en kvinne), masse instrumenter, deriblant litt elektronikk, men først og fremst masse flerstemte koringer, gitarer, masse piano, nydelig tromming,og ikke minst strykere og blåsere! Topp kvalitet er det på låtoppbygningene også. Lag på lag med instrumenter og økning i intensitet. Akkurat slik jeg liker min musikk. (Post-rock i mitt hjerte)

Likte du Local Natives, eller noe et bittelite hakk lengre unna, Fleet Foxes, så kommer du til å elske denne skiva av Efterklang. Har ikke tatt en sjekk i det hele tatt hvordan de låt tidligere. Albumet heter Magic Chairs, så vet du det.

Lytt.

På gjensyn.

DU

God mandagskveld. Grunnen til at det har vært tamt i disse kanter den siste uka har med at trengte en liten pause, eller jeg kan si det på den fine måten: jeg har vært på seminar. Nå er det ihvertfall et slags semi-comeback. Celebrate!

Nå føler jeg at inspirasjonen er tilbake, og vi begynner med en fisefin norsk sak.

Overraskende nok er det norsk, for dette låter skremmende mye som svensk musikk. Småsnodig, sløy electronica med en engelskvokal som låter ekstremt svensk, både på aksent og stemme. Ikke at det på noen måte er en dårlig sak, for selv om jeg har fått en del tyn for å ha satt en tung elsk på svensk arbeiderklassindie, eller, svensk musikk generelt, så sier jeg i subjektivitetens gode navn: Hold opp! Tyst!

I all hovedsak er de forrige setningene ganske irrelevante, ettersom dette faktisk er en trio fra Norge.
Som sagt, småsnodig og saktebevegende electropop med masse trommer, gitarer og tonnevis med "svensk" vokal.
De har tidligere gitt ut et album under navnet "Det är jäg som är döden". Sannsynligvis mye av grunnen til at jeg innbilte meg at dette var en svensk gjeng, men kanskje også at en i bandet ser ut som en svensk stereotyp. Jeg har ikke hørt på debutalbumet under et annet navn, men de kom nettopp med en ny skive, tidlig i februar, som visstnok skal være bedre. Den heter Risk and Investment, og er riktig så fin.

Artsy-fartsy og forbannet mørk electropop, der altså. Absolutt verdt at du setter av en fjerdedels time. Nuh.

Lytt.

Vil også benytte anledningen til å drive med litt reklame for mitt kjære TrashPop, som har booket DU til å spille i Kristiansand neste torsdag. Den 4. mars altså. Mer info her. Vi sees der.

Følger du ikke med på Facebook-siden for bloggen kan du trøkke på denne linken hær.
Der poster jeg diverse sjit om musikkrelatert sjit som faller meg inn. Men først og fremst fordi jeg postet linker til mine anmeldelser av Casiokids og Ingrid Olava sine ukegamle album der. De gjorde jeg for Musikknyheter.

Og angående det. Jeg er litt ubesluttsom om jeg skal bruke dem som en "dagspost" på bloggen, eller ikke. Forvent dermed litt ujevnheter på bloggen fremover i den anledning. Sannsynligvis betyr det mer blog-only-stoff, eller kanskje ikke. Stoff blir det ihvertfall.

Uansett, her følger linker til anmeldelsene jeg skrev for Musikknyheter.no forrige uke.
Casiokids - Topp Stemning På Lokal Bar
Ingrid Olava - The Guest

Som en bolledanske ville sagt; tillykke.

Massive Attack

Heisann. Har hatt problemer med å logge på Blogspot de siste dagene, derfor har det vært stille i disse kroker. Er fortsatt litt problemer ved tjenesten, så håper at dette funker likevel.

Nu er det tid for et band som har laget en av de finere skivene fra nittallet, Mezzanine.
Som en av fanebærerne for den hippe britiske sjangeren trip hop, som er seige, treige og skitmørke hiphop-beats-aktige saker. Og ofte har disse to karene også blandet inn en del rock i tillegg i musikken. Ikke dumt, og det låter som musikk for et grått, futuristisk samfunn. Jeg tror, etter hvordan det låter, og hva sjangernavnet er, at  narkotripper av et eller annet slag øker kvaliteten i musikken ytterligere.

De fleste burde også ha hørt den helt nydelige låten deres fra Mezzanine ved navn Teardrop, hvor de har med en nydelig sangerinne. Et av poengene til Massive Attack har vært å ha med en hel feit bunke med gjestevokalister, som ofte gjør vokalarbeid flere mil unna hva de vanligvis driver på med. Heller ikke dumt.

Fordi jeg prøver å være et aktuelt monster, så kan jeg informere at denne duoen slapp en ny skive forrige uke, ved navn Heligoland. Jeg har hørt en singel derfra som var en helt grei sak, ved navn Splitting the Atom, og selv om den er med på spillelista er den hakket bedre sammen med videoen. Anmelderne har jevnt over mislikt skiva ganske kraftig, så har ikke tatt bryet meg bryet ennå med å høre gjennom hele. Du kan finne ut av det selv. Derimot viktig å merke seg at Mezzanine er tilnærmet et mesterverk.

Lytt.

Toodles.

Musikknyheter: The Album Leaf - A Chorus of Storytellers

Den tredje anmeldelsen er nå publisert på Musikknyheter.no

Ti år har gått siden Jimmy LaValle gav ut sitt første album som The Album Leaf. Deres femte fortsetter i gamle baner, tross i at de tar en lystigere vei.

Med sin lavmælte post-rock, som helt grovt sett består av trommemaskiner og piano, har igjennom sin levetid toppet seg selv med sitt tredje album, In A Safe Place, som ble produsert av selveste Jón Þor Birgisson, i tillegg til at hele Sigúr Ros deltok på instrumenteringen.

A Chorus of Storytellers har derimot Jimmy LaValle fått seg et fullverdig band til å spille på plata. Dette skaper et mer organisk og fyldigere lydbilde enn tidligere, og A Chorus of Storytellers har blitt til et langt lysere album enn tidligere, som også inneholder færre instrumentallåter. Derimot må jeg likevel innrømme at jeg savner litt av desperasjonen på for eksempel In A Safe Place. The Album Leaf funker hakket bedre når de ikke er så positive.

I all hovedsak er A Chorus of Storytellers er fryktelig godt album, som i tillegg til sin typiske, elektroniske post-rock altså har fått skvist en hel haug gitar og ikke minst strykere inn i lydbildet. Det er nok selve strykerne som gjør at A Chorus of Storytellers har blitt et både mer organisk og humørfylt album enn tidligere utgivelser.

The Album Leaf er vant til å lage instrumentale spor, og det er også disse som fungerer best på A Chorus of Storytellers, der høydepunktene er blant annet det dystre åpningssporet Perro, Blank Pages, og platas to beste spor, Stand Still og Summer Fog.

Med andre ord er A Chorus of Storytellers store svakhet vokalen. De låtene som ikke funker best blir stort sett trukket ned av en relativt uengasjert korsang fra bandmedlemmene, som er stort sett måten vokalen blir fremført på de få låtene det er vokal. Det fremstår uryddig, og trekker helheten noe ned. Dette gjelder blant annet låter som There Is A Wind, og Falling From The Sun.

I tillegg savner jeg litt kompleksitet i låtene, der spesielt de med sang fremstår mest tilgjengelige, noe som sannsynligvis er et forsøk på å opparbeide seg radiosingler. Derimot er det ingen spesielt dårlige spor på skiva.

Alt i alt fungerer A Chorus of Storytellers best når Jimmy LaValle og hans venner holder kjeft, og da fungerer et fryktelig godt i tillegg. At The Album Leaf låter mer organisk og er lystigere enn tidligere gjør i store trekk heller ikke prosjektet noe vondt, og A Chorus of Storytellers er elleve gode spor, i noe varierende kvalitet.

For å se karakteren til albumet, trykk her.

Musikknyheter: Uncle Deadly - Monkey Do

Jeg skrev tre anmeldelser på fredag. Nå har jeg publisert numero duo på Musikknyheter.no

Geir Zahl er mest kjent som et av de aller viktigste medlemmene i Kaizers Orchestra. Denne gang er han tilbake med et engelskspråklig soloprosjekt som det stiger en sterk eim av Amerika opp av.

Kanskje ikke så ulikt hans forrige soloskive, under navnet Zahl, som på ingen måte ble en kritikerfavoritt, og det blir nok heller ikke soloskive nummer to, denne gang under artistnavnet Uncle Deadly.

Dette tross i at han har fått med seg et stjernelag av rogalendinger. For både Christer Knutsen, Janove Ottesen, Thomas Dybahl, og ikke minst Morten Abel har hjulpet til på Monkey Do. Sistnevnte har også holdt sitt studio i Stavanger, Elektrolüd, til låns for innspillingen av dette albumet. Selv om Geir Zahl har fått med seg disse til å hjelpe til med låtskrivingen, produksjonen og til å spille instrumentene, skinner det ikke særlig tydelig gjennom hvem som har gjort hva. Unntaket her er Kaizer-frontmann Janoves produksjonsarbeid på Sneakin’ Up, som er singelen fra albumet.

Tross i at Sneakin’ Up er en av de beste låtene på albumet, så skremte den meg litt da jeg fikk hørte den på radioen en drøy uke før plateslipp. Dette fordi den låter som en poppete Kaizers Orchestra-låt med engelskvokal. Ikke et vondt ord om Kaizers Orchestra, men dette fremstod som et tegn på lite kreativitet når Zahls soloprosjekt låt akkurat som dagjobben hans. Til tross for at Monkey Do er et relativt sjangersprikende album, så er heldigvis Sneakin’ Up på ingen måte representativ for resten av albumet, og den hadde sannsynligvis også gjort seg bedre med norsk tekst på neste Kaizersalbum.

Derimot gjør det lite at Zahl synger på engelsk. Ikke bare synger han relativt bra, men engelskuttalen er også jommen heller ikke verst.

Misforstå meg rett, Monkey Do er på ingen måte et dårlig album. Det er det man gjerne velger å kalle ”en helt grei skive”, og det hele låter som en samling av typisk amerikansk pop og rock. Førstesporet Be Careful What You Wish For, som også er en av platas beste, er et fint stykke countrypop med strykere. Denne følges opp med et greit collegerock-spor ved navn The Subpoena Girl. Omtrent slik spriker Monkey Do. Her går det i store trekk fra litt refrengvennlige rockelåter, til litt trivelig folk- og country-rock. Plata funker derimot best når den holder seg lavmælt, og ikke for rockete. Et godt eksempel på dette er den riktig så flotte avslutningen Uncle Deadly’s Lament, og også Songs About God, samt åpningslåten.

Det er med andre ord ikke noe særlig stygt å si om plata, dog heller ikke særlig med de fineste ord. Derimot funker den ganske så bra nå som en begynner å bli riktig så lei vinteren, dette fordi det lukter fin og koselig sommer av Uncle Deadly, tross i en liten ettersmak av depresjon. Dette er nok et album som glemmes fort, og ikke at det gjør så mye, så er den likevel en absolutt godkjent måte å bli minnet på at det faktisk finnes varmegrader også.

For å se hvilken karakter jeg gav albumet, trykk her.

For å høre albumet i Spotify, trykk her.

Hva synes du om Monkey Do? Hva synes du om anmeldelsen?

Musikknyheter: Moddi - Floriography

Jeg har gleden å meddele at jeg som en del av et fag på Medier og Kommunikasjon kalt Prosjekt til fordypning, som går ut på at man skal kunne gjøre selvbestemt praksis, som er et stort antall fredager gjennom året, fått muligheten til å utføre praksis for Musikknyheter.no. Dette betyr i all hovedsak at jeg har fått seks arbeidstimer i uka satt av til å jobbe for denne nettsida, og betyr selvsagt at det blir en hel del stoff fra min side der gjennom våren.


På grunn av sen levering fra Posten sin side begynner dette idag, og jeg har allerede fått skrevet en anmeldelse. Den følger nedenfor:

Denne uka kom endelig et av albumene jeg har hatt størst forventninger til i så langt i år, Floriography. Jeg har siden jeg hørte sistesporet på plata, Krokstav-Emne, i fjor vår, ventet på Pål Moddi Knutsens debutalbum. I mellomtiden har jeg hatt stor hygge med hans selvutgitte seksspors-bootleg.

Moddi fortalte selv på Lydverket tidligere denne uka at Floriography er en historie som begynner i fjæra fra hjemplassen hans, Senja, og slutter på Island.

Den lille, sarte nordlendingen har absolutt laget en fin historie. Vi begynner påRubbles med sjøbrus fra fjæra i Senja. For her startet alt. Moddi begynte for fem år siden å skrive låtene på dette albumet på hans mors gamle trekkspill og ødelagte kassegitar. Han sier også at låtene hans har egentlig ikke endret seg stort siden den gang, selv om det har blitt flere medlemmer siden sist, på blant annet perkusjon, piano, fiolin og cello. Som sagt går ikke mitt forhold til Moddis musikk så veldig langt tilbake, men når jeg hører på bootlegen fra Parkteateret låter det ikke stort annerledes nå, snart et år senere.

Dette selv om historien som Floriography er ble avsluttet blant høstregn i Greenhouse Studios på Island, med hjelp fra stjerneprodusent Valgeir Sigurðsson, som blant annet har stått bak spakene under innspillingen av album for Ane Brun og Björk.

Moddis engelskvokal er ikke blant de beste, som Björk. Han synger heller ikke kjempefint. På dette albumet er dette stort pluss. Floriography er et album full av tristesse, som blander folk og indie, samt henter inspirasjon fra nordnorske sjømannsviser. Moddis vokal skaper ikke annet enn en nordnorsk sjarm, som gjør hele dette verket godt. Det samme gjelder at albumet langt ifra er blitt produsert i hjel. Dette skaper den rustne og sarte sjarmen hvor man virkelig kommer tett innpå Pål Moddi Knutsen.

Låtene i seg selv er ikke spesielt ulike fra hverandre, og dette er langt ifra et eklektisk album. Låtene begynner stort sett i det rolige, og Moddi gjør som hans indie-kompanjonger fra Bodø, Kråkesølv, og henter litt inspirasjon fra post-rock, i form av intense og følelsesladde klimaks.

Det er også ofte de låtene som har de største klimaksene som kommer best ut fra dette albumet, som førstesporet Rubbles, det kanskje beste sporet på plata, Magpie Eggs, som er en virkelig rørende affere. Det samme gjelder også Smoke, som er platas absolutt største overraskelse, i hvert fall for min del, fordi denne er en del av minoriteten av låter på plata jeg ikke hadde hørt tidligere.

Det er også to andre låter på det ni spor lange albumet jeg heller ikke hadde hørt tidligere, Stuck In The Waltz, og Poetry. Som begge, tross i gjentatte lytt, er sporene som trekker plata ned. Spesielt sistnevnte blir dessverre en altfor kjedelig sak. Dette er en låt som har omtrent lik lengde som et stort antall av låtene på albumet, og varer dermed i underkant av syv minutter. I motsetning til de andre sporene skjer det nærmest ingenting her.

Derimot er Floriography likevel en god kandidat til å bli en av 2010s aller mest rørende og vakre skiver, på linje med The Antlers Hospice fra fjoråret. Historien denne debuten forteller slutter ikke Island, for den vil nemlig fortsette i lang tid på min mp3-spiller. Sannsynligvis din óg.

For å se hvilken karakter jeg gav albumet, trykk her.

For å høre albumet i Spotify, trykk her.

Hva synes du om Floriography? Hva synes du om anmeldelsen?

Lama

I kveld er det tid for mer post-rock! Jeg er nemlig inne i en tung post-rock-fascinasjonsperiode nå. Det har du sikkert skjønt allerede, ettersom jeg har preiket om The Low Frequency In Stereo og The Album Leaf de siste to ukene.

For ja, Lama er fisefin, norsk post-rock av høy kvalitet. Det begynte egentlig som et soloprosjekt til Nils Martin Larsen, som er en ungfole og tidligere medlem i Jaga Jazzist. Jeg har hørt minimalt på førstealbumet til Lama, Guidebook To Lamaland, fra kjempetidlig i fjor, men det låter ganske så mye som electronicajazzen til Jaga Jazzist.
Derimot har jeg hørt kjempemye på Look What You Made Us Do, som kom ut 9 måneder etterpå. Denne gang med nytt sound, i form av ganske dyster og storslått post-rock, samt at Lama ikke lenger var et soloprosjekt, men et ordentlig band. Det er likevel ikke sånn kjempeulik jazzrocken på What We Must til Jaga Jazzist. Ekstremt fine saker, uansett.

Lama er et sånn band som ikke liker å låte likt, så lydbildet holder på å endres en andre gang, mot det han selv kaller mer rett-på-sak og vokalbaserte saker, dog storslått. Første smakebit av det kommer i april, i form av en slags EP / stor singelsak. Er spent uansett.

Men alt i alt, Look What You Made Us Do er kjempesaker. På tide å bli dyster og bipolar.

Lytt.

Hva synes du om Lama?

AgaiaGanzâ

Dette blir en kort en, både fordi jeg skal straks legge meg, og dermed blir dette innlegget nok også fryktelig dårlig, men også fordi jeg har virkelig ikke mye å skvise ut av dette er. Har absolutt ingenting med mangel på musikalsk kvalitet å gjøre

AgaiaGanzâ er faktisk et band fra Kristiansand! Skulle trudd. I all hovedsak er dette soloprosjektet til en kar ved navn Atle Dørum, som visstnok skal ha spilt i ganske betydningsfulle metalband for ca. 10 år tilbake fra min naboby og oppholdssted numero duo - Kristiansand. Desverre må jeg baklage på hans, og sikkert flere gamle fans vegne, for jeg kjenner virkelig ikke til de tidligere sakene hans.

Det som derimot er viktig her er at mannen har laget et blodferskt soloalbum, ved hjelp av noen venner, som ikke er metall i det hele tatt, men derimot en smått eklektisk sak. Det hele låter i store trekk som om forskjellige typer band skulle gjort en koselig, dog mystisk, psykedelisk og skremmende folkpopvri på soundet sitt, toppet med Dørums særegne og engasjerte vokal. Albumcoveret over burde beskrive lydbildet. Grei løsning.

Førstesporet låter litt som Pink Floyd, og sporet som følger låter litt som Radiohead. Alt i alt er dette et album med et par låter av relativt høy kvalitet, og gledelig nok er skiva på Spotify. Absolutt verdt et...

Lytt.

Må forøvrig baklage det grusomt dårlig skalerte albumcoveret på toppen, jeg gjorde en kjapp jobb. Velger man å ikke ha brukbare bandfoto, så får man takke seg selv!

Hva synes du om AgaiaGanzâ?

Yeasayer

Jeg elsker mandager. Denne våren er stappfull av nye utgivelser hver mandag, og har, takket være platebransjen, blitt en av de kulere dagene i uka.

Idag kom endelig oppfølgeren til den fabelaktige skiva All Hour Cymbals, fra 2008, av Brooklyn-bandet (HIPSTERALERT) Yeasayer. Og joda, det er vel lite som skal holdes hemmelig. De er som sagt fra Brooklyn, og låter som de er det og, noe som skremmer vettet av enhver indiehater.

Men, kvalitet kommer før alt annet piss om hvor høyt du hater alt som er indie. Den nye skiva som kom idag, Odd Blood, låter ganske lite som lyden av Brooklyn sammenlignet med førstealbumet, All Hour Cymbals, som består av låtmateriale med inspirasjon fra afrika, slik som Vampire Weekend, men er til sammenligning hakket mer svevende og komplekse saker.

Odd Blood derimot henter inspirasjon fra en litt annen vinkel. Her finner vi tung inspirasjon fra new wave og annen synthpop fra åttitallet, og iblant er det tilsnitt av inspirasjon fra moderne R&B. Burde skape grøss, men det er absolutt ikke nødvendig. Odd Blood er en forbanna god skive, og tross i simple popmelodier, så ligger det et bakteppe av masse forskjellig instrumentbruk og finfine låtkonstruksjoner.
Nydelig er det.

Så, i all hovedsak, Yeasayer (uttales forøvrig Yaysayer) er et sånn band som tydeligvis endrer sound for vært album. Kanskje hater du det ene, men elsker det andre. Er du ikke en dust burde du elske begge deler.

Lytt.

Hva synes du om Yeasayer?

Meshuggah

Nok en metallsøndag. O glede!

Denne gang er det tid for et av Sveriges aller beste metallband, og et av de mest brutale bandene i verden.

Meshuggah består av fire fyrer med typisk metal-look, og en fyr som kunne vært en rapper. Derimot er han sannsynligvis langt flinkere til å skrike.

Med groovy og steinharde riff av en annen dimensjon, en dimensjon der det utelukkende finnes jævelskap, og konstante stopp-og-start-rytmer er dette et band som både kan skrive knallgode låter, og samtidig som de kan brife med en ekstrem teknisk presisjon. Dette uten å bli en smule døllt. Bland det hele inn i en progressiv saus hvor det finnes rolige partier i tillegg, i tillegg til ambiente gitarsoloer som ligger i bakgrunnen, så har du Meshuggah på sitt aller beste, et stadium de oppholder seg på konstant.

De har holdt på en stund, forrige studioalbum var i 2008 i form av den helt fantastiske analblødningsfremkalleren obZen. Gledelig nok kom de ut med kombinert livealbum og konsertfilm på fredag ved navn ALive. Jeg kroner meg selv en aktualitetens mann.

I tillegg har de laget en av tidenes jævligste og groteske låter i form av Bleed - positivt ment.
Meshuggah låter i all hovedsak som soundtracket til en forjævlig verden der det kun finnes maskiner. Vi sees på den andre siden.

Lytt.

Hva synes du om Meshuggah?

Lars Vaular

Hei, og sorry. To (nesten tre) dager uten innlegg er en flause av kaliber, men jeg har rett og slett ikke fått tilstrekkelig med tid. Til trøst kjører jeg en forsinket Friday Rewind i morgen, samt den typiske Metallsøndag. Men nå - typisk laurdagsmusikk.

Del tre av fjorårets Bergensbølge-Urørt-trio er Lars Vaular, som er god kompis med begge de to andre delene av Loddefjord-trioen, potheadsene i Fjorden Baby!, og den følsomme alkisen John Olav Nilsen og hans gjeng.

Med fjorårets flotteste stykke norske hip-hopalbum (såfremt jeg kan huske i farta, bedre enn Paperboys, Jaa9 & OnklP, og ikke minst, grøss, Erik & Kriss, har jeg gått glipp av noe - arrestér!), så har herr Vaular blitt en pus i mitt hjerte. Dette kanskje spesielt etter det nylige slippet av hans electrobanger Rett Opp og Ned, som er noe så ekstremt sjeldent som en skitgod russelåt.

Før det deles låter, så er det tid for Vaular-trivia! Ikke bare er han sammen med Losen, eller som flere kjenner ham, Bjørn Eidsvågen, blitt musikknorges ultimate Twitter-duo, så er Lars også fetteren til Norges eldste unge musiker, Sondre Lerche.

Ikke noe mesterstykke av et innlegg, sånn går det nemlig når man skal skrive rundt midnatt på en laurdag. Det viktige er uansett at Lars Vaular er uten tvil Norges nye hiphophåp. Og - Samme Nummer Som i '99 er en låt av toppkvalitet.

Lytt.


Rett Opp og Ned, fra en blodfersk singel med samme navn, og videoen er klippet og redigert av flinkegutten selv.

Le Corbeau

Fredagsremake nummer to er iverksatt, dessverre to dager for sent. Pytt pytt.

Det norske bandet Le Corbeau gav ut en ganske kort, dog nydelig skive i fjor sommer, og som fredagsremaken vil fokusere på - ting som er blitt oversett. Det gjelder så absolutt dette prosjekt.

Le Corbeau et slags soloprosjekt for gitaristen i det nydelige bandet Serena Maneesh, Øystein Sandsdalen. Fordi han er en flinkis har han også klart å få med seg masse andre Oslo-baserte musikere til å spille på albumet hans, Evening Chill / Montréal of the Mind.

Og her har herr Sandsdalen klart å plukke opp gode inspirasjonskilder, for hovedinspirasjonen bak skiva har kommet når han har gått flere timer sent på kvelden, for å komme seg hjem fra øving med Serena Maneesh. Han kunne tatt T-banen, men gikk heller i mørket.

Det kan vi absolutt takke han for, for dette er knallmørke låter, men det låter også fryktelig som soundtracket til en mørk, fransk film. Såkalte film noirs. Altså, mørke filmer.

Dette er i tillegg i all hovedsak instrumentalmusikk, der det likevel dukker opp noen sjeldne, franske tekstlinjer fra Øystein Sandsdalen. For ikke å glemme at det er en dødskummel saxofon, og en gjeng andre skremmende instrumenter gjemt bak de repeterende gitarriffene. 

Dette er ikke bare et nydelig soundtrack til en film noir, men det er, som The XX, et helt perfekt soundtrack for fotturer i mørket. Det anbefales virkelig på det grævste.

Lytt.

Hva synes du om Le Corbeau?

Justice

Justice er som mange franske elektroniske grupper, de er en duo. Et annet fellestrekk med blant annet Daft Punk er at begge duoene sannsynligvis har en tung eim av urin, som enhver klubbfranskmann.

Jeg tror nok de aller fleste fikk med seg låten D.A.N.C.E. av Justice i 2007 eller noe. Finfin electropoplåt, ikke noe å si på det, men den låter svært lite som resten av albumet deres, Cross. De aller fleste låtene mangler vokal. Det er likevel langt ifra den eneste forskjellen. For resten av låtmaterialet her er smått støyete, skitmørk og relativt tungt. Det er også flere lag med synther, deriblant en fisefin knirkete bassynth. De har også fått klemt inn litt orkestrale elementer, takket være litt strykere iblant. Likevel har det sine lyse punkter, som blant annet nevnte singel, men det forekommer også lyse seksjoner inni enkeltlåtene, som på låten med den passende tittelen Let There Be Light.

Topp dette med litt progressive elementer, en liten dæsj positiv referanse fra åttitallet og en sjuk dansbarhet. Der har du musikken to stykk illeluktende klubbfranskmenn får til med synther. Absolutt nydelig, mørkt - og fengende.

Lytt.

Hva synes du om Justice?

The Album Leaf

The Album er et nydelig prosjekt ledet av Jimmy LaValle, den skjeggete amerikaneren helt i front.


Han har gitt ut fem album til nå, deriblant den nydelige A Chorus of Storytellers, som kom i går. Har fått hørt en del på den allerede. Høy kvalitet.


Men hvordan låter det, tenker du kanskje? Vel. Det låter litt som ganske vanlig, lavmælt piano/gitarpop, dog er det ofte instrumentale låter vi snakker om her. Derimot har han og hans mange gode hjelpere tatt i bruk store mengder elektronikk, i form av både ambiente synther og knitrete trommemaskiner. I tillegg har de gjort det hele til om til nydelig post-rocken som jeg har en stor kjærlighet for, spesielt for øyeblikket, med stor endring i intensiteten, uten stort videre kompleksitet i låtkonstruksjonene. Det er ikke slik at han har mange instrumentale låter fordi han har stygg stemme. Sangstemmen hans er upåklagelig koselig.


Da er det rimelig kult at han fikk med seg Islands beste band, post-rocklegendene Sigur Rós, på sitt tredje album, In A Safe Place, fra 2004. Der har de hjulpet Jimmy LaValle i form av å spille en rekke instrumenter. Et virkelig nydelig album er det også.


A Chorus of Storytellers er som mange blodferske album ikke å finne med en gang på det bittelitt harry programmet Spotify. Dermed har jeg slengt med to kutt derfra, i tillegg til to kutt fra In A Safe Place, som faktisk er på Spotify.


Lytt.



Blank Pages, fra A Chorus of Storytellers



Falling From The Sun, fra A Chorus of Storytellers


Tusen takk til André for å tipse meg om dette bandet. Han er pus.


Hva synes du om The Album Leaf?

Beste internasjonale album fra 2009!

Avstemningen er etter en måned endelig avsluttet, og hele 61 stemmer er talt. Mange takk til alle som tok seg bryet med å lese gjennom alle albumene for å velge seg ut en favoritt.

Jeg er nok en gang skitfornøyd med resultatene. Jeg kan absolutt stå inne for plasseringen til de albumene med flest stemmer. Dere har fisefin musikksmak, og det varmer mitt hjerte.

Vinneren er altså The XX sin XX, en av fjorårets aller flotteste overraskelser. På generelt nivå. Personlig hadde jeg litt vanskeligheter med å velge en favoritt, men endte til slutt med Mew sin nydelig No More Stories... (som jeg forøvrig gav en svak sekser til på bloggen en gang tidlig i fjor høst.)

Vel, her er resultatene i rangert rekkefølge:

19 %: The XX - XX
14 %: Gallows - Grey Britain
9 %: Mew - No More Stories...
8 %: Doves - Kingdom of Rust
8 %: The Dead Weather - Horehound
6 %: Mastodon - Crack The Skye
4 %: Grizzly Bear - Veckatimest
4 %: Animal Collective - Merryweather Post Pavillion
4 %: Green Day - 21th Century Breakdown
3 %: Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures
1 %: The Antlers - Hospice
1 %: Arctic Monkeys - Humbug

1 %: Phoenix - Wolfgang Amadeus Phoenix

1 %: Bat For Lashes - Two Suns

1 %: Passion Pit - Manners

1 %: Yeah Yeah Yeahs - It's Blitz!

1 %: Alice In Chains - Black Gives Way To Blue

1 %: Major Lazer - Guns Don't Kill People... Lazers Do

1 %: La Roux - La Roux

Det var så mange andre som ikke fikk noe stemmer i det hele tatt, og jeg orker ikke skrive opp hele rekka. Bla bakover i arkivene, så finner du de fleste godsakene uansett.

Hva synes du om vinneren? Hvilket album stemte du på?