Drivan

Foto: Garp/Smalltown Supersound

Ikke bare er dette noe så utrulig som første innlegg to dager på rad på en lang fåkkings tid. Det mest spennende: ifølge Blogspot er dette mitt... HOLD DERE FAST ...innlegg nummer tohundre. Jepp. 200 innlegg. Og sikkert over hundre tusen tegn. Spennende. Hadde satt pris på en stykk "Graddis!" og en stykk "Takk for 200 shtøkk, selv om de første hundre sugde."

Vel, det er ikke noe sånn fantastisk spesielt jeg har tenkt å stille i stand for meg selv bare fordi det er innlegg nummer tonullnull, men det musikalske prosjektet jeg skal legge på bordet kan vel defineres som spesielt. Hvis man vil. Egentlig er det kun fint.

Drivan er et band, hvis man vil, som består av to-tre svenske og finske piker jeg ikke bryr meg om hva heter (nei, det er ikke en sexistgreie), for flinkisen Kim Hiorthøy er med. Han får oppmerksomheten min ikke fordi han er mann, men fordi han er en flinkis, og fordi han er norsk. (nei, det er ikke en nasjonalistgreie.)

Selv om debutalbumet deres heter Disko, så er det ekstremt lite spor av disco i musikken, annet enn et par fine grooves - du må være på et eldrehjem for å synes at dette er dansbart. I tillegg har plata fått en hel del treere, og "midt på treet"-anmeldelser. Jeg derimot synes dette er kjempefint.

Egentlig er låtene intime, minimalistiske og rimelig tradisjonelle svenske folkpoplåter på kjempesøt og vakker svensk vokal. Noe som i seg selv holder i massevis, selv om det muligens kan bli litt kjedelig i lengden. Vel, som sagt, Kim Hiorthøy er en fåkkings flinkis (han har mekket fin musikk på egen hånd tidligere, i tillegg til å stå for omslaget på flerfoldige av de siste Motorpsycho-platene, og en hel del andre Rune Grammofon-utgivelser), så han har dermed (sannsynligvis i lag med de søte pikene) blandet inn ypperlig og skjør soveromselectronica i det hele, med beats og mer moderne grooves. Uten at det blir sølete på noe vis. Gode kokker, med andre ord. (überfet metaforbruk!!!).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Annet enn det kan jeg melde om at jeg i dette øyeblikk sitter på bussen på vei til Oslo. Dere kjenner internett på buss. Det funker ikke. Nå er jeg vel fremme.
Hva skal en småbygutt i storbyen? (kanskje dette er vanlig for mange, men halvimpulsiv soloreising er noe som ALDRI foregår i mitt liv) Kombinert med å besøke min venn og god-musikksmak-dud-in-unofficial-law, Erlend Wichne, se det fine kanadiske psych-rockbandet Black Mountain på John Dee i morgen kveld. De slapp nettopp ny plate, så forvent innlegg om dem snarest + simpel konsertrapport.

Håper vi kan sees, kjære leserare, selv om det er helt ekstremt usannsynlig. Jeg er ihvertfall hypp på å møte deg, så gi meg et vink i kommentarfeltet eller på mailen min hvis du ønsker det samme. Tvi, tvi.

(Hovedendringer sålangt: ingen myspacelink (jeg har alltid hatet myspace pga. design og lydkvalitet), men dette er i hovedsak et grep for å forkorte tiden det tar å skrive innlegg, slik at jeg har lyst til å skrive oftere. Ingen "Next up!"-setning heller. Denne begynte jeg med for å presse meg selv til å skrive innlegg, men akkurat det går mot bloggprinsipp nummer en: jeg skal ha lyst til å skrive for å skrive.)

Shimmering

Sånn. Jeg orker ikke plage dere med en innledning for fjerde eller femte gang på rad om hvor ubrukelig jeg har blitt til å holde bloggen gående, så da blir det ikke slik.

Derimot kan jeg brife med at det som tar fritiden min for øyeblikket er igjen det å bli oppslukt i plater. Jeg tror den såkalte "platehøsten" kan være stor skyld i det. For fra mai og utover mot september har det vært lite av interesse. Nå er det blitt så mye fantastisk bra at jeg ikke klarer å vegre meg fra å dele i form av skrift lenger.

Legg også til at meg og kompisene mine har startet en filmklubb kalt Fat Fucks Film Club. Der vi velger, ser og bedømmer film. Fordi vi liker film. Og fordi vi har lite å gjøre.

Mulig det har vært nevnt tidligere, men jeg går på skole i hjembyen min nå. Så jeg slipper skyss og masse folk jeg egentlig ikke bryr meg om. Dermed er jeg et langt lykkeligere menneske nå. Kanskje det er skyld i at bloggen har dødd ut? Spekulasjoner, pure spekulasjoner.

ANYHOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO. La oss hoppe i det dere faktisk bryr dere om. Musikktipsene mine.

Denne gang: jazzifisert pop fra Horten (tror jeg)! Ja, samme fylke (OMG) som Jaga Jazzist er fra. Og egentlig er ikke dette enmannsprosjektet Shimmering så veldig ulikt den fantastiske, eksperimentelle jazzorgiegjengen Jaga Jazzist. Egentlig. I all hovedsak er dette popmusikk. I all sin pureste hovedsak. Derimot er det en hel del langt mer sofistikerte saker inni her.
Aller først kan vi snuse borti ambient-sakene: produksjonen her er så utrolig flott at det alltid ligger masse småtterier og lurer baki. Om det er synther, beats, eller støygitarer, så gir det musikken en sjuk fylde. I tillegg er det et trespors, progressive og instrumentalt halvambient jazzverk plassert midt i plata kalt Milou.
Speaking of jazz: Norges trompetgud sjølv, Mathias Eick, (fra Jaga!!!!!!) deltar på plata. Det gjør også Hanne Hukkelberg, som på sine plater er i det samme jazzpoplydlandskapet.

Kort fortalt: en helt übermessig blanding av ambient, mørk pop, halvkompleks rock og moderne jazz. Av én eneste dude. Han heter Bendik Kjeldsberg, og er (såvidt jeg har forstått) trommeslager av hovedvirke. Og det merkes. Det merkes også at han sannsynligvis ikke er så flink til å synge, ettersom gode venner tar seg av absolutt alt av det vokalmessige på debutplata som kom på mandag. Hanzi fra Heroes & 0s og Steven fra Superfamily er også med + (som nevnt) Hanne H.

Hypp på et slag i fjeset? Han er 19 år. Nitten. Og dette låter som ei plate laget av en fyr som har laget musikk i flere titalls år. Både kvalitetsmessig og detaljmessig. Jeg bøyer meg. Nei. Jeg legger meg langflat.

Fantastisk plate. Og selv om jeg har fantastisk lett for å skrike ut slike ting (se bort i fra "skrike", jeg er typen som sjelden skriker av glede), så utpeker jeg denne til en av årets beste norske plater. Blant MINST femten andre.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Forresten, jeg tror dere må være forberedt på litt endringer her skal jeg ha lyst til å holde det gående. Akkurat hvilke endringer vet jeg ikke. Just sayin'.

Forresten #2: Jeg har oppdatert den fantastiske hovedspelelista mi.

!!!

"Hei, Kim. Du suger."
"Ja, jeg vet det."

Sånn går mitt schizofrene jeg så fort tankene sender meg i retning bloggen. Noe som skjer flere ganger daglig. Hvorfor lar jeg det gå så lenge mellom hvert innlegg? Vet ikke. Tida går bort til andre ting. Denne bloggen store oppblomstring (desember 2009) skyldtes av at jeg var drit lei World of Warcraft. Så da hadde jeg ikke noe å gjøre lenger når jeg hadde tid å fylle.

Nå har jeg begynt å spille igjen. Hvis noen med feminine trekk der ute skulle av en eller annen absurd grunn ha en eller annen tiltrekning til deres bilde av "Kim", så kastes slike tanker inn i en impotent sølepytt i dette øyeblikk.
Ikke at noe slikt som tiltrekningskraft skapt av illusjonen meg er av noen sannsynlighet whatsoever, så skjønner dere greia. Men slapp av. Det er ikke så forbanna gøy at det gjør noe. Det er bare en time-killer. For TV-serien Dexter tar faktisk mesteparten av min tid for øyeblikket.

Det er mange musikalske prosjekter jeg heller ville promotere enn det jeg har valgt ut idag, men det har seg slik at Spotify er så hinsides ubrukelig når det kommer nye utgivelser, at jeg heller nedprioriterer disse fantastiske sakene jeg snubler over i Wimp (og venter til de _kanskje_ dukker opp i Spotify etter et par måneders tid), og heller velger ting jeg har ruget på lenge.

Selv om jeg fullt ut støtter utsagnet mitt over, så ombestemte jeg meg underveis. Her blir det flunkende nye ting likevel, selv om de ikke er på Spotify! Jippi! Jeg er så fåkkings awesome.

Tanken slår deg kanskje: "!!!? For et fåkka bandnavn." Helt enig. Og jeg digger det. Bandnavnet gir vel kanskje en idé om konseptet "lek". Stemmer på en prikk.

Her er det syv-åtte hombres som slo seg sammen for å spille überfunky discoelectrorock. LCD Soundsystem-kinda, bare enda mer bass og fetere grooves - og stort sett mindre elektronikk. Tar jeg ikke feil er !!! megabuddies med LCD Soundsystem, pluss at de deler på noen få medlemmer. Bassisten var også med på ypperlige Black Noise av Pantha du Prince.

Dette låter bare usannsynlig fett - bland døv nittitallsfunk laget av hvite menn (Spin Doctors) med LCD Soundsystems elektroniske discopønk, i tillegg til de gode røttene fra 70-tallet, en ekstraordinær kjærlighet til å leke seg med instrumenter, så har du hva som gjør dette til et utrolig ypperlig band.

Hvorfor tar jeg for meg dette? Fordi jeg elsker fjerdeplata deres som kom nettopp; Strange Weather, Isn't It? Pluss at jeg har en periode hvor jeg er kjempeforelska i moderne discomusikk - og de forskjellige varientene som hører til. (Spacedisco, dancepunk, italo disco etc.)

Hver gang jeg har et fanastisk forhold til en slags sjanger, noe som skjer ofte, (jeg har hatt en massiv omgang med post-rocken og norsk post-hardcore, blant annet) så har jeg et behov for å mekke en spilleliste som fanger tematikken. Denne gang døpte jeg en spilleliste ved navn Discoprinsen. Jeg mekket den hovedsakelig for Wimp, ettersom flere essensielle spor mangler i Spotify, men pga. mine tatervenner (jeg har egentlig gratis Wimp selv da, ehehehehe) som ikke gidder betale for musikken sin, så måtte jeg mekke en handicappet versjon i tillegg. Linker følger på bunnen av innlegget.

Hvordan skal du uttale bandnavnet? "Chk, chk, chk." De siger visst saa.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Fett som faen! Hele skiva ligger her. Tips: AM/FM, The Hammer, The Most Certain Sure, Jamie, My Intensions Are Bass)

Musikkvideo: AM/FM (Last den ned som MP3 lovlig her.)


Nye spillelister:

• Discoprinsen (Wimp)
• Discoprinsen (Spotify)
• von Klev Partymix (Spotify) (Jepp, slang med en ekstra godsak jeg har laget.)

Forresten, dette glemte jeg helt bort: Jeg anmeldte tredjeplata til Arcade Fire for noen uker siden. Den kan leses her.

• Musikknyheter.no: Arcade Fire - The Suburbs

Neste gang: saken jeg egentlig hadde tenkt å ta idag.