Tjueti II

"You, Håvard Langan and 40 others like this." Jøsses. Makan. Tusen hjertelig takk til alle dere som faktisk likte forrige innlegg, om enn du trykket på "Like this" eller ikke. Jeg elsker dere, samtlige.

Jeg sa det skulle bli to innlegg for å oppsummere dette fabelaktige året, ettersom jeg fant ut etter å skrevet ferdig årets norske låter skjønte jeg at dette her hadde jeg ikke tid til å gjøre i ett trekk. Dermed er sakene igang igjen.

Som jeg sa forrige gang, så er jeg han kisen som har en fetish for norsk musikk. Vel, det betyr på ingen måte at det ikke finnes en blodfeit bunke med utenlandske plater jeg digger fra tjueti - og som jeg kuttet ned til ti plater og låter. Ikke at det er lett å rangere plater, spesielt ikke denne gangen, der jeg ikke har to som utpeker seg spesielt i toppen, men jeg har nå gjort et forsøk på å følge internetts tabloide årsavslutninger. Sånn går nu dagan.

Lover en god del svadapreik på bunnen, men inntil da får du kose deg med listene.

Beste internasjonale album fra Tjueti
1. Arcade Fire - The Suburbs
Jeg har virkelig vært en long-time fan av Arcade Fire. Da jeg ble frelst av forrige skive Neon Bibles mørke, pompøse og store vesen fylt med kvasiklassiske arrangementer og smukk bitterhetsrock gikk selvsagt kjærlighet over til Funeral som kom en liten stund tidligere, og som er de flestes favorittplate fra dette bandet, mens jeg selv sverger til Neon Bible. Ikke spør meg hvorfor. Av mer relevans koste jeg meg ekstremt glugg på mitt første møte med Arcade Fire som liveband på Hove i sommer. Jøsses for en konsert - og det til tross for at de kjørte på med massive doser nye låter - fra nettopp The Suburbs. Allerede da skjønte jeg at disse låtene kom til å bli noe stort.
Og jøsses - seksten låter på en plate er også et ambisiøst og risikabelt valg - og med unntak av en låt jeg fortsatt ikke klarer å like (City With No Children, gah), så er dette virkelig en av mine aller største favoritter fra i år.
En tirade av ypperlige låter fylt med ungdoms-, forstads- og musikalsk nostalgi i det man virkelig kan kalle en hyllest til albumformatet. Sammensveisede låter, en feit blodrød tråd, og ikke minst låter som vokser. Skikkelig, skikkelig mye. Gi den masse tid, så vil du pokker meg ikke angre. Herre.

2. The National - High Violet

Ut av intet kom det i vår et band jeg hadde aldri hørt om med en plate jeg hadde ingen forventninger til - og jøsses, for en fisefin overraskelse. Med to tvillingpar og en kis til har The National laget en  plate som virkelig gir en følelsen av storbyens bitre sannheter. High Violet gir en virkelig følelsen av å jobbe med et studie om ensomme, bitre og alkoholiserte menn fra New York. Ikke ulikt hva Interpol klarte å gjøre før de ble døvt dritt. Men der den fantastiske førsteplata til Interpol - fylt med mørk og stor post-punk med barritonvokal - gir et bilde av utelukkende mørke sitter man med High Violet følelsen av i det minste et par tørre brødsmuler med håp.
Likevel, dette er virkelig en ypperlig masteroppgave i det å gjenskape storbyens jævlighet for en nyskilt, middelaldrende mann. Jeg antar. Selv er jeg atten år og har aldri kjent hverken kjærlighet eller kjærlighetssorg. Jeg siterer likkavæl: "I don't have the drugs to sort it out."

3. Crystal Castles - Crystal Castles II
Disse kanadierne, ass. Det "bandet", hvis du vil, består av ei sinnsjuk og konstant drita kjerring ved navn Alice Glass og en dritsthtøgg langhåra låtskriver med et knippe synther som tidligere sannsynligvis har blitt brukt til å lage øredøvende og døv trance og techno for drita russ - før de har blitt trampet, pisset på og brent tre ganger i en ovn på et nedlagt og hjemsøkt krematorium, altså.
Du skal legge ekstreme mengder godvilje til for å kalle dette vakker musikk, for dette er strengt talt den konsentrerte safta av diverse poltergeist, sinnsyke mennesker og pillrådne synther, men jeg står likevel på mitt. Crystal Castles II er virkelig en av årets vakreste plater, tross i at den strengt talt er et pillråttent stykke bekmørk electro-ehm-pop(?). Det eneste man kan kritisere disse shtøgge kanadierne i ettertid for i ettertid er at deres sammarbeid med The Cure-frontmann Robert Smith skulle vært med her fra første stund.

4. MGMT - Congratulations

Dette er nok definitivt plata man virkelig hater eller virkelig elsker. Synes du den er komplett møkk skal du få mene det, men la meg ta et forsøk på å gi deg i det minste litt positive forventninger før du setter i gang med lyttingen.
Den tilgjengelige brøkdelspsykedeliske-electropopen (Kidz, taim tu pretend, elektrik feel) som gjorde førsteplata virkelig til kjente saker og ikke hipster-undergrunns-shait som de to maindudzene i MGMT egentlig hadde tenkt. Vel, hvis en dykket litt dypere i Oracular Spectacular, som den plata het, så var det langt mer syrerocka saker, inkludert min personlige favoritt Of Moons, Birds & Monsters. Vel, med Congratulations tok de den helt ut. Mange vil kanskje si utilgjengelig, overgjønete og ekstremt LSD-befengte saker, og joda, man pirker borti noe relevant der, men deres ypperlige popteft oser likevel gjennom, tross i at gjønete panfløyter, hyppige vendinger og gjenskapelse av medlemmenes øyeblikk i den tyngste rusen er mye av grunnlaget her.
Ta for eksempel min platefavoritt fra denne ellers helt ypperlige saken, et stykke musikk på 12 minutter og omtrent halvparten så mange låter, Siberian Breaks. Forsøk deg i det minste, så får jeg heller godta at du synes det er mig. (Neida.)

5. Kanye West - My Dark Beautiful Twisted Fantasy
Jeg orker ikke å pirke bort ennå en gang at Kanye West er en egosentrisk master-douche, men det er et godt grunnlag til at denne plata finnes.
Jeg har uansett ofte lurt på om det finnes en hip-hop-plate laget helt på egenhånd, uten å klare å oppdage det, for selv om man av en helt sjelden årsak er den eneste som har stemmen sin på tape, så har man ofte fått noen kompiser til å mekke beats. Dermed tenkte jeg lenge at var det noen som var så selvopptatt at det var et prosjekt å prøve seg på, ja, så måtte det være Kanye West.
Fyttihelvete hvor feil man kan ta. Det skal godt gjøres å finne en plate med flere deltagere enn denne her. Det skal også godt gjøres å finne en hip-hop-plate med lengre gjennomsnittslengde på låtene enn hva du finner her. Åpenbart nok innså jeg ikke at Kanye er mer stormannsgal enn en egosentriker. Og gal. Eller, helt fåkka i huet.
Jeg ble først ganske overrumplet over hvor feit hyllest denne plata fikk, deriblant 10.0/10.0 hos Pitchfork. Jeg har lest sjukt mange av anmeldelsene deres, men aldri sett det der. Og dermed var skuffelsen definitivt til stede da jeg først begynte å høre på den, men den vokser. Virkelig.
Med en overflod av helt ypperlige beats, Kanyes venners medbrakte ypperlige vers, og ikke minst K-West egne tekster, ofte bestående av intellektuelle formuleringer av helt sjukt grisete ting, så er dette årets definitivt største og beste hip-hop-plate.

6. Tame Impala - Innerspeaker

Jeg setter stor, stor pris på den høyst psykedeliske rocken. En liten "honorable mention" for i år er selvsagt svenske Dungens siste. Dog, der MGMT sin siste plate oser av sære ideer og over-the-top-skruddhet er auzziesene i Tame Impala mer den tilbakelente kisen som lar hasjrusen bære ham tvers gjennom universet. Dette er med andre ord musikk badet i kaleidoskopessens, mye takket være de svevende gitarene, men også vokalen, som låter som John Lennon med sjuke mengder romklang.
En ekstremt oversett perle, hovedsakelig fordi den ennå ikke har blitt utgitt her til lands, skal jeg si meg ganske sikker, men også på tross av at dette er fryktelig lett å like tross i de store overdosene kaleidoskopessens. Alle de fabelaktige melodiene, riffene og arrangementene er mer enn nok god grunn til å kaste seg på hasjrusreisen disse karene serverer. Hvor den går? Det er bare en treukers tur over den doble regnbuen der man kan spise lasagnaen de rosa elefantene der bæsjer ut.

7. Curren$y - Pilot Talk

Mer sånn derre rapmusikk, YEAH! Jeg tror dette er nok et eksempel på en slags overflod av psykedelisk musikk på denne listesaken. Dette er også en av disse platene som kom ut av intet for meg som jeg falt komplett for. Tross i at hip-hop er en sjanger der tekstene i svært stor grad kommer et godt stykke før beatsene i hva prioriteringer angår, så blir ofte beatsene innsalgstrikset på meg. Likkavæl, denne forbannet kloke fyren som kaller seg Curren$y har sørget for å ha beats som passer helt perfekt til hans høyst særegne tekster. For der rappere har en tendens til å ha ekstremt lite vage tekster, så er Curren$y en slags El Savioré jeg har letet lenge etter - her tekstene forbannet smarte, ekstremt vage - og fremført med hans ekstremt sleazy flow. Ikke uten grunn, for tematikken er i veldig, veldig stor grad hasj. Denne duden digger virkelig hasjrusen. Og de helt fabelaktige beatsene her passer helt perfekt hans ekstremt tilbakelente og vage rapping, der man får seige og halvfunky saker servert på et fat laget av krystalliserte marihuanablader. Kisen kom i tillegg med oppfølgeren Pilot Talk II på bare et par måneder, og følger opp i samme spor. For et talang!

8. The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night
La meg presentere mer kanadisk dritt. Også dette var et bandprosjekt som viste seg å bli et knakende rått nytt bekjentskap i tjueti. Helt overfladisk kan dette minne om en del andre band fra tidlig syttitall, med en skittent kjærestepar bestående av to langhåra hippier i front og en åpenbar kjærlighet til konseptet rockeband - halvstore låter med åsåm og groovy basslinjer, knakende råe riff, og fisefine progresjoner. Og akkurat den biten gjør The Besnard Lakes så godt at det burde være nok til å vekke oppsikt, men de blander også inn elementer fra nittitallet i form av en massiv lidenskap for støy. Shoegazen ligger gjennom hele plata ganske mye i sentrum, der det er en konstant vegg av støy som ligger og buldrer i bakgrunnen av låtene, om enn det er gitarer eller keyboard, i tillegg til en ekstremt utydelig falsettvokal. Det får alt til å låte ca. ti ganger større og ti ganger mer fabelaktig - og gjør The Besnard Lakes til en ganske unikt låtende sak. Hvis du ønsker å arrestere meg der glemmer du bort at dette er subjektivitetens høyborg.

9. Pantha du Prince - Black Noise
Jeg gidder ikke nevne om lenger om dette er et nytt bekjentskap for året eller ikke, men jeg kan innrømme at det er det. Ehehehheehehehe. Så vidt jeg kan forstå, og det er ganske lite jeg kan forstå når det kommer til instrumenter, så har denne tyskeren med pseudonymet Pantha du Prince en lydopptaker i tillegg til et knippe synther. For ikke glemme gode venner: Panda Bear fra Animal Collective sjunger nemlig på den ene (beste og mest tilgjengelige) låta her. Uansett, dette er techno for folk som liker å gå turer i fjellheimen eller er på vei hjem fra et nachspiel for å sove. Oppskriften hans fremstår som nemlig følgende: lag en dansbar technolåt. Demp alle lyder, slakk ned BPM-en noe hinsides og legg til masse smådetaljer som ingen ellers ville brydd seg om. Det er her det med båndopptaker kommer inn, for låtene på Black Noise er fylt med masse lydopptak fra det ikke-elektroniske livet som finnes utenfor kåken hans, samt en masse andre smådetaljer. Albumomslaget kan nok være skyld i dette her, men kall det gjerne nasjonalromantisk plingplongmusikk.

10. Baths - Cereluan

Mer plingplongmusikk. Baths er dette typiske enmannsprosjektet man kaller soveromselectronica. Se for deg en litt smålubben og smått naiv ungfole som sitter i kåken sin med en Mac, en utslitt kassegitar, en halvgrei mikrofon og masse ideer. Slikt blir det en del musikk av. Owl City er selvsagt skrekkeksempelet her, men slapp av. Jeg kunne godt trukket inn Gold Panda fra Storbritannia og hans ypperlige plate Lucky Shiner som har blitt sjenket en god del mer oppmerksomhet, men for min del er Baths sin plate noen hakk mer fantastisk. Uten å ta det for gitt at alle som leser dette kjenner til Gold Panda (og uten noe mål om å fremstå arrogant) så bruker jeg likevel det prosjektet som referansepunkt. Klipp-og-lim-faktoren er her også skyhøy, men amerikaneren som står bak Baths legger enda større vekt på å bringe organiske elementer med i musikken i tillegg til fiksfakseriet i Fruity Loops. Legg til at han er ingen dum sanger og med det gir hele pakka en utrolig stor hjertevarme. Man kan ikke unngå å bli litt forelska av dette her.

11. Robyn - Body Talk
Akkurat som den skamløse hyllingen av Kanye møtte jeg Robyns nye låter med stor skepsis. "What? Seksere over hele linja?! Dette er jo bare en litt bedre versjon av all annen kjempetilgjengelig dance-pop." Og Body Talk Pt. 1 nådde meg aldri helt, til tross for et par låter. Strengt talt synes jeg hele den greia til Robyn med å gi ut tre plater på tilnærmet et halvt år var et skikkelig døvt prosjekt. Ikke bare var det kjempefå spor (og ikke alle noe særlig stas heller) på alle tre, men det som strengt talt er en samleplate for alle tre - Body Talk - er mye bedre enn de tre andre til sammen. Likevel, den idiotiske ideen hennes beviser en ting: Robyn gjør akkurat som hun vil. Joda, det er en uberdøv klisjé og si at Robyn er "den kuleste dama i bransjen" og "går helt nye veier", men det er ikke så langt fra sannheten, samt en sak man oppdager så fort man går bort fra den teite indieologien (fiffig, heh?) om at det bare er kommerst ræl - for Robyn gir låtene sine et par ekstra lag med åsåmsås gjennom å utstråle en evig kulhet - særlig gjennom tekstene. Hun er ikke brydd med å være ei ærlig fitte. Glem heller ikke at hun har usannsynlig kule venner som innehar synther, ofte ikke kreditert, men iblant det óg. Mer om det senere.

Hm? Plate nummer ølløv sier du? Joda. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha med Body Talk i det hele tatt på denne lista (det ligger tonnevis mer tid bak disse to innleggene enn hva jeg bruker på å skrive), men i tida mellom jeg satt opp ti kandidater, med The Dillinger Escape Plan på tiende, begynte jeg å høre masse på Body Talk, og jeg må bare gi meg ende hen over at jeg digger Robyn. På en annen side følte jeg det ble for galt å kaste bort honnøren til dette bandet som er noe av det eneste bra ut av New Jersey (se bort ifra The Sopranos).

12. The Dillinger Escape Plan - Option Paralysis
Option Paralysis er en plate jeg gav alt for store forventninger før den kom. Jeg vil alltid stå på mitt om at DEP (kort for Dillinger Escape Plan, figures) er virkelig et av de beste metallbandene på vår jord. Jeg nekter nok ikke for at ideen om DEP er bedre enn realiteten, der deres komplett unike og fåkka miks av illsint hardcore, absurde og matematisk gjennomtenkte rytmer fra jazzens mørkeste avkrok, schizofren electronica og storslåtte popelementer kan bli iblant både fryktelig vanskelig å bite over, samt vanskelig å holde følge med. Mitt første møte med DEP var for halvannen års tid siden da jeg for første gang hørte gjennom forrige plate Ire Works. Etter bare dette lille møtet var jeg forfjamset, mentalt mørbanket og oralt lamslått - og for alltid en blodfan. Dette var også plata der bandet var på deres desidert mest tilgjengelige, for med Option Paralysis tok de et lite steg tilbake inn i den psykisk syke mathcoren. Og det er her jeg sliter litt, akkurat som med Blackjazz av Shining, for det blir iblant litt for vanskelig å henge med til å være helt sikker på om jeg digger det jeg hører eller forholder meg ganske likegyldig til hele pakka. Se på denne mer som en "honorable mention" enn en listeplassering, men gi i det minste denne plata tonnevis med tid, for det fortjener den.

Oi! Smell! Oppdaget nettopp at jeg har skrevet om tolv plater fremfor elleve. Faen for en idiot jeg er. Jeg gidder ikke slette noe av det jeg har skrevet, så det betyr ekstra kos for dere. God jul og alt det der.

Beste internasjonale låter fra Tjueti
1. Civil Civic - Less Unless

Jeg har sagt det mang en gang: jeg har egentlig ikke peiling på musikk. Dermed fremstod ihvertfall 2010 for meg som et ekstremt fruktbart år for kategorien dansbar-støypop-med-åpenbare-elektroniske-elementer. (til dømes Sleigh Bells) Det åpenbare høydepunktet derfra er likevel den australske-fødte-britisk-bosatte duoen Civil Civic. Med en massiv, blinkende trommemaskin i midten, noen simple synther, en bassist, en gitarist og en håndfull effektbokser svøpes industriell dansemusikk sammen med kjølig post-punk og støypop ikke ulikt hertugene selv, Sonic Youth. Uansett, dette bandet er for bra og unikt til å oversees noe særlig lengre, med én ypperlig EP og to fabelaktige singler har de gjort mer enn nok i tjueti. Gleder meg til tjueølløv og plata som måtte følge.

2. Arcade Fire - Ready To Start
Som The Suburbs absolutte høydare er Ready To Start en stadionrockaffære uten sidestykke. Et blodig fett riff og en tekst som fester seg umiddelbart, i tillegg til Arcade Fires erketypiske subtile progresjoner og feite produksjon, er langt mer enn nok til å gi meg fabelaktige flashbacks til konserten på Hovefestivalen. Så simpelt og lite svulstig og samtidig det stikk motsatte - Arcade Fires merkevare.





3. Kanye West - Monster (featuring Jay-Z, Bon Iver, Rick Ross, Nicki Minaj)
Dette er den låta jeg har hørt desidert mest på siden My Beatiful Dark Twisted Fantasy ble sluppet for en måneds tid siden. Beklager å ta i bruk den ekstremt døve åpenbarheten, men dette er virkelig et monster av en låt, takket være Jay-Z ypperlige gjestevers, en avsindig fet beat, i tillegg til en sri lankesisk kvinnegjest som låter som en voodoo-elskende kannibal, men hovedsaklig takket være Kanyes språklige håndarbeid. For denne låten har blitt hans frihavn til å vise hva slags monster han er. Griseprat vil nok aldri klare å bli like intellektuelt som dette. "Have you ever had sex with a pharao? I put the pussy in a sarcophagus. Now she's claiming that I bruised her sorry ass. Head of the class - she just wants a swallowship." Han er en sjuk jævel og jeg digger det.

4. Robyn - None of Dem (featuring Röyksopp)
Hun kan sine venner, denne blonde svensken. All honnør til Robyn for å vise seg fra sine mest bitchy sider på det tekstlige, men det meste av mine knips går til allerede alt for flinke Röyksopp. Det er umulig å ikke ønske å drukne seg selv i drittdop og danse av seg alt sinne til en så seig og mørk beat som dette her. Jøsses.







5. El Guincho - Bombay

Oi og schmoi til disse guttene med soverommene sine. El Guincho er en ny venn jeg har klart å opparbeide meg i år, en søt spanjol som kan det å klippe og lime på dataen sin, noe som har ført til en tilnærmet magisk bra tropicalialåt. Jeg får så utrolig lyst til å flytte til Karibien etter å ha hørt denne. Velvel, sommerflashbacks får holde inntil videre.







6. James Blake - Limit To Your Love
Denne kisen fra de britiske øyer fortjener så mye kudos og trampeknips at det er vanskelig å begripe mengdene. Der han allerede hadde imponert meg grenseløst med sin eksperimentelle dubstep i form av to EP-er, begge gitt ut i år, dukket han nylig opp igjen. Syngende. Noe han ikke hadde gjort på disse EP-ene, ihvertfall ikke druknet i effekter. Og fytti, hvor han kan synge. Det som først fremstår som en minimalistisk Feist-cover med hans sinnsyke stemme og et piano blir en høyst unik sjangerblanding. Se for deg denne rødvinssangen blandet med de tyngste basslinjene du kan tenke deg. Eller, det klarer du ikke. Hør heller.



7. Pantha du Prince - Stick To My Side
Som jeg nevnte tidligere, så er dette det store høydepunktet fra en ellers ypperlig plate. Som eneste ikke-instrumentale låt gjør det godt å vite at denne flotte tyskeren er såpass kredibel at vennen han får festet på båndopptakeren til å synge over ypperlig skogsplingplong er selveste Panda Bear fra Animal Collective. Pur ypperlighet.







8. Crystal Castles - Not In Love (featuring Robert Smith)
Jeg både elsker og hater at denne singelen kom. Dette fordi den klarer å vise meg en ripe i lakken på Crystal Castles II jeg ikke viste fantes. For her har de fått den fantastiske gothguden Robert Smith fra The Cure til å synge over et ellers noe kjedelig spor fra den plata, som forarger meg stort. Hadde den bare vært der fra begynnelsen av. Vel, vel. Takk herren for detten.






9. Yelawolf - Pop The Trunk
En av de hyggeligste nye vennene i år er Yelawolf. En halvt hvitskolling, halvt indianer fra Alabama som tok et ambisiøst steg inn i enn eller ekstremt sort sjanger - sørstatsrappen - og knuser skallen til omtrent alle afroamerikanerne som opererer innen den. Han kom med et debutalbum for ikke så lenge siden som ikke var så bra som jeg hadde håpt, takk være massive forventninger fra en helt fantastisk mixtape fra i vår. Det har seg nemlig slik at denne debutplata Trunk Muzik 0-60 inneholder delvis høydepunktene fra mixtapen Trunk Muzik og delvis nytt materiale. Sammen med Box Chevy utgjør Pop The Trunk det virkelig store fra denne mixtapen. Sammen med Yelawolfs helt sinnsyke tunge, massiv subwoofervennlig bass til din folkevogn og store doser aggressivitet (og ikke minst tuba, YEAH!) blir en ellers noe banal tematikk om gangstahskuting noe blodig fett. No pun inteded.

10. Caribou - Odessa
Repetativ, leken og ekstremt dansbar er Odessa hipsterelectropopen sin så det holder. Det vil nok trolig aldri bli tomt i den kanadiske musikalske godteposen, og hurra for det. Dette viste seg å bli mitt første møte med det mådderfåkkings sweet enmannsprosjektet en viss Daniel Snaith, og en slags mørk bror til Casiokids. Det er også ganske snedig at det låter som om Erlend Øye sjunger. Takk for meg.






Å, jøsses. Endelig. Jeg orker ikke telle timene som har blitt lagt inn i dette her. Håper igjen at det virkelig er av verdi for noen av dere. Gud hvor mådderfåkkings lei jeg er nå. Kun akkurat nå, slapp av. Jeg har nemlig et lite nyttårsforsett. Ja, grøss.

Jeg har i langt tid ment at nyttårsforsetter er for ubrukelige, døve mennesker som ikke klarer å endre bedritne sider ved seg selv utenom et årsskifte. Og jeg står fortsatt på det der, men det jeg vil si det er et nyttårsforsett i skikkelig frodige hermetegn. For hva passer bedre akkurat nå at jeg tar en kjapp pause etter disse to massive innleggene for å returnere mer jevnlig etter nyttår. Jeg skulle ønske jeg hadde fått klart å gjennomføre ideen om å revive bloggen fra og med 1. desember som en slags adventskalender. Noe det aldri ble noe av. Derfor får jeg framskynde planene om Return of the King til etter nyttår. (Det har også hjulpet å få høre fra div. pusekatter at de har savnet bloggen min usannsynlig mye. Slikt varmer. Legg gjerne igjen en klemz i kommentarfeltet for å øke motivasjonen betydelig. Luv u.) Diskuter gjerne dine internasjonale favorittplater i kommentarfeltet. Jeg svarer alltid.

Jeg gleder meg allerede til tjueelleve. Lover dere langt høyere innleggskvalitet enn gjennomsnittet fra tjueti. Lover.

God jul og godt nyttår, alle sammen.
.

Tjueti I

Hele Cold Mailman og halve Kollwitz. På en gang. Det er forresten sykt indie med vintage-filter.

Nei, virkelig ikke, jeg har ikke tenkt å returnere fra en altfor lang pause for å skrive om et band som heter Tjueti. Ehehehehe. Det som er målet mitt med dette innlegget, som blir det første på nesten to måneder, noe jeg kommer tilbake til straks, er å oppsummere året tjueti. Jeg vet noen mener det er døvt å kåre sine favoritter før året er omme, men det blir fort sånn når man nærmer seg jul, for man kan med ekstrem stor sikkerhet forvente at det ikke dukker noen ypperlige plater ut av intet.

Jeg funderte også på hvordan jeg skulle få delt disse listene med diverse favoritter. Det selvsagte var jo denne bloggen her, men så sitter jeg fort med følelsen av at bloggen er noe fryktelig lite givende mas når det er lenge siden forrige innlegg. Nå er jeg noen titalls ord inne, og jeg har det veldig fint. Man glemmer ofte bort ting når de får ligge for lenge. Det samme gjelder egentlig en del plater.

Så når andre nettsteder, aviser og magasiner begynte å oppsummere året som var godt musikalsk tenkte jeg selvsagt på dette selv. Det betød at jeg tenkte på mine tidligere favoritter, vurderte mine øyeblikkelige favoritter osv. En del plater blir det å skulle tenke tilbake på, tross i at det bare har gått mindre enn tolv måneder, og ofte har man et mer nostalgisk forhold enn hva faktisk stemmer. Ta for eksempel Shining. Ypperlig plate når den kom. Nå som jeg fant den fram igjen etter fryktelig lang tid innså jeg at "Joda, dette er skikkelig kult, brutalt og særegent." Så blir det ved det. For det er ikke en spesielt behagelig plate å høre på, egentlig, for det er fett og artsy, men det blir tidvis mer slitsomt enn kult. Dette sier jeg uten å ønske å høres ut som en fitte, altså. Så var det Kvelertak og Lars Vaular. To andre plater mange forventer at man skal ha med på sin topp ti når man oppsummerer tjueti. Førstnevnte er liksom den nye kronhertugen innen norsk ballerock. Joda, men det betyr ikke at jeg synes at det er en av de aller, aller beste albumene fra Norge i år. For det er fett og fint, men mangler den siste kunstneriske piffen jeg har en tendens til å trenge for å virkelig bli skikkelig og langvarig forelska. Og Lars Vaular da. Først var jeg i ekstase, men for min del har den vist seg å være som omtrent all annen norsk hip-hop dørgende kjedelig. Ikke særlig spennende beats eller tekster. Så den var åpenbar å ta bort.

Som det kommer frem, så har norsk musikk en tendens til å få hovedfokuset mitt. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg er sånn en type, og det er uten å ha noen form for patriotiske eller nasjonalistiske tendenser. For meg er Norge bare en stat jeg er heldig jeg bor i, men ikke stort mer følelsesmessig tilknytning enn det. Sett bort ifra norsk musikflora, for å bruke et døvt uttrykk.

Jeg merker allerede at dette innlegget kommer til å bli alt for langt til at noen kommer til å gidde å lese det, men det er et helt år (og to måneder uten blogginnlegg) som skal oppsummeres, og da blir det slik. Dermed kan vi gå rett inn i det, så kan vi heller preike svada etterpå. Først ut er det noe ambivalente konseptet med årsbesteliste for norske plater. Det handler ikke om at jeg mener at norsk musikk er dårligere enn utenlandsk klasse, for de to øverste platene er nok mine største favoritter i år totalt sett, men av en eller annen grunn ser jeg alltid et behov for å sette norsk musikk for seg selv med slike lister. Det har nok med at ekskludering av bra plater er noe dritt.

Beste norske plater fra Tjueti

1. Kollwitz - Like Iron I Rust
Fyttihelvete hvor mye jeg har snakket om, tenkt på og hørt på denne plata og dette bandet i år. For meg er dette en av de aller, aller sterkeste norske platene noen sinne, og (sannsynligvis grunnet at jeg egentlig er en massiv noob går man lengre tilbake enn 1998) så gjelder nok det samme universelt. For det første har jeg aldri vært borti en plate med så mye MODNE følelser. Alle har vi vært borti de diverse-teen-angsty-sakene, men her er det bitterheten til en veltenkt og voksen karakter med perspektiv som skinner gjennom. For ikke å nevne at arrangementer med strykere, buldrende synther og en perfekt vokal og en generell lagdraddhet bare viderefører hele atmosfæren av hvor ubrukelig verden EGENTLIG er. Legg til at det hele høres ut som definisjonen av et nordnorsk musikkutrykk, med maskulinitet, ensomhet, sårhet og en natt som varer halve året. Post-rock har blitt blandet med metall flere ganger før, noe jeg gidder maksimalt, men det har aldri vært så gjenntomtenkt, fint og ærlig som dette her. En plate som er mer enn perfekt.

2. Cold Mailman - Relax; The Mountain Will Come To You
Årsfavorittnummer to. Heller ikke her snakker vi årets mest utforskende plate. (Jeg er litt møkk lei den hipstergreia at en plate må sette helt nye grenser for hva musikkbegrepet innebærer for at det må være ekstremt bra.) For dette er en på mange måter fryktelig streit plate som ikke tar særlig store sjanser. Den vil likevel aldri kunne bli særlig anerkjent eller kjent fordi den faller litt mellom en del stoler av den grunn. For virkelig, med en gang kan dette fremstå som en veldig ubetydelig plate med en gang, men fyttihelvete, dette er en mer hjertevarm plate enn du vil finne på en god stund. Bestående av omtrent de samme folka som Kollwitz, sett bort ifra låtskriveren Ivar Bowitz (og et fåtall andre), så kan nok dette fremstå som en innsidehandel, men neida - jeg mener helt dønn seriøst ærlig at Bodø er en by som bare pøser på med fantastiske musikere. I tillegg må Martin Browitz (hehehe) skal ha mye av æren for at denne plata ble så bra, for han har hjulpet til i massiv grad ved å gi plata akkurat perfekt mengde smådetaljer og fiksfakseri slik at det utfyller alt som er å utfylle uten at man blir overlesset av bleepy-bloops. For fanden, ikke glem bort denne plata, for den er definisjonen av alt som er fint med livet, som en slags motvekt til Kollwitz - og blir du ikke forelsket i samtlige av låtene her er du en skikkelig kald jævel. Jeg mener det.

3. Susanne Sundfør - The Brothel
Som om ikke jeg hadde gledet meg nok til hvordan denne plata skulle være da førstesingelen kom, en rolig og bekmørk affære med orgel, blåsere og synther - kombinert med Sundførs fantastiske vokal, så er virkelig albumet selv ren og skjær halveksperimenterende ypperlighet. Mye av takken går nok til Jaga-hertug Lars Horntveth som sammen med det jeg kan anta å være Susannes velvilje til store lydbildemessige endringer etter det jeg selv synes er en ganske døv debutplate. For her er virkelig alt på grensen til å velte over det feite beistet det er - for det som skissemessig er mørke orgellåter har fått hele orkestere, synthpopgrupper og jazzband med på laget, som de likevel klarer å styre inn til noe som ikke er så alt for vanskelig å svelge. Ikke minst traff deg med som en ganske unikt slag rett i nyrene. Lamslått og overrasket er det jeg ble, og det er jeg ærlig talt fortsatt.

4. Röyksopp - Senior
Det overrasker en aldri i særlig stor grad når Röyksopp lager noe skikkelig bra. For det er kun det de gjør, disse to tromsingene. Men der jeg har sittedanset en hel del til den forrige plata, Junior, som er ekstremt godt gjennomtenkt electropop, så har jeg nok stort sett sittet og vugget rolig når jeg har hørt på Senior. For her har de utelukkende godt til et ytterpunkt av deres lydrepertoar, der en reise i verdensrommet står i fokus. Og skal man forsøke å forklare Senior, så er det nemlig det - en romreise. Helst uten romdrakt eller romskip. Bare deg, kliss naken, flyvende gjennom universet over noen milliarder år.


5. Motorpsycho - Heavy Metal Fruit

"Norges beste band" våger en del folk å kalle Motorpsycho. Selv er jeg ikke så fryktelig uenig, og sutrer relativt ofte for meg selv om hva jeg må ha gått glipp av da jeg satt her i Mandal da Motorpsycho spilte det jeg selv mener er deres beste, Timothy's Monster, i sin helhet på Øyafestivalen i høst. Heldigvis har jeg mulighet til å trøste meg med fabelaktige og massive Heavy Metal Fruit - en progrocksak uten særlig sidestykke på norsk jord (såvidt jeg vet, som sagt, jeg er egentlig en idiot). Motorpsycho gjør det de kan best - blande skjegg, tung rock, atmosfæriske pop-elementer og en kjempemessig vilje til å jazze seg gjennom det meste, uten at det blir i det meste laget.

6. The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

Jeg kan med ganske stor sikkerhet si at idéen om Decay Decoy er sannsynligvis bedre enn plata selv, tross i at den er mådderfåkkings sweet i seg selv, så hadde jeg rimelig massive forventinger til plateslippet til Bergens/Haugesunds-bandet med folk fra The Low Frequency In Stereo (en fryktelig god kanditat til Norges beste band) og ikke minst en trommis som ellers pleier å leke seg i Casiokids. En hel del vil nok surmule mens de poengterer at dette er fryktelig likt Sonic Youth, vel, for min del så kom The Megaphonic Thrift nær mitt hjertet en stund før Sonic Youth. Enkelt forklart er dette halvmonotoni, popmelodier, kule riff og en hel del sinnsjuk støy. Legg til lettbeinte og smått absurde tekster og en fryktelig trøtt vokal, så har du to elementer som også passer perfekt inn i smørja. Etter å vende tilbake fra en lang pause innså jeg at dette var flere hakk bedre enn hva jeg husket det som. Finn fram konfetti og ballonger til de instrumentale meltdownsene og de drømmende partiene.

7. Shining - Blackjazz

Slapp av. Jeg virket kanskje streng for sånn fem tusen ord siden, men Blackjazz er fortsatt en ganske utrolig plate - poenget mitt var bare at hukommelsen har en tendens til å lure en. Jørgen Munkeby og crew har ikke bare skapt den plata som virkelig gir meg følelsen av å bli tatt med til det sinnsykehuset du ikke visste fantes lengre, der menn i hvite frakker pirker i hjernen med skittent utstyr, før de drar ut tåneglene dine for å få deg til å tenke på noe annet - i psykiatriens tjeneste. Samtlige medlemmer i Shining for seg selv til å høres ut som en gjeng med helt absurd sinnsyke jævler. Så joda, dette er fryktelig ubehagelig å høre på, men så absurd fett og sjangerdefinerende at man må være teit for å ikke falle litt for dette her. Høres jeg overraskende positiv ut? Ja, så la meg ta det hele ned med å påpeke at siste halvdel av plata sliter litt med å holde mål sammenlignet med første halvdel, en sak som har plagd meg en god del.

8. Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

Selv om det ikke er en dritt å tjene på Jaga Jazzist for Horntveth Bros. og resten av gjengen, så er det tydeligvis masse storslått musikk å hente. Der de tidligere utgivelsene har lidd litt av litt varierende låtkvalitet holder One-Armed Bandit den jevne fanen hakket høyere denne gang. For lite jazz til å være jazz, for lite rock til å være rock, men generelt fryktelig særegent og ypperlig. Ikke minst er dette overraskende lystbetont og lett å svelge til å være et, ihvertfall teknisk sett, jazzorkester. Tenke seg til, vi snakker ni-ti folk som gjør det de virkelig kan best i hele verden og pumper ut noe usannsynlig fett for de litt mindre streite jazzkidza. All honnør og feite doser kudos for denna her.

9. Thelma & Clyde - White Line
Jeg vet ikke om dette er den mest overraskende plata i denne bunken, men jeg tror sjansen kan være litt stor. En ting er ihvertfall sikkert: dette er relativt fantastisk. Med kun én (ypperlig sådan) femspors-EP fra i fjor høst, og jeg rimelig uviten om noe albumprosjekt, ble jeg rimelig slått i bakken av live-kvalitetene til Thelma & Clyde. Jeg visste godt at dette var et tomannsprosjekt, men på scene var de plutselig fire stykker, der han ene hadde en overstyrt bass, en pike trykket på noen synther, masterminden Trygve Tambs-Lyche stod hamrende på et slagverk, og dronningen selv, Hanne Kolstø, sjungende med en av landets aller mest kraftfulle sangstemmer. Poenget mitt er: på White Line er virkelig all den organiske atmosfæren fra liveelementet tatt med. Dette er ikke electropop, min venn, men heller en rimelig utforskende nestenkunstpop-affære. Insomnia-elementet fra trip-hopen er blant annet tatt med. Med andre ord, her er det så mye fiksfakseri at det er mer enn en typisk electropopplate. Likevel, sett overfladisk er dette THE electropop-plate fra norsk jord i år.

10. Kråkesølv - Bomtur Til Jorda

På omtrent samme tid i fjor mente jeg at Kråkesølv sin debutplate var det beste fra norsk jord i løpet av 2009. Jeg tror nok jeg har skrudd den ned til en vel fortjent tredjeplass siden, der ypperlige discoprogrockpop-fabelaktigheten ved Montée og 60-talls-estetikken-blandet-med-fremtidselementer-og-absurde-tekster-så-det-holder til The Low Frequency har fått sin vel fortjente plass på topps. Vel, unyttig å vite nå, men Kråkesølv har nok ikke blitt noe særlig dårligere siden sist. Bomtur Til Jorda vil nok aldri kunne sammenligne seg med den ekstremt godt produserte og særegne visepoprocken fra førsteplata, men det låter fortsatt umiskjennelig som de samme Bodø-karene. Muligens noe takket være produsent Øystein Greni, så har de valgt å skru ned på den tunge produksjonen som preget Trådnøsting for rett og slett bli mer rock i form av å spelle det inn på analogt utstyr, og uten å pirke for mye i det i ettertid. De er fremdeles unike og ypperlige, og plata er pokker meg ikke dum den heller. Tjohei.

Dette kommer aldri til å gå bra. Jeg har allerede sittet i over to timer og jobbet med dette, og enden er på ingen måte nær. Heng med. Jeg valgte også å kjøre på med en beste låter for året sak. Som sagt, heng med.

Beste norske låter fra Tjueti

1. Kollwitz - Like Iron I Rust

Det som kan sies om Kollwitz er allerede sagt et par tusen ganger, men sistesporet og tittellåta fra plata deres, og også den lengste er virkelig deres musikalske høydare sålangt. Et femten-minutter epos med flerfoldige vekslinger mellom rolige og aggressive partier i typisk post-rock-ånd, men et ypperlig midtparti med tung bruk av strykere. Jøsses.

2. Kråkesølv - Bomtur Til Jorda

Det er sjeldent et refreng klarer å virkelig smøre meg med godhet så sterkt som hva denne låta kan by på. Når de i tillegg disker opp med en helt herlig støymeltdown er jeg virkelig utmattet. Kråkesølvs utvilsomt beste låt.

3. Cold Mailman - Pull Yourself Together And Fall In Love With Me

Litt kleint å følge nesten samme band som med albumlista, men dette er virkelig en av det største poplåtene på lenge, uten å være stor - akkurat slik Cold Mailman byr på. Med en herlig melodi og en ufarlig progresjon var dette virkelig låta som fikk meg til å oppdage, samt glede meg iherdig til plata den tilhører.






4. Susanne Sundfør - It's All Gone Tomorrow
En del vil nok peke på The Brothel som sin låtfav fra Sundfør, men for meg er det nok akkurat denne som er viktigst og mest treffende. Her får man virkelig smake på hvor pompøst hennes nye lydbilde er. Fyttihelvete for noen arrangementer. Fyttihelvete for en låt.







5. Rumble In Rhodos - White Dancing
Rumble In Rhodos er et av flere Fysisk Format-band som sammen med en rekke utrolig fete barter kan by på utrolig fet eksperimentell og melodisk hardcore. Vel, nå er de tilbake siden sist med en singel som virkelig har tatt mye av min tid i det siste. Det er åpenbart at gutta selv ønsket selv en liten endring i lydbildet, men det kommer fort frem at Montée-kapteinene Erlend Mokkelbost og Anders Tjore har hatt sine feite produsent-fingre med i bildet. Synth og tropiske trommer har de en tendens til å dra med seg hvor enn de går nå for tida. Med en så absurd fet låt som denne gleder jeg meg til at ny Montée-produsert-plate kommer på nyåret.

6. Motorpsycho - Gullible's Travails
Jeg beklager å følge samme spor som albumlista, men virkelig: en låt i fire deler på over 20 minutter som har stort sett alt Motorpsycho kan by på - herlige melodier, usannsynlig fete tungrockspartier og jazzing til tusen. "Prog så sykt," men også en ypperlig låt.







7. Serena-Maneesh - Reprobate!

Andreplata til Serena-Maneesh var en liten skuffelse for min del - den nådde aldri de kvalitetsmessige høydene jeg forventet takket være denne låt (og selvsagt førsteplata). En ekstremt hard poplåt på mange måter. Med andre ord - helt typisk Serena-Maneesh.

8.Montée - Ghost

Der jeg tenkte fryktelig lite på første singel noen sinne til Montée da den kom, som var grunn i at jeg ikke falt for den plata før flere måneder etter den kom, så har jeg forsøkt å gjøre det godt igjen her. Velfortjent av dem sådan, for i typisk Montée-vis snakker vi tonner av discoprogpop i form av cheesy synther, androgyn vokal og generelt rimelig tettpakka produksjon, rundt det som er en høyst fabelaktig låt.

9. The Megaphonic Thrift - Talks Like A Weed King
Også her snakker vi om en låt som skapte mye forventninger personlig i forkant av plateslippet. Tror jeg kanskje hørte gjennom den 40 ganger på én og samme dag. Det sier jo sitt. Det at verdens vakreste kvinne, Linn Frøkedal, har en uvanlig stor deltakelse vokalmessig i denne låta er jo et av flere grunner til å gi en stor tommel opp.






10. Nils Bech - Contemporary Dancing

Særingen Nils Bech ble nok glemt litt bort etterhvert, men denne låta der han på lystig superhomovis viser dem som ikke lot ham komme inn på en eller annen ballettskole hvor skapet skal stå, er pokker meg ikke dum..Særs utypisk norsk musikk i tillegg - synthpop, bedriten engelskuttale og masser saxofon i ett. Denne skal jeg love dere jeg har sittedanset til.






Jeg hadde faktisk tenkt å ha både den norske og utenlandske delen i én, men herre, dobbelt så langt som dette er tullete. Derfor kan jeg love (ja, jeg LOVER et innlegg) svært snarlig. Derimot kan jeg heller avslutte med en slags oppsummering av det siste året med bloggen. Dette vil nok være dritdøvt for omtrent alle, men dere fuckups som fortsatt leser vil nok kose dere glugg.

For å si det slik jeg har gjort tusen ganger, så har dette alltid vært en sak jeg har gjort for å ha noe å jeg liker å gjøre. Og jøsses, saker har vokst ut av det. Da jeg startet denne tullete saken en gang i august en gang i fjor så var innleggene korte som fanden, og de sugde generelt store mengder balle. Helt klin seriøst. Jeg blir flau av å lese de eldste innleggene. Så døde bloggen slik den har gjort mang en gang, for så å blomstre opp som en slags adventskalender i fjor. Litt bedre skriblerier, men i heiane, fortsatt ganske ubrukelig saker opp mot hva jeg har klemt ut med de siste tyve innleggene, for å ta et plutselig anslag. Så har jeg vel blitt gradvis klokere og gradvis flinkere til å skrive. Likevel dukker det opp forstyrrende elementer (andre ting å gjøre) fordi ting i livet endrer seg. (Grøss, merker hvor dørgende kjedelig og nitrist dette er, skal prøve å komme meg ut av dette hølet.) Vel, for å si det kort, dette har vært en port til litt forskjellige saker. TrashPop-skribentarbeid som førte til en hel del kule konsertturer i Kristisansand i fjor, Musikknyheter-skribentarbeid som har ført til at jeg har fått møtt et par flinke musikere, fått dratt på konserter og generelt fått skrevet en hel del.

Dere som har en tendens til å lese fast husker nok det at jeg fortalte om at NRK Urørt hadde kalt meg inn til å planlegge hvordan Urørtfinalen 2010 skal gå for seg i januar. Om det var kult? Javisst! Ikke er det bare herlig å få lov til å jobbe med skribenter og generelle flinkiser man ser opp til for én dag, men jeg følte også jeg fikk gjennom noen av mine tanker rundt konseptet. Jeg tror ikke jeg har lov til å si noen ting, men jeg tror jeg får slippe unna med å si at vi bestemte oss for noen rimelig drastiske endringer ved konseptet. Når jeg i tillegg får dra på lisenskronebetalt tur til Urørtfinalen, da kan jeg virkelig være takknemlig. Ikke minst når jeg også fikk dra på min debutkonsert med Kollwitz når jeg var på den turen. Min venn Erlend og jeg var enige: dette var noe av det bedre vi hadde sett. Den mentale utmattelsen var stor. For et utrolig fabelaktig band.

Takk for meg. Vi sees igjen med masse mer svada snart. (Så håper jeg dere ikke følte dette var noe dritt. Det hadde sugd. Si ifra hvis dere synes det. Ris/ros-regelen. Du vet. Jeg har ihvertfall forsøkt på et eller annet her.)
Ja, forresten på vei ut internettdøra får du la meg stille det standariserte bloggspørsmålet: hvordan vil du oppsummere året som har gått i norsk, musikalsk forstand?
.

Twin Shadow

Heller ikke idag skal jeg dvele ved noe som låter som noe helt nytt, tross i at det er noe helt nytt.

For Twin Shadow er, såvidt jeg kan forstå, en skikkelig fersk debuttant fra verdens største hipsteroase: Brooklym. Dette er faktisk så indie at det ikke har en Wikipedia-artikkel. Det sier som regel sitt om hipster-creden som ligger bak å høre på det.
Nå er ikke dét grunnen til at jeg liker debutplata til denne bartbefengte, mørkhudede George Lewis Jr. så godt, det er utelukkende fordi dette er ypperlig, drømmende pop. Shit, han ligner på grusomme Queens Freddie Mercury. Passende, for å si det sånn.

Jeg vet ikke om jeg har vært borti dette før, men jeg hater virkelig Radio Norge. For en bedriten skitkanal. Når samtalene mellom musikken ikke var pinlig nok i seg selv, så er jo musikken de spiller direkte grusom. Musikken som visstnok er "det beste fra de siste fire tiår". Jeg tviler på George Lewis Jr. noen gang har hørt på Radio Norge, men Twin Shadow er virkelig en lapskaus bestående av alle de døveste singlene fra det som varierer mellom døve og ellers spennende artister som de spiller på Radio Norge. Det høres jo virkelig ut som en miks av  de verste sidene av Phil Collins, Prince, The Cure, Toto og så videre som de spiller på den kanalen skulle blitt til et jævlig monster uten sidestykke, men det har vist seg tusen ganger tidligere at med de rette folkene kan alt gjøres ypperlig. En av disse flinke folkene viser seg å være George Lewis Jr., der han har tatt elementer fra disco, synthpop, halvmasete "prog", slengt med ellers fryktelig slitsomme 80's-trommemaskiner, tonnevis av synther, Morrisey-aktige tekster og vokal, samt nedtonede gitarer, og ved hjelp av Grizzly Bears Chris Taylor (han søte blonde) som spakemester/produsent, klemt ut et ypperlig eksempel på at jo, selv ting fra 80-tallet kan være rent og skjært fantastisk. All honnør.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Jeg nevnte i Cold Mailman-innlegget fra en uke siden at Urørt-redaksjonen ville hente meg inn til Oslo 2. november. Vel, som om ikke det er fantastisk nok, så viser det seg at Kollwitz, Bodø-gjengen jeg vil i all fremtid påstå debuterte med en av de beste norske platene noen sinne i vår, skal spille konsert på Garage, som er to-tre kvartaler fra hotellet mitt, kvelden før, når jeg ellers hadde vært en ensom mann på et ensomt hotellrom. Ikke for å høres ut som en fitte, men livet er ganske så fantastisk akkurat nå. Faen, da, endelig. Endelig får jeg sett Kollwitz live. Jeg kommer til å gråte.

Dunderhonning

Hurra! Endelig har dette bandet kommet på Spotify, slik at et innlegg blir komplett rettferdig. Føler alltid at band jeg tipser om som kun er på Wimp blir rimelig oversett. Muligens ikke.

Likkavæl, ikke bare er musikken Dunderhonning tipptopp, men jeg føler også at jeg skylder dem dette innlegget. Først og fremst fordi gitaristen i bandet, Tore, var så sjukt hyggelig at han sendte meg min første promo-CD (inkludert en håndfull trivelig mails). Fin fyr. Score!  I tillegg får jeg også litt vondt av/morer meg over at iTromsø sine anmeldere er en gjeng med tullinger (vet ikke hvor kontroversielt det er å snakke skit om det man i grunnen ville kalt "kolleger") som gav Dunderhonning en toer til denne råbra debutplata, hovedsaklig fordi de visstnok "høres akkurat ut som Kråkesølv". Skjerpings. Jeg ser likheten, samt at Kråkesølv har sagt selv at de er tungt inspirert av Dunderhonning, men forskjellen er likevel rimelig stor. Hadde ikke Dunderhonning sunget på nordnorsk hadde de med all sannsynlighet sluppet unna tyn grunnet den überdøve sammenligningen.

For der Kråkesølv er bittersøt (og ikke døv) viserock med tungt teknisk fiksfakseri og elementer av post-rock, samt fisefine og drømmende melodier, og låter generelt svært nytt, så er Dunderhonning langt heller et retroband - og låter akkurat som om det skulle ha kommet ut i tiårskillet 80- og 90-tallet i indierockbølgen som oppstod den gang da. Med støyete gitarer, en tidvis noe blodfattig synth og halvcheesy bass og inspirasjon, samt iblant noen ypperlige drømmende lydlandskaper, og tunge inspirasjoner fra band som Pixies, Sonic Youth, Bob Hund og Dinosaur Jr blir plutselig 2010 til 1990.

Passende var det også at Sakte Ut Av Fokus kom for en måned tid siden, ettersom jeg akkurat da var tungt inne i å lese det som skulle vise seg å være en av mine favorittbøker noen sinne, Mannen Som Elsket Yngve, som tar for seg en livet til en ung rogalending i akkurat den tidsperioden, der han hører på akkurat de bandene jeg nevnte, men der den rimelig skuffende filmatiseringen av boka inneholder denne musikken, så er boka en bok - den spiller ikke av passende musikk, eller musikk i det hele tatt. Så dermed måtte jeg improvisere, og dermed hørte jeg mye på Sakte Ut Av Fokus på min bussreise til og fra Oslo som var tungt basert på å lese Mannen Som Elsket Yngve. Takk, Dunderhonning, for å være perfekt soundtrack til en perfekt bok. Takk, Tore Renberg, for å ha skrevet en perfekt bok som har gjort livet mitt mer verdifullt i ettertid.

Og generelt sett, dette er et skikkelig flott band. Er det prikk likt Kråkesølv? Nei, fåkk off, iTromsø og diverse andre tullinger.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Pow Pow

Et kort avbrekk. Jeg var bare på en rask romtur. Nå er jeg tilbake, med - passende nok - rommusikk.

De to siste innleggene var ganske retrospektive i sin bandånd, så jeg valgte å lande romskipet mitt i nåtidens Norge. Greit, idiotien ender her. Jeg skulle se hvor lenge jeg kunne bruke romskipbildet, og dette var grensen. Yuck.

Vel, for å si det sånn, iblant kommer litt overraskende bandprosjekter med plater. Som norske Pow Pow, på det absurd bra hardcorehipsterplateselskapet Fysisk Format, sprunget ut av platebutikken Tiger i Oshlo. La oss bare dvele litt med Fysisk Format før vi går videre. For et plateselskap. Forestill deg at jeg skrev det i caps lock. Jeg vil helst la caps lock forbli noe valgfritt. Den strenge gjengen med strenge sveiser og strenge barter som tidligere kun har fokusert på å gi ut det beste innen norsk hardcore, noe de så definitivt fortsetter med, for i dette øyeblikk storkoser jeg meg med en fersk EP fra et nytt band de har signert, men jeg vil gi dem sjuke mengder honnør for å gidde å tre ut av sine tidligere veldig strenge grenser, noe de først gjorde ved å la artsyfartsyfyren Nils Bech slippe plate med sin sære saksofonsynthpop i vår, snart gir de ut shoegaze, og nå har de altså sluppet plate med Pow Pow - rommusikk.

Rommusikk? Vagt. Joda, om enn ikke. Kanskje mer beskrivende er instrumental synthpop som det oser science fiction av, samt en kledelig dose 80-tallsnostalgi. Seks kiser, altså/visstnok, som lager musikk som fint kunne kledd den helt fantastiske (og svært tunge) filmen 2001: A Space Oddysey, som jeg nylig så i forbindelse med at meg og mine beste venner har laget filmklubb, selv om soundtracket der allerede er fint i seg selv, samt at Pink Floyds ypperlige og sjukt lange låt Echoes er skreddersydd til siste kapittel av nevnte film, delvis som en beklagelse på at de takket nei til å lage soundtrack til det som skulle vise seg å bli en av deres favorittfilmer. Surt.

Vel, Pow Pow burde nok også ha blitt spurt, selv om syrenivået er langt lavere enn filmen kan by på, men i den grad det lukter romskip, sorte hull, supernovaer, ormhull, warp speed og diverse ting min ganske store nerdete side setter ekstremt pris på, så passer dette bandets ferske plate The Last Days On Earth helt fabelaktig. Som litt trivia til slutt, det står at en "T-Cell" deltar på to av låtene (hvis du bruker Spotify). Dette er visstnok Pow Pow/sci-fi-pseudonymet til Thom Hell. For en nørd.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.
 

Interpol

Endelig. Endelig tror jeg bloggen er i live igjen. På ordentlig. Igjen har jeg innsett at det å få skrive i denne offentlig-private sfæren er en pur energikilde i livet mitt. Det gjør godt.
Jeg aner ikke om det er noen av dere som har lest denne saken lenge nok, eller om det har kommet frem i det hele tatt, men jeg har gått fra å være den unge mannen jeg var i vår, en bitter, ulykksalig og selvhatende elev ved verdens mest bedritne videregående linje, medier og kommunikasjon, i skitbyen Kristiansand, til endelig å ha blitt ganske lykkelig, takket være at jeg endelig gjorde det eneste riktige, gå på skole i Mandal med alle mine beste venner konstant rundt meg, og for første gang på veldig lenge klarer jeg å sette pris på livet hver eneste dag. Håper det har vært mulig å spore. (Og håper dere som kun er her for musikktips ikke føler for å spy av all følsomheten min.)

Vel, vel, uansett, musikktips. Som med alt for mange band, så lider de ofte av at de hadde sin storhetstid før jeg begynte å bry meg om musikk, slik at jeg ikke har sjanse til å falle pladask for dem før de gir ut nytt materiale i nåtiden. Et av disse bandene er Interpol. En dresskledd gjeng fra Ny York med mørke sinn, orkestrale gitarer og barritonstemme - alt i god, ekstremt mørk post-punk-ånd.

Vel, dette er et band med en ekstremt sær karriere. Greia er nemlig at iløpet av deres fire album siden debuten i 2002 (paralleller til Low Frequency, kan man vel si) så har alle tre siden debutplata Turn On The Bright Lights variert mellom å være rimelig kjedelige saker og være skit, inkludert den ganske deprimerende døve sisteplata deres, Interpol, som kom for en måned siden, og er all grunn til at jeg ble kjent med dette bandet. Alt i alt, bortsett fra en repetativ, halv-dronete låt kalt Lights som virkelig traff meg, så er den plata døv som få.

Likevel, det har lite å si i enden når man setter seg ned med debutplata, som jeg med enkelhet kan beskrive med å ta i bruk et substantiv jeg har brukt tre dager på rad på bloggen; mesterverk. Også dette er musikk som kanskje ikke snur alt vi tenkte om musikk på hodet og utfordrer så utrolig mye, men har fanget alt mørkt ved storbyene i ett enkelt lydbilde med tunge referanser til fin åttitalls post-punk med tonnevis av spennende låtvendinger, åsåm basslinjer, som nevnt, store, orkestrerte gitarer, spennende tromming - og ikke minst vokalist Paul Banks store, bitre og mørke barritonvokal. Alt i alt, et helt utrolig album av et band som egentlig bare burde gitt seg der, fremfor å sparke seg selv i skrittet med tre andre døve album. På mange måter er Interpol et nattens The Strokes, begge er egentlig ikke så fryktelig ulike hverandre lydbildemessig, egentlig, og også den tekstlige tematikken er i samme land, der de begge to tar for seg livet i storbyen, i all hovedsak deres New York. Men der The Strokes på mange måter tar for seg det dagligdagse livet i storbyen - piker, jobb, t-baner og fest, så tar tekstene til Interpol for seg de absurd mørke avvikene og sorte hullene som blir skapt på grunn av høyhus og alt for mange mennesker på samme plass. Seriemordere, deprimerte suicidale mennesker - mye død og jævlighet, egentlig. Samtidig er likevel lydbildet til Interpol også langt større og mørkere enn hva Jules Casablancas og venner bringer med sin musikk.

Selvsagt er også flere av låtene til Interpol med i Høstnatt, min spilleliste inspirert av det fineste i verden, nemlig høstnatta (du finner den i margen(?) til høyre).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

The Low Frequency In Stereo

Hei igjen.

Jeg har satt et par punkter for meg selv for bloggen opp igjennom, av relevans denne gang er ting som å helst ikke skrive om samme bandet flere ganger. Nå blir det altså innlegg for tredje gang med samme band.
Ikke bare det, men det er ikke et spesielt aktuelt band heller, for forrige gang de slapp plate var i januar i fjor.

Likevel, iblant må man bare innse at band er så bra at innleggene man har skrevet før har vært for ubrukelige til å få frem hvor bra band det er snakk om. Og fordi dette bandet er det som jeg digger mest, sammen med Cold Mailman, nå, så synes jeg at et innlegg var på sin plass.

Og skal jeg stå på mitt ord, så vil jeg fortsatt påstå at Futuro, plata deres fra i fjor var definitivt noe av det aller beste fra Norge på en stund. Så det så.

Likevel, uansett hvor bra den psykedelisk rocken var på Futuro, så har jeg den siste tiden innsett at debutplata deres er noen hakk bedre, og jeg har lite imot å forsvare den som et av tidenes norske album. Spesielt nå som høstnatten er her. (Mer om det lenger nede.)

The Low Frequency In Stereo fra Haugesund er på alle vis et altfor, altfor oversett band. Nesten ingen jeg kjenner til kjenner til dette bandet, og det er så sjukt trist med tanke på at det er på lik linje med Motorpsycho hva kvalitet og pågangsmot innen norske band angår.

Selv om debutplata med samme navn som bandet kom ut i 2002, noe som egentlig ikke er så fryktelig lenge siden, så har de rukket å gi ut fire utrolige plater siden da, der personlige favoritter er den første og siste.
Og en del ting har skjedd lydbildemessig siden da. Førsteplata var tungt basert på lettere doser støy, post-rock-intensitet og en fin dose semi-psykedelia, alt i en komplett instrumental innpakning (sett bort ifra lydopptak fra en T-banestasjon, eller noe) som det oser helt utrolig veltenkt og utrolig nattemusikk som kunne vært soundtrack til enhver litt småkjølig nattetur fylt med trivelig ensomhet og oransje gatelys. Med de to neste platene valgte de å leve mer opp til sitt navn, med å spille inn musikken på langt dårligere utstyr, for å få "low frequency in stereo", samt jamme det hele opp et stykke, noe som jeg ikke har falt like sterkt for, men er tross alt rimelig utrolig likevel. Så, med den siste plata, Futuro lagde de noe av det best produserte (tross i bare seks dager i studio) og varierte av kvalitetsrock som noen gang har eksistert, med seig rockepsykedelia, syrete poptendenser - og ikke minst masse vokal (og rare tekster). På mange måter er veien fra første til fjerde plate ganske lang lydbildemessig, men det fortsatt helhetlig unik The Low Frequency In Stereo. Utrolig band.

Han ene gitaristen i bandet slutta etter tredjeplata, og Njål Clementsen og Linn Frøkedal fra The Megaphonic Thrift ble med, slik at de ble en kvintett (fem medlemmer, liss). Fyttirakkeren for en fin gjeng.

Så, egentlig er hele grunnen til dette innlegget, hele grunnen til denne bloggen, egentlig, å vise folk veien til band de ikke visste om som er for bra til å bli oversett av de fem-seks folkene som leser bloggen jevnlig. Et sært korstog, kan man si, men akkurat nå er dette bandet så utrolig bra i min bok, samt så alt for ukjent, at jeg må fyre på med deg jeg kan best - skrift.

Lytt i Spotify. (Litt lengre spillelister nå, men slikt må til når det er for mye fantastisk å vrake mellom.)

Lytt i Wimp.

Som nevnt skulle jeg komme tilbake med dette om høstnatt. Det har seg nemlig slik at jeg på mange måter hater høsten, for det er surt og jævlig hele dagen om høsten. Derimot glemmer jeg vært år at det beste med et helt år i Norge er når sola har gått ned om høsten, og det er ikke lenger surt og jævlig, men kaldt på et veldig friskt og koselig vis. Derfor lagde jeg en spilleliste kalt Høstnatt, mye takket være førsteplata til Dagens Lille. Takk, The Low Frequency In Stereo. Så, mine kjære venner, jeg anbefaler dere å få denne lista inn på iPoden, om enn det innebærer å få deg Wimp/Spotify på telefonen eller legge alle sangene inn i en spilleliste på iPoden, for så å ta dere en tur i bygatene, helt alene, nå, gjerne i natt, og bare nyt spillelista - og verden generelt.

Cold Mailman

Herrejemini./Alt for lenge siden. Igjen.
Årh. Plagsomt pinlig at jeg må gjenta meg selv hver bidige gang. Og litt vondt egentlig.

Forrige gang kunne jeg rapportere om at jeg var på busstur til Oslo for å dra på Black Mountain-konsert. Hvordan var turen? Dyr. Kjempekoselig. Ikke minst var konserten sjukt bra. De klarte virkelig å svare til spørsmålet "Bedre enn på plate?". Så definitivt. For en gjeng.

Likevel, det kanskje viktigste siden sist på musikkfronten er at den plata som jeg hadde kanskje høyest forventninger til i år svarte til forventningene, noe dere som har lest min ferskeste anmeldelse på Musikknyheter kanskje har fått med dere. (Link følger senere.) Det har nok også vært det innlegget jeg har gledet meg mest til å skrive i år. Teit at jeg har ventet i snart to uker.

Cold Mailman. Geez. Egentlig er dette prosjektet sånn rolig gitarpop som er veldig fin, men samtidig litt kjedelig. Bare at følgende: det er ikke slik. Dette er fint, fantastisk, utrolig, men ikke kjedelig. Det er mulig man kanskje vil påstå det siste hvis man er typen som ikke liker "fin" musikk, og kun harde saker. Noe som også betyr at du er en dust, såfremt du ikke er min kjære venn Johan. Likevel, ser man helt overfladisk på konseptet Cold Mailman, så er det faktisk "sånn popmusikk som er så fint at det blir kjedelig i lengden." Derfor må man gjerne bruke en god del tid med den helt fantastiske plata deres "Relax; the mountain will come to you" som kom nylig, før man ser hvorfor det faktisk er et mesterverk innen popmusikk.
Når jeg sier det, så lurer du kanskje på om det er spesielt utfordrende musikk? Nei.
Om det er noe helt nytt som har gravd et helt nytt hull i det klisjéfylte uttrykket "musikkhimmelen"? Nei, ikke det heller.

Alt i alt kan det bli litt vanskelig for meg å skulle forsvare hvorfor jeg synes den ferskeste plata deres er så utrolig bra. La meg få forsøke i det minste:
Først av alt skal det mye til å få så utrolig flotte melodier samlet på én enkelt plate på femti minutter, men de har klart det. Melodier som er en opphoping av alt det veldig fine og alt det veldig styggvakre i verden.
Nest ut som argument: arrangementene. Relax; the mountain will come to you er på mange måter ikke så veldig ulik Radioheads mesterverk Kid A, i den forstand at det er kjempefin popmusikk svøpt inn i en ekstremt godt gjennomtenkt produksjon, full av instrumentale smådetaljer og låtmessige vendinger som virkelig bare fullfører det som allerede var så fint. Og småkjedelig, på en veldig fin måte. Litt som livet på sitt aller vakreste, når det virkelig ikke er så veldig spennende, men likevel i overkant fint, på en betryggende måte.

Det bør kanskje også nevnes litt medlemsmessig bakgrunn til bandet. Hovedsakelig består det egentlig bare av én mann: Ivar Bowitz. En bodøværing som bor i Oslo og lager fin musikk. Dessverre må man nok innse at ett menneske ikke er nok til å lage en så fin plate som dette her, og det har han nok innsett selv, ettersom han har tatt med seg en masse gode venner. Inkludert en god del søte folk fra hjembyen, Bodø. Inkludert hans bror, Martin, som er mye av grunnen til at Kollwitz sin debutplate tidligere i år var helt fantastisk produsert og låt langt mer fantastisk enn det aller meste i hele verden. Han spiller bass i Cold Mailman, pluss at han sannsynligvis har sittet ved knottene og gjort denne plata så utrolig vellydende og mektig, slik han gjorde med Kollwitz. Speaking of Kollwitz, ihvertfall to av medlemmene i Kollwitz er med i Cold Mailman. På trommer og gitar.
(Edit: Jeg fikk forresten påpakning av Ivar om å gi Martin mer kred, og nevne at han har blitt en av to grunnmedlemmer, der Ivar står for låtskrivingen. Grunnen? Fordi han er så fåkkings flink til å skru lyd, spille bass og ta seg av alt det økonomiske og managementmessige rundt Cold Mailman. Så gi duden en håndfull dose kudos at once!)

Tenk så fint, to av årets aller vakreste plater (Ja, selv om Kollwitz er metall, så vil jeg alltid stå på at det er vakkert fremfor tøft. Det er det som er en av mange grunner til at jeg står fast på at det bandet er så fantastisk som det er.) skulle komme fra to band som er knyttet ekstremt tett opp ihverandre. Jeg blir faktisk nesten litt rørt. Men mest rørt av å høre på platene. Fordi de er begge mesterverk i min bok.

Lytt i Spotify. (Ja, når ting er spesielt fint som nå får dere høre på hele. Ingen kompromisser. Men heng med til slutten. Lullaby er en av de aller fineste låtene på albumet.)

Lytt i Wimp. (Det samme gjelder her.)

Her kan du også lese anmeldelsen min av plata. Jeg ble veldig fornøyd med den, men kanskje enda mer fornøyd med dette innlegget. Fordi dette oser mer av mennesket Kim enn musikkanmelderen Kim.

Forresten! Jeg holdt på å glemme det kuleste av alt som har skjedd de siste ukene. På tirsdag fikk jeg nemlig en telefon fra en mann hvis arbeid jeg har satt stor pris på i lang, lang tid, Jørgen Hegstad. Han jobber i NRK Urørt. Det han selv kalte "en litt merkelig forespørsel" gikk ut på at han ønsket at jeg skulle komme til Oslo 2. november, for å være med å planlegge hvordan årets Urørtfinale skulle gå for seg, sammen med masse flinke folk i Urørt og Lydverket. Jeg og flinke P3-folk jeg ser helt absurd mye opptil. Årets beste julegave kom virkelig tidlig. Min rolle i det hele? Vel, har jeg forstått det rett ønsket de en musikkinteressert person fra utsiden med alt for god peiling på hva som foregår i NRK P3.
Hva kan jeg si? Jeg er beæret, litt lamslått og generelt veldig glad. Jeg gleder meg!