Professor Green

Ja, for faen. Jeg er tebage!

Hvor forsvant jeg? Vel, en av dogmereglene til denne bloggsaken er at jeg ikke skal skrive hvis jeg ikke har lyst. Noe jeg ikke har gjort siden forrige innlegg. Så, over to uker siden. Det er riktignok ikke den eneste årsaken, det er nemlig flere. For det første har det vært jævlig dårlig med gode plateslipp de siste ukene. Virker som om selv plateselskap tar ferie. Eventuelt har det hele en sammenheng med at jeg den siste tiden har vært opptatt med å tilbringe tid med venner, hardt arbeid i kassa på Meny, og det faktum at jeg er glad i dataspill. Har vært rimelig oppslukt i StarCraft II de siste dagene, så godt mulig det blir lite innlegg fremover av den ringe grunn.

Som nevnt har jeg ikke hatt lyst til å skrive her på en stund, men når jeg for litt over en time siden stod i mine rimelige nye klær på kjøkkenet, kokte sammen noe fôr og danset meg relativt svett, så kjente jeg plutselig at jeg måtte få delt denne musikken. Straks.

Selv om jeg også hørte på en plate som kommer på mandag, så hørte jeg på en sak som er et par uker gammel. Professor Green er en tynn, likbleik britisk jævel. Noe som høres. Utpreget aksent og stemme til en tynn hvit fyr.  Og ja, Professor Green er et jævlig døvt artistnavn. Han heter egentlig Stephen Manderson. Litt mindre døvt, in fact. Sånn, forresten: han rapper. Og han kan vel minne en smule om britisk hip-hops numero uno: The Streets. Så forbanna smart jeg er, så stopper ikke The Streets-relevansen/-sammenligningene der. Det har seg nemlig slik at The Streets snakker (som er hans måte å rappe på) på denne plata, og debutplata til Professor Green slippes på plateselskapet hans, The Beats. Hva heter den? Noe så døvt som "Live 'till I'm Dead". Med andre ord, enda døvere enn artistnavnet hans.

Men selv om dette i all hovedsak er popmusikk for massene, noe som også gjelder The Streets, så er det likevel smart hip-pop (ehehehehe) som treffer meg midt i en slags gledesnerve. Tekstene hans tar for seg smått banale temaer på en aldeles topp måte, og han liker tydeligvis å gjøne rundt en smule også. For ikke å nevne at beatsene er relativt fantastiske. Og ikke minst varierte. Fra soul-aktig shit gjennom seig dubstep til rock. Legg til skamløs sampling av P4-musikk som funker aldeles ypperlig.

Musikk for massene, men skitbra likevel.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (I Need You Tonight)

Musikkvideo: I Need You Tonight


Neste gang skal jeg ta for meg et massivt altrock-sammarbeid.

School of Seven Bells

Ja, jeg var borte i går også. Eller, jeg var hjemme hele dagen, men jeg var ikke helt i form - eller som retards kaller det "så sykt redusert". Øl, vet du. Så, ting ble ikke bra igjen før jeg mekket en massiv porsjon med min ypperlige Pasta Carbonara, men da skulle jeg dra. Nok skryt om mine kokkegenskaper, nå er det min musikkinteresse som skal i fokus, lissom.

School of Seven Bells slapp i fjor (egentlig 2008, men ikke før i fjor i Norge) et helt fantastisk debutalbum ved navn Alpinisms, der de hadde kokt sammen et ganske unikt lydbilde.
For med en mannlig låtskriver på gitar (og sannsynligvis diverse) og to eneggede tvillingsøstre med drømmende og stjernejagende stemmer i fisefin vokalharmoni med masse synther og trommemaskinolinnis blir det meste flott.

Likevel, grunnen til at jeg har spart dette bandet frem til nå er fordi jeg endelig har fått mulighet til å være aktuell. Denne mandagen slapp de nemlig sin andreplate, Disconnect From The Desire, som følger opp i det samme, rimelig unike, sporet som tidligere. Og det låter fantastisk - kanskje ikke like fantastisk som Alpinisms, men endog. Muligens også litt mer dansbart enn tidligere. Må gi meg selv kudos for å kjent til dette bandet i over et år. Uvanlig sak for min del.

I all hovedsak en topp miks av halvveis dansbar drømmepop og monoton, småstøyete og elektronisk shoegaze.

Ja, forresten. De spiller på Slottsfjellfestivalen i morgen. Tror jeg.

Snodige saker med dette bandet på Spotify og Wimp. På Spotify er bare halvparten av den nye plata, og på Wimp forsvant plutselig hele førsteplata. Småabsurd. Dermed blir spillelistene litt forskjellige idag.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Musikkvideo: Half Asleep


Det er litt sent, og dermed måtte jeg være litt kjapp, ettersom jeg skal opp tidlig på jobb i morgen. Grunnen til at jeg har drøyet dette til nå er fordi jeg har brukt hele dagen på å spille et fantastisk puzzle-/plattform-/kunstspill som heter Braid. Et av de beste spillene jeg har spilt. Noen gang. Hurra! Fantastisk håndmalt grafikk, en sær og skrudd historie og unikt gameplay. Jeg fikk gåsehud. Nuvel, jeg er fullstendig klar over at dette ikke er en spillblogg, men jeg er glad i dataspill. Spesielt indiespill som er billige, unike, koselige og morsomme - og krever lite av PC-en, ettersom jeg har noe juggel av en laptop. Ikke noe særlig problem, ettersom det er slike type spill jeg liker. Forrige gang var det preik om en fantastisk film, men da kunne jeg faktisk peke til en blogg i mitt lille bloggkollektiv (Filmhåvis). Kollektivet hadde nok satt pris på en kar/frue til som kunne skrevet subjektivt om spill. Småironiske søknader mottas med åpne armer. Avslutningsvis: kjøp Braid, for svarte. 70 spenn for noe av det mest fantastiske av spill noen sinne er niks.

Ehm. Takk for idag. Mer film- og spilltips kommer nok i fremtiden. Jeg har en tendens til å være dårlig til å gjøre sommerting når det er sommer. Synes ikke det er så megafett på stranda. Dermed gjør jeg ting jeg liker. Som gjør at jeg blir likbleik.

Neste gang blir det megarad alt.hip-hop-vettafaen.

The Roots

Hurra! Mandag, den store plateslippdagen.

Vel, sakene som kommer idag får jeg ta for meg utover uka, for idag tenkte jeg å vie litt tid til et band som nettopp slapp en råflott plate ved navn How I Got Over.

For ja, The Roots er et fullverdig band som spiller hip-hop, noe som er rimelig uvanlig, og dermed setter jeg stor pris på akkurat det. Så vidt jeg vet ble de kokt sammen sent på nittitallet av bandets rapper, Black Thought, og bandets suverene trommeslager Questlove.

Nuvel, jeg antar at de aller fleste har hørt ihvertfall én låt av The Roots før: The Seed 2.0, men for min egen del har det, lite overraskende, blitt med det samme - hvis du ser bort i fra den nye plata. Så la oss bare fokusere på den. Aktualitetens tidsalder osv.

Fordi de er et band velger de passende nok å bevege seg i den organiske funk- og soul-inspirerte hip-hopen, og ikke den banale sørstatship-hopen. Legg til at Black Thought leverer ypperlige tekster om de mørke punktene ved samfunnet. Samfunnskritisk soulhiphop med andre ord. I tillegg har The Roots for vane å sample indiesaker, og på den nye plata har de samplet indiefolk-supergruppa Monsters of Folk sin ypperlige Dear God (Sincerly M.O.F.) i tillegg til indiefolkprinsessen Joanna Newsom. Ypperlighet.

I tillegg må det nevnes at The Roots er husbandet i Late Night With Jimmy Fallon, et program jeg ekstremt gjerne vil se en hel episode av, hovedsakelig fordi han alltid booker ypperlige undergrunnsband til å spille, fremfor kjent og døvt mainstream-ræl. Anyways, det tok lang tid før jeg innså at det var samme The Roots som jeg nå snakker om som er husbandet der. Virket bare litt rart at de gjorde noe sånt.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Natt til søndag ble jeg spurt av en ginger jeg kjenner om å gi henne noen tips med rolig og melankolsk musikk hun ville sette pris på. Fordi jeg kjedet rasset av meg gikk jeg gjennom all musikken jeg hadde og satt opp en fisefin spilleliste jeg ble helt ekstremt fornøyd med. Jeg døpte den først Maggie Horthnose, men byttet fort til Kims Søndagskos. Fordi det er fin musikk for en sliten og deprimert sjel.

Uansett, i går så jeg en film jeg ble tipset om av min kjære venn Håvard, ved navn Synecdoche, New York. Den filmen var så fantastisk sær, sterk og ypperlig at jeg satt mindblown etterpå i min lykkeemofase. Der hvor jeg kunne dødd der og da, og satt pris på det, ettersom jeg hadde hatt en perfekt slutt på livet. Jeg hørte så på den spillelista jeg lagde, så ble jeg enda mer lykkeemo. Jeg er skikkelig stolt av den spillelista. Så kos dere med den. (Jeg slenger den også med på spillelistehylla til venstre.)

Kims Søndagskos

EDIT: Angående min gode venn Håvard, så kjenner jeg få som kan sammenligne seg med ham hva filmkunnskaper angår. Derfor klarte jeg å få ham til å starte opp en blogg ikke så veldig ulik min, der han tipser om film i stedet for musikk. Skulle gjerne sett at han tok den i bruk oftere, men sjekk den ut likevel. Han er en ypperlig filmentusiast. Filmhåvis: Bloggen.


Neste gang blir det drømmepop fra statene.

Next Life

Dagen er kommet. På tide å dø.

Ja, vi skal inn i den brutale gata idag. Som jeg nevnte i går, så er dette noe så absurd som gammal nittitallsspillmusikk med ekstremt aggressive synther blandet med de progressive og rytmetekniske elementene fra mathcoren. For å gjøre det litt enklere - tenk et instrumentalt The Dillinger Escape Plan gjemt bak overstyrte gitarer, sinnsyke trommemaskiner og skremmende synther fra en annen verden.

Rytmene starter og stopper konstant, mens låtene på en gjennomsnittslengde på halvannet minutt kastes i tusen forskjellige retninger i løpet av sin korte levetid.

Next Life er, sålangt som jeg har forstått, et rimelig kredibelt band fra Norge, altså. Det ble startet av en norsk-asiater ved navn Hai Nguyen Dinh på gitar som tok med seg hans venn Tormod Christensen på synth i 1999 som (jeg antar) et slags musikalsk kunstprosjekt. Asiateren er tydeligvis kreditert med lys og bilde i tillegg til gitar - så jeg antar at det er et skremmende sceneshow når de spiller live.

Hvis jeg har forstått det rett har det seg også slik at de har fått seg en ordentlig trommis, endelig, etter ti år.

Men, ja - dette er rimelig absurde post-moderne saker, men som alt annet jeg vier innlegg til på bloggen - så elsker jeg det. For det er bare et eller annet med bandets unike vesen og sci-fi-mørke som gjør at det låter råkult - men se ikke bort ifra at det krever en del toleranse og tid for å like dette.
Anyways, de har turnert med Snöras - i tillegg til å være på samme plateselskap som dem - Fysisk Format, som sannsynligvis er det beste plateselskapet i hele Norge. Kudos lang, lang vei.

Jeg har en god grunn til å ta dette bandet i dag: tidligere denne uka kom de nemlig med en EP ved navn Resurrection. En rimelig skuffende EP, i så måte. Sett bort i fra ett spor: Anti Matter (som du finner på Bransjevelter #3), så er resten av materialet tatt fra ypperlige The Lost Age fra tidlig i fjor. Sannsynligvis er den kalt Ressurection så de kan ha en liten revival for seg selv - og en unnskyldning til å turnere igjen. Jeg slenger meg ihvertfall på hvis de stikker innom Kristiansand.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anti Matter, Sol Blade)

Jeg har forresten oppdatert min spilleliste med digge låter fra 2k10/2010. Sortér etter Added, plis.

Neste gang skal det handle om et hip-hop-band. Som i et bandband.

The Radio Dept.

Ohoi! Er det noe svenskene er flinke på så er det psykedelisk rock og indie pop.

Idag (i natt) skal mitt forfatterskap vies til sistnevnte. The Radio Dept. (Det er kort for Department, lissom, som i Fire Dept.) Der svensk indiepop vanligvis har en tendens til å havne inni lett for simplifiserte låtmønstre og instrumentbruk, så låter The Radio Dept. av den grunn noe lite svensk - for de tar heller å utforsker de mer ambiente og eksperimentelle områdene (mye takket være synther) av det som ligger til rette for lydbildet deres, og materialet deres kan av den grunn minne om fin drømmepop som The Depreciation Guild og (hvis man legger godvilja til) The XX.

De har gitt ut to plater tidligere (som jeg selvsagt ikke har hørt en døyt på), men i år (selvsagt) slapp de et tredje album som traff meg midt i hjartet. Den heter Clinging To A Scheme. Ser ut som om hipsterdoning numero uno Pitchfork også elsker plata.

I all hovedsak: tenk vag vokal, svaiende gitar, synther og trivelig trommemaskin + fine popmelodier i en småeksperimentell pakke.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (David)

Neste gang blir det noe så absurd som en miks av gammal spillmusikk og mathcore. Not fucking kidding you.

Big Boi

Tjobing! Denne har jeg ventet på skikkelig, skikkelig lenge.

Vel, det må jo være en grunn? Ja. Eller, det er flere grunner. Ikke bare er Big Boi den ene halvdelen av en av verdens mest fantastisk hip-hop-duoer Outkast, sammen med André 3000, men frem til denne plata har han sluppet en rekke fantastiske singler som har fulgt med til mål.

Og for en lettelse - Sir Lucious Left Foot: The Son of Chico Dusty, som debutplata hans heter, som kom i går, er en av de aller beste platene fylt med hip-hop jeg har kommet borti (merk. jeg har null peiling på hip-hop, jeg bare digger sjangeren), og med enkelhet en av de beste platene i år.

Ikke bare er han selv et forbanna unikum hva lyriske og raptekniske egenskaper angår, men han har også en unaturlig høy evne til å lage helvetes bra låter. Det er ikke sånn kjempevanlig at rappere også setter seg ned for å mekke beats. Jeg skjønner godt at han har så mange gode venner som han har: for på plata deltar knallfolk som min store helt Yelawolf, Janelle Monáe og Gucci Mane på rap/sang-siden, mens sjølveste André 3000 og Organized Noize har produsert låter.

Fitte for et monster av en plate. Musikken i seg selv varierer også som et rent, fantastisk helvete. Den har tatt min tid de siste to dagene, for å si det sånn.

Hyll Big Boi/Antwon Patton. Han spiller også på Øya i år. Fitte, da. (Jeg går glipp av det.) Det er forresten rimelig merkelig hvor lite han har slått an kommersielt sålangt, med tanke på hvor fantastisk dette er.

Å be meg velge låter fra denne plata er pur ondskap, ettersom omtrent alt er rimelig fantastisk, men jeg har gjort mitt beste. Luv it!

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Musikkvideo: Shutterbug


Nok en gang har jeg hjulpet til med å sette sammen en spilleliste for Musikknyheter.no i Wimp. Denne gang har vi tatt noen av våre favorittlåter fra juni.

Neste gang blir det svensk og vag drømmepop.

Ost & Kjex

Puh. Da var vi endelig tilbake til gamle romanser. Håper gårsdagens skitlange innlegg ikke var forgjeves.

Som med det meste annet var Ost & Kjex et prosjekt jeg ikke visste noe om inntil svært nylig - men, når de forrige uke slapp et nydelig stykke plate ved navn Cajun Lunch som blander house, techno og electropop i lange repeterende låter var jeg solgt. På flekken - og denne plata har stått på nesten konstant siden jeg kom hjem.

De har sluppet en plate tidligere, som, overraskende nok, stakk av med en Spellemannpris (jeg har bare tatt en rask lytt, og jeg synes ikke det låt så kult). Vel, den plata er bygd på følgende premiss: sample lyder fra ost og kjeks, for så å vri på knotter å lege med synther for å endre disse lydene. Rimelig fett.

Med den nye plata har de selvsagt gjort det kulere og mer tilgjengelig, men alt det tekstlige er fortsatt bygd på ost og kjeks. En gimmick jeg setter pris på.

Annet enn det vet jeg lite: de er to (tilsynelatende) middelaldrende karer bosatt i Oslo, der han ene i kledd i gult synger. Begge vrir på knottene. De heter Tore Jazztobakk og Hi-Fi Haavik.

Dessverre kan ikke Spotify by på plata, og på Myspace er det kun (relativt lange, dog) utdrag fra låtene. Dere får ordne dere Wimp, da - for denne plata er så bra at den bør ikke gåes glipp av.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Continental Lover, We Got Tickets To Moonost, Mosambiquetravelplan, Cajun Lunch)

I morgen blir det blodfersk hip-hop av en veteran.

Hovefestivalen 2010

For dere som ikke fikk dere med dere meldingen jeg klemte ut på Facebook-siden min, så kan jeg informerer dere om følgende:

Som et slags plaster på såret over at jeg har vært borte fra bloggen i en hele uke nu for å dra på Hovefestivalen, så tenkte jeg at jeg skulle kjøre en MASSIV rapport over hva som har gått for seg, med et selvsagt hovedfokus på musikken. For dere som ikke har fått det med dere, så anmeldte jeg hele 13 konserter på årets Hovefestival for Musikknyheter. Vi skulle egentlig være tre, men de to andre måtte melde avbud rett før. Jeg slenger med lenker til anmeldelsene etterhvert som vi tar oss fremover i artikkelen. I tillegg slenger jeg på noen kjappe karakterer til konsertene jeg var på i Musikknyheter-skalaen. (1  til 10)

Meg og mitt følge var såpass naive at vi forventet tusenvis med ledige plasser på Hovecampen når vi tok turen inn på mandag (campen åpnet på søndag), men den gang ei, så det endte opp med at vi måtte campe på Camp Nord, en litt avsideliggende greie fra resten av campområdet. Selv om det betød at det var et par minutter ekstra å gå til scenene, så passet dette meg ypperlig. Jeg liker nemlig musikk bedre enn mennesker, og på Camp Nord var det virkelig ikke så mye folk - og svært få slitsomme.

Da telt og diverse var ordnet, og jeg hadde tatt meg et par øl, var tiden endelig inne for å få sett noen gigs på det såkalte Festivalvorspielet på Campingscenen. Og det er med dette min gjennomgang av Hovekonsertene starter:

Rockebandet Ændal
For dere som kjenner til Arendals-dialekten, så er det nok mulig å forstå at Ændal skal være Arendal. Vel, dette er et Arendalsband som overrasket meg skikkelig. Ikke bare har de verdens døveste bandnavn, men hele fremtoningen er over middels harry - men de løser det på en finurlig, vittig og selvironisk måte slik at dette blir skikkelig lettbeint (og bredbeint) og ikke minst kul ballerock. 7/10

Thelma & Clyde
Denne gledet jeg meg til. En av Kristiansands store stoltheter dette her. Hanne Kolstø fra Love:Fi med sin fantastiske stemme og en annen dude på synth mekker seig, monotont og dronete electropop. Unikt som faen, og når du i tillegg slenger på en kvinne på synth (han fyren i bandet spilte overstyrt bassgitar) og en på trommer ble det en av festivalens bedre konserter. 9/10

André
Som med Rockebandet Ændal et band jeg ikke kjente godt til på forhånd, og pga. døvt navn regnet jeg med døv hip-hop, men nok en fin overraskelse gitt! De kjører på med samme dødsmørke og småstøyete halvblues-rock som Madrugada. 7/10

Honningbarna
Denne var lei. En gjeng jevnaldrende fra Kristiansand lager politisk punk i samme landskap som gammel Skambankt, bare med orgel og cello i tillegg. Skikkelig kule saker, og energisk liveshow - men lydmannen fåkka det opp så man ikke kunne høre gitarene noe særlig før siste låt. Skikkelig skuffende. 5/10

Vinnie Who
Fytti. Dette var også knall. Enmannsprosjekt som blir seksmannsband live. Småpsykedelisk moderne electrodisco fra Köben med androgyn vokal. Skulle egentlig sett dette i Kristiansand i mai en gang, men fikk ikke tid. Ikke megaulikt norske Montée in fact. Mye fint på mandagskvelden altså. 8/10

Munn Til Munn Metoden
Houseduo fra Fredrikstad, der han ene har spilt indierock mens han andre har drevet med hiphop. Litt døvt liveshow med tanke på at dette er laptopmusikk, men de prøver å gjøre det mer organisk med litt elgitar i blant. Litt uviktig egentlig, ettersom deres remixer er ypperlige som faen, og det samme gjelder de egne låtene deres. Ikke ulikt fabelaktige Justice - sampling av gammal disko smurt inn i moderne housepakning. 8/10

Kakkmaddafakka
Perfekt band til å avslutte vorspielet: en gjeng kompiser fra Bergen som leker seg med råbra poprock. Danset som en gal til dette, og delte velvillig ut blowjobdansen til kompisene mine. Knallstemning på denne konserten, lissåm. De åpnet også tirdagen, så gadd ikke se dem to ganger. 7/10

Cold Mailman
Gjengen med en av årets beste låter (Pull Yourself Together And Fall In Love With Me) er fra Bodø og skal gi ut plate i oktober på Kråkesølv sitt plateselskap Krkslv. Fantastisk halvprogressiv og småmørk gitarpop ledet an av to hyggelige gingerbrødre ved etternavn Bowitz. To av medlemmene i Kollwitz er også med. 8/10

Hypertext
Ypperlig mørk rock fra Haugesund med repeterende krautrock-grooves. Hørt en del på disse uten å vite at selveste Susanne Sundfør (!!!) er med - de gjør nemlig det de kan for å gjøre lite ut av at hun er med. Hun har et par knotter å slikt til å skru på for å endre stemmen hennes slik Fever Ray gjør. Fantastisk konsert. 9/10

Kvelertak
Dette var første bandet ut på tirsdagen (campingscenen er ikke en del av festivalprogrammet egentlig, ettersom du må sove på campen for å få sett ting der), og de var band nummer to ut. Sjukt mye folk til å være klokka fem. 9/10
Les anmeldelsen min her.

The Pink Robots
Hater dette bandet fordi alt annet enn Curly suger - men var ikke noe annet å se her, så måtte fylle tid. Ryktet skulle ha det til at de suger live, og det gjør de og. Rimelig absurd på den ene låta hvor fire i bandet stod på rekke på hver sin synth og trampet, mens trommisen trykket play på laptopen sin for så å gå backstage for å ta seg noe å drikke under hele låta. 3/10

Japandroids
Hadde et valg mellom å dra på denne (fin garagerock fra Canada) eller Alexisonfire (rimelig fin melodisk hardcore fra Canada). Ble disse. 6/10
Les anmeldelsen min her.

Ellie Goulding
Søt ung pike som lager rimelig kommersiell, dog flott electropop. Positivt overraskelse av en konsert. 7/10
Les anmeldelsen min her.


Beach House
Fabelaktig svevende og drømmende popmusikk fra USA som gjorde det første og siste regnfallet under festivalen kjempekoselig. 8/10
Les anmeldelsen min her.

Muse
Jeg så det som muligens er verdens største band akkurat nå i Oslo Spektrum i høst - noe som var rimelig skuffende. Setlista sugde ruke (Masse spor fra rævlige The Resistance + masse (hovedsakelig døve) hitsingler), og i tillegg virker det som om de er dritleie av å spille, så liveshowet er planlagt til punkt og prikke på et ekstremt sjelløst vis. Selv jammene de har mellom låtene. Jeg brøt illusjonen. Muse er døvt. 5/10

Empire of the Sun
To døve konserter på rad. Kjedelig, altså. Empire of the Sun har kun to brukbare låter (Walking on a Dream, We Are The People), resten suger pikk. Rimelig fett sceneshow med masse masker og lys og sånn, men absolutt alt var playback. Møkk. Skulle heller vist selvstendighet og dratt på Delphic.
3/10

Jabaman
Fet, hvit fyr fra Tønsberg som låter akkurat som han skulle vært en innfødt Jamaicaner. Selv om han er dyktig sang- og rapteknisk, så er dette dessverre er ikke noe mer enn helt grei reggae, i tillegg til at han har null liveband. Fordi all musiken er kopirettighetsfrie "riddems", så låter det meste litt tomt produksjonsmessig, samt at alle låtene avslutter med at DJ-en stanser låtene plutselig. 5/10

Social Suicide
Topp purung gjeng fra Bergens som spiller aggressiv hardecorepønk av beste merke. Skal anmelde plata når den kommer i september.
De spiller bra som bare svarte, tross i at trommisen med mexikanerbart har tatt sommerferie. En halvtomt Amfiscene var nok likevel ikke den optimale plassen å spille. De trenger en mørk og skitten klubb. 7/10

Two Door Cinema Club
Selv om debuten deres ikke er i det mest kreative og særegne laget, så er dette tilgjengelig og teknisk dyktig gitarpop av topp kvalitet. 8/10
Les anmeldelsen min her.


Kråkesølv
Bodøkvartetten bak en av fjorårets beste plater stod også for en av Hovefestivalens aller fineste konserter. Særegen indierock med hint av post-rock og visepop - nordnorsk gitarpop så det holder. 9/10

Biffy Clyro
Halvkult/halvdøvt skotsk band med tung stadionrock. Sannsynligvis en potensiell kanditat til Muses arvtakere. Liveshowet deres begynner litt spedt, men de har tusen ganger mer hjerte i det de gjør på scene enn Muse. Litt kjedelig, men langt ifra dumt. 7/10

Gallows
I sterk konkurranse med Arcade Fire om å være årets Hovekonsert. Fyttihelvete for en gig. Kudos til sinte engelske pønkere. 10/10
Les anmeldelsen min her.

Them Crooked Vultures
Lekeprosjektet til Dave Grohl, John Paul Jones og Josh Homme låt fett som faen - og større kjærlighet for rock skal man lete lenge etter. Dessverre jammet de litt i overkant mye mot slutten. 9/10
Les anmeldelsen min her.

Proviant Audio
Fisefin electronicajazzfunksak fra en 18-åring fra Tønsberg med massivt liveband - blåsere og perkusjon til tusen! Bra saker. 8/10

The Antlers
Ja, det første bandet jeg tok meg bryet med å se på torsdagen var ikke før halv ti. Jeg var på Nas & Damian Marley rett før det, men der var jeg både for full og for opptatt av å ha latterkrampe av en sjuk, sjuk jævel som lukta bæsj og jokket på samtlige chicks i området. Han satt også på skuldrene mine da han gav uttrykk for at han måtte gå å drite. Ekkel type, men fyttihælvete for en helt. Må også nevnes at på Camp Nord hadde et random hasjhue en nydelig konsert med to låter der ting som "fitte" og "rock" stod i sentrum.
Hvordan var The Antlers? Litt skuffende. 7/10
Les anmeldelsen min her.

Massive Attack
Treig, mørk og monoton electronicarock, som jeg elsker på plate. Derimot var konserten deres rimelig kjedelig fram til siste tredjedel. 5/10
Les anmeldelsen min her.


Julian Casablancas
Frontmannen i fantastiske The Strokes har gått solo. Jeg digger plata - og de spilte ganske fett på Amfiet Natt, men han virker fryktelig arrogant og eier null skam. 7/10
Les anmeldelsen min her.


Forza
For en råfin overraskelse av et band. Et lite kollektiv fra et asylmottak i Bergen som blander helt sjukt mye sjangre. Ta litt balkansk folkemusikk, litt funk, litt rock og til og med litt hip-hop - og mer til. Dritkult. 8/10

Blood Command
Skikkelig melodisk og teknisk hardcore fra Bergen med digge Silje Tombre i front. Kul plate, men litt middelmådig live. De to livemedlemmene ser ut til å kjede seg litt, og stemmen hennes klarer ikke levere ordentlig på konsert. 6/10


Pony The Pirate
Dette kollektivet imponerte meg i vår på Charlies Bar i Kristiansand, men de spilte ennå bedre på en stor scene på ettermiddagen. I tillegg hadde de med seg strykere som gjorde det hele enda kulere. 9/10

Yelawolf
Fantastisk rapstjerneskudd med en av mine favorittplater fra i år. Leverte som bare det. 8/10
Les anmeldelsen min her.


The Drums
Fin mix av surfpop og post-punk som er ganske kult på plate, men denne konserten var skikkelig absurd og jævlig. 3/10
Les anmeldelsen min her.


Vampire Weekend
Fisefin afropoppunk med skitbra førsteplate og litt kjedelig andreplate. Flinke og spilleglade er de ihvertfall fortsatt live. 8/10

Serena-Maneesh
Jeg så Norges shoegaze-hertuger i K-town i mars, og var faktisk litt skuffa, selv om det var skitbra - ser nok ut som jeg trengte to konserter for å innse deres utrolige ypperlighet som liveband. Fitte for en konsert. 10/10

Arcade Fire
Bandet med to av det siste tiårets beste plater sørget for at det ble to tierkonserter på rad. Fyttihælvete. 10/10
Les anmeldelsen min her.

Tja, usikker på hvor interessant lesning det endte opp med og være - og i tillegg tok det helt sjukt mye lengre tid enn jeg hadde forventet. Håper ikke min tid gikk bort til noe helt ubrukelig. Tilbakemelding tas gjerne i mot - først og fremst for anmeldelsene mine, men også var denne Hoverapporten, slik at jeg vet om jeg skal gjøre mer av sistnevnte i fremtiden.

Er tilbake rimelig snart med et innlegg om en norsk technoduo.