Twin Shadow

Heller ikke idag skal jeg dvele ved noe som låter som noe helt nytt, tross i at det er noe helt nytt.

For Twin Shadow er, såvidt jeg kan forstå, en skikkelig fersk debuttant fra verdens største hipsteroase: Brooklym. Dette er faktisk så indie at det ikke har en Wikipedia-artikkel. Det sier som regel sitt om hipster-creden som ligger bak å høre på det.
Nå er ikke dét grunnen til at jeg liker debutplata til denne bartbefengte, mørkhudede George Lewis Jr. så godt, det er utelukkende fordi dette er ypperlig, drømmende pop. Shit, han ligner på grusomme Queens Freddie Mercury. Passende, for å si det sånn.

Jeg vet ikke om jeg har vært borti dette før, men jeg hater virkelig Radio Norge. For en bedriten skitkanal. Når samtalene mellom musikken ikke var pinlig nok i seg selv, så er jo musikken de spiller direkte grusom. Musikken som visstnok er "det beste fra de siste fire tiår". Jeg tviler på George Lewis Jr. noen gang har hørt på Radio Norge, men Twin Shadow er virkelig en lapskaus bestående av alle de døveste singlene fra det som varierer mellom døve og ellers spennende artister som de spiller på Radio Norge. Det høres jo virkelig ut som en miks av  de verste sidene av Phil Collins, Prince, The Cure, Toto og så videre som de spiller på den kanalen skulle blitt til et jævlig monster uten sidestykke, men det har vist seg tusen ganger tidligere at med de rette folkene kan alt gjøres ypperlig. En av disse flinke folkene viser seg å være George Lewis Jr., der han har tatt elementer fra disco, synthpop, halvmasete "prog", slengt med ellers fryktelig slitsomme 80's-trommemaskiner, tonnevis av synther, Morrisey-aktige tekster og vokal, samt nedtonede gitarer, og ved hjelp av Grizzly Bears Chris Taylor (han søte blonde) som spakemester/produsent, klemt ut et ypperlig eksempel på at jo, selv ting fra 80-tallet kan være rent og skjært fantastisk. All honnør.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Jeg nevnte i Cold Mailman-innlegget fra en uke siden at Urørt-redaksjonen ville hente meg inn til Oslo 2. november. Vel, som om ikke det er fantastisk nok, så viser det seg at Kollwitz, Bodø-gjengen jeg vil i all fremtid påstå debuterte med en av de beste norske platene noen sinne i vår, skal spille konsert på Garage, som er to-tre kvartaler fra hotellet mitt, kvelden før, når jeg ellers hadde vært en ensom mann på et ensomt hotellrom. Ikke for å høres ut som en fitte, men livet er ganske så fantastisk akkurat nå. Faen, da, endelig. Endelig får jeg sett Kollwitz live. Jeg kommer til å gråte.

Dunderhonning

Hurra! Endelig har dette bandet kommet på Spotify, slik at et innlegg blir komplett rettferdig. Føler alltid at band jeg tipser om som kun er på Wimp blir rimelig oversett. Muligens ikke.

Likkavæl, ikke bare er musikken Dunderhonning tipptopp, men jeg føler også at jeg skylder dem dette innlegget. Først og fremst fordi gitaristen i bandet, Tore, var så sjukt hyggelig at han sendte meg min første promo-CD (inkludert en håndfull trivelig mails). Fin fyr. Score!  I tillegg får jeg også litt vondt av/morer meg over at iTromsø sine anmeldere er en gjeng med tullinger (vet ikke hvor kontroversielt det er å snakke skit om det man i grunnen ville kalt "kolleger") som gav Dunderhonning en toer til denne råbra debutplata, hovedsaklig fordi de visstnok "høres akkurat ut som Kråkesølv". Skjerpings. Jeg ser likheten, samt at Kråkesølv har sagt selv at de er tungt inspirert av Dunderhonning, men forskjellen er likevel rimelig stor. Hadde ikke Dunderhonning sunget på nordnorsk hadde de med all sannsynlighet sluppet unna tyn grunnet den überdøve sammenligningen.

For der Kråkesølv er bittersøt (og ikke døv) viserock med tungt teknisk fiksfakseri og elementer av post-rock, samt fisefine og drømmende melodier, og låter generelt svært nytt, så er Dunderhonning langt heller et retroband - og låter akkurat som om det skulle ha kommet ut i tiårskillet 80- og 90-tallet i indierockbølgen som oppstod den gang da. Med støyete gitarer, en tidvis noe blodfattig synth og halvcheesy bass og inspirasjon, samt iblant noen ypperlige drømmende lydlandskaper, og tunge inspirasjoner fra band som Pixies, Sonic Youth, Bob Hund og Dinosaur Jr blir plutselig 2010 til 1990.

Passende var det også at Sakte Ut Av Fokus kom for en måned tid siden, ettersom jeg akkurat da var tungt inne i å lese det som skulle vise seg å være en av mine favorittbøker noen sinne, Mannen Som Elsket Yngve, som tar for seg en livet til en ung rogalending i akkurat den tidsperioden, der han hører på akkurat de bandene jeg nevnte, men der den rimelig skuffende filmatiseringen av boka inneholder denne musikken, så er boka en bok - den spiller ikke av passende musikk, eller musikk i det hele tatt. Så dermed måtte jeg improvisere, og dermed hørte jeg mye på Sakte Ut Av Fokus på min bussreise til og fra Oslo som var tungt basert på å lese Mannen Som Elsket Yngve. Takk, Dunderhonning, for å være perfekt soundtrack til en perfekt bok. Takk, Tore Renberg, for å ha skrevet en perfekt bok som har gjort livet mitt mer verdifullt i ettertid.

Og generelt sett, dette er et skikkelig flott band. Er det prikk likt Kråkesølv? Nei, fåkk off, iTromsø og diverse andre tullinger.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Pow Pow

Et kort avbrekk. Jeg var bare på en rask romtur. Nå er jeg tilbake, med - passende nok - rommusikk.

De to siste innleggene var ganske retrospektive i sin bandånd, så jeg valgte å lande romskipet mitt i nåtidens Norge. Greit, idiotien ender her. Jeg skulle se hvor lenge jeg kunne bruke romskipbildet, og dette var grensen. Yuck.

Vel, for å si det sånn, iblant kommer litt overraskende bandprosjekter med plater. Som norske Pow Pow, på det absurd bra hardcorehipsterplateselskapet Fysisk Format, sprunget ut av platebutikken Tiger i Oshlo. La oss bare dvele litt med Fysisk Format før vi går videre. For et plateselskap. Forestill deg at jeg skrev det i caps lock. Jeg vil helst la caps lock forbli noe valgfritt. Den strenge gjengen med strenge sveiser og strenge barter som tidligere kun har fokusert på å gi ut det beste innen norsk hardcore, noe de så definitivt fortsetter med, for i dette øyeblikk storkoser jeg meg med en fersk EP fra et nytt band de har signert, men jeg vil gi dem sjuke mengder honnør for å gidde å tre ut av sine tidligere veldig strenge grenser, noe de først gjorde ved å la artsyfartsyfyren Nils Bech slippe plate med sin sære saksofonsynthpop i vår, snart gir de ut shoegaze, og nå har de altså sluppet plate med Pow Pow - rommusikk.

Rommusikk? Vagt. Joda, om enn ikke. Kanskje mer beskrivende er instrumental synthpop som det oser science fiction av, samt en kledelig dose 80-tallsnostalgi. Seks kiser, altså/visstnok, som lager musikk som fint kunne kledd den helt fantastiske (og svært tunge) filmen 2001: A Space Oddysey, som jeg nylig så i forbindelse med at meg og mine beste venner har laget filmklubb, selv om soundtracket der allerede er fint i seg selv, samt at Pink Floyds ypperlige og sjukt lange låt Echoes er skreddersydd til siste kapittel av nevnte film, delvis som en beklagelse på at de takket nei til å lage soundtrack til det som skulle vise seg å bli en av deres favorittfilmer. Surt.

Vel, Pow Pow burde nok også ha blitt spurt, selv om syrenivået er langt lavere enn filmen kan by på, men i den grad det lukter romskip, sorte hull, supernovaer, ormhull, warp speed og diverse ting min ganske store nerdete side setter ekstremt pris på, så passer dette bandets ferske plate The Last Days On Earth helt fabelaktig. Som litt trivia til slutt, det står at en "T-Cell" deltar på to av låtene (hvis du bruker Spotify). Dette er visstnok Pow Pow/sci-fi-pseudonymet til Thom Hell. For en nørd.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.
 

Interpol

Endelig. Endelig tror jeg bloggen er i live igjen. På ordentlig. Igjen har jeg innsett at det å få skrive i denne offentlig-private sfæren er en pur energikilde i livet mitt. Det gjør godt.
Jeg aner ikke om det er noen av dere som har lest denne saken lenge nok, eller om det har kommet frem i det hele tatt, men jeg har gått fra å være den unge mannen jeg var i vår, en bitter, ulykksalig og selvhatende elev ved verdens mest bedritne videregående linje, medier og kommunikasjon, i skitbyen Kristiansand, til endelig å ha blitt ganske lykkelig, takket være at jeg endelig gjorde det eneste riktige, gå på skole i Mandal med alle mine beste venner konstant rundt meg, og for første gang på veldig lenge klarer jeg å sette pris på livet hver eneste dag. Håper det har vært mulig å spore. (Og håper dere som kun er her for musikktips ikke føler for å spy av all følsomheten min.)

Vel, vel, uansett, musikktips. Som med alt for mange band, så lider de ofte av at de hadde sin storhetstid før jeg begynte å bry meg om musikk, slik at jeg ikke har sjanse til å falle pladask for dem før de gir ut nytt materiale i nåtiden. Et av disse bandene er Interpol. En dresskledd gjeng fra Ny York med mørke sinn, orkestrale gitarer og barritonstemme - alt i god, ekstremt mørk post-punk-ånd.

Vel, dette er et band med en ekstremt sær karriere. Greia er nemlig at iløpet av deres fire album siden debuten i 2002 (paralleller til Low Frequency, kan man vel si) så har alle tre siden debutplata Turn On The Bright Lights variert mellom å være rimelig kjedelige saker og være skit, inkludert den ganske deprimerende døve sisteplata deres, Interpol, som kom for en måned siden, og er all grunn til at jeg ble kjent med dette bandet. Alt i alt, bortsett fra en repetativ, halv-dronete låt kalt Lights som virkelig traff meg, så er den plata døv som få.

Likevel, det har lite å si i enden når man setter seg ned med debutplata, som jeg med enkelhet kan beskrive med å ta i bruk et substantiv jeg har brukt tre dager på rad på bloggen; mesterverk. Også dette er musikk som kanskje ikke snur alt vi tenkte om musikk på hodet og utfordrer så utrolig mye, men har fanget alt mørkt ved storbyene i ett enkelt lydbilde med tunge referanser til fin åttitalls post-punk med tonnevis av spennende låtvendinger, åsåm basslinjer, som nevnt, store, orkestrerte gitarer, spennende tromming - og ikke minst vokalist Paul Banks store, bitre og mørke barritonvokal. Alt i alt, et helt utrolig album av et band som egentlig bare burde gitt seg der, fremfor å sparke seg selv i skrittet med tre andre døve album. På mange måter er Interpol et nattens The Strokes, begge er egentlig ikke så fryktelig ulike hverandre lydbildemessig, egentlig, og også den tekstlige tematikken er i samme land, der de begge to tar for seg livet i storbyen, i all hovedsak deres New York. Men der The Strokes på mange måter tar for seg det dagligdagse livet i storbyen - piker, jobb, t-baner og fest, så tar tekstene til Interpol for seg de absurd mørke avvikene og sorte hullene som blir skapt på grunn av høyhus og alt for mange mennesker på samme plass. Seriemordere, deprimerte suicidale mennesker - mye død og jævlighet, egentlig. Samtidig er likevel lydbildet til Interpol også langt større og mørkere enn hva Jules Casablancas og venner bringer med sin musikk.

Selvsagt er også flere av låtene til Interpol med i Høstnatt, min spilleliste inspirert av det fineste i verden, nemlig høstnatta (du finner den i margen(?) til høyre).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

The Low Frequency In Stereo

Hei igjen.

Jeg har satt et par punkter for meg selv for bloggen opp igjennom, av relevans denne gang er ting som å helst ikke skrive om samme bandet flere ganger. Nå blir det altså innlegg for tredje gang med samme band.
Ikke bare det, men det er ikke et spesielt aktuelt band heller, for forrige gang de slapp plate var i januar i fjor.

Likevel, iblant må man bare innse at band er så bra at innleggene man har skrevet før har vært for ubrukelige til å få frem hvor bra band det er snakk om. Og fordi dette bandet er det som jeg digger mest, sammen med Cold Mailman, nå, så synes jeg at et innlegg var på sin plass.

Og skal jeg stå på mitt ord, så vil jeg fortsatt påstå at Futuro, plata deres fra i fjor var definitivt noe av det aller beste fra Norge på en stund. Så det så.

Likevel, uansett hvor bra den psykedelisk rocken var på Futuro, så har jeg den siste tiden innsett at debutplata deres er noen hakk bedre, og jeg har lite imot å forsvare den som et av tidenes norske album. Spesielt nå som høstnatten er her. (Mer om det lenger nede.)

The Low Frequency In Stereo fra Haugesund er på alle vis et altfor, altfor oversett band. Nesten ingen jeg kjenner til kjenner til dette bandet, og det er så sjukt trist med tanke på at det er på lik linje med Motorpsycho hva kvalitet og pågangsmot innen norske band angår.

Selv om debutplata med samme navn som bandet kom ut i 2002, noe som egentlig ikke er så fryktelig lenge siden, så har de rukket å gi ut fire utrolige plater siden da, der personlige favoritter er den første og siste.
Og en del ting har skjedd lydbildemessig siden da. Førsteplata var tungt basert på lettere doser støy, post-rock-intensitet og en fin dose semi-psykedelia, alt i en komplett instrumental innpakning (sett bort ifra lydopptak fra en T-banestasjon, eller noe) som det oser helt utrolig veltenkt og utrolig nattemusikk som kunne vært soundtrack til enhver litt småkjølig nattetur fylt med trivelig ensomhet og oransje gatelys. Med de to neste platene valgte de å leve mer opp til sitt navn, med å spille inn musikken på langt dårligere utstyr, for å få "low frequency in stereo", samt jamme det hele opp et stykke, noe som jeg ikke har falt like sterkt for, men er tross alt rimelig utrolig likevel. Så, med den siste plata, Futuro lagde de noe av det best produserte (tross i bare seks dager i studio) og varierte av kvalitetsrock som noen gang har eksistert, med seig rockepsykedelia, syrete poptendenser - og ikke minst masse vokal (og rare tekster). På mange måter er veien fra første til fjerde plate ganske lang lydbildemessig, men det fortsatt helhetlig unik The Low Frequency In Stereo. Utrolig band.

Han ene gitaristen i bandet slutta etter tredjeplata, og Njål Clementsen og Linn Frøkedal fra The Megaphonic Thrift ble med, slik at de ble en kvintett (fem medlemmer, liss). Fyttirakkeren for en fin gjeng.

Så, egentlig er hele grunnen til dette innlegget, hele grunnen til denne bloggen, egentlig, å vise folk veien til band de ikke visste om som er for bra til å bli oversett av de fem-seks folkene som leser bloggen jevnlig. Et sært korstog, kan man si, men akkurat nå er dette bandet så utrolig bra i min bok, samt så alt for ukjent, at jeg må fyre på med deg jeg kan best - skrift.

Lytt i Spotify. (Litt lengre spillelister nå, men slikt må til når det er for mye fantastisk å vrake mellom.)

Lytt i Wimp.

Som nevnt skulle jeg komme tilbake med dette om høstnatt. Det har seg nemlig slik at jeg på mange måter hater høsten, for det er surt og jævlig hele dagen om høsten. Derimot glemmer jeg vært år at det beste med et helt år i Norge er når sola har gått ned om høsten, og det er ikke lenger surt og jævlig, men kaldt på et veldig friskt og koselig vis. Derfor lagde jeg en spilleliste kalt Høstnatt, mye takket være førsteplata til Dagens Lille. Takk, The Low Frequency In Stereo. Så, mine kjære venner, jeg anbefaler dere å få denne lista inn på iPoden, om enn det innebærer å få deg Wimp/Spotify på telefonen eller legge alle sangene inn i en spilleliste på iPoden, for så å ta dere en tur i bygatene, helt alene, nå, gjerne i natt, og bare nyt spillelista - og verden generelt.

Cold Mailman

Herrejemini./Alt for lenge siden. Igjen.
Årh. Plagsomt pinlig at jeg må gjenta meg selv hver bidige gang. Og litt vondt egentlig.

Forrige gang kunne jeg rapportere om at jeg var på busstur til Oslo for å dra på Black Mountain-konsert. Hvordan var turen? Dyr. Kjempekoselig. Ikke minst var konserten sjukt bra. De klarte virkelig å svare til spørsmålet "Bedre enn på plate?". Så definitivt. For en gjeng.

Likevel, det kanskje viktigste siden sist på musikkfronten er at den plata som jeg hadde kanskje høyest forventninger til i år svarte til forventningene, noe dere som har lest min ferskeste anmeldelse på Musikknyheter kanskje har fått med dere. (Link følger senere.) Det har nok også vært det innlegget jeg har gledet meg mest til å skrive i år. Teit at jeg har ventet i snart to uker.

Cold Mailman. Geez. Egentlig er dette prosjektet sånn rolig gitarpop som er veldig fin, men samtidig litt kjedelig. Bare at følgende: det er ikke slik. Dette er fint, fantastisk, utrolig, men ikke kjedelig. Det er mulig man kanskje vil påstå det siste hvis man er typen som ikke liker "fin" musikk, og kun harde saker. Noe som også betyr at du er en dust, såfremt du ikke er min kjære venn Johan. Likevel, ser man helt overfladisk på konseptet Cold Mailman, så er det faktisk "sånn popmusikk som er så fint at det blir kjedelig i lengden." Derfor må man gjerne bruke en god del tid med den helt fantastiske plata deres "Relax; the mountain will come to you" som kom nylig, før man ser hvorfor det faktisk er et mesterverk innen popmusikk.
Når jeg sier det, så lurer du kanskje på om det er spesielt utfordrende musikk? Nei.
Om det er noe helt nytt som har gravd et helt nytt hull i det klisjéfylte uttrykket "musikkhimmelen"? Nei, ikke det heller.

Alt i alt kan det bli litt vanskelig for meg å skulle forsvare hvorfor jeg synes den ferskeste plata deres er så utrolig bra. La meg få forsøke i det minste:
Først av alt skal det mye til å få så utrolig flotte melodier samlet på én enkelt plate på femti minutter, men de har klart det. Melodier som er en opphoping av alt det veldig fine og alt det veldig styggvakre i verden.
Nest ut som argument: arrangementene. Relax; the mountain will come to you er på mange måter ikke så veldig ulik Radioheads mesterverk Kid A, i den forstand at det er kjempefin popmusikk svøpt inn i en ekstremt godt gjennomtenkt produksjon, full av instrumentale smådetaljer og låtmessige vendinger som virkelig bare fullfører det som allerede var så fint. Og småkjedelig, på en veldig fin måte. Litt som livet på sitt aller vakreste, når det virkelig ikke er så veldig spennende, men likevel i overkant fint, på en betryggende måte.

Det bør kanskje også nevnes litt medlemsmessig bakgrunn til bandet. Hovedsakelig består det egentlig bare av én mann: Ivar Bowitz. En bodøværing som bor i Oslo og lager fin musikk. Dessverre må man nok innse at ett menneske ikke er nok til å lage en så fin plate som dette her, og det har han nok innsett selv, ettersom han har tatt med seg en masse gode venner. Inkludert en god del søte folk fra hjembyen, Bodø. Inkludert hans bror, Martin, som er mye av grunnen til at Kollwitz sin debutplate tidligere i år var helt fantastisk produsert og låt langt mer fantastisk enn det aller meste i hele verden. Han spiller bass i Cold Mailman, pluss at han sannsynligvis har sittet ved knottene og gjort denne plata så utrolig vellydende og mektig, slik han gjorde med Kollwitz. Speaking of Kollwitz, ihvertfall to av medlemmene i Kollwitz er med i Cold Mailman. På trommer og gitar.
(Edit: Jeg fikk forresten påpakning av Ivar om å gi Martin mer kred, og nevne at han har blitt en av to grunnmedlemmer, der Ivar står for låtskrivingen. Grunnen? Fordi han er så fåkkings flink til å skru lyd, spille bass og ta seg av alt det økonomiske og managementmessige rundt Cold Mailman. Så gi duden en håndfull dose kudos at once!)

Tenk så fint, to av årets aller vakreste plater (Ja, selv om Kollwitz er metall, så vil jeg alltid stå på at det er vakkert fremfor tøft. Det er det som er en av mange grunner til at jeg står fast på at det bandet er så fantastisk som det er.) skulle komme fra to band som er knyttet ekstremt tett opp ihverandre. Jeg blir faktisk nesten litt rørt. Men mest rørt av å høre på platene. Fordi de er begge mesterverk i min bok.

Lytt i Spotify. (Ja, når ting er spesielt fint som nå får dere høre på hele. Ingen kompromisser. Men heng med til slutten. Lullaby er en av de aller fineste låtene på albumet.)

Lytt i Wimp. (Det samme gjelder her.)

Her kan du også lese anmeldelsen min av plata. Jeg ble veldig fornøyd med den, men kanskje enda mer fornøyd med dette innlegget. Fordi dette oser mer av mennesket Kim enn musikkanmelderen Kim.

Forresten! Jeg holdt på å glemme det kuleste av alt som har skjedd de siste ukene. På tirsdag fikk jeg nemlig en telefon fra en mann hvis arbeid jeg har satt stor pris på i lang, lang tid, Jørgen Hegstad. Han jobber i NRK Urørt. Det han selv kalte "en litt merkelig forespørsel" gikk ut på at han ønsket at jeg skulle komme til Oslo 2. november, for å være med å planlegge hvordan årets Urørtfinale skulle gå for seg, sammen med masse flinke folk i Urørt og Lydverket. Jeg og flinke P3-folk jeg ser helt absurd mye opptil. Årets beste julegave kom virkelig tidlig. Min rolle i det hele? Vel, har jeg forstått det rett ønsket de en musikkinteressert person fra utsiden med alt for god peiling på hva som foregår i NRK P3.
Hva kan jeg si? Jeg er beæret, litt lamslått og generelt veldig glad. Jeg gleder meg!