Heroes & Zeros

Heroes & Zeros. En gjeng på tre gutar fra Lillesand laget av kildevann og gull. Og ferske reker.

Heroes & Zeros har sluppet to helt sjukt awesome album. Det første, Strange Constellations er relativt kjapp indie rock med masse skitbra låter. På andreskiva Simian Vices Modern Devices fra tidligere i år kan man fortsatt høre at det er Heroes & Zeros, men de har begeveget seg mot mer progressive låter. Noe som gjør meg våt i buksa, når to av mine absolutte favorittsjangre er indie rock og prog.

Noen gir indie rockere (indie rock er forøvrig en sjangerbetegnelse jeg hater, fordi den er så jævlig vid) en del tyn pga. manglende instrumental teknikk. H&Z derimot har en ekstremt dyktig gitarist, bassist og ikke minst trommis.

Ryktet skal ha det til at det er at av Norges beste liveband, men desverre pga. en helt jævlig sak kalt aldersgrenser på konsert gikk jeg glipp av dem da de spilte i K-town i mars tidligere i år.

Lyttetid I guess. Koz dykk.

The White Stripes

Jeg følte det var på tide å mekke en trilogi om vår tids Kong Midas, Jack White. Hvis du skulle lure på hvem King Midas var, så var den awesome kongen som gjorde at alt han tok på ble til gull.

Jack White gjør dette her på et mer metaforisk nivå. All musikk han komponerer blåser skalpen av gamle damer.

Jack White har sålangt gitt ut album med tre helt fabelaktige band, The White Stripes, The Raconteurs og The Dead Weather, og skal ifølge planene gi ut sin første solo-skive neste år en gang.

Del 1 handler om roten til alt godt, The White Stripes. Et fryktelig lite band, med kun Jack White på gitar, vokal og iblant piano og lignende, og Meg White, en av et ekstremt lavt antall kvinnelige trommeslagere.

Søsken er de ikke, men et tidligere ektepar som på mirakuløst vis har klart å spille i band selv etter man er blitt skilt. Det fortjener kudos nok i seg selv.

Herr White har tydeligvis en helt ekstrem kjærlighet for "skitten lyd". Gitaren hans, som han spiller med stil, låter kjemepesur, det er ekstremt lite bass å finne på de seks albumene, og drittgammalt opptaksutstyr fra 60-tallet blir også brukt når platene skal spilles inn.

Det låter som sur, punkete blues-rock. Det er awesome. Hyll Jack White så mye du kan.

Skal jeg peke ut et favorittalbum, så går stemmen til det helt fantasiske Elephant fra 2003. Som jeg har sagt tidligere, jeg setter ekstremt stor pris på når artister tar seg bryet med å lage album med kun gode sanger. Elephant er et godt eksempel på akkurat det der.

Så var det tid for Kim's Kopibeskyttede Awesome-o-samples.

Arctic Monkeys - Humbug

Arctic Monkeys. For en gjeng. Jeg skulle gjerne fortalt dem hvor godt jeg liker de to forrige skivene deres. Den første, Whatever People Say I Am, That's What I'm Not, er herlig småpunkete indie rock. Album nummer to, Favorite Worst Nightmare, tar steget videre med mer melodiøse og varierende låter.

Så var det denne tredje da, Humbug. Først ble jeg veldig glad. Så fant jeg ut at Josh Homme produserte flere låter på skiva. Da steg forventningene betraktelig. Så fikk jeg høre førstesingelen, Crying Lightning, produsert av Homme. Den låt litt som låtene på Favorite Worst Nightmare, men nok en gang steget et hakk videre inn i det melodiøse og mørke. Forventningene var store. Så, for et par uker siden begynte jeg å lure, tenk hvis det låter møkk? Jeg var allerede klar over at mange som digget førstealbumet ville falle av, men jeg begynte å tvile på Arctic Monkeys. Det var visst litt lurt likevel, for denne skiva trenger ikke for høye forventinger på første gjennomlytt.

Altså, når jeg skulle høre gjennom Humbug for først gang og ble møtt med den fantastiske alt-rock-ishe My Proppeller ble jeg god og varm. Så kom Crying Lightning, den kjente jeg godt igjen, etter å ha hørt på singelen nærmere tjue ganger. Men, når jeg kom til spor tre, Dangerous Animals falt jeg litt av. Ikke fordi jeg hadde noe problem med at den låt hardere (ikke raskere dog) enn noen annen Arctic Monkeys-låt tidligere. Den var bare ikke så veldig bra. Ikke dårlig, men ikke noe spesielt bra. Jeg har greid å erfare nå at det ofte kan ta et par gjennomlyttinger av album før man begynner å få tak på det. Men, nå, rundt fem gjennomlyttinger av Humbug senere, så er Dangerous Animals og Potion Approaching kun helt kurante låter. De har sine tider hvor de også er ganske så bra, men for det meste er de ganske uinterressante.

I mellom de to finner man Secret Door, en sang som virkelig får vist trommis Matt Helders awesomeness, for versene blir dratt høyt opp i kvalitet av hans tromming som faktisk er hoveddrivet. Problemet med låta er egentlig refrenget, som høres akkurat ut som en annen Arctic Monkeys låt, og er ganske kjedelig. Men herre, for en flott trommerytme!

Fra og med Fire And Thud med en ekstremt flott sleazy basslinje kommer den vakre Cornerstone, fulgt av nok en halvtræg, men awesome bassdrevet låt, Dance Little Liar.

Så, BÆM, Arctic Monkeys skyter skummelt orgel inn i ørene dine på Pretty Visitors. Den minner litt om de to halvdøve låtene på skiva, men denne funker svært bra i motsetning. Sistesporet The Jeweller's Hand er heller intet å klage på.

Joda, Humbug er for det meste hardere og mørkere enn tidligere, gitaren er mindre markant, det er først og fremst bassen som driver låtene, og gitaren skaper melodier. Alex Turners tekster og stemme er fortsatt helt sjukt awesome, og trommeslagene til Matt Helders er råere enn noen gang tidligere.

Planen var var å gi skiva en 4+ pluss, men så hørte jeg gjennom det et par ganger til, og nå gir jeg faktisk Humbug en straight

5

Som du sikkert har skjønt nå. Humbug krever mer tid, den krever en del gjennomlyttinger, for det er vanskeligere låter enn tidligere.

Hvis du har dårlig tålmodighet er det mulig at du gir opp etter første gjennomlytting, men Humbug blir først skikkelig bra når den har fått vokst på deg.

Så, for alles del, gi Arctic Monkeys litt tid. De har bare blitt store gutter som skal vise at de har vokst rent musikalsk.

Edit: Humbug kom endelig på Spotify. Så her er post-mortem link.

Passion Pit

Greven har iblant litt probs med hipsterband / band Pitchfork forguder.

Først skjønte han ikke greia med Animal Collective. Han jobber fortsatt med å bli fan av Dirty Projectors. Hipsterband tar litt tid virker det som. Selv for Greven, som pleier å være tidlig ute til å falle for vanskelige skiver.

Men, Passion Pit er et band som sikkert gjør deg hipp i credmiljøer, og det er lett å like.

MGMT slapp et av fjorårets flotteste album, og Passion Pit ligner egentlig en del på MGMT.

Mye synth, litt gitar iblant, og masse bra electropopmelodier.

Jeg gir Passion Pit's Manners et kvalitetstempel. Grevsk.

Casiokids

Casiokids er en gjeng bergensere jeg falt for da jeg hørte Fot I Hose for første gang en gang i april.

Konseptet Casiokids er som følger: miks lyden av et par Casio-synther med lett indie rock. Skriv så svært enkle, men fabelaktige popmelodier med barnslige tekster på norsk. Jeg forstår godt dem med problemer med musikk med norske tekster, men en viktig faktor teller inn. Dialekt. Rogalands og Bergens funker helt ultimat. Bokmål høres svært dølt ut. Først og fremst med tanke på dølle rappere som kjører norsk. (Erik og Kriss, Jå9 & OnklP, Karpe Diem)

For deg med lettere fobi for pur electronica (av en eller annen merkelig, konservativ grunn), så har Casiokids trommer, bass og gitar med på låtene, til tross for at låtene er drevet av synthene. En ekstremt flott miks av electropop og indie rock altså.

Det skal sies at en gang for ikke så veldig lenge siden hadde jeg også problemer med elektronisk musikk, men hællemåne for en glede å være forbi en slik tullette fase!

På grunn av fallende platesalg bestemte Casiokids for at de ikke gidder å spille inn en plate i et strekk, de spiller heller inn en låt når den er perfekt og mekker en singel. Ser ikke helt hvordan det hjelper dem, for jeg gidder ikke betale for fysiske singler. Tviler på det er så mange andre som gidder det heller. Men hvis du er en av de vakre menneskene som fortsatt av en eller annen merkelig grunn kjøper fysiske singler: kontakt meg.

Vel, det betyr også at Kim blir sadface, for han vil ha et album med minst alle de ekstremt flotte singlene de har sluppet sålangt i år. (Det skal sies at de gav ut en EP eller noe i 2006 kalt Fück Midi!, det er noen flotte låter der, men først og fremst mye lyd og annet stæsj fremfor musikk.) Heldigvis har de sagt at de muligens gir ut en plate med alle singlene på, når de har nok. Med 5 stykk sålangt i år håper jeg det ikke tar for lenge.

Jeg har spådd dette før, men spår igjen, Casiokids kommer til å bli det nye store frå Noreg når de endelig får sluppet en skive.

Vel, nok om det, det er nå det er på tide at du blir forelsket i Casiokids. Derfor linkzor jeg til Spotzifies akkurat her.

Mew - No More Stories...

Noen vil nok påstå at det er kontroversiellt å mene at danskene i Mew er bedre enn Pokémônen. Skal man dømme utifra No More Stories..., så er det nok sant.

Ingen tvil om at Mew er en fin pokémôn, men det danske indie-prog-pop-bandet Mew er svært mye flottere. Mew har lagd en vakker progressiv pop-plate med sjuke mengder med flotte melodier.

Det virker som om Mew er blitt kvitt depresjonen, som var en viktig del av den mørke forrige skiva, And The Glass Handed Kites, som er full av deksvarte høstkvelder. Misforstå meg rett, jeg er blitt svært glad i forrigeskiva fra 2005, men det virker som om det er en del som ikke liker den, og det er forståelig, den er ikke akkurat det mest tilgjengelige på markedet.

Det er heller ikke No More Stories..., med kompliserte rytmer og salig mekking i studio, kjente progressive trekk altså, men fortvil ikke, denne skiva er flere hakk lettere å elske, til tross for at det kan ta et par gjennomlyttinger å like den.

Skivas kanskje mest poppete og tilgjengelige spor, Beach, har jo tross alt en skikkelig sommerlig tittel.

Et potensielt problem er synthene, som bandet har satt enda større pris på enn tidligere, har klart å gjøre de svenske kjempene Kent til et skikkelig dølt band på deres forrige plate, men Mew, dyktige som de er, gjør omtrent alt rett.

Omtrent altså, for er det en ting med skiva jeg må flisespikke på (merk: flisespikkeri), så er det en (arrestér meg gjerne her altså) keyboardsolo i den ellers helt fantastiske låten Hawaii, som skal minne om eksotiske instrumenter, men som jeg vil påstå er småekkel, ettersom det høres ut som om det blir spilt på et keyboard. Men, vær så snill, arrestér meg hvis du er uenig. Keyboardsolo eller ikke, den er fortsatt litt ekkel.

Hvis du skulle være en gitarvenn, ikke fortvil, det er masser av gitar på hele skiva, og to av albumets beste låter er svært gitardrevne. Introducing Palace Players og Repeaterbeater.

Dette er også de mest rocka låtene på skivene, ellers er det som sagt, først og fremst herlig sommerlig progressiv pop.

Cartoons and Macramé Wounds er kanskje det beste eksempelet på akkurat det, som den lengste låten, sniker den seg inn på over sju minutter, med flere klimaks, rolige partier og forskjellige deler.

Definitivt et av årets flotteste album.

Når det gjelder karakterer kjører jeg heller det überhippe karaktersystemet fra skolen enn det tradisjonelle terningkastet.

6-

Anbefalte spor: Det blir for dumt å la være å anbefale alle sporene på plata, ettersom alt har et overraskende høyt nivå, men det eneste som kan være ganske uinterressant å høre på er "pausespor" som Intermezzo og Hawaii Dream. Men disse er så korte at det er inget hinder for å høre gjennom hele skiva :)

Albumet er nok en gang heldigvis på Spotify for de som skulle være hyppe. No More Stories...

Modest Mouse

Nu handler det om et band jeg egentlig aldri hadde hørt om, eller hørt på før. Modest Mouse viser seg visst å være en god gjeng med småskrudde indierockere fra USAs grunge- og indiehovedstad; Seattle.

Grunnen til at jeg fikk høre på dette bandet var at de slapp nettopp en EP med B-sider og ulanserte spor fra de to forrige albumene deres, og uten at jeg har hørt på dem, så har de fått ekstremt flotte kritikker. Så, helt ærlig er det kun denne EPen jeg har hørt på av dem, men, viktigst av alt, den er flott!

Det høres litt småskrudd ut med litt småsure gitarer, en del instrumenter og mye flott særegen vokal. Skrangle-indie, for å seje d' sånn altzå.

Noen har kanskje klart å få med seg at Heath Ledgers siste arbete omhandlet syvende spor på denne EPen, Rat King. En ganske så brutal anti-hvalfangstvideo. Akkurat denne låten minner litt om Norges sannsynligvis beste band, Kaizers Orchestra.

Strengt tatt en veldig flott EP, som heldigvis er å finne på Spotify.

Anbefalte låter: The Whale Song, King Rat, I Got It All(Most).

C u.

Them Crooked Vultures stryker ved pungen.

Them Crooked Vultures, tidenes supergruppe, med Josh Homme, Dave Grohl og John Paul Jones, som du kan lese mer om right over here, har sluppet ekstremt få lydklipp av låtene deres.

Forrige gang fikk vi 14 sek av Nobody Loves Me And Neither Do I.

Oss dritkule folk som signa opp på mailing-lista på hjemmesida deres, fikk for øyeblikk siden få høre 33 sek av samme låt. Og fette, dette låter særegent, det låter rått KJÖDD og svett pung!'

Kim gleder seg nu enda mer enn et rent helvete på å få høre mer. I NEED this record in me hands. Please make it happen soon Mr Homme D:

Ny låt fra Alice In Chains

Som nevnt tidligere nevnt, så kommer grunge-legendene Alice In Chains med ny skive 29. september, kalt Black Gives Way To Blue. De har allerede sluppet en singel derfra, A Looking In View, en relativt langdradd, men dog svært flott låt.

Vel, det holder ikke når man er så oppegående folk som Alice In Chains, de er nemlig ute med enda en singel, Check My Brain, med et skikkelig surt grungeriff.

Kn9z.

Wolfmother pøser på med godsaker!

Wolfmother sitt selvtitulerte album fra 2006 er en utrolig flott skive. Dritawesome retro-rock.

Vel, 13. oktober kommer de med en ny skive, Cosmic Egg, og i den anledning delte de to dritawesome godsaker forrige uke: muligens en av tidenes cover arts og en ny låt fra skiva!

På grunn av rævva bredde på bloggen ville jeg ødelagt bildet med å ha det her, så jeg får heller gi deg en link.

Hold deg virkelig godt fast. For dette er psyk kunst! HIT ME

I tillegg til det helt søge coveret der, så kan man få høre singel nummer to fra Cosmic Egg, New Moon Rising, HER. Nok en gang awesome. (Jeg fikk akkurat déjà vu.)

Hvis du likte det, så er du sikkert hypp på å høre den første singelen fra skiva. Back Round heter den. It is HERE.

Kos dykk.

Radiohead med ny låt!

Radiohead er et av mine absolutte favorittband, derfor ble jeg en gladgutt når jeg idag fant ut at de har lagt ut en ny låt på hjemmesida deres. These Are My Twisted Words heter den. Og den er god. Hvem skulle trudd, eh?

Vel, no more snikksnakk.

HER er hjemmesida til Radiohead, der står det litt om den sangen, og masse annet.

Som om ikke det var nok kan du;

Lytte på den HER

Laste den ned som (lovlig!) torrent HER

Og, ryktet skal visst ha det til at det idag kan dukke opp en plutselig EP fra Radiohead med rundt fire sanger. Men, bare rykter.

Jeg håper inderlig at ryktene for en gangs skyld stemmer.

Radiohead <3

Hva synes du om These Are My Twisted Words?

Ungdomskulen

Vel, Ungdomskulen hvis man vil.

Det er flere ting Grev Klev skal ha på det det rene. Som tidligere nevnt, han liker ikke best of-skiver, og han liker ikke hair metal. Noen påstår at Greven hater alt. Men neida, greven liker f.eks. progressiv rock. Det får ham til å kose seg veldig, veldig mye.

I Norge har vi blant annet Ungdomskulen som smetter inn i den sjangerboksen. Helt fucka band. Første gang man hører på det tenker man kanskje; "Wow, er dette bandet en vits?". For når det gjelder Ungdomskulen er det fryktelig vanskelig å vite om de suger ræv eller bare kødder.

Det er det siste som stemmer. Vel, til en viss grad. Det låter kanskje køddete, men først og fremst låter det strengt tatt fetteawesome.

Et par stikkord om Ungdomskulen: Kubjelle, mye bass, jazzete gitar,tekster om pubertet (ikke på emoviset, takk Eremias, den stumme albinoen for det) og relativt lys vokal og instrumentalpartier som får lår til å klø. De har også relativt mye skjegg. Verdens flotteste kinnskjegg for å være ærlig.

(På bunnen av innlegget er det skjegg og bart som venter på deg.)

Igjen kan jeg takke albinoen Eremias for Spotify. For akkurat HER er en spilleliste med mine favoritter fra ungdomsskolen. Høhø.

Advarsel: Dette bandet kan være fryktelig hardt å like. Det er også veldig lett å like det. Spørs hvor rævva smaken din er. Er den greven-bad er man forelsket etter et par låter.

Den fisefine bassisten med den fisefine barten kom desverre ikke med her fordi bloggspot er slemme når det gjelder innleggsbredde, men trykk på bildet, så får Øyafestivalen som har funnet dette fabelaktige bildet et par klikk. For er det noe som er verdt kroner på interwebs, så er det klikk.

Edit: Videoen til Modern Drummer er så utrolig flott at jeg ikke kan la være å ta den med. Dette er kos.

Alice In Chains

Når man snakker om de fire store sammen med Alice In Chains, er det alltid grungen på tidlig nittitall det er snakk om. En god tid. Greven ble blant annet født på den tiden.

Grunge var hovedgrunnen til at hair metal-kollossen på 80-tallet døde. Og godt er det, for det skal gjøres klart nå med en gang;

Kim von Klev er absolutt ingen fan av hair metal, han hater det strengt tatt. Nå er det mange som vokste opp på åttitallet som ville torturert Greven for den uttalelsen, og det får bare stå til.

Men, tilbake til grunge, det var fire store der, Nirvana (sjefen sjøl), Pearl Jam, Soundgarden og den hardeste av de fire, Alice In Chains.

Der de andre for det meste holdt seg til rocken, gnei gøtta fra Alice in Chains ryggen sin oppetter pålen i ørkenen kalt metal. Og det låter helvetes bra.

Jeg fikk kjøpt meg et eksemplar av deres beste skive på en harrytur til Danmark i går, Dirt. Den kostet bare 70 danske kroner. Omtrentlig 75 norske eller noe. Billig for slik kvalitet. Billig uansett strengt tatt, så lenge det ikke er danseband, de hører hjemme på kassett til 5 kroner stykke på et loppemarked.

Alice In Chains har sluppet tre studioalbum, Facelift, Dirt og en selvtitulert en. Sistnevnte kom ut sålangt tilbake som '93, men heldigvis kommer de med nok en skive 29. september, kalt Black Gives Way to Blue. Nå er det ganske sjeldent band klarer å mekke noe bra med så feite mellomrom, og den fabelaktige vokalisten Layne Staley har greid å dø i mellomtiden, men heldigvis er fortsatt hovedlåtskriveren i live. Grunnen til at jeg har ganske gode forventninger til den nye skiva er at singelen derfra, A Looking In View er ganske bra saker.

Jeg gleder meg masse til den utgivelsen, sammen med mange andre denne høsten.

Sist men ikke minst, jeg har mekket en Spotify-spilleliste for å gi en liten introduksjon til bandet du bør elske hvis du har møkkasmak; http://open.spotify.com/user/kimbalim/playlist/7Kl5mRjB7CLehyG3sAx89P

Kos dykk.

Them Crooked Vultures sierru?

Som jeg sa, når jeg fikk tre kommentarer skulle jeg skrive et nytt innlegg. Så selv om jeg skal opp klokka halv syv i morga for å dra til Danmark i et tredjedels døgn for å kjøpe plater og spise mat (mine eneste to utgifter), så kan jeg ikke svikte min gigantiske fanbase.
The show is on.

Jupp. Dette er muligens den feteste musikknyheten på veldig, veldig lenge.
Her er en oppskrift på hva Them Crooked Vultures er:

1 stykk tidligere trommis i legendariske Nirvana, Queens of the Stone Age og diverse, og frontmann for Foo Fighters (Dave Grohl er den eneste som passer inn her)
1 stykk mann bak band som Kyuss, Queens of the Stone Age og Eagles of Death Metal (Josh Homme funker perfekt)
1 stykk bassist fra legendariske Led Zeppelin (John Paul Jones)

Hva får man da? Tidenes supergruppe. Neida, jeg kødder ikke, Dave Grohl, John Paul Jones og Josh Homme spiller i samme band.
De har en massiv internettkampanje, som jeg tydeligvis er en del av nå, er satt i gang på Facebook. På akkurat denne siden, som man MÅ bli fan av har man dårlig smak: http://www.facebook.com/crookedvultures
På den sida ligger blant annet en video på 14 sekunder med et svært spesielt riff fra den ene sangen som kommer på deres første skive i høst/vinter.

La oss høre litt på det, shall we?

Så, hva får man sugd ut av 14 sek med et sært, men fetteawesome riff?

Fryktelig lite egentlig, men jeg er ihvertfall sulten på mer. Derfor bør man virkelig gå inn på linken lengre oppe å få dette meg seg, for dette bandet blir sjukt.

Hvis du mot all formodning fortsatt skulle være litt skeptisk har de fått svært bra kritikker på konserten de holdt på søndag for 1800 blodfans.

Man kan lese mer om bandet og konserten her: http://blogs.suntimes.com/derogatis/

Jeg gleder meg som et rent helvete til det kommer noen hele låter fra Them Crooked Vultures!

The back story.

Muligens så er det ingen som leser, eller vet om bloggen min i dette øyeblikket. Så vi starter med litt bakhistorie bak denne mystiske karakteren Grev Kim von Klev.

Grev Klev satt en gang på en buss hjem fra et snøkledd landskap i relativt indre Noreg. Til det punktet har han hatt ganske lav musikkinteresse, et av favorittalbumene hans den våren var blant annet en best of-skive av U2 og My Chemical Romance sitt tredje studioalbum, noen har sikkert hørt om sistnevnte, det heter The Black Parade. En flau fortid, mildt sagt. Vel, jeg liker fortsatt U2 delvis, men fordømmer omtrent en hver best of-skive. De lyver. Best of er ikke nødvendigvis alle de mest solgte singlene. Uansett, kommersdebatten lover jeg å ta en annen gang.

Men, på denne magiske resan / bussturen, satt Greven ved siden av hans kompanjong og med-greve, King André. H.K.H. spilte av en sang fra sin telefon, fra et band ingen av de to egentlig hadde hørt om tidligere. Jeg utbrøt: "Det var jammen med et vellagd stykk musikalsk komposisjon, i hvilke arkiver har De funnet denne operette?". Kongen kunne fortelle at han fant den som høyeste søk på Ultimateguitar.com, hvor han befant seg ofte når han skulle belære seg selv om et seks-strengers instrument kalt gitar. Den het visst Stairway to Heaven av Led Zeppelin. En veteran innen dårlig musikk vil fnyse av mine helt elendige kunnskaper om musikk den gang. Og slik skal det være. For å gjøre det hele enda mer pinlig, jeg spurte om det var en ny sang. Han kunne ikke svare. Han visste ikke.

Da ble det til at Kim ble forelsket i denne komposisjonen fra 1971. Så den var gammel, og ikke ny. Kim hørte alt for mye på denne ene låten, så ble det til at han hørte mer på de andre låtene fra dette samme mesterstykket av et album, Led Zeppelin IV, så begynte han å høre på de tre albumene som kom før fireren i rekken. Led Zeppelin I, II og III. Alle album som han elsket og verdsatte den gang, og gjør fortsatt. Så var noen måneder gått, og sommeren 2007 var kommet, og Greven begynte å høre i hjel Led Zeppelin, en ting man skal være EKSTREMT forsiktig med, for dette gjorde at Greven ikke hørte på Led Zeppelin på omtrent et halvt år, til gjengjeld, han begynte å høre på andre saker og ting.

For det skal sies, Kim hadde ikke helt forferdelig musikksmak, han bare hadde ganske lav terskel av musikkinteresse. Han hadde hørt singler fra band som Arctic Monkeys, Rage Against The Machine og The White Stripes. Han hadde bare ikke brydd seg om annet enn å høre på singelene en random gang iblant. Men så begynte Kim å høre på album fra blant annet disse tre artistene. Han likte det han hørte. Han fant andre band etterhvert, og slik gikk månedene. Musikkinteressen til Grev von Klev begynte å bli halvstor, han var faktisk tidlig ute til å få med seg at White Stripes kom med den fantastiske skiva Icky Thump.

Så kom jul, Kim var stor fan av Led Zeppelin, og fikk t-skjorter av Led Zeppelin. Han fikk også to album av sin onkel. AC/DCs Back In Black og Highway To Hell. Når jeg fikk sistnvevnte sa min morsøsters herre: "Dette er den beste rockeplata noen sinne." Og Kim fikk hørt gjennom to plater av nok et band han bare hadde hørt singler fra. Å joda, det var sannelig mye flotte riff å få med seg. Han fikk også to ekstremt deilige plater av to kompiser den jula. Stor kudos til Joar og Fredrik for det. Å, du lurer på hvilke? Songs for the Deaf og Era Vulgaris, begge fra kongebandet Queens of the Stone Age. Men detaljer er tullete å ta med, dette kan du uansett siden du leser møkkabloggen. Han gikk også på platebutikker i Mandal og brukte alle pengene han hadde fått til jul på Foo Fighters sin siste, Turboneger sin siste og Icky Thump.

Kim fikk også et gavekort til Amfisenteret. Mandal Amfi hadde bare kjedelige butikker, så i løpet av Mars '08 en gang var han på Platekompaniet i Arendal og fikk seg London Calling av The Clash, Wolfmother, Nirvanas Nevermind og en skive Muse hadde mekket, Black Holes & Revelations.

Kim hadde fått seg en formidabel platesamling. En god en også. Han var stolt. Han hadde FYSISKE skiver. Gode skiver. Det er ingenting som den følelsen, sa Greven en gang.

Musikksmaken hans økte. Men det tok særdeles lang tid før han satte pris på noe musikk som ikke var lagd av "ordentlige instrumenter" (som han selv mente), som gitar, bassgitar og trommer. Ikke før mot sent i 2008 begynte han å sette pris på elektronisk musikk. Kontroversielt det der. Mangen mente det var musikk man kunne "mekke sjøl". "Trengte bare en data" sa profesiene. Men det låt bra likevel. Så sent som mot sen vår 2009 begynte Grev von Klev å sette pris på hip-hop. Mange sier det er dritt. Man har bare ikke gjort en god nok jobb sier jeg.

Jeg sier det fortsatt.

Gjennoppstått fra de døde.

Greven har returnert.

For de som har fulgt bloggen min tidligere, så vet de nok at jeg har hatt null liv med bloggen i perioder, og hatt pauser på flere måneder i mellom der. Nå blir det nok null liv igjen. Noen vil sutre, andre vil bli glade.

Jeg har også slettet arkivene. Borte vekk. Greven vil starte et nytt liv, vel delvis. Mot slutten av min forrige "Null-liv-pga.-blogg" era dreide det seg mye om musikk, og iblant litt andre saker. Fra nå av er det kun musikk.

Dette fordi det er den eneste tingen jeg bryr meg om, hvis man ser bort ifra mat. Om nom nom.

Jeg vil gjerne gi en advarsel før jeg begynner, samme advarsel som står på toppen av bloggen; denne bloggen er for deg med samme rævlige (musikk)smak som meg. Hvis ikke du liker det meste av det du får, så har du for god smak til å oppholde deg her, bare så det er gjort klart, så jeg slipper å få hate mail. For jeg har svært dårlig selvtillit og får lettere sosiale vansker hvis noen sier "hei, du suger en kukskalle med sirup på".

Du har fått advarselen din (ikke en trussel). Og slik er det.

Skal vi sette i gang eller noe? Yes.