Prins Thomas

Oisann! Jeg glemte vekk min daglige rutine, men selv om klokken er halv to, så kan alt jukses med.

Idag vil jeg gjerne gjøre deg kjent med en fin norsk kar, i det minste det siste prosjektet hans. Mr. DJ Prins Thomas er en knallgod venn med den eneste mannen som kan konkurrere med Röyksopp hva popularitet og kred i utlandet angår, Hans-Petter Lindstrøm. Dermed har Prins Thomas gitt ut to fine spacedisco-skiver med Lindstrøm, som jeg selvsagt kommer tilbake til en annen gang. Idag skal vi ta for oss denne herremann solo.

Han gav tidligere denne uka ut en fisefin skive som er, hvis jeg husker rett, solodebuten hans i albumformatet.

Hvordan låter det? Vel, i hovedsak er dette ikke noe for massene, men jeg har alltid hatt en ekstremt stor svakhet for ekstremt repeterende, monoton og høyst psykedelisk elektronisk rock, gjerne med semi-jammer som varer mellom 6 og 12 minutter. Gi meg noen sjuke og seige bass- og synthdriv med svevende og ambiente gitarlyder, så er jeg solgt i den evigheten låtene sakte drar det feite rasset sitt fremover. Hvis jeg har forstått rett kalles dette krautrock. Da vet jeg endelig hva sjangeren heter også, hooray.

Vel, greia er, at selv om firere er alt han har fått for skiva si, rett og slett pga. den sjuke monotoniteten, så er en sjanger som sjeldent ikke fester seg dypt i hjerterotå mi. Ihvertfall med et par av låtene på hans selvtitulerte debutalbum har Prins Thomas snekret sammen noe jeg virkelig setter pris på å sveve til.

Fordi dette leveres sent: dette er perfekt nattemusikk. Monotone og mørke lydbilder og natteluft funker ekstremt godt sammen.

Lytt i Wimp.

I morgen: en norsk popprins.

Pantha du Prince

Tirsdag. Jeg lovte tysk techno, og tysk techno skal det bli. Jeg håper at noen finner slike lovnader over middels skremmende. For det høres ut som noe helt rævlig, ihvertfall i mine ører.

Pantha du Prince er på ingen måte skremmende. Prosjektet består av en enkelt tysker, som nylig gav ut en helt strålende skive ved navn Black Noise. Og ikke la deres skremme av bruken av begrepet "techno", her er det snakk om "det utvidede technobegrepet", slik vi kjenner det utvidede tekstbegrepet fra nårsktimene. Minimalistisk techno, min venn.

Denne herremannen har samplet masse naturlige lyder, og lagt dette oppå ganske lavmælte technorytmer, noe som har gjort at dette låter som ekstremt organisk, dog svært mørk, elektronisk musikk, som med vår kjære Fever Ray.
Det  må sies at flere av låtene er relativt utilgjengelige, mye på grunn av et lydbilde uten vokal, og lange låter, dog med et fint driv. Derimot har han fått med seg Panda Bear fra Animal Collective til å sjunge på platas kanskje beste låt, Stick To My Side. Amazing musikk. Kos deg.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Lay In A Shimmer, The Splendour)

Musikkvideo: Stick To My Side (Edit)


I morgen: blodfersk norsk electrorock.

We Were Promised Jetpacks

Mandag. Hooray! Den fineste dagen i verda.

Det er ikke så fantastisk mye bra fra Skottland, og spesielt ikke hva folks utseender og vær angår. We Were Promised Jetpacks er derimot et kraftig unntak. Altså: kjekke er de ikke, men fantastiske - jovisst.

I all hovedsak er dette pop. Powerpop, rettere sagt, med mye gauling og flotte, dog simple gitarriff. Kall det indierawk hvis du heller vil det.

Greia er at We Were Promised Jetpacks er av den typiske, godt tilgjengelige stadionrocken, bare uten den ekle og rævlige pompøsiteten som får alt til å fremstå som ræl.
Samtidig er skotsk noe som ikke alltid funker like fett i musikk, men med en frontmann med en raspete stemme som låter som den tilhører en mann i førtiårene, så bærer det den storslåtte fattigmannsdramatikken i aller beste måte.

We Were Promised Jetpacks er fire søte gutter fra Edinburgh / Eedinnbooroo som får noe lite, rocka og arbeiderklasseaktig til å bli noe stort, dramatisk og poppete uten at det blir dritt. Tonnevis med kudos for dét. Det er akkurat slik skotsk indierock skal være.

Må bare påpeke at verken Wimp eller Spotify har det fantastiske debutalbumet deres fra i fjor, These Four Walls. Dere får nøye dere med Myspace.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Ships With Holes Will Sink, Quiet Little Voices, Roll Up Your Sleeves)

Musikkvideo: Quiet Little Voices


Imorgen: tysk techno. No kidding.

The Dillinger Escape Plan

Metall-søndag. Woohoo! Som jeg har lovet, så blir det idag et av mine favorittmetallband: The Dillinger Escape Plan.

Mitt forhold med dem, som med de aller fleste band, er ikke så forferdelig langt, og jeg begynte å høre på disse karene fra rasstedet New Jersey / Noo Jousi for mindre enn et år siden, men med fire helt amazing skiver, der den ene har en unik bruk av elektronikk i metallmusikk, så har jeg lært meg å elske dette bandet ekstremt høyt.

I hovedsak er dette metalcore, iblant med helt sjukt intense jazzaktige rytmer med en helt sjuk energi, kombinert med mer melodiske partier med knallsterke riff og eksperimentell instrumentbruk, som trommemaskiner, jazzpiano og trombone. Progressive og tekniske saker, må vite.

Vel, de slapp nettopp sitt fjerde album, Option Paralysis, og jeg publiserte en relativt langt anmeldelse av den på fredag, som muligens er deres aller beste plate så langt. Hurra. Blogginnleggene mine skal ikke være særlig lange av natur, men hvis du er interessert i å ta en lengre dypdykk i bandet og hovedsaklig det nye albumet, trøkk på linken nedenfor.

Anmeldelse: The Dillinger Escape Plan - Option Paralysis

Jeg ELSKER The Dillinger Escape Plan. Nå er det din tur. Mathcore in my heartz.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Farewell, Mona Lisa, Milk Lizard, Black Bubblegum, Fix Your Face)

Musikkvideo: Farewell, Mona Lisa


I morgen: skotsk indierawk. Juhu.

The Besnard Lakes

Fredag. Idag har jeg sovet alt for lenge. Jeg hater når jeg sover lenge, for da blir jeg både emo og udugelig i flere timer. Jeg har prøvd å skrive en anmeldelse, men den ble ikke god før post-sove-for-lenge-følelsen hadde ristet seg av min kropp. Jeg nekter å putte inn en lenke til den, ettersom den tar for seg bandet som skal anbefales på søndag. Jeg vil da ikke miste klikk, vil jeg vel?

Vel, for å starte påskeferien kan vi ta for oss et nydelig kanadisk band som det oser melankoli av.
The Besnard Lakes er ledet av et ektepar og et par andre søte folk, og de gav de nettopp ut en råflott plate ved navn The Besnard Lakes Are The Roaring Night som beveger seg i et sjangerkronglete landskap, ettersom det er litt psykedelisk rock her, litt postrock, litt støypop, og så videre. Du skjønner tegninga. Ja, for ikke å glemme at dette låter som om det er fra 70-tallet. Noe som kommer tydelig frem med hippieutseendet til folkene i bandet.

Det viktige er at dette er ekstremt stemningsfull, storslått og fin indierock. Sånn som kanadiere er verdensmestere på. Her er det mye gåsehud-momenterer, altså. Med andre ord, jeg håper The Besnard Lakes kan gjøre fredagen og lørdagen din fin. Ja, jeg dropper å love innlegg på lørdager, det går liksom ikke alltid etter planen. Dermed, gled deg til søndag når et av mine favorittmetallband skal få den æren det er å bli blogget. Videoen nedenfor MÅ sees. Fytti for et sterkt liveband. Jeg har sett den videoen sikkert 10 ganger idag.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Albatross)

Liveopptak: And This Is What We Call Progress


Forresten, hvor pinlig fra en grad fra 1 til 10 er den patetiske klappingen og dansingen til retardsene som henger i burene bak bandet? Det programmet har helt fantastiske artister på besøk, men fytti, det er så ubeskrivelig pinlig med de innleide søppelfolkene bak der. Seriously. Dette er ikke musikk man kjører døve klubbevegelser til som "raisin' tha roof" og assortert dritt. Du står, du drømmer, og du kommer.

Pelbo

Torsdag, en fin dag. Først og fremst fordi min komplett unødvendige påskeferie har begynt.

Dere som har tatt dere tid til å lese anmeldelsene jeg har skrevet for Musikknyheter: takk for det. Dere vil da sannsynligvis allerede kjenne relativt godt til dette bandet ved navn Pelbo. Dere resterende 99%, følg herved godt med.

Pelbo er en fin trio fra Trondheim, det må likevel merkes at (sålangt mine dialekttolkningsegenskaper går) ingen i bandet er trøndere, men bandet er fra Trondheim. Helt uviktig bagatell.
Det viktige her er å merke seg det interessante og godt gjennomførte konseptet Pelbo bygger på. Med kun vokal, trommer, et par effektbokser og en tuba har disse tre forsøkt, og fått til, å lage rock. Med andre ord den typiske fine fusjonen av jazz og rock vi er så flinke på i Norge. Men i motsetning til de mer innadvendte og instrumentalbaserte bandene som Shining og Jaga Jazzist kjører Pelbo tilgjengelig poprock med tungt vekt på fru vokalists fantastiske stemme.

Pelbo kan kanskje høres litt skremmende ut, men det funker helt fantastisk bra. Amazing jobb med slagverket, i tillegg til at man kan denge litt hodeskalle til fuzztubaen. Mye fin oppbygning av låter er det også. Quality. Pelbo beviser at selv folk fra korps kan ta til vettet og bruke det lille de lærte om til et fint småeksperimentelt og fantastisk prosjekt.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Hey People!, Zoom In, Secrets)

I morgen: psykedelisk rock fra Canada.

EDIT: Dere som følger med på min Facebook-side har muligens fått med seg følgende lenker, men her er de igjen. To gratis liveplater med to band jeg liker godt: Phoenix og Casiokids.

Last ned Phoenix - Live in Syndey

Last ned Casiokids - Live in New York

Skal prøve å få med flere lenker til gratis og lovlige låter og album fra artister jeg har tipset om på bloggen fremover. Love you guys <3.

Broken Bells

Onsdag. Juhu. Idag hadde jeg håpet å få skrive en anmeldelse, men jeg har heller brukt hele dagen på å kjøre meg opp på relativt sjuk mengde nye og "nye" band. Godt for meg, som i ettertid betyr godt for bloggen, og til slutt betyr godt for dere. Tjobing!

Idag skal vi, slik jeg nevnte i går, ta for oss noe Gorillaz-semirelatert. Danger Mouse er en fin fyr som er/var den ene halvdelen av Gnarls Barkley, mekket et par mixtæipærr, samt gjort en del produsentarbete - for blant annet Gorillaz. Nå er han aktuell med en ny duo, sammen med James Mercer, som er frontmann i det trivelige bandet The Shins. Dette låter heller ikke forferdelig ulikt noe av det Danger Mouse har gjort tidligere, som blant annet Gorillaz. Ingenting er som folk med en signatur.

Broken Bells er hovedsakelig fisefin og trivelig gitarpop, men med Danger Mouse sin unike touchorinno. Med andre ord er det mye småsnodige lyder, og en del perkusjon og synther som er puttet på slik hans varemerke skulle tilsi. La oss kalle dette The Shins med Danger Mouse som allmektig produsent. En ting er sikkert, fint er det. Det må likevel sies at plata var litt skuffende, spesielt etter hvordan forventningene mine var etter å ha hørt masse på The High Road, men jeg har tatt med noen av de låtene som absolutt er verdt å få med seg. Er heller ingen dum idé å likevel gi hele skiva en lytt.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: The High Road, Vaporize)

Musikkvideo: The High Road


I morgen: trøndersk tubarock!

Gorillaz

Jeg lovte noe kjent, og kjent blir det. Hvorfor? Jeg har nemlig et mål å ha et blogginnlegg for hvert eneste band jeg liker, uansett om de er kjente eller ikke. Så sykt radical jeg er.

Jeg antar at enhver kjenner til Gorillaz, så jeg tar de helt unødvendige faktoidene først. Dette er i hovedsak et slags alternativt hip-hop-prosjekt for mesterhjernen Damon Albarn, som blant annet frontet det fine britpoporkesteret Blur gjennom nittitallet og frem til midten av 2000-tallet. Han kan ikke rappe selv, og derfor får Gorillaz besøk og hjelp av masse andre fine folk på stort sett hver eneste låt. Hvis det bare sjunges i en låt, ja, så låter likevel musikken hip-hop-vennlig. Dette kombinert med at det det eneste medlemmet i bandet, bortsett fra Damon, er en tegneserieskaper, så ja, derfor har Gorillaz disse karakterene som er i alle musikkvideoene. Alt dette visste du selvsagt fra før av. Don't mind me.

La oss heller ta det viktige: jeg har tidligere likt en del av låtene til Gorillaz, og ikke vært megainteressert i en del andre, ettersom de to første albumene har et par knallsterke enkellåter, men svikter litt ellers. Fordi jeg er en aktualitens mester, så er ikke plasseringen av dette innlegget tilfeldig, ettersom Damon Albarn med venner slapp sitt tredje album for to uker siden. Det må sies at jeg bare har hørt gjennom plata en eneste gang, pluss litt ekstra på noen enkelte låter, men jeg satt likevel igjen med følelsen av at selv om Plastic Beach (som albumet heter) var samlet sett et bedre album, så var det sjeldent at jeg følte "Wow. Denne sangen var awesome!", slik jeg har gjort med en del enkeltlåter fra spesielt forrige skive (spesielt Feel Good).

Selv om jeg altså føler at Plastic Beach mangler et eller annet, så tror jeg tror jeg likevel skal gi den litt bedre tid, ettersom plata har fått masse gode kritikker. Jeg har likevel med et lite utvalg av noen av de bedre sporene fra den nye plata, samt et par skjulte godbiter fra de to forrige albumene.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: El Mañana


I morgen: Gorillaz-kinda-relatert og ferskt. Låter tidvis heller ikke ulikt El Mañana.

Cymbals Eat Guitars

Hei igjen. Mandag: gledens dag. Som alltid, mye fine utgivelser å finne idag også. Blir anmeldelser av to ukesferske utgivelser for Musikknyheter i løpet av uka. Hurra!

Idag er det tid for et fint amerikansk band, og hvis jeg har forstått rett er de fire karer. Kan virkelig ikke brife med noe flere faktoider egentlig, ettersom jeg aldri gjør research når blogginnlegg skal forfattes. Kan jeg ikke noe på om bandet forhånd, ja, så får bloggen lide av det. Dogmeregler. Vet ikke om jeg har så mange flere, annet enn at det skal være hardt og tungt på søndagene.

Vel. Cymbals Eat Guitars slapp i fjor sitt debutalbum Why There Are Mountains, som jeg oppdaget for ikke så altfor lenge siden. Som alltid er det viktig at førstesporet er bra for at jeg skal oppdage en artist, ettersom jeg helst begynner der når jeg tar en titt på en skive. Er førstesporet skuffende er det sjeldent jeg gir hele plata en sjanse. Førstesporet er også udiskutabelt platas beste, og er da selvsagt på toppen av spillelistene.

Dette bandet låter på mange måter litt som et av mine favorittband, Modest Mouse. Det er tidvis ekstremt storslått indierock, som likevel har sine rolige daler. Mye skrikevokal, nydelige melodier og fin sump/arbeiderklassestemning. Det er liten tvil om at bandet også liker støyrock, ettersom det er en del støygitarer og diverse lyder å skimte inne pannekakerøra, men jeg får likevel følelsen av at de kunne hatt godt av litt mer gryn til å spille inn plata, ettersom den lider av relativt dårlig lyd. Vi gir likevel bandet en sjanse, ettersom de er fryktelig gode låtsmeder.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: And The Hazy Sea, Some Trees)

I morgen: et langt mer kjent band. Langt, langt mer kjent. Jeg skal gjennom alt jeg liker. Popularitet er uvesentlig.

Third Brigade

Da ble det to innlegg på denne tamme søndagen. Utruleg.

Third Brigade er tre ungfoler fra Skien eller Porsgrunn. Enten en av dem. Ikke bare sliter jeg med å definere skillet mellom de to, men jeg har heller ikke tid / bry til å sjekke fakta, ettersom jeg tar bussen til Thom Hell-konsert om kort tid.

Av den grunn må dere også tilgi meg for et megakort innlegg. Third Brigade gav nettopp ut sitt debutalbum, som er en skive stappet med fin alternativ metall. Kanskje ikke så megaalternativ sjanger, men vi snakker relativt mørk, dog tilgjengelig metall med fine gitarriff, mye vokalharmonier og storslåtte refrenger. Høres kanskje litt tamt ut, men alt som er bra funker. Third Brigade låter med andre ord ikke forferdelig ulikt hva Tool hadde på sin første plate, som kom i 1993, hvis jeg ikke tar helt feil. Uviktig.

Kanskje ikke en av de mest spennende metallsøndagene, men dette er fine sakær likkavæl. Neste søndag blir derimot råflott, med et av mine favorittband innen metall. Gled dykk.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefaler: Breathe, Shinola)

I morgen: storslått og skranglete sumpindie.

Two Door Cinema Club

Nå er det søndag formiddag. Skulle gjerne fått gjort det slik jeg gjorde i går, men jeg innser nå at det er en grunn til at jeg tar meg fri på laurdager. Da er jeg ofte opptatt. (Vel, jeg liker å tro det.)

Uansett. Får jeg ikke tid, så må det gjøres senere. Og da får jeg det til å se ut som denne er fra i går, så tar jeg metallsøndag i kveld heller. Sannsynligvis ikke, men det er lov å håpe på min egen store mengde fritid og suverenitet. Hvis ikke det blir noe kan jeg love at den neste metallsøndagen blir en av de bedre.

Vel. Idag skal jeg ta for meg fisefin, nogle simpel og dansbar indiepoprocktingadoodle. Bandet består av tre søte gutter fra nord-Irland med fine popmelodier, et fint tempo, litt synth, mye bass og hyperaktiv gitar. Joda, det har blitt gjort tusen ganger før. Iblant stinker det, som med The Wombats, men iblant er det såpass flott at man driter i at konseptet låter som tusen andre britiske band, som blant annet Bloc Party. Two Door Cinema Club faller inn i den siste kategorien. Ikke bare har de sluppet et fint album, men åpningssporet der er en av årets sålangt flotteste låter.

Ta det for hva det er: over middels fantastisk gitarpop. Alt jeg trenger for å like et utslitt bandkonsept.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Undercover Martyn

Blir det innlegg i kveld så blir det fin og tilgjengelig alt. metall fra Telemark. Blir det ikke innlegg i kveld, så blir det mer indiejævelskap i morgen. Skranglete og storslått. Fåkk begrepet indie.

Doves

Endelig litt mer Friday Rewind. Og skrivingen begynner ti minutter inn i lørdagen. Pytt, pytt.

Doves er en fin gjeng på tre fra de britiske øyer, og de gav i fjor ut en av det jeg vil påstå var en av fjorårets beste plater. Ihvertfall en av de jeg hørte desidert mest på. Plata het Kingdom of Rust, og spør du meg er den langt bedre enn plata som kom et par år tidligere.

Stort sett låter dette som noen få, halvgamle menn som spiller fin indierock med gode melodier, et finpusset og spennende lydbilde og en del progressive elementer. Dytt inn litt elektronikk i låtene, og en hel del fine lyder og smådetaljer som koser seg litt i bakgrunnen, sånn at du såvidt legger merke til dem, så har du noe av grunnlaget til at Doves er over middels interessant. Jeg er litt trøtt, så tilgi meg for at det ble litt kort. Det viktige er likevel å merke seg at Kingdom of Rust må koses med. En hel del. Det er vel ingen som hater teknisk dyktig, høyst fengende, tilgjengelig og ekstremt godt bearbeidet indierock? Selv ikke råkkidiotene. De skal visst være forbannet dyktig live i tillegg. Så. Kos deg.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo til Kingdom of Rust


Hvis noen blir brydd med at jeg har begynt å bruke store mengder av brukbare nettmedier for å spre musikken, si ifra.

Snekret også en anmeldelse av Susanne Sundførs nye album for Musikknyheter.
Susanne Sundfør - The Brothel

Jeg koser meg såpass med denne bloggen at det muligens blir innlegg i morgen / en gang senere i dette døgnet. Da blir det sterk, nordirsk dansbar indie, i motsetning til de trøtte, rolige og gamle karene i Doves.

Susanne Sundfør

For tre dager siden slapp Susanne Sundfør / Norges vakreste stemme sin oppfølger til debutalbumet hennes. Kanskje dette er noe kontroversielt, men jeg likte aldri førsteplata hennes. Alt for kjedelig og naivt, derimot kommer hun med den nye plata til sin rett som en bekmørk og moden kvinne.

Derimot har jeg gledet meg som en en middels stor, hårete og småfeit 17-åring / som meg selv siden jeg hørte førstesingelen til den nye plata med samme navn. Ekstremt vakker og mørk orgellåt.

Vel, plata i seg selv er over middels overveldende. Her har Jaga Jazzists mesterhjerne Lars Horntveth fått gjort mye sinnsvakt og originalt som produsent av plata, og har slengt med episke orkesterarrangementer, synther og trommemaskiner over Sundførs helt fantastiske sang. Det fremstår likevel litt som om Herr Horntveth har fått lov til å gjøre i overkant mye, for selv om det låter ekstremt vakkert, så fremstår det ikke så veldig mye som om Frøken Sundfør har skrevet en del av låtene. Men, ikke la dere skremme - dette er bekmørkt, arstyfartsy og aldeles nydelig.

Skal skrive en god del lengre anmeldelse av plata i morgen for Musikknyheter.no. Den kommer med innlegget i morgen.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace.

Videoen til nevnte singel, The Brothel.


I morgen blir det igjen en Friday Rewind, slik at jeg kan renske opp i gammelt dritt, samt få gjen-promotert en av fjorårets aller sterkeste plater.

120 Days

Onsdag. Jeg har vært hos legen og klippet i mine tær, og koser meg nå med smertestillende. Det er forbanna hardt å være 17 år å ha samme lidelse som gamle tanter. Veldig stigmatisert også.

Jeg lovte norsk elektronisk rock. Og norsk elektronisk rock ska'rre bli.

Disse fire karene gav i 2006 ut sitt eneste album noen sinne, og det het som dem 120 Days. Som idioten jeg på den tiden var, så hørte jeg sannsynligvis på noe dårlig musikk jeg hadde hørt på The Voice TV. Dermed lå denne og lurte utenfor min ubrukelige musikalsk rekkevidde, og ble ikke funnet før i høst en gang.

120 Days, plata altså, er noe av det aller sterkeste laget på norsk jord noen sinne. Der Serena Maneesh var landets helter for året 2005, så ble selvsagt 2006 det samme for 120 Days.

Miksen av råkk og synthpop ble prøvd ut på 80-tallet, og (ifølge mine ører) funket dette utrolig dårlig. Som alltid viser det seg at musikk laget på 2000-tallet utkonkurrerer sine inspirasjonskilder fra 80-tallet med sterk bravur.
Her serverer disse fine, søte, og unge karene sin nydelige, dansbare, noe psykedeliske og iblant støyete fusjon av postpønk og synthpop. Det låter på mange måter som et Heroes & Zeros med synther og trommemaskiner. Løvvit.

En mer kontroversiell sak er at jeg er ekstremt svak for velkomponerte trommemaskin-beats, og i 120 Days tok de den såpass langt at et av bandmedlemmene var i stor grad satt av til å stå for trommemaskinene. Med andre ord, en trommemaskinist. Hoho, jeg er så gøy. Men seriously, trommemaskinist er en awesome tittel. Og denne karen treffer mitt svake punkt helt ekstremt godt på platas beste spor, C-Musik. Jeg gir han herved tittelen som en av verdens beste trommemaskinister.

Ikke så alt for lenge etter de gav ut sitt helt fantastiske debutalbum, så følte de at de hadde gjort sitt, og begynte med andre prosjekter. Han ene har blitt med i Serena Maneesh som synthansvarlig, en annen har blitt med i et band som ligner noe på 120 Days, kalt Masselys, mens de to siste har laget et electronicaprosjekt sammen kalt Bygdin. Flinke og forbanna søte gutter.

Som vanlig er ikke denne skiva på Spotify, ettersom det programmet suger livskiten ut av artistene, fordi de ikke får et eneste gryn med å være der. Jeg gjør meg selv litt idealistisk og sier: Fjern gratisversjonen til Spotify nu! Myspacen deres byr heller ikke på stort annet enn noen remixer. Dermed legger jeg igjen en video av den helt fantastiske C-Musik, i en video edit, vel og merke.

Lytt i Wimp.



Skrev i går en anmeldelse av tubarock-bandet Pelbo. Good shit. Den er på Musikknyheter.
Pelbo - Pelbo

I morgen: en flink, norsk sangerske hvis debutalbum jeg ikke likte særlig godt.

Lucy Swann

Tysdag. Ganske kjedelig dag. Hvorfor ikke gjøre den litt mer spennende med debutalbumet til kvinnen som har laget en årets flotteste låter sålangt? Ja!

Vel, Lucy Swann er hennes navn, og er født på de skitne og ekle britiske øyer, men foreldrene hennes gjorde et godt valg da hun var åtte, og flyttet dermed til Norge.

Musikken låter litt som pop smurt ut av seig electropop, og låter som et lystig og dansevennlig Fever Ray, med masse klapping og masse annen snodig perkusjon. Det kanskje flotteste er at hun er en fantastisk vokalist, og den britiske aksenten gjør godt. Sampling av sine egne koringer setter jeg også pris på. Det hele låter snodig, unikt og råbra ut. Kudos til Lucy.

Debuten hennes kom den første mars, men har spart den til nå fordi Spotify suger megaruke. Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye jeg misliker Spotify. Selvfølgelig har den vært godt plassert på Wimp fra første stund. Få dere Wimp øyeblikkelig. (Jeg har to 30dagerspass liggende. Call out.)

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace.

EDIT: If I may add: hun speller i Kristiansand på torsdag kveld denne uken. C U tharr.

I morgen: en fantastisk norsk fusjon av dansemusikk og rock!

Yelawolf

Ekstremt unødvendige timer på skolen er en perfekt tid til fyllstoff i form av bloggstoff.

Ved å dømme fotoet over er det naturlig å anta at dette er et slags soloprosjekt for en eller annen douche som spiller i et eller annet rævva poppunkband fra California. Det er feil. Takket være det helt nydelig programmet Lydverket og deres "Lydverket elsker:"-spalte, så oppdaget jeg forrige uke den nydelige hip-hopen denne karen står bak.

Det virker faktisk nærmest litt kontroversielt at en hvitmannsjævel med emosveis og alt for mange tattoveringer står bak så fresk hip-hop som dette.

Jeg er på ingen måte noen godt bevandret hiphop-fan, og vanligvis faller helst elsken på koselige sorte menn med en veldig organisk funk-aktig produksjon, som Wale, Q-Tip og Mos Def. Derimot låter produksjonen til Yelawolf som tung og mørk sørstatshiphop med sjukt mye bass. Til vanlig ville jeg synes dette låter relativt kjedelig, men produsentvennene til Yelawolf kan sin greie, så skitmørkt og tungt komp er både velgjort og ekstremt fengende. Knallshit.

Jeg er heller ingen mester på saker som dette her, men Yelawolf rapper som en liten gud, med såkalt amazing "flow" og fine tekster.

Er det noe folk som driver med hiphop skal ha for, så er det at de er fryktelig flinke til å dele ut gratis mixtapes. Yelawolf er deler ut en helt nydelig en kalt Trunk Musik. Trøkk og last ned.

Last ned Trunk Musik HELT GRATIS OG LOVLIG. (Anbefalte spor i kvalitetens rekkefølge: Box Chevy Pt. 3, Pop The Trunk, F.U., Love is Not Enough)

Lytt i Myspace.

I morgen blir det rå og knallsær electropop fra en norsk-britisk kvinne. Glæd dæ.

Kollwitz

Jeg har sagt det mange ganger, men ja, jeg påstår fortsatt i post-lykke/amazed-rus at dette er sålangt årets beste norske plate. Perfekt for en metallsøndag.

Dere teite og døve metallhaters, dette er også metall dere kan like! Hurra!

Hvis du husker Isis, så låter dette som den hakket koseligere og mer hardcoreinspirerte lillebroren. Men denne lillebroren er overraskende nok bedre enn storebroren. Vi blir servert helt nydelige, saktebevegende metallåter med et hint av doom metal, litt prog og en feit dose post-rock. I tillegg til hardcore-skrikevokal. Det er vanskelig å si så mye annet enn, joda, dette høres kanskje vanskelig å bite over, men Kollwitz, disse fem karene fra Bodø, er bare så forbanna flinke, og har laget noe så ubeskrivelig mørkt og vakkert samtidig. Jeg blir mindblown hver gang jeg hører på dette debutalbumet deres fra februar. Dette definerer fantastisk.

Grunnen til at metallhaters også vil like dette er fordi en del av låtene er mer rolige spor uten de harde riffene og den sinte vokalen, her er det mørkt som faen, men med strykere, rolige ekko-gitarer og masse annen nydelighet. Gah. Jeg ELSKER Kollwitz. Nå er det din tur. Dette er over 60 minutter av et rent mesterverk fra norsk jord. Fyttifyttifytti. Går du glipp av dette går du glipp av noe jævlig stort. Jeg skal holde kjeft nå.

For dere som har sett anmeldelsen min på Musikknyheter., så er dette min første 10/10 til et album noen sinne. Her er forresten anmeldelsen. Dere bør lese den, disse blogginnleggene er ikke megadekkende, og her er det for all del verdt å lese alt av info og forventninger som er mulig.

Dette er et band jeg har hatt et ønske om å tipse om lenge på bloggen min, men fordi Spotify suger, så har jeg måtte drøye dette til jeg tok min redaksjonelle avgjørelse om å gjøre Wimp likeverdig når det gjelder dagsinnleggene på bloggen.

Dermed følger idag en spilleliste i Wimp, og siden jeg digger dette bandet er den litt lang, først og fremst fordi de har laget fryktelig lange låter, men dere som fortsatt ikke har Wimp kan spørre om en invitasjonskode i kommentarfeltet nedenfor, jeg har nemlig to stykk liggende. Dere som ikke gidder det får nøye dere med Myspace. Men, jeg bare sier dette - dette er det beste albumet på en stund, og på ingen måte noe du vil gå glipp av! Sverger på død og liv og etc!

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace.

I morgen kan du se frem til fresk hvitmannshiphop.

BLK JKS

Jeg lovte innlegg på laurdagen. Og da blir det innlegg på laurdagen. Som jeg også lovte skal det bli et sørafrikansk band som minner om det amerikanske latino-progorkesteret The Mars Volta.

BLK JKS er en gjeng karer fra LANDET, og ikke REGIONEN Sør-Afrika. Et viktig skille. Ettersom Sør-Afrika fremstår som det mest vestlige av afrikanske land, har det her blitt gjort motsatte grep av det Brooklyn-jævler som Vampire Weekend har gjort. Mens de har sittet med vestlig musikk i grunn, så har de hentet sjukt med inspirasjon fra Afrika. BLK JKS har gjort det stikk motsatte, og hentet inspirasjon fra band som TV on the Radio og The Mars Volta. Ikke akkurat megavestlig musikk de heller, men du skjønner tegninga.

De gav ut sitt debutalbum i fjor, ved navn After Robots. Når jeg tenker over det, ja, så låter vel dette kanskje litt post-futuristisk. Hva nå enn det skal bety.

Her blir vi med andre ord servert bittelitt afromusikk blandet med en hel del progrock, jazz og indie. Fint er det, og låter fryktelig lite afrikansk i grunn. Med Lakeside har de også laget en av fjorårets flotteste låter. En semi-bragd i seg selv.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

I morgen, slik jeg nevnte i går, er det tid for metallsøndag. Morgendagen skal dermed bli viet til karene bak årets sålangt beste utgivelse. Sees, pusekatter.

Field Music

Heisann. Du grubler kanskje over hvorfor det ikke var noe innlegg i går eller forgårs. Jeg har vært på konserter i Kristiansand.
På onsdag var det en helt grei konsert med Navigators. Derimot ble jeg mindblown i går av et nydelig band kalt Masselys. Sikkert en femtedel hva antall oppmøtte angår, men tre ganger så bra. Kommer selvsagt tilbake til dette bandet ved en senere anledning.

Idag kommer derimot retrorocken jeg lovte til onsdagen. Field Music er et nydelig tremannsband fra de britiske øyer, som nettopp gav ut et helt strålende dobbeltalbum på tyve låter, med en slags moderne indierock-vri på råflotte 60- 70-tallsband som Cream, The Beatles og Led Zeppelin. Mye gitar, mye trommer, mye storslåtte låter med masse flerstemt vokal. Til og med litt fin og bastant McCartney-bass. Glede for både unge hipstere som mener gammel musikk stinker og gamlinger som mener ny musikk stinker, og selvfølgelig mye mer glede for oss i mellom som ikke er idioter.

Lytt. (Spotify)

Nyt. (Wimp)

Som du sikkert skjønte kommer jeg fra nå av til å ha en spilleliste i Spotify, og en for Wimp, ettersom sistnevnte gruser førstnevnte i hva kvalitet angår. Det betyr også at dere idioter med Spotify får skaffe dere Wimp relativt fort (trykk her, eller spør etter invitasjonskode i kommentarfeltet), ettersom jeg kommer bare til å linke til Myspace-sidene hvis ikke Spotify har artisten jeg har laget spilleliste for i Wimp. Skaff det innen søndag, for da skal metallbandet bak et av årets beste album anbefales. Just sayin'.

Fordi jeg ikke har hatt innlegg på to dager tar jeg meg selvsagt ikke fri i morgen. Da blir det et sør-afrikansk band som låter som The Mars Volta. Glæd dæ.

[ingenting]

Flere av mine hombres har en tendens til å gi meg tyn for min svakhet for svensk, megadeprimert arbeiderklasseindiepop. Hvis dere leser dette: dere er teite.

[ingenting] smetter rett inn i den kategorien, og må ikke forveksles med det megaharry bandet Ingenting fra Jæren. Do not.

Bestående av sju medlemmer, så lager de fin og mørk indiepop, med svenske, smått bibelske tekster om stort sett temaet; død. Dermed låter disse som et ungt Kent, før de begynte å bli synthfetishister. Kanskje ikke like bra som gammal Kent, men en god erstatning likkavæl. Første låt i spillelista, Halleluja! har du sannsynligvis hørt på radio allerede, men det er tre andre fine låter der og. Kos deg.

Lytt.

I morgen blir det retrorock! Alle liker Led Zeppelin og/eller The Beatles, så da kan dere alle glede dere til i morgen når jeg disker opp med en fersk utgivelse fra de britiske øyer.

Four Tet

Ny uke - nye skiver. Ikke så veldig relevant idag, ettersom denne plata er (hvis jeg skal gjette / forsøke å huske) omtrent en måned gammel. Ikke like mye interessant av utgivelser denne uka som den forrige.

Four Tet er visstnok soloprosjektet til en britisk kar ved navn Kieran Hebden, som vanligvis spiller i et eller annet post-rock-band (jeg liker ikke å gjøre research når det skal forfattes på blåggen) jeg sannsynligvis burde ta en nærmere titt på. Hvorfor? Fordi han nettopp slapp en nydelig electronica-plate ved navn There Is Love In You. Som Four Tet, sjølvsagt.

Her låter det som om det er gjort mye klipping, liming og mixing av masse andre låter, og satt sammen til (stort sett) fryktelig lange og dronete låter som låter som techno for folk som forsøker å sovne. Det er en/et kompliment. Aldri visst om det er intetkjønn eller hankjønn.

Fortreffelig album, og saker for folk som digger de mindre poppete sakene til Röyksopp. Noe alle gjør (untatt idioter, som stort sett er definert som: metalheads).

Lytt.

Takk for meg, og god natt. I morgen er det endelig tid for litt av den svenske og deprimerte arbeidklasseindien jeg liker så godt.

Kyuss

God süntag. Ettersom dette er i all hovedsak stoner ROCK, så er det nok noen som vil fnyse over at jeg kjører dette inn i metallsøndag-spalten, men jeg har funnet ut at jeg muligens bør tøye grensene en smule for å få kunne holde spalten gående i lang tid.

Kyuss er kanskje det beste av flere stoner-band som trådde frem fra USAs ørkener på nittitallet, med ekstremt seige og tunge (i rock-forstand) gitarriff med inspirasjon fra funk, blues og doom metal, og tekster stort sett relatert rundt hasj. Dette er det man i aller høyeste grad definerer som ballerock. Du får det ikke mer macho enn dette.

Kyuss er faktisk bandet som sannsynligvis er grunnen til at Queens of the Stone Age eksisterer og har gitt ut bra plater, for dette var bandet til Gingerelvis/Josh Homme den gang han kun spilte gitar og hadde midtskill.

Mens de fleste andre stoner rock-band fra den samme bølgen fortsatt holder på idag, som Fu Manchu og Masters of Reality, så gav Kyuss seg i 1995. Dette var FØR de ble særlig kjente. Dermed har de på en måte blitt et kultband i ettertid.

Kos deg med rock bygd på marihuana-os.

Lytt.

I morgen blir det britisk enmannsforetak-electronica.

EDIT: Jeg glemte en megaviktig detalj. Jeg har denne helga forfattet en anmeldelse av årets (sålangt) desidert beste plate. Likte du Isis vil du ELSKE dette. Post-metal av aller beste vare. Fy faen. Jeg har hørt gjennom plata fra start til slutt snart 15 ganger den siste uka. Et jævla mesterverk er det.

Kollwitz - Like Iron I Rust

Kommer snart mer rettferdig plass på bloggen til dette bandet så fort de får lagt plata ut på Spotify. Har du Wimp kan du høre den. Jeg har som nevnt 30-dagerspass til Wimp hvis noen vil ha. Shout out.

Airbag

Oisann! Klokka har i skrivende stund passert 00:10. Noe som betyr at Friday Rewind egentlig er glemt bort. Og det er den jo, men så kan jeg jukse med datoen slik at det ser ut som om dette var publisert den 5. mars kloggen 23:59.

Vel, idag skal jeg ta for meg et råflott norsk band som slapp en litt oversett skive fra i fjor. Det er også mye derfor jeg har denne teite spalten, samt å friske opp innleggene, ettersom en del av det gamle stoffet her gjør meg tidvis pinlig berørt.

Airbag er en gjeng ganske fine gutter med et veldig nostalgisk og følsomt forhold til progrocken, og især Pink Floyd. Her blir du med andre ord servert lange, progressive og svevende låter på et fat av noe som låter som Pink Floyd på sitt aller mest rolige og vakreste.

Lytt.

Min konkurranse i går gikk som forventet. Jeg har ikke så megamange lesere, ettersom jeg ikke kjører konseptet blogg fullt ut i form av elendig preik om klær og sminke. Dette kombinert med at jeg var usikker på hvor mange som kom til å lese seg til bunnen av mitt kanske lengste og mest unødvendige innlegg sålangt.

Derfor poster jeg "konkurransen" på nytt. Jeg sitter nå på FIRE koder som gir en måned gratis med Wimp, som er tusen millioner ganger bedre enn Spotify. Skriv et band du oppdaget på bloggen som du likte, så får du en. Du får ting, og jeg horer meg selv med selvpromotering. Win/Win.

Imorgen er det lørdag, som er den sedvanlige fri-fra-bloggen-dagen. Vet ikke hvorfor. Gled deg til søndag. Da er det hasjrøykerrock for alle gryna og grunkene.

Ingrid Olava

Ja. Jeg vet at 100% av dere kjenner til Ingrid Olava, og dere har antageligvis alle hørt singelen fra førstealbumet, Only Just Begun, og kanskje attpåtil singelen fra det nye albumet The Guest, Warrior Song.

Vel, jeg har som mål å en dag ha skrevet om alle artistene jeg liker her på bloggen, uten basis på popularitet, og i den sammenheng kunne gjøre noe mer aktuelt og nyttig ut av de mer kjente artistene.

For det er The Guest jeg vil fokusere på idag. Et nydelig album jeg anmeldte for Musikknyheter for et par uker siden, og linket til den her på bloggen. Jeg vet ikke hvor mange av dere som likevel leste den, men ettersom jeg har sluttet å bruke min anmeldelser for Musikknyheter som daglig bloggstoff, slik jeg har gjort med blant annet Moddi, så blir det nå egne innlegg for de samme artistene.

The Guest er et råflott album, med flere litt opptempolåter som funker helt topp, i tillegg til en del rolige låter som funker like bra. Dessverre så dabber platas kvaliteter litt av mot slutten, slik jeg skrev i anmeldelsen.

Uansett, jeg har satt sammen en liste med en del høydepunkter fra plata, slik at du kan få lært deg å elske The Guest, og Ingrid Olava, hvis du ikke har hørt særlig på musikken hennes tidligere.

Lytt.

Jeg skrev i går en anmeldelse av et band jeg absolutt elsker, og deres nye debutalbum Decay Decay.

The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

Annet enn det så legger du kanskje merke til at det nå er to avstemninger til høyre i bloggen. Dere som er faste lesere har sikkert allerede skjønt at jeg kommer til å ha en avstemning i to uker etter hvert månedsskifte over det beste albumet fra forrige måned. Nå er vi i mars, og da er det platene fra februar som gjelder. Hvis dere lurer på hva som skal til for at album blir nominert til den, så er det alle album fra februar måned som jeg har hørt på og likt godt. Dette er i aller høyeste grad "en musikkblogg i subjektivitens gode ånd". Her er det min smak som regjerer, og dere med tilnærmet lik smak er mine søte kattepuser og hjertelig velkommen hver eneste dag.

Men, nok om det. Det som er viktig er avstemningen under. Der står det "Med hvilken tjeneste vil du bli servert låtene?". Dette er i aller høyeste grad en brukerundersøkelse.

For det har seg nemlig slik at jeg hater Spotify, i hovedsak på grunn av et forjævlig dårlig utvalg, som skaper en del komplikasjoner når det gjelder å skulle anbefale band. Jeg har flere artister jeg har lyst til å dele med en gang, men på grunn av Spotifys utvalg er dette foreløpig ikke mulig. Til nå har jeg i slike tilfeller limt inn videoer fra YouTube med de låtene jeg har ønsket å bruke i bandanbefalingene, men nå har det kommet et langt bedre alternativ: Wimp.

Jeg har snakket en del om Wimp tidligere, men for dere som ikke kjenner til tjenesten, så er dette Platekompaniet sitt svar på Spotify. Grunnen til at jeg elsker denne tjenesten helt ekstremt høyt i forhold til Spotify går ut på følgende punkter; Utvalget i Wimp er aldeles nydelig, og jeg har tilgang til omtrent enhver nye utgivelse klokka 00:01 hver mandag, i motsetning til Spotify, der jeg gjerne må vente flere dager eller uker på at de samme utgivelsene skal komme. En annen sak er at Wimp fokuserer tungt på å tipse brukerne om ny, og god musikk, til sammenligning til Spotify der det er utelukkende ræl i seksjonen "What's new?".

Wimp er endelig kommet ut av beta nå, og vil være tilgjengelig for enhver innen kort tid. Baksiden med Wimp (for oss gjerriges del) er at det finnes ingen gratisversjon, slik at artistene faktisk skal få betalt, noe de ikke gjør med gratisversjonen av Spotify.

Dermed ville jeg gjerne vite om det fantes noe interesse blant dere som lesere av bloggen at jeg skulle begynne å bruke spillelister fra Wimp i stedet for Spotify, eller kanskje begge deler? Kom gjerne med forslag.

Angående Wimp. Jeg har blitt tildelt tre koder fra Wimp, som jeg kan dele med tre venner, slik at de får 30 dager gratis Wimp-abbonement.
Og de vil jeg gjerne dele med dere kjære lesere. Dermed vil jeg gjerne høre hvilket band dere oppdaget gjennom bloggen som dere har likt best. De tre første som svarer med greie svar i kommentarfeltet nedenfor får hver sin kode.

For dere som faktisk tok dere bryet med å lese gjennom alt, tusen takk, dere er noen sjuke jävlor.

I morgen blir det endelig en Friday Rewind. Norsk prog!

Elephant9

Du liker Motorpsycho? Selvsagt gjør du det.

Vel, Elephant9 er en nydelig norsk supergruppe bestående av vår gode venn Torstein Lofthus fra Shining på trommer, Nikolai Eilersten fra Bigbang på bass og fyren i midten ved navn Store Storløkken, fra orgelbandet Supersilent. Sistnevnte spiller ikke gitar i Elephant9, som det kanskje ville vært naturlig å gjette, men nemlig orgel.

Hvorfor bringer jeg inn Motorpsycho? Vel, som et av Norges aller beste band har Motorpsycho kjørt en hippierock-revival, med sin psykedeliske, jazzete og progressive rock. Det stinker 60- og 70-tall av Snah og hans venner. Det gjør det samme av de tre karene i Elephant9. De gav nettopp ut en fisefin skive ved navn Walk The Nile som beveger seg i akkurat samme retrolandskap, men til sammenligning med Motorpsycho er de et instrumentalband, og kjører orgel i stedet for gitar. Ikke dumt.

Med andre ord, finn frem de siste restene du har med syre og marihuana, og...

Lytt.

Morgendagen vil bli viet til nok en norsk artist, og beklager klisjéfyllt og ekkelt uttrykk, men hun er en såkalt "popprinsesse".

Ellie Goulding

Listepop. Joda, dette er jo strengt tatt det. Ung pike synger i et hav av popmelodier og elektronikk. Og singelen Under The Sheets har vel strengt tatt plassert seg godt på en del hitlister allerede.

Men noen ganger skinner min guilty pleasure gjennom, og jeg synes dette tidvis er knallbra saker. Samme sak gjaldt ungpikene i Little Boots og La Roux, som med Ellie Goulding også er fra England. De to slapp hvert sitt debutalbum i fjor, og jeg likte en del av låtene fra begge platene, og de beveger seg i samme landskap som Ellie Goulding.

Ellie Goulding kom med debutalbumet sitt Lights, i går, og hvis jeg har forstått det rett så har låtene stort sett vært skrevet som rolige folklåter med kun hennes kassegitar og hennes stemme, men på albumet har hun fått hjelp av to produsentkarer, som har smørt et tjukt lag med electropop rundt det hele, og kassegitaren kan kun høres ved sjeldne anledninger.

Stemmen hennes er råflott, og låter både sukkersøt, naiv og barnslig ut. Akkurat som med gingeren i La Roux, dog langt fra like manisk. Grunnen til at jeg kaller dette en guilty pleasure er fordi dette er egentlig musikk jeg føler jeg ikke burde like, men jeg er fryktelig svak for gode, dog smått kommersielle elektroniske poplåter med flotte kvinnestemmer i sentrum. Ta fra meg all kred, men jeg synes dette ikke låter så forbannet dumt. Relativt enkelt, fryktelig tilgjengelig, men ganske så bra og velkomponert likevel.

Lytt.

I morgen kan du se frem til musikk som låter langt eldre, i form av hippierock. Håper jeg kan få min kred tilbake da.

Wale

God mandag! For en herlig dag. Idag har jeg kost meg flere nye utgivelser, og har flere å godte meg med utover dagen.

Wale derimot er ikke en av artistene med en dagsfersk utgivelse. Hans nydelige debutalbum Attention Deficit kom i fjor, og er fullstappet med nydelig hip-hop, slik jeg virkelig liker den. Det vil si at tekstene ikke er platte og handler om hvor mange kvinner man har nedlagt/hvor mange purk man har knertet, i tillegg til å ha en veldig organisk produksjon (slik jeg har lært i hiphop-verdenen, så er dette selve musikken) som beveger seg i landskapet soul og funk, med masse gitarer, koringer, piano og blåsere. Dette betyr likevel ikke at det ikke er et knippe mer seige og synthbeat-drevne låter, som også holder god kvalitet.

Denne karen er med andre ord fryktelig dyktig, i tillegg til å ha en haug skitdyktige venner som hjelper til. Hvorfor han har fått med seg Lady Gaga på singelen Chillin' forblir dermed en skammelig myte, tross i at hun gjør en bedre innsats der enn ellers. Hvis du nå kan ignorere det faktum at Lady Gaga deltar på plata kan du nå se frem til å storkose deg med et av fjorårets aller beste hiphop-album.

Lytt.