The Middle East

Frëdag. I kveld har jeg det ekstremt ufett, for mens mine comprendes, som jeg har valgt med ekstremt omhu, gjør en god jobb som drankere, så sitter jeg hjemme av diverse årsaker. Jeg skal ikke blir for privat her, ettersom jeg ønsker ikke at dette skal bli en blogg om hvordan livet mitt er og hvor bitter jeg er over at jeg lever, men iblant skinner min smålige bitterhet gjennom en smule. Som nå.

Dermed er det godt at jeg kan gjøre denne fredagen ennå mørkere ledet an av en fisefin australsk gjeng.
Med helt fantastisk vakker, i hovedsak akustisk, musikk med sine føtter dypt plantet i både folk og country, så fremstår The Middle East som en slags cross-over av de to helt nydelige bandene Band of Horses og Fleet Foxes. Bare langt mørkere enn de to nevnte, ihvertfall Fleet Foxes - spesielt når de på Beleriand bringer frem et ekstremt skummelt lydbilde, takket være en sjukt jævlig lydvegg av mørke.

Men i hovedsak er dette megatrivelig musikk, men låtnavn som The Darkest Side sier vel litt om tematikken.

Disse var, i hvert fall i følge den dyktige musikkjournalisten Kristin Winsents i Lydverket, den virkelig store mindbloweren på SXSW. For dere som ikke aner hva det er, så er det (som jeg har forstått) verdens største bransjefestival innen kultur/media-shit, med spill, teknologi - men for de aller fleste - musikk, der flere tusen band spiller på klubber over hele Austin, Texas på et par dager.

De fikk nettopp lagt sin EP-aktige sak fra i fjor ut på digitale shitzez her i Norge, så vi kan kose oss med den i sjuke mengder.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: The Darkest Side, Blood)

Musikkvideo: Blood (Nei, det er ikke noe galt med PCen din, videoen er hakkete av natur.)


Forresten, jeg fikk endelig klemt ut en plateanmeldelse jeg har ruget på helt sjukt lenge. Les den svært gjerne hvis du har lyst.
Musikknyheter.no: Serena-Maneesh - Abyss In B Minor

Forresten numero duo, forrige måned begynte meg og et par andre i Musikknyheter å sette sammen en spilleliste for Wimp med noe av de bedre låtene fra måneden som hadde gått. Nå har vi satt sammen nummer to, som tar for seg utgivelser fra april. Kos deg med den, hvis du føler for det.
Musikknyheter april 2010

På søndag: blackmetallere som har gått pønk.

Jack Dalton

Törsdag. Hardcoretid.

Vel, Jack Dalton er ikke så fryktelig hardcore egentlig, så la oss spole en smule tilbake.

Jeg falt pladask for dette bandet da jeg hørte Manhattan? for første gang grytidlig i år, og den gang fremstod lydbildet deres som ganske melodisk ballerock - litt i et Motorpsycho-landskap, mye takket være en tydelig og helt sinnsyk bassgitar, og muligens fordi disse karene også er fra Trondheim. Derimot, når debutalbumet deres Never Mute Noise Just Turn Down Sleep kom forrige uke minnet de meg langt mer det nydelige og nå godt begravde post-hardcore-orkesteret JR Ewing, samt en dose Snöras.

Likevel er lydbildet til Jack Dalton ganske dekkende, for iblant hører man melodisk stonerock, iblant en hel del post-hardcore, og til og med litt fuzzpop og indierock en gang iblant. Ikke la deg skremme - det låter likevel fryktelig komplett.

Takk Hesoz (mexikansk uttale av Jesus) for at denne plata er god, for jeg ble litt redd når det eneste man kunne få hørt av bandet var Manhattan?, og tenkte at det var det eneste brukbare de hadde. Time has proven me wrong. Tekniske gutar er de også - mye fin prog i detta. Jeg siterer min gode venn Haavard: Jack Dalton har knikt köden.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Manhattan?, Camouflage, 6 8 2)

Lytt i Spotify (Ekstremt begrenset utvalg - why am I not surprised?)

I morgen: australsk folkpopnydelighet

Thomas Dybdahl

Önsdag. Snabbt innlegg før jeg tar køyen.

Forrige uke gav Thomas Dybdahl et album som jeg har vært ganske avhengig av siden, Waiting For That One Clear Moment. Og vet du hva, jeg våger å si at det er hans desidert beste verk. Før vi går videre må jeg gå gjennom et par ting:

Jeg regner med de aller, aller fleste av dere kjenner godt til denne rogalendingen med ljus sangstemme, stråhatt og mye skjegg, og en tendens til å tangere mellom å fremstå som hoven og sympatisk. Forresten, han er også medlem i det noe eksperimentelle popbandet The National Bank, sammen med herr Nikolai fra Bigbang og Elephant9 og de fantastiske brødrene Horntveth i Jaga Jazzist.

Punkt to i ting jeg vil gå gjennom er følgende: selv om den nye skiva er den desidert beste, så er den litt annerledes de foregående platene hans. De tidligere platene har hatt en sterk eim av ensom, deprimert, skjeggete rødvinsdranker på en regntung høstdag, mens han nå har beveget seg mer over i et psykedelisk og litt lysere lydlandskap.

På toppen ligger nydelige poplåter, men smått fåkka jazztrommer, psykedeliske ambientgitarer, strykere og masse annet snacks ligger og lurer i tykke lag under låtene. For ikke å glemme oppklippet vokal på The World Is My Oyster (syrete tittel i seg selv) og kinesisk kvinnevokal på I Just Can't Bring Myself To Say The Words. Jeg setter alltid pris på nårI store trekk, fantastisk psykedelisk folkpop.

Med andre ord, Thomas Dybahl har gjort som MGMT, gått til syren, og laget et mesterverk - et mesterverk det krever en del tid sammen med før man innser er et mesterverk. Så, ja. Waiting For That One Clear Moment krever litt av lytteren, men fytti for saker man får tilbake.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

I morgen: blodfersk norsk semi-hardcore

High on Fire

Mändag. Jeg klarte sjølvsagt å glemme bort ze blågz i gaar på søndag, og dermed har jeg valgt å gjøre det kontroversielle og radikale å forflytte metallsøndagen til mandag tirsdag. Kun for denne gangen, altzå.

Dette fordi dette innlegget ble skrevet i går, men på grunn av nettet er blitt pikk på skulen, så får jeg ikke lastet opp bilder og lignende til imageshack, samt at jeg ikke kommer inn i Spotify. Så glemte jeg selvsagt å publisere det når jeg kom hjem, men her er det - endelig!

High on Fire er en råflott trio stasjonert ved USAs vestkyst, og består av blant annet gitaristen i nå oppløste og helt fantastiske Sleep, et band som på nittitallet stod spissen for stoner/doom-metallen. Jeg må i den anledning takke min kjære pusekatt Trym for å tipse meg om Sleep.

Vel, High on Fire gav i mars ut sitt femte album, og jeg hadde selvsagt ikke hørt om bandet før det. Dette bandet ligger mer i et sludgemetallandskap. Med andre ord, det går fortsatt i den skitseige metallen - bare kjappere.

Prepare for digge riff og en helt sinnsyk eim av svette, digre manneballer - for ikke å glemme en vokal som minner sterkt om Mötorheads Lemmy.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

I morgen: mørk skjeggete popsjel som har gått til syren.

Radiohead

Frëdag. Hurra: Jeg har bursdag idag! Endelig er jeg 18. Noe som betyr at jeg kan komme meg på andre konserter enn TrashPop sine. Ikke at det er så fryktelig nødvendig, ettersom de booker stort sett alt bra som kommer til Kristiansand.

Uansett, siden det er min bursdag idag, så tenke jeg at jeg kunne dele med dere mitt favorittband: Radiohead.
Nu vel, jeg antar at de aller fleste av dere allerede kjenner til dette helt amazing bandet, men denne er for dere som enten har kommet dårlig ut med bandet av en eller annen grunn/har ikke fått kjørt seg opp på altfor mange utgivelser/faktisk ikke kjenner til verdens mest amazing band.

Fordi dette er min bursdag, og dette er et innlegg om mitt favorittband, så lar jeg dette innlegget bli lengre og mer dyptpløyende enn vanlig. Jeg tar selvsagt ikke å dobbelsjekker ting jeg husker dårlig. Bloggens dogmeregler, må vite. Så, med andre ord: hold ut.

Bestående av en kjekk, veldig lang mann, to brødre som ser ut som knarkere, en skalla trommis og Thom Yorke, mannen med et lazyeye og generelt lite begavet utseende. Dårlige looks skyldes hovedsaklig i hvor de kommer fra: England.

De fant sammen på en skole en gang på slutten av åttitallet, den gang under navnet On A Friday, som de ble bedt om å bytte når de skulle gi ut sin første plate. Da ble det Radiohead. Langt kulere, spør du meg.

Uansett, de gav ut sitt første album, Pablo Honey, i 1993. En noe grunge-inspirert plate, spør du meg, og uten tvil bandets aller døveste utgivelse. Den har et par gullkorn, men annet enn det er den ganske meh. Heldigvis tok de seg sammen, og gav ut den flere hakk bedre, og mer alt.rock-orienterte The Bends i 1995, som inneholder et av tidenes kanskje vakreste spor Street Spirit (Fade Out).

Det som virkelig gav bandet legendestatus er OK Computer fra 1997. Den nest beste Radiohead-plata, sier nå jeg. Bygget på samme sound som forrige plate, men med en god del eksperimentering med blant annet synther og andre instrumenter, samt låtoppbygninger.

På grunn av suksessen med den plata ble Radiohead omtrent ødelagt av alt mulig slags press, og de holdt på å drite i å lage mer. At det nesten gikk til helvete er det beste som har skjedd dem. For i 2000 gav de ut Kid A, en av tidenes aller beste plater - og det er ikke noe bare jeg mener. Der fåkket de opp bandrollene, og alle spilte de instrumentene som de følte for der og da.
Det som kanskje er mest interessant er at selv om Kid A uten tvil er Radioheads mest eksperimentelle plate - ikke sammenlignbar med OK Computer, så er det den plata deres som har solgt best. Jeg håper det er fordi det er den beste.

Etter Kid A gav de ut et par plater, Amnesiac og Hail to the Thief. Definitivt gode plater, men på langt nær like gode som OK Computer, Kid A, og In Rainbows.
Sistnevnte kom ut i 2007, og er den Radioheadplata som fikk meg til å oppdage bandet. Ubrukelig som jeg er begynte jeg ikke å virkelig like den før flere måneder etter den var kommet ut, og In Rainbows er, sammen med Led Zeppelin, mye av grunnen til at jeg kom meg ut av drittmusikkhelvetet. Den tredje beste Radiohead-plata altså.

Jeg gleder meg masse, ettersom en ny plate visstnok er på vei. Hurraia.

Vel, jeg tar meg den frihet å lage en ekstra lang spilleliste idag. Håper dere tar dere bryet med å bli forelsket i favorittbandet mitt.

Ha en fin bursdag.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Hvorfor er ikke In Rainbow med, lurer du kanskje. Den har bandet gitt ut selv, uten det slemme plateselskapet våkende over, og de har tydeligvis ikke lyst til å ha det på streamingtjenester. Før du skriker "Radiohead gjør det for pengene", så må det påpekes at det albumet ble utgitt på nettsida deres, og du kunne velge selv hvor mye du ville betale. Ingenting til en milliard.

Derfor putter jeg med en musikkvideo til en av de beste låtene fra In Rainbows, så får du finne ut selv hvordan du skal høre på resten av den.

Musikkvideo: Reckoner


På søndag: småseig, amerikansk metal.

Nils Bech

Taurstag. Idag er jeg noe ødelagt, etter å ha sovet på en sofa, som konsekvens av å ha vært på en fisefin dobbelkonsert med Moddi og en amerikansk drømmepopgjengolinni kalt A Sunny Day In Glasgow.

Denne dagen skal bli viet til en homofil, ung kar fra Oslo ved navn Nils Bech.
Sammen med en kar kalt Bendik Giske, så har herr Bech mekket en råflott skive jeg vet en hel del vil hate, og et fåtall andre, som meg selv, vil elske.

Hovedgrunnen til hatet vil nok bygge på Nils Bechs helt sjukt elendige engelskuttale. Å, joda, jeg trodde det var gjøn første gang jeg hørt en låt av ham i høst en gang, men neida - han bare synger slik engelsken hans er når han snakker, men jeg har siden lært meg å elske denne mannen og hans musikk.

En annen grunn til hatet kan også være hvordan kompet er. For er har Nils og Bendik gjort en småsær sak - dette er fantastisk electropop med en hel del saxofon. Hadde dette vært laget i 1983 hadde dette vært det jævligste noen sinne, og jeg hadde hatet det med en ekstrem kraft, men som jeg har sagt tusen ganger før - åttitallsmusikk laget på 2000-tallet blir sjeldent dritt. Aner vitterlig ikke hvorfor.

Ser man på videoene hans og liveklipp er Nils Bech også ganske into samtidskunst og -dans. Han pleier visstnok å klatre i en gardintrapp på scenen.

Så, ja. Gi karen en sjanse, for kanskje er du litt som meg. After all, du har tatt deg inn her.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify. (Begrenset utvalg)

Lytt i Myspace. (Anbefalt rekkefølge: Look Back, Contemporary Dancing, Curious Love)

Musikkvideo: Look Back


I morgen: mitt desiderte favorittband

Drive-By Truckers

Önstag. Føler det er litt køntridag.

I god Kim-ånd oppdaget jeg selvsagt Drive-By Truckers etter de nylig slapp sin råflotte, åttende plate - The Big To-Do.

Ikke bli skremt, er det noe jeg hater er det rasskøntri som alle idiotene jeg kjenner til digger. For det finnes band som vet hvordan de gjøre en ellers ganske slitsom sjanger til noe herlig ved å legge til en ekstra dose rawk, som norske Tellusalie.

Et av dem er Drive-By Truckers. Det er uten tvil en feit dose country/sørstatsrockestetikk over det hele - sørstatsaksent, et band det oser av sørstat av, samt at de mekker køntrilåter med tekster tungt basert på historiefortelling om folk fra sørstatene.
Men som med all god alternative country, så er melodiene alt annet enn shitty, og i tillegg har de fin vrenggitarinstrumentering. Det låter forsatt som låve, bare alt annet harry.

Fisefine tekster skal de også ha for.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: This Fucking Job)

Liveopptak: This Fucking Job


I morgen: saxelectropop med gebrokken engelsk. Yeah, you heard me.

Caribou

Tÿsdag. Et par av gårsdagens utgivelser har allerede sunket inn i elskmodus.

Den skiva jeg kanskje har hørt mest på siden i går tidlig er Swim av Caribou.

Jeg ante ikke at dette prosjektet eksisterte før jeg hørte den fantastiske singelen fra plata et par uker tilbake. Hva heter den? Odessa.
Anyways, Caribou består av intet mindre enn én eneste mann - en kanadier ved navn Daniel Snaith, som visstnok har en doktorgrad i matematikk. Han ser ut som en slik kar også.

Han har tydeligvis gitt ut en del andre plater enn Swim i løpet av de siste tiårene, også med andre artistnavn.
Fordi jeg (selvsagt, av ren rutine) ikke har hørt på noe av de gamle sakene hans skal jeg nu kun tipse om den helt fantastiske Swim.

I all hovedsak er dette electronica med repeterende og sinnsykt fengende mønstre, men med en konstant trang til å legge på og ta vekk lag oppå der igjen (ikke hipstermengde med lag), med perkusjon, synther og så videre. En ting er sikkert: ikke bare er det megasterke elektroniske spor, men det hele låter også fryktelig organisk.
Når han en sjelden gang synger høres han ut som vår kjære brillemann og landsmann Erlend Øye, mens musikken låter bittelitt som en mer seriøs Casiokids, og iblant litt som personlige bloggfavoritter som Four Tet og Pantha du Prince.

Lytt i Wimp.

Last ned Odessa (free & legal).

Musikkvideo: Odessa


I morgen: ekstremt fisefin country-rock.

MGMT

O, du, kjære mändag. Må med en gang beklage at jeg nok en gang på kort tid har slacket med bloggen. Jeg har vært litt opptatt denne helga, men i første rekke har jeg bare glemt vekk å skrive innlegg. Jeg har tenkt på  at jeg skal gjøre det når jeg har drevet på med andre ting, for så å glemme det bort når jeg har hatt tid og anledning til å skrive. Sucks, men sånn er altså jeg.

Uansett, idag er det tid for et ekstremt fint band jeg har til tider har hatt et litt vanskelig forhold til.

Greia er følgende: MGMT sitt debutalbum Oracular Spectacular er en fantastisk sak, og den inneholder en håndfull 70-talls psychrocklåter, i tillegg til en del moderne og velkomponerte synthpoplåter. Grunnen til det vanskelige forholdet er at den siste gruppen ble et par-tre råbra singler alle fjortisene også elsket. Hvordan skal jeg forholde meg til det? Døve folk liker kul musikk. Tar jeg da feil - er det egentlig døv musikk? Meh, fåkk datt. Låtene er kule, så da får det være.

Brooklynhipsterjævlene i MGMT elsker hasj, og sannsynligvis syre også. For når de forrige uke kom med nytt album, så gav de ut en relativt utilgjengelig og ekstremt syrete psychrockskive. En fantastisk skive, som uten tvil er skapt fordi MGMT selv har et problematisk forhold med alle de døve folkene som liker singlene deres. Så dermed har de laget en småskrudd skive uten særlig med singler, men fytti så fin den er.

De fleste burde ha hørt singler som Kids, Time To Pretend og Electric Feel. Så selv om de er fine, så driter jeg i å ta de med anbefalingsspelelista. Jeg tar for meg høydepunkter fra den nye skiva, samt et par skjulte skatter fra førsteskiva. Warning: andrealbumet er definitivt en grower. Den trenger flere lytt før den kan elskes. Er den bedre en førsteplata? Ja.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Flash Delirium, It's Working, Lady Dada's Nightmare)

Har du tid anbefaler jeg også det sjukt syrete eposet Siberian Breaks på tolv minutter og seks-sju låter i én.


I morgen: fissefersk kanadisk electronica.

The Soft Pack

Önsdag. Jeg er fryktelig trøtt, så dette får bli et siste ord før jeg legger tjafset mitt i senga.

The Soft Pack er ikke vanskelige saker. Det er fire karer fra USAs veskkyst som låter akkurat som de er det. Streite, småpunka melodier pakket greit inn i skarp tregrepsgitar og mye trivelig sing-a-long-vokal. Og selv om jeg har en tendens til å høre på skitmørk musikk når det er så fint vær ute som nå, så passer The Soft Pack helt perfekt til temaet sommer. Uten at det blir cheesy. De er akkurat kule nok til å lage gode, om ikke nyskapende, garagerocklåter.

Defintivt noe for folk som liker The Stooges.

Faktoide: De het tidligere The Muslims. Slo selvsagt ikke sånn kjempemye an, så da bytter man navn. Godt valg.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: C'mon


I morgen: njujorksynthindierock.

Lindstrøm & Christabelle

Tysdag. Uviktig dag.

Derfor kan vi avslutte tysdagen med en viktig mann.
For selv om Hans-Petter Lindstrøm er langt på nær like kjent som Röyksopp her til lands, så er han den eneste som kan konkurrere med Röyksopp hva popularitet blant musikknørds i utlandet angår.

Han har tidligere ikke bare gitt ut soloshit, men gitt ut to plater sammen med vår kjære venn Prins Thomas. I år gav han derimot i år ut en plate med et helt sjukt langt navn, men i denne anledning heter hun kun Christabelle.

Der hans låter vanligvis har en sjuk lengde på mer enn 20 minutter, med tungt psykedelisk spacedisko, så har han denne gangen gått over i mer pop. Låtene har en grei lengde på tre-fem minutter, og Christabelle sjunger over musikken hans. Men selv om består av en type musikk jeg hater; sort Motown-soulpop, bare gjort på 80-tallsviset med masse synther, så har Lindstrøm takket sitt geni gjort det mulig for meg å like dette svært godt. Som alltid forblir min påstand om at 80-tallsmusikk på 2000-tallet er langt bedre sann, takket være at selv om låtene er kortere enn ellers og mer fokusert på popmelodier, så er dette fortsatt ganske rolige, psykedeliske, svevende og småsyrete saker. Legg til at Christabelle stort sett bare improviserer vokalen oppå, så får du en fin og avslappende tone på ellers ganske slitsom pop.

Lindstrøm has succeded yet again.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Lovesick, Let It Happen)

I morgen: amerikansk sommerrock.

Captain Credible

Mandag. Den store platedagen. Alltid en glede å hilse på deg.

Captain Credible sin eneste utgivelse er derimot en EP som kom for et par uker tilbake. Hurra for dét.

Dette er prosjektet til en engelsk-trønder, hvor alle synthene og trommemaskinene er stort sett laget ved å ta gamle spillkonsoller som Nintendo Entertainment System og bamser, for så å fåkke rundt med dem. Nydelig gjønete - og det høres. Synthlydene er i god gammal 80-talls 8-bit-form. I tillegg er det hele bygget rundt et slags sci-fi-univers med karakterer som Dr. Testicle. Love it. Denne mannen har jeg elsket siden han var med i Urørtfinalen i fjor, og spesielt etter at Lydverket spilte opptaket fra konserten han hadde i den anledning. Etter EPen ved navn Planet of the Eternal Breakdance Orgy har jeg begynt å elske konseptet ennå mer.

Gjønemusikk, ikke humormusikk. Med andre ord, selv om hele greia rundt er veldig vasete, så står kul retroelectronica i sentrum.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Golden Spaceship)

Lytt i Urørt.

Liveopptak: Shooting Elephants on the Plains of Serengeti


I morgen: fin småsort electropop

Gojira

Söndag. På tide å ta turen ned til helvete.

Jeg har lenge trodd at franske musikere er lovfestet å måtte være elektroniske duoer. Og ikke noe galt i det, de serverer noe av den bedre elektroniske musikken på kloden, men nå har jeg snublet over en gjeng sortkledde karer som lager helt nydelig og blytung metall.

Ikke bare har de fryktelig fine riff, men de vet tydeligvis akkurat hvordan  jeg liker å ha min metall servert: teknisk, uten å gå over i et gitarsolohelvete med slitsom og intetsigende tapping, men heller fokusere på fåkka rytmer og lignende, den skal også være progressiv inn til beinet, nok en gang uten å bli slitsom, og i tillegg skal metallen gjerne være noe eksperimentell, og dermed takker jeg gledelig ja takk til rolige instrumentalpartier og uvanlig instrumentbruk.

Som sagt, så gir disse franske karene meg akkurat dette. Jeg takker dem, og elsker dem høyt, for det.

Som vanlig har jeg bare fått hørt på den ferskeste skiva, The Way of All Flesh, fra 2008, men jeg har heldigvis allerede tatt meg litt tid til tidligere utgivelser, men ikke nok til at jeg har noen låter å velge fremfor de jeg har tatt med nu.

Diverse faktoider: Gojira er visst slik Godzilla uttales på originalspråket, japansk. Forbanna Japan, hater det landet. Tekstene er stort sett relatert til miljøsaker, ettersom flere medlemmer i bandet er tunge miljøaktivister, og er med i Sea Shepherd. Et tema jeg setter ekstremt pris på at de fokuserer på rent lyrisk, men Sea Sheperd er en gjeng med gale tullinger som tar ting altfor langt - som å senke japanske halvfiskerbåter.

Uansett, ikke la deg skremme - Gojira will blow your mind away in amazement.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Vacuity


I morgen: retroelectronica fra Noreg.

Band of Skulls

Lørdag. Det er sol, og min mørke og kritthvite sjel brenner.

Det betyr likevel at vi ikke trenger å bli like mørke musikalsk som vi gjør på søndager, og dermed kan jeg heldigvis diske opp med knallsterk retrorock.

Band of Skulls er ikke forferdelig ulikt White Stripes, men, når sant skal sies, så er det lenge siden Meg og Jack har gitt ut studioalbum sammen, og hvorfor ikke ta noen gode substitutter mens vi venter?

Med sure gitarer, noe monotont herre- og kvinnevokal, riff ekstremt sterk og gammal kvalitet bringer denne trioen fra de grå britiske øyer bluespunken nok en gang tilbake. Band som kan bearbeide de gamle sakene fra 60- og 70-tallet ved å male det opp, og lage en nydelig graut som låter som en moderne versjon av det gamle får alltid sterke kort i min bok.

Dermed er det en glede å frivillig tvinge deg til å elske dette råflotte bandet fra UK. Sier noen at dette låter som The White Stripes, svar med: "Fåkk åff! Har det noe å si? Det er good shit." Hyll retrorocken, for den er gooood.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: I Know What I Am, Death By Diamonds And Pearls)


Musikkvideo: I Know What I Am


I morgen: en fransk rett med smak av stål.

Jónsi

Taursdag. Jeg kjører på med ukesfersk awesomeness.

(baklager på forhånd mangelfull bruk av streker og dritt. Islanske navn er dritt å skrive)
Jon Sigursson / Jonsi jeg elsker. Denne karen er nemlig frontmann i Islands stolhet: Sigúr Ros, som med flere plater har levert helt fantastisk post-rock. Og jeg liker post-rock. Mye.

Vel, nå er han endelig ute med sitt første album som soloartist (sett bortsett fra at han gav ut et ganske middels ambient-album med sin mannlige kjæreste i fjor (hurra for åpent homofile peepz!).

Uansett, albumet heter Go, og her blir man servert helt nydelig arrangert og storslått kammerpop med strykere, blåsere, slagverk og koringer som fyller lydbildet. Den söte karen synger både på engelsk og islandsk på plata, noe som ikke har så mye å si, ettersom jeg klarer ikke høre forskjell. Han synger fryktelig lyst og fint, altså.

Er litt hastinnlegg, så baklager det, og i tillegg så er jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt for ordnet innlegg i morgen. Hvis ikke, så blir det et på lørdag. Retrorock, min venn.

Uansett, nå skal du kose deg med helt fantastisk, ekstremt storslått og (iblant) lystig pop fra en ellers ganske dyster (rent musikalsk) kar.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Go Do, Tornado, Boy Lilikoi)

Musikkvideo: Go Do

We Have Band

Oisann! Kritikkverdige forhold! Beklager stort, men iblant føler man for å ta seg en liten pause - og hvorfor ikke bruke helligdager som en unnskyldning? Vil samtidig påpeke at jeg blir helt udugelig til å gjøre ting jeg har som vane å gjøre når skolen forsvinner. Sorry, mac.

Uansett: baklager mye elektroshit på bloggen i det siste, men idag blir det mer! Jeg er usedvanlig svak for dansbar elektronisk musikk med gitar i. We Have Band har dermed, fra jeg begynte å høre på skiva deres tidligere idag, blitt en liten elskverdighet i min lille notatblokk.

De tre medlemmene, deriblant et ektepar, gav i går ut sitt debutalbum, WHB. Fine saker. Dansbarheten er høy, popmelodiene er catchy og gode, og sammensveisingen av instrumenter låter som med mye synthpop/post-punk-revival-morphs som awesome shit. Dans til bazzen, min venn.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Honeytrap, Oh!, Divisive, Love, What You Doing?)

Musikkvideo: Divisive