Enslaved

Hurra for metallsøndag! Idag passer det perfekt, for i går fikk jeg gleden av å overvære det sjuke ritualet en konsert med Shining er, bandet som gjorde forrige søndag brutal og jævlig. Anbefales på det sterkeste hvis dere har muligheten. Bare husk ørepropper.

Denne søndagkvelden skal stå i Enslaved sitt navn. Med snart tyve år på baken har de gått fra å være et ganske viking-fokusert blackmetalband, da de to hovedmedlemmene Ivar og Grutle var 13 og 17 år gamle, til å bli Norges kanskje desidert beste progressive metalband. Svartmetallen sitter likevel igjen i form av klassisk gurglevokal (det er mye ren vokal også, ikke fortvil) og et sjukt mørke. Likevel låter de langt koseligere på sin seneste og beste skive, Vertebrae, som ble kåret til årets beste album av metallblekka Terrorizer Magazine da den kom i 2008. På Vertebrae er det tonnevis med typiske progmetalharmonier, en nydelig, svevende og mørk atmosfære, knallgode riff og låtkonstruksjoner av massiv kvalitet, i tillegg til skitgode gitarsoloer. Det hele låter som et Pink Floyd fra en annen dimensjon, der de spiller black metal. Ikke dumt.

Dermed er det godt å vite at de fem vestlandskarene koser seg i studio nok en gang, og holder på å spille inn et nytt album. Jeg gleder meg som en kid.

Lytt.

Hva synes du om Enslaved?

The Low Frequency In Stereo

Hei. Jeg fant ut av at en del av sakene jeg anbefaler har blitt litt gjemt vekk i arkivene, så jeg har tenkt lenge på hva jeg skulle gjøre med det. Ideen er foreløpig å poste et slags gjenopplivingsforsøk hver fredag, for så å fikse den opp fra hvordan den så ut tidligere.
Ikke bare får jeg anbefalt noen oversette saker på nytt, men jeg får også fikset opp sida over en ekstrem lang tidsperiode. So here it goes.

The Low Frequency In Stereo er et nydelig band fra Haugesund med litt for langt navn. Grunnen til at jeg kjører en anbefaling på denne nok en gang bygger på at de gav ut et av de langt bedre norske albumene i fjor, i form av Futuro, som dessverre er blitt ekstremt oversett.

Denne skiva er litt annerledes fra de tidligere albumene deres, som var veldig typiske post-rockskiver, med mørke låter som bygde seg opp og ned i intensitet, i tillegg til at det var fryktelig lite vokal. Her er låtene litt mer rockete poplåter, som låter litt som de kunne vært fra 70-tallet, mye takket være et ganske psykedelisk lydbilde, men med et moderne preg. I tillegg til dette, så gir samtlige medlemmer sin del vokalmessig. Likevel sitter fortsatt litt av post-rockånden igjen i låtene.

Annen fin trivia - to av medlemmene i bandet spiller også i semi-supergruppa The Megaphonic Thrift (trykk navnet for å lese anbefalingen av det bandet), som snart følger opp EPen sin i høst med et debutalbum. Det gleder ihvertfall jeg meg til.

The Low Frequency In Stereo er med andre ord et knallgodt og variert band med alt for lite oppmerksomhet.

Lytt. (oppdatert spilleliste)

Hva synes du om The Low Frequency In Stereo?

Dinosaur Jr.

Dinosaur Jr. er et fisefint stykke av en powertrio fra USA.

Disse tre karene står bak en av fjorårets beste rockeplater, i form av Farm, og som tusen ganger tidligere, så må jeg skuffe fansen, jeg har ikke hørt på noen tidligere saker, selv om det er en haug av skiver. Sorry, but 2009 was my year to shine, lissom. Tips om gamle kvalitetslåter takkes med fjortishjerter.

Med poplåter av en annen verden gjemt inni sylskarpe, høye, og smått støyende klassiske gitarer er dette noe det kreves en magiker for å lage. Hans navn er J Mascis, og er den fine fyren med grått hår. Ikke bare skriver han låtene, men han synger og speller gitar også. I skikkelig god powertrioånd. Ganske irrelevant - men flere aspekter ved bandet minner meg om Norges flotteste powertrio - Motorpsycho.

Glemte jeg å nevnte at det er sjuke mengder med gitarsoloer og gitariff av universelle kvaliteter, som en liten overbevisning til dere indiehaters? Nope. Nå vet du det, og det låter aldeles nydelig.

Lytt.

Hva synes du om Dinosaur Jr.?

Delphic

Hei. Tenkte jeg skulle dele en blodfersk og relativt god sak jeg snublet over nylig.

Delphic består av tre (muligens fire) britiske karer fra Manchester, som har laget, ja, hva skal man si, alternativ dansemusikk. Deres debut kalt Acolyte kom forrige mandag, og fordi kule albumcover har en veldig stor tiltrekningskraft på meg, så tok jeg til å lytte på skiva. Og gledelig nok, så er det en del ganske så gode låter å finne der.

Det er mye synth, mye refrenger, og generelt gode og dansbare låter, i tillegg til en smått undertrykt gitar, som iblant får sjansen til å klemme inn en solo og noen fine riff, noe som har blitt en fisefin mikstur av indierock og dansemusikk. Når man i tillegg slenger på engelsk aksent, så er det ikke lange veien til å trekke paralleller til Bloc Party sin skive fra 2008, Intimacy. Jeg har ikke hørt så mye ennå at jeg kan bedømme om den er bedre enn den, men uansett hvor flott band Bloc Party er, så kan man med ærlighet si at det er en del dølle låter på den skiva - dog, noen fryktelig fine. Som en siste infosak: Acolyte er tidvis også noe progressiv og svevende. Ikke dumt.

I all ærlighet så vet jeg virkelig ikke så mye mer om bandet, så det er litt vanskelig å skrive særlig mye lengre om Delphic. En fisefin debut, ihvertfall.

Lytt.

Hva synes du om Delphic?

Manic Street Preachers

Manic Street Preachers har samme lidelse som flere britiske band som har holdt på siden tidlig på nittitallet. De har en del  bra saker, og de har et par ting som ikke er fullt så bra. Litt som Oasis.

Mens vi er inne på Oasis, så er noe av sakene til Manic Street Preachers også litt britpop.

Manic Street Preachers er et sånn band jeg først la merke til da de lagde en sang sammen med Nina Persson fra The Cardigans, med sangen Your Love Alone Is Not Enough, som er fra bandets forrige album, som kom i 2007. Den låten fikk ufortjent mye radiotid - og om jeg hater den sangen. Grusom sak.

En av de kanskje mest interessante aspektene ved Manic Street Preachers går tilbake til den tiden hvor mange regner dem som et bedre band. Da var Richey Edwards, som skrev tekstene og spilte gitar, med i bandet. Dette var frem til han plutselig forsvant i 1995. Ingen visste hvor han var blitt av, og det var ikke mulig å finne ham noen plass. Han er fortsatt regnet som "forsvunnet". Tekstene hans ble regnet som fryktelig gode, blant annet fordi han tok opp relativt underfundige og samfunnskritiske temaer.

Dermed gjorde de tre resterende medlemmene et godt valg i fjor, da de gav ut Journal For Plague Lovers, som i tillegg til å vende litt tilbake til det hardere soundet de hadde når Richey fortsatt var med i bandet, så har bandet også brukt tekster som er blitt etterlatt av ham.

Og neimen - albumet er en riktig så fin sak.

Forøvrig har bandet laget en av de bedre låtene noen sinne i form av If You Tolerate This Then Your Children Will Be Next, som de aller fleste burde ha hørt.

Fint band.

Lytt.

Hva synes du om Manic Street Preachers?

Grand Island

God kveld. Denne mandagen skal det bli innlegg, jeg har nemlig vært dårlig på det de siste ukene.

En annen kul sak med mandager er at plateindustrien har gjort det til en av de bedre dagene i uka. Joda, helga er knerta, men til gjengjeld blir man møtt med en stor bunke virtuelle album.

Det er selvfølgelig flere album som kom idag som er absolutt verdt en titt (samtlige er nevnt i "kommende album"-lista til høyre), og en av dem er Grand Island.

Grand Island er et fisefint band fra Norge som låter som om de er fra en sydhavshøy. En dæsj moderne indierock, en håndfull solskinnsglede, litt soul og en stor klype dansbarhet.
For ikke å glemme det faktum at de bruker masse banjo.

Banjoen er forøvrig drevet av en av de to brødrene som leder bandet, med andre ord Espen Gustavsen med sin høyst særegne vokal og gitar og Pål Gustavsen på gitar, og selvfølgelig den elskverdige banjoen.

I dag var vi så heldige at Grand Island endelig slapp oppfølgeren til den nydelige Boys & Brutes fra 2008, ved navn Songs From Östra Knoll 1:22. Jeg har gitt den noen runder i den virtuelle platespilleren kalt Wimp, og er storfornøyd. Refrenger og låter av megahøy kvalitet. Og ikke minst - det låter som sommer. Akkurat det jeg trenger når kulda gjør meg til en halvfeit, deprimert emomidget.

En ting skal Grand Island også ha på det rene - de er flinke til å få med gjester på skiva. Både Steven Wilson fra Superfamily, Janove fra Kaizers Orchestra og Jørgen Munkeby og hans saksofon fra Shining gjester på Songs From Östra Knoll 1:22.

Lytt.

Hva synes du om Grand Island?

Shining

Metallsøndag er et fint konsept. Så nå fortsetter det.

Okei, hold deg fast.
Denne uken kom nemlig et av det som må bli et av årets aller mest brutale album, og muligens også beste, og det merkelige er: det er en slags blanding av trance, blytung metal og jazz. Likevel ender det opp som et knallhardt mesterstykke.

Shining er et norsk band bestående av jazzmusikere. Blant annet spiller Torstein Lofthus trommer i Mathias Eick Quartet, og frontmann Jørgen Munkeby er tidligere medlem i Jaga Jazzist. Dermed er det helt merkelig at dette albumet ved navn Blackjazz låter så brutalt, jævlig, kranieknusende og fantastisk på en gang.

Hvis ikke jeg tar helt feil så er Blackjazz det femte albumet til Shining (og ikke bland dette med et svensk drittband som også heter Shining). Shining har blitt hardere og hardere for hver eneste utgivelse. Så om det blir hardere enn dette på neste album, så tror jeg verden vil gå under. Og følger bandet sin utgivelsesrytme til nå, i form av et album hvert andre år - så er vi i 2012 neste gang.
Min konklusjon - Shining vil være skyld i at verden går under.

Uansett, som sagt er dette en miks av frenetiske, brutale og skrikende gitarer, synther på intenst trance-nivå, saxofonsoloer og sjuke jazzrytmer. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor dette er så helt sjukt bra. Men det er det.

Desverre er ikke Blackjazz på Spotify ennå, så dere får nøye dere med singelen The Madness and the Damage Done, en gammel låt, platas bauta Blackjazz Deathtrance i Youtube-kvalitet og en liveopptreden med platas aller beste låt - Fisheye, som forøvrig er en av de aller beste låtene fra fjoråret. Jeg håper du overlever.


Edit: Plata er nå på Spotify! Så da har jeg laget en oppdatert spilleliste, med to kutt fra Blackjazz og den samme gamle låten som tidligere. Hvorfor er ikke Fisheye med? Selv om det er en helt amazing låt på skive - så er den enda bedre live.

Lytt.




Hva synes du om Shining?

Musikknyheter: Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

Jeg har nå, som jeg lovte, publisert en anmeldelse av den nye skiva til Jaga Jazzist (som kommer på mandag) på Musikknyheter.no.

Det har gått fem år siden sist, den gang med den fantastiske What We Must. Etter en så lang albumpause er det virkelig godt å ha et av Norges aller beste beste band tilbake.

Det er virkelig ingen grunn til å spare på gladnyheten – One-Armed Bandit er muligens de eksperimentelle jazzhertugenes aller beste verk.

På What We Must tok Jaga Jazzist en litt brå vending fra å sin tidligere electronicajazz, som på The Stix, til å bli langt mer rockorientert. På One-Armed Bandit har bandet, ledet av mesterhjernene Martin og Lars Horntveth falt et sted i mellom, med et langt fyldigere og mer tettpakket lydbilde enn tidligere, i tillegg til å ha blitt flere hakk mer progressive enn noen gang før. Her kastes man frem og tilbake i et gigantisk lydunivers, men med så god presisjon og dyktig instrumentføring at det ikke blir ubehagelig ved noen anledninger.

Og selv om Jaga Jazzist kanskje er mer komplekse nå enn på lenge, og har laget et album med langt flere lag av lyder og instrumenter enn tidligere, så har de likevel takket være gode melodier i bunn laget et ganske så tilgjengelig album, som takket være kompleksiteten kun gir mer av seg selv for hver gang man lytter.

I tillegg låter det hele mer storslått enn noen gang tidligere, mye takket være en ekstremt dyktig blåserrekke. Den kanskje mest storslåtte låten på hele albumet erToccata, som på sine ni minutter sakte vokser seg større og større takket være blåserne, og har et så kosmisk og mektig driv at den kunne vært soundtracket til en tungt psykedelisk romreise.

Låtnivået på One-Armed Bandit er ekstremt høyt, der det virkelig ikke er mulig å peke ut en middels god låt. Selv om jeg savner den virkelig store post-rock-aktige gåsehudbomben slik som Oslo Skyline fra What We Must er, så er virkelig både Book of Glass og avslutningssporet Touch of Evil ekstremt mektige og tilfredsstillende spor, som utgjør en virkelig god erstatning.

Til forskjell med What We Must så er One-Armed Bandit et langt lysere og mer humørfylt album, der Lars Horntveth selv har nevnt både afrobeatens far, Fela Kuti, og Frank Zappa som store inspirasjonskilder til One-Armed Bandit.

Den eneste gangen Jaga Jazzist gir mer av seg selv enn hva som kan være godt er låten med den passende og lettbeinte tittelen Prognissekongen – det er rett og slett en dose for mye for lytteren å skulle ta tak i.

Alt i alt har det ni mann sterke bandet returnert etter fem år med sitt kanskje aller beste album – så langt. Etter denne fantastiske dosen av eksperimentell og progressiv jazz gleder jeg meg allerede til en potensiell neste utgivelse.
I mellomtiden skal jeg lære meg å elske One-Armed Bandit enda mer.

For å se hvilken karakter jeg gav One-Armed Bandit - trykk her.

Edit: One-Armed Bandit på Spotify.

Hva synes du om One-Armed Bandit? Hva synes du om anmeldelsen?

The Streets

Oisann. Kim skriver om hiphop, hvem skulle trudd. Jeg har faktisk mye mer på lager - jeg har bare ruget på det alt for lenge.

The Streets, eller Mike Skinner som han egentlig heter, er min type engelskmann. Han gjør som Gallows, skriver tekster som handler om hvor dritt England egentlig er.

Han er som alle engelskmenn veldig bleik og ikke særlig kjekk. En annen fellesnevner for engelskmenn er at uansett hvor udugelige de er, så er de dyktige til å skrive musikk.

Mike Skinner har æren av å ha laget et av de bedre albumene det forrige tiåret, i form av Original Pirate Material - hans debutalbum. Et album som han snekret sammen på komputeren hjemme hos mor. Men egentlig skulle det albumet vært rævlig - i teorien.

Slik er oppskriften på hvordan The Streets låter: Engelskmann snakker i tempo, (altså, han rapper ikke, selv om mange idioter mener at rapping er snakk i tempo), over klubbmusikk først og fremst bestående av oppklippede synther, strykere og pianoer.

Men, så har det seg likevel slik at det hele låter fantastisk. Ingen dårlig jobb.

Lytt.

Hva synes du om The Streets?

Musikknyheter: Motorpsycho - Heavy Metal Fruit

Jeg har anmeldt Heavy Metal Fruit av Motorpsycho (les mer om bandet her), som kom på mandag denne uken, for Musikknyheter.no.

Et av Norges aller beste rockeband er tilbake med sitt tredje album på mindre enn to år. Selv om Motorpsycho alltid leverer i toppklasse med sine album, så er det likevel overraskende at Heavy Metal Fruit leverer knallbra med tanke på den tette produksjonen av skiver.

Heavy Metal Fruit er muligens den bedre sammenlignet med Child of the Future som kom så kort tilbake som august. Da er det godt at den er langt mer tilgjengelig for folk enn hva Child of the Future, som kom utelukkende på vinyl.

Et kjennetegn for Motorpsycho er deres store, varierende lydbilde. Det er alt fra ekstremt jazzete og psykedelisk instrumentalisering, tung ballerock til klassisk rock med trivelig vestkystkoring. Heavy Metal Fruit har tatt alt dette fra bandets karriere, og sydd det sammen til et enkelt album. I flere tilfeller på Heavy Metal Fruit har bandet også gått tungt progressive veier og innkorporert hele denne sjangerbredden i en og samme låt.

Det kanskje beste og mest åpenbare eksempelet på dette er det helt fantastiske avslutningssporet Gullible’s Travails, som tross sin lengde på 20 minutter aldri har et kjedelig øyeblikk – og beviser at Motorpsycho selv etter over tyve år sammen fortsatt er en massiv og relevant bauta i norsk rock.

Selv om det er en stor bunke av disse psykedeliske og jazzete instrumentalpartiene på Heavy Metal Fruit, så har bandet og co-produsent Kåre Vestrheim fått til å produsere skiva såpass godt, slik at disse blir verken særlig kjedelige eller altfor langdragne. Man merker rett og slett ikke at flere av låtene er over ni minutter.

Åpningssporet Starhammer starter som et minutt med stillhet, for så å slå deg vennlig i ansiktet med et knallheftig og nydelig stonerriff.

Det eneste på Heavy Metal Fruit som ikke funker optimalt er den betydelig korteste låta, Close Your Eyes, som er en rolig pianolåt, og fremstår mer som et slags pausespor enn noe annet.

Totalt sett er Heavy Metal Fruit nok et bevis på at Motorpsycho fortsatt er både gode låtskrivere og dyktige med instrumentene sine, i tillegg til å kunne koke sammen riff av internasjonal toppkvalitet, til tross for at gitarist Snahs skjegg som pryder coveret har blitt grått.

For å se hvilken karakter jeg gav Heavy Metal Fruit - trykk her.

Heavy Metal Fruit på Spotify.

Hva synes du om Heavy Metal Fruit? Hva synes du om anmeldelsen?

Jaga Jazzist

Jaga Jazzist er noe av det bedre som har skjedd norsk musikk. Ever.

Bestående hovedsaklig av de to mesterhodene og brødrene ved navn Lars og Martin Horntveth har Jaga Jazzist siden midten av nittitallet laget flere av de bedre albumene det siste tiåret på norsk jord - dette inkluderer blant annet The Stix og What Me Must.

Så, tid for litt trivia før vi går videre. Både Martin og Lars spiller også i det nydelig norske superorkesteret The National Bank.

Kanskje enda kulere trivia: Ravi, ja, gingermidgeten med slitsom stemme, var med på å grunnlegge Jaga Jazzist. Der spilt han tangenter til han sluttet rundt tusenårsskiftet. Sannsynligvis stakk han fordi Jaga Jazzist, til tross for å være et genialt band, har så mange kloke og dyktige medlemmer (ca. 10 stort sett) at de visstnok har en tendens til å krangle helt ekstremt mye.

Og ifølge et sitat på Wikipedia (uten referanser vel og merke) så elsker The Mars Volta dette bandet. Sier sitt.

Jaga Jazzist lager som navnet tilsier - jazz. Vel, egentlig ikke. Dette er såpass eksperimentell jazz at det først og fremst er tungt jazzinspirert electronica med en gigantisk gjeng fantastiske instrumentalister, eller rock, alt ettersom hvilket album man går etter. Det skal også merkes at det er null vokal å finne i dette bandets musikk, bortsett fra litt koring en gang iblant. Før du stikker av sted i skrekk - Jaga Jazzist er fantastisk og ekstremt storslått.

Jævla Jazzist Grete Stitz, som bandet først het, slipper nytt album på mandag neste uke - kalt One-Armed Bandit. Det albumet har jeg ventet på og gledet meg iherdig til de siste månedene.

Jeg tar anbefalingen av bandet nu - fordi jeg har promoutgaven av albumet, og skal skrive en anmeldelse av albumet mot slutten av uka for Musikknyheter.no.

Jeg kan røpe såpass - albumet er av ekstremt høy kvalitet.

Vel, på tide å lytte og bli kjent med dette magiske eksperimentelle jazzorkesteret.

Lytt.

Hva synes du om Jaga Jazzist?

Kylesa

Tydeligvis er metallsøndag blitt en tradisjon, men det er få ting som funker så bra sammen som grå søndager og noe nydelig metall.

Jeg har nevnt tidligere at Baroness er litt som lillebroren til Mastodon, de låter ganske likt, er gode venner og er ikke like kjente. Vel, jeg har nå snublet over en enda yngre og mindre kjent bror av de to. Kylesa.

Som de to andre bandene er de også fra sørstatene og spiller den samme seige sørstatsmetallen ved navn sludge.

Selv om Kylesa også lager nydelige hardcoreinspirerte, seige metallåter, så er det til forskjell kanskje enda mer psykedelisk rock-inspirasjon her enn i de to andre nevnte. Kylesa sitt lydbilde er langt mer svevende - mye takket være flere lag med ambient gitarer, keyboard og sampling, i tillegg til de nydelige gitar- og bassriffene som ligger i front. For ikke å glemme Grizzly-skrikene som er mye grunn i min elsk for sjangeren.

Så topper du dette med tre vokalister, i form av én bassist, og to gitarister, deriblant noe så awesome og sjeldent som en kvinnelig gitarist. De to resterende medlemmene er begge trommiser, noe som skaper en helt nydelig kompakt og dekkende tromming i bandets lydbilde.

Baroness og Mastodon er begge gode venner med Kylesa, slik ekte brødre skal være. Vokalisten i Baroness har blant annet malt coveret til Kylesa sin nydelige skive Static Tension fra i fjor, og Mastodon har invitert dem med på turné.

Kylesa har brakt den nydelig sludgemetallen videre - denne gang blandet med tung psykedelia.

Lytt.

Hva synes du om Kylesa?

Motorpsycho

La meg introdusere til dere...

...et av de beste norske bandene noen sinne.

Med tre trøndere har Motorpsycho siden sin start på slutten av åttitallet vært et av de mest interessante og mest produktive bandene vi kan skryte på å oss å ha i Norge.

Selv idag, over tjue år siden bandet ble sammen, så lager de fortsatt knallgode album. Utrulig. Dessverre alt for oversette album.

Apropos akkurat det - Motorpsycho slipper nytt studioalbum på mandag, som, etter alt jeg har klart å forstå, kun fått knallgode anmeldelser for så langt. Derfor deler jeg dette nydelige bandet med deg nå, slik at du kan glede deg til mandag. Og som med Vampire Weekend, så kommer jeg til å skrive en slags anmeldelse for Heavy Metal Fruit, som den skiva heter, i løpet av neste uke. Forhåpentligvis.

Hvordan låter Motorpsycho undrer du kanskje? Vel, de har holdt på lenge, og dermed gjort en del forskjellig, men alt i alt vil jeg i korte trekk kalle det psykedelisk og melodisk ballerock. Betegnelsen ballerock burde si seg selv - hard og macho rock med nydelige gitarriff.

Den gamle trommisen som hadde vært med helt fra starten sluttet i bandet for et par år tilbake, som nå er byttet ut med en like dyktig, ung jazztrommis som ligner på H.T. fra Scooter når han har kort hår.

Motorpsycho er jommen så produktive at de slapp sitt forrige album i august, døpt Child of the Future. Det albumet skapte litt kontroverser, ettersom det ble gitt ut utelukkende på vinyl. Jeg har likevel klart å funnet en knallåt til dere derfra på YoTube. Men først noen godbiter fra Spotify.

Lytt.

Cornucopia (...or Satan, uh...Something) fra Child of the Future.

Hva synes du om Motorpsycho?

Fjorden Baby!

Fjorden Baby! er en av tre band / artister som i 2008 og 2009 har gjort drittbydelen av Bergen ved navn Loddefjord kjent. Hvis du skulle lure - de to andre er John Olav Nilsen & Gjengen og Lars Vaular.

Som kanskje det lateste og mest hasjrøykende bandet i Norges eksistens, (jeg har nemlig en teori på at disse gutta har levd utelukkende på hasj i flere år) har de klart å lage nydelig musikk i narkotikarusen sin. Slapp, sløv og nydelig skapønk med masse bassgitar. På bergensk. Med tekster som er komplett umulige å forstå.

Nå skal det sies at Fjorden Baby! er litt sånn et elsk-eller-hat-fenomen. En del synes det er dødsdøvt, og mange andre, deriblant meg, elsker musikken som er på deres selvtitulerte debutalbum fra i fjor vinter.

Alle sangene på skiva er knallgode - bortsett fra én eneste låt. Og her kommer muligens mye av grunnen til at bandet ikke har fått den oppmerksomheten de burde, og at mange misliker bandet. Sangen de har promotert seg med, både på Urørt og på spillelistene til NRK P3, heter nemlig Karoline. Den låta er kjedelig og helt middels.

Dropp den - og hør på resten av den nydelige skiva.

Lytt.

Igjen må jeg beklage - den fortjente selvsagt også en plass på min beste-norske-album-i-2009-liste.

Hva synes du om Fjorden Baby!?

Vampire Weekend - Contra

Som jeg nevnte tidlig i forrige uke da jeg anbefalte Vampire Weekend, så kom jeg kanskje til å skrive en anmeldelse av albumet deres som kom denne uka, Contra.

Fordi du faktisk kan lese deg opp på bandet her, så gidder jeg ikke så veldig i dybden på akkurat det. Men anmeldelse følger.

Akkurat som på den forrige og første helt nydelige selvtitulerte skiva til Vampire Weekend, så holder denne gjengen på fire fortsatt på med sin blanding av sydhavsmusikk, blandet med undrene fra vestlig indiepop.

Men, som alle gode band burde, så har de bygget videre på oppskriften som gjorde at enhver musikkritikere la sin elsk i dette bandet i 2008. Contra låter tidvis hakket mer tilgjengelig, med litt mindre tyngde på inspirasjonen fra Afrikas savanner. I tillegg har de tatt i bruk langt mer synther og trommemaskiner.

Og stort sett er det låtene med elektronikk som minner minst om den Vampire Weekend fra debuten. Man hører selvfølgelig at det fortsatt er nettopp dette bandet, men låter som Giving Up Your Gun, Taxi Cab og Run har med sin høye kvalitet banet vei for et Vampire Weekend med tyngre bruk av synther.

En stor del av låtene er eksepsjonelt god, og interessant pop. Et godt eksempel på dette er så definitivt åpningssporet, Horchata, som jeg burde ha slitt livskiten ut av, etter å ha hørt tungt på den siden jeg kunne laste den på bandets nettside en gang i oktober, men den er like god fortsatt. Kanskje ennå bedre nå.

Men skulle du være en av dem som absolutt avskyr all form for bruk av elektronikk (du har dårlig smak), så er singelen fra albumet, Cousins, knallgod indiepunk uten noen form for synth eller trommemaskin.

Jeg har kanskje ikke uttrykket dette nok - men jeg hater auto-tune. Så til de grader. Det er en av de verste trendene i moderne musikk de siste årene. Dermed må jeg med et vondt hjerte meddele at Vampire Weekend bruker nettopp denne grusomme vokaleffekten på California English. Og selv om de har løst det ganske bra, til auto-tune å være, ved å ha et lag med uredigert vokal under, så er det fortsatt auto-tune. Så, for all del, styr unna!

Bortsett fra at låter White Sky og Holiday ikke er helt superinteressante, så har virkelig Vampire Weekend klart å lage et knallgodt album nok en gang, hvor de bygger videre på sitt særegne musikalske uttrykk, til tross for at det ikke er like bra som debutalbumet.

8/10

Jupp, Musikknyheter.no har ødelagt min sjel, og jeg har beveget meg mot deres noe tullete karaktergivningsystem.

Hva synes du om Contra?

Musikknyheter: Pony The Pirate - This Is Our Psychopedia!

Albumslippene for 2010 er godt igang, og jeg har denne uken anmeldt debutalbumet til det åtte mann store indierockbandet Pony The Pirate for Musikknyheter.no

Fjoråret var store saker for Pony The Pirate, de spilte en masse konserter, de har gitt ut flere singler som har fått tung spilletid på radio, men kanskje viktigst av alt – de vant Urørtfinalen 2009.

Etter å ha hørt på bandets debutalbum, This Is Our Psychopedia!, så håper jeg for all del at 2010 blir et enda større år for den massive gjengen som utgjør Pony The Pirate.

En gjentatt nevnt referanse i sammenheng med Pony The Pirate er nydelige Arcade Fire. Dette er ikke bare fordi at begge bandene består av 7-8 medlemmer, både kvinner og menn, men også fordi Pony The Pirate som Arcade Fire lager storslått indierock med tonnevis av instrumenter, som blåsere og strykere i tillegg til tung koring av alle bandets medlemmer.

Pony The Pirate har på This Is Our Psychopedia! stort sett laget megacatchy poplåter, dette spesielt med alle singlene som foreløpig er kommet fra bandet, som inkluderer Walk the Shame, Sing og Psychopedia. Disse gode poplåtene er deretter satt til relativt dystre tekster. For eksempel kores det på det ganske på mektige avslutningssporet The Sun: ”The boy is dead!”

Tross i at jeg har hørt store deler av låtene tidligere fra blant annet Urørt og Myspace, så er det definitivt et par mer lavmælte gullkorn som jeg oppdaget ved første gjennomlytting. To av disse råflotte oppdagelsene er Treetop, og ikke minst den fantastiske låten Daisy, som fremstår en liten smule mer komplisert enn de andre låtene på albumet, som bygges opp det første minuttet til et knallriff i et småsnodig tempo. Definitivt en, så langt, godt skjult skatt som fortjener postiv anerkjennelse.

En av svakhetene ved This Is Our Psychopedia! er at Pony the Pirate som et dyktig liveband har fått det til å virke som om de har ønsket å bringe den samme magien over på en CD-plate, noe som iblant ikke fungerer så godt som man skulle håpe.

Et godt eksempel på akkurat dette er at skrikevokalen til Joakim Johannesen, som fungerer ypperlig live, blir til tider noe slitsom å høre på i albumformatet, som kommer spesielt godt frem på låter som My Child og Brother.

Dette bør klassifiseres som rent flisespikkeri, men etter å ha lyttet på denne debuten gjentatte ganger sitter jeg likevel igjen med følelsen at man ikke har tatt i bruk potensialet ved alle medlemmene. Det er nemlig vanskelig å høre at det er så mye som åtte medlemmer i dette bandet.

Også rent låtmessig har skiva også et par små punkter som gjør at den ikke når helt opp til topps. To låter som utpeker seg som noe uinteressante og lett slitsomme er Broken og spesielt nevnte Brother, som er kanskje albumets aller svakeste låt.

Tross i et par svake øyeblikk, så har Pony The Pirate i all hovedsak levert en sterk og stødig albumdebut, med et band som fremstår som en stor gjeng med Arcade Fire-entusiaster, og tross i relativt dystre tekster, så inneholder This Is Our Psychopedia! en god samling lystige og definitivt fengende indierocklåter, som muligens funker enda bedre live.

For å se hvilken karakter jeg gav This Is Our Psychopedia! - trykk her.

This Is Our Psychopedia! på Spotify.

Igjen må det deles ut beklagelse for manglende bloggoppdateringer. Jeg var opptatt i går. Håper denne anmeldelsen skyller saltkornene ut av sårene.

Hva synes du om This Is Our Psychopedia!? Hva synes du om anmeldelsen?

Isis

Det er søndag, og ikke at jeg har planlagt å gjøre noen vane ut av dette - men det som forrige søndag, så er tid for noe metall.

Isis er enda et av disse seige amerikanske bandene som beviser at amerikansk metal lever i beste velgående, såfremt man tar seg bryet til å dukke lengre enn Slipknot og Disturbed.

Femmannsbandet snekret i fjor sammen en nydelig, lang skive kalt Wavering Radiant.

Som vanlig har jeg oppdaget bandet på grunn av et album de slapp i fjor, og så er jeg fryktelig dårlig til å dykke tilbake i band og artisters kataloger, så jeg kommer utelukkende til å fokusere på Wavering Radiant i denne omgang.

Isis er som sagt nok et seigt metallband, med noe inspirasjon fra den gode, gamle slødsjmetallen jeg liker så godt, i tillegg til at de holder seg ganske semi-progressive, med lange låter som fokusert rundt et knallgodt riff som bygges konstant opp og ned. I tillegg skal det nevnes at de er et av disse metallbandene som bruker mye keyboard og synth med stort hell, der det ligger som en slags kulisse bak alt det andre.

Men samtidig som Isis har seige, knallgode gitarriff, og klassisk grusvokal, så legger de en veldig tung vekt på å ha gode og svevende melodiske partier med ren vokal. På denne måten lager de høykvalitetsmetall som også er lett å like for dem som ikke hører på så mye metall.

Dermed blir det lett å trekke en parallell til det nydelige, svevende, og mørke amerikanske progmetalorkesteret Tool, som Isis ikke bare tydelig har hentet inspirasjon fra, men har i tillegg til å være gode venner med Tool også turnert med dem.

I den sammenheng må det nevnes at gitaristen fra Tool, Adam Jones, deltar på to av låtene på Wavering Radiant, deriblant åpningssporet Hall of the Dead.

Så, la deg bli forført av tunge, seige riff kombinert med svevende, mørk melodikk.

Lytt.

Det er mye frem og tilbake, men det virker som om jeg kan ha landet på å droppe anbefalinger på lørdager. Syntes det passer bedre enn å droppe det på en søndag. Så får vi se, jeg er dårlig til å følge regler som jeg lager selv.

Hva synes du om Isis?

Fontän

Her en fin sak jeg nylig snublet over, Fontän.

Fontän er et tomannsband fra Göteborg, Sverige, utrolig nok, ettersom det høres ut som det er minst fem medlemmer i dette bandet.

Fontän er egentlig en sånn småsnodig sak, iblant høres det litt ut som gammal Röyksopp, groovy svevende riff, pluss en hel haug med gitar og soloer av nevnte instrument.

Disse to svenskene gav i høst en gang ut et fisefint album ved navn Winterhwila. Jeg antar at det er slags snodig staving av vinterhvile. Og på en måte beskriver det dette nydelige albumet svært godt.

Fontäns musikk er mørk, avslappende og uten vokal (untatt Early Morning), men samtidig som musikken er ekstremt laidback, så er det masser av helt nydelige, dansbare elektroniske riff.

Fontän er egentlig en sånn småsnodig sak, det kan egentlig minne litt om gammal Röyksopp, i den forstand at det er avslappet electronica, med riff av høy, høy kvalitet.

Men så har denne duoen gjort et nydelig grep på musikken. De har kjørt på med tonnevis av gitar, og en hel haug med soloer av nevnte instrument. Det låter helt nydelig.

Dette burde fungere helt nydelig som soundtrack til en sjuk syretrip, med tanke på at musikken er plassert i et høyst psykedelisk lydlandskap, hvor det føles konstant som at man svever, midt på natta, over en storby. Kombinert med en seig dans.

Fontän er uten tvil den perfekte blandingen av dansbar electronica og rock.

Lytt.

...i tillegg til å være nok et band som beviser at min gode makker Trym tar et dårlig valg når han latterliggjør meg for å like svensk musikk.

Hva synes du om Fontän?

Phoenix

Phoenix burde egentlig være nok et døvt stadionrockeband som lager singler som alle liker.

Vel, i motsetning til Kings of Leon er faktisk Phoenix jævlig bra.

Phoenix følger akkurat den samme gamle stadionrock/radiorockoppskriften som gjør at akkurat ganske så dølle band som Kings of Leon får massiv spilletid på radio og stor fanskare.

Det er lett rock med litt synth, tilbaketrukken gitar og masse fokus på vokalbiten, ikke i form av vokalonani, men bare mye vers og refrenger som folk kan synge med på, men det rare er at selv om de fleste band som følger den oppskriften lager skiver med kanskje to-tre greie sanger og resten dritt, som nevnte Kings of Leon og White Lies, så er Wolfgang Amadeus Phoenix av franskmennene i Phoenix en av de bedre skivene fra 2009.

Jeg er litt usikker på akkurat hvorfor, men sannsynligvis er denne gjengen bare ekstremt dyktige til å lage radiovennlig poprock som er både enkel å få tak på og kvalitetsfull.

Men selv om vokalen er mye i fokus, så har Phoenix en nydelig låt på Wolfgang Amadeus Phoenix, kalt Love Like A Sunset. Den er så mye som syv og et halvt minutt, delt i to deler, derav kun de halvannen siste er med vokal - i tillegg er den et helt nydelig stykke progressiv pop. En knallåt.

Flere av de andre låtene er også solide som pokker, og ikke minst åpningssporet Lisztomania, som uten særlig mye diskusjon kan kåres til en av de beste låtene fra 2009.

Selv om bandene ikke låter sånn kjempelikt, så er Phoenix og Superfamily ganske like - de klarer begge å lage knallsterke album med god, radiovennlig poprock, som likevel viser musikalsk integritet.

Jeg setter også pris på at vokalisten som synger med en stødig engelskvokal, høres akkurat ut som den franske stereotypen når han snakker engelsk i intervjuer. Fiffig, for å bruke et fiffig ord.

Lytt.

Baklager forøvrig ingen anbefaling i går, anmeldelsen av Fuck Buttons sin Tarot Sport (som du kan lese nedenfor) tok all tiden min. Du kan kose deg med den som trøst.

Hva synes du om Phoenix?

Musikknyheter: Fuck Buttons - Tarot Sport

Jeg har nettopp publisert en anmeldelse av Fuck Buttons sitt andre studioalbum, Tarot Sport, på Musikknyheter.no. Du kan lese den nedenfor hvis du vil det.

Fuck Buttons, bestående av engelskmennene Andrew Hung og Benjamin Power, slapp helt på tampen av fjoråret sin Tarot Sport, som er oppfølgeren til deres debutalbum fra 2008, Street Horrrsing.

På Tarot Sport holder fortsatt duoen på med sin kosmiske og noe aggressive drone-electronica.

Derimot er Tarot Sport mer tilgjengelig enn debuten, der støyet er skrudd noen hakk ned. Det har seg nemlig slik at synthene på Street Horrrsing plutselig kunne endres til en grandios vegg av støy, og selv om støyelementet fortsatt sitter fast i låtene, så har Fuck Buttons roet den bråkete, skarpe synthlyden betraktelig ned, og dermed laget mer rom til melodiene.

En annen endring er at all vokal er satt bort. Man har altså fjernet de intense smerteskrikene som var å finne på Street Horrrsing, og dette er nok gjort hovedsakelig fordi det passer betraktelig bedre til det hardere lydbildet fra tidligere.

For Fuck Buttons har på Tarot Sport virkelig satt de svevende melodiene i fokus denne gangen, og skapt et enda bedre album. Surf Solar, som er platas kanskje beste og desidert mest dansbare låt, kan enkelt brukes som soundtrack til en seig, djevelsk danseorgie.

Olympians, plassert midt i Tarot Sport, er derimot platas roligste og svevende spor, og er like storslått som tittelen skulle antyde.

Derimot er kanskje platas to svakeste punkt de korteste låtene, Rough Steez ogPhantom Limb.

Selv hvor gode låtene på Tarot Sport faktisk er, så er det en viktig ting å ta med seg videre – dette er ikke musikk for utålmodige sjeler, selv om dette er mer tilgjengelig materiale enn Street Horrrsing. For Hung og Power har bestemt sagt til seg selv at låtene deres aller helst skal vare i nesten ti minutter. Når fem av syv spor varer over 8 minutter og 45 sekunder så kan nok dette bli hard kost for noen, og iblant fremstå som noe monotont.

Men hvis man lar de første minuttene av disse langdragne låtene stå på, så oppdager man fort at det smøres tjukke lag med forskjellige synthlyder oppå det som begynte rolig, og over den lange spilletiden bygges dette opp i god post-rock-ånd og ender med et massivt klimaks av melodier og støy. Det er en musikalsk reise jeg unner enhver.

Tross i at låtene har sin massive lengde, så har duoen valgt å gjøre albumet ennå mer storslått ved å lime låtenes starter og slutter sammen, slik at Tarot Sportfremstår som en bauta av en 58 minutter hard, lang progressiv electronicalåt, som tar deg på en ekstremt fornøyelig kosmisk reise.

For å se hvilken karakter jeg gav albumet, trykk her.

Hva synes du om Tarot Sport? Hva synes du om anmeldelsen?

Karin Park

Denne kvinnen var tidligere på totusentallet enn koselig søtpoppike som Marit Larsen. Nå har hun fått en spiss, sort hårklipp og blitt kjølig og mørk. In a good way.

Altså, Karin Park har gitt ut tre album, et i 2003, et i 2006, og et i 2009.

Men på de to første albumene var hun som sagt den typiske söete piken som lager koselig singer/songwriter-pop.

Men når hun skulle lage den tredje skiva fikk hun med seg Fredrik Soroea (den sexy apemannen fra Datarock) til å produsere albumet, døpt Ashes to Gold, for så å lage kjølig og mørk electropop i stedet.

Ikke at jeg har hørt særlig på Karin Park før Ashes to Gold, og derfor burde ikke kjøre så mange flere sammenligninger - men det er en helsikes god electropopskive.

Låtene er fengende og ganske kjappe, synthlydene er av øverste klasse, frøken Parks særegne vokal er ypperlig, og en liten godbit for trommemaskinhaterzene - hennes bror David spiller trommer, han spiller både godt og interessant, pluss at han spiller live.

Og Karin Park + band (broren på trommer) har i høst, og muligens fortsatt, varmet opp for Datarock. Sannsynligvis som takk for å ha gitt ut på Datarocks plateselskap og hjulpet til med å lage en ypperlig svensk/norsk skive.

Lytt.

Dermed kan jeg si at det var en liten flause å ikke ha hatt albumet hennes med på pollen for beste norske album. Onskuld.

Hva synes du om Karin Park?

Vampire Weekend

Vampire Weekend var uten tvil kritikerfavoritt numero uno i 2008.

Bandet er fire unggutter fra, selvfølgelig, Brooklyn, New York.

Hvorfor er det en selvfølge? Fordi de lager særegen indie.

Frontmann Ezra Koenig på vokal og gitar, og hans kompanjonger på gitar, trommer og bass, har gjort det fine stykket å blande tradsjonell afrikansk musikk inn i tidvis småpunkete vestlig pop, med strykere, tangenter, surfegitarer og en haug av afrikanske trommer og trommerytmer.

De har så laget et av de beste albumene i fjor, som heter Vampire Weekend. Jeg tviler heller ikke på at Vampire Weekend kan være mye grunn til at The Very Best har kjørt et lignende konsept med sitt fine debutalbum fra i år. De har til forskjell til Vampire Weekends gitarpop blandet vestlig elektropop med afrikansk musikk.

Jeg kunne kanskje spart å anbefale Vampire Weekend til etter oppfølgeren til debutalbumet kommer neste mandag, men hvorfor ikke få deg til å elske Vampire Weekend allerede nå, så kan du glede deg til mandag?

Vel, nå har det seg slik at selv om det er deiligst og mest spennende å åpne gavene på bursdagen, så har Vampire Weekend lastet opp hele andrealbumet deres, Contra, på deres Myspace.

Etter å ha hørt singlene et par ganger tidligere, og hørt gjennom hele skiva en gang nå - den er god, selv om de kanskje gjør noen litt sinte ved å ha tatt i bruk litt synther.

Det er mulig jeg også skriver en anmeldelse av skiva i løpet av neste uke, når jeg har fått hørt på den i annet enn den bedritne lydkvaliteten Myspace har å tilby.

Vampire Weekend er digg, spesielt hvis du er en av dem som hater vinter. Da er det bare å høre på spillelista nedenfor and feel ze zummer.

Lytt.

Hva synes du om Vampire Weekend?

Syrach

Det er søndag. Det er mørkt ute. Det er kaldt. Og skolen begynner igjen på tirsdag. Hva passer vel da bedre enn et saftig stykke doom metal?

Hvis jeg har det dritt, ikke emodritt, bare dritt, så pleier jeg å høre på metall. Kanskje det motsatte av hva andre ville gjort. Jeg ser for meg at de fleste som har det dritt hører på sympatisk Grey's Anatomy-musikk.

Men som sagt, når jeg har det dritt hører jeg på metall. Det har den fine egenskapen at det får alt som er dritt til å bli mindre dritt, fordi metall er utelukkende bygd på idéen at noen en gang i tiden har tatt det ubeskrivelig dritt. Da er det beste man kan få den mørkeste og tyngste metalsjangeren: doom metal.

Norske Syrach er et sånt band. Det er dødsmørkt, går sakte fremover med sine nydelige, dødsseige riff. Det komplette soundtracket til dommedagen, både i form av musikk og tekst. Selv om det er vanskelig å hente noe ut fra det de synger. Jeg er nemlig ingen kløpper på å tyde metalvokal.

Syrach slapp i fjor et nydelig stykke doom metal i form av A Dark Burial. Tittelen i seg selv er like mørk og jævlig som låtutvalget. Positivt ment.

Pluss at de på coveret har på seg doom-bekledning numero uno: monkekapper.

Syrach er rævbra, norsk, doommetall som er så absolutt verdt din tid.

Lytt.

Hva synes du om Syrach?

Årets beste internasjonale album

Som jeg lovte da jeg startet avstemningen av årets (2009) best norske album, så ville det bli en internasjonal utgave så raskt året var over. Dette fordi det er et problem med at man lager sånne lister før året er omme, og man går glipp av noen gullkorn. I dette tilfellet kom Local Natives med takket være at jeg ventet til året var omme.

Noen vil kanskje lure på hvorfor jeg deler opp norske album og internasjonale album. Det har seg nemlig ikke slik at norsk musikk er dårligere enn utenlandsk musikk. Det har norske musikere nettopp motbevist med glans i løpet av dette tiåret. Jeg vil heller sette norske album frem i lyset ved å ikke ha for mange album å velge, og at jeg kan ta med litt flere enn jeg burde ellers. Selv om jeg strengt tatt synes jeg var litt for streng med den norske albumavstemningen, er flere album jeg gjerne ville hatt med. Og det føles egentlig bare naturlig å ha norske og internasjonale album hver for seg. Kanskje jeg bare er konservativ. Håper ikke det.

Til gjengjeld har jeg tatt med en hel haug i denne omgangen. Og til sikkert manges glede, det er masse harde album med i denne omgangen. Internasjonalt har det vært masse bra hardrock og metall i år, dessverre litt færre fra Norge i 2009.

For å bruke et ekkelt og oppbrukt utrykk: Måtte den beste vinne. Personlig har jeg ingen tydelig vinner blant de "nominerte" i denne runden.

Ta gjerne den tiden dere trenger for å bestemme dere, og vær så snill å les godt gjennom alle, selv om lista er lang.

Forøvrig, er ikke din favoritt med: Baklager, jeg lever og streber etter subjektivitetens gode ånd. Er den ikke med likte jeg den ikke godt nok eller hørt særlig på den. Bare legg igjen en kommentar hvis din favoritt skulle mangle. Så fremt det ikke er noe dritt.

Avstemningen varer til 1. februar.

Hva er din internasjonale favorittskive fra 2009?

Årets beste norske album - Resultater

Ettersom jeg kommer til å fjerne avstemningen for 2009s beste norske album snart, for å gi plass til årets beste internasjonale album, så tenkte jeg at jeg skulle poste resultatene akkurat her. Takk Jesu for at dere er flinke til å stemme. Det ble 61 stemmer til slutt. Mange takk for å ha tatt deg bryet.

1. Kråkesølv - Trådnøsting 39% 24 stemmer

2. Röyksopp - Junior 11% 7 stemmer

3. Bigbang - Edendale 9% 6 stemmer

Skambankt - Hardt Regn 9% 6 stemmer

4. Kaizers Orchestra - Våre Demoner 8% 5 stemmer

5. John Olav Nilsen & Gjengen - For Sant Til Å Være Godt 4% 3 stemmer

Sigh & Explode - These Seem Like Tarantulas 4% 3 stemmer

6. The Low Frequency In Stereo - Futuro 3% 2 stemmer

El Caco - Heat 3% 2 stemmer

7. Montée - Isle of Now 1% 1 stemme

Datarock - Red 1% 1 stemme

Tellusalie - The Man Across The Fountain 1% 1 stemme

8. Superfamily - Guns Tonight 0% 0 stemmer

The Cumshots - A Life Less Necessary 0% 0 stemmer

Heroes & Zeros - Simian Vices Modern Devices 0% 0 stemmer

Airbag - Identity 0% 0 stemmer

Jeg er jo selvfølgelig ikke helt enig i alle plasseringene, men det ville vært rart om noen i hele verden var det.

Dermed slenger jeg med mine topp fem norske album i år.

1. Kråkesølv - Trådnøsting

Les hva jeg har skrevet om Kråkesølv.

2. Montée - Isle of Now

Les hva jeg har skrevet om Montée.

3. Röyksopp - Junior

4. The Cumshots - A Life Less Necessary

Les hva jeg har skrevet om The Cumshots.

5. Datarock - Red

Les hva jeg har skrevet om Datarock.

Hva er din norske favorittskive fra 2009? Er du fornøyd med resultatet?

Kråkesølv

Hurra! 2009 er slutt, og den beste vant. Kråkesølvs debutalbum Trådnøsting fikk så mye som 39% av stemmene som årets beste norske album. For min del er Montée sin fryktelig oversette Isle of Now en ekstremt tett nummer to. Dere må virkelig høre masse på den.

Forøvrig er det betryggende å vite at så mange som har tatt seg inn her er enige med meg. Nesten rørende. Neida. Følelser kan andre folk ta seg av.

For minoriteten, tydeligvis, som ikke kjenner til Kråkesølv, så er det nydelig norskspråklig indierock. Og hele poenget med den beskrivelsen var å skape grøss. Men hvis jeg får lov vil jeg gjerne gjøre det godt igjen.

For det første synger de tre vokalistene med sine lyse og vakre herrestemmer på bodødialekt. Hvis jeg ikke tar helt feil så synger ikke trommisen. Der kommer litt Beatles-problematikk inn i bildet, for det er vanskelig å høre særlig forskjell på hvem som synger.

En annen sak er tekstene. De er smått naive, og handler om dagligdagse saker og er fulle av referanser til saker og ting i Bodø. Men de er også stappfulle av rim og ordspill. Det høres kanskje slitsomt ut. Men det er utelukkende koselig.

Låtene bygges sakte men sikkert opp i god post-rock-ånd til et deilig og intenst sluttparti, med nydelig tromming og dyktig gitarspill. Toppet med alt det vokalmessige og en hel dæsj melankoli er dette et nydelig stykke indierock. Iblant har de tatt seg bryet med å ta med en flink pike på gjestevokal, pluss en sjelden stryker og blåser.

Mye av den rent instrumentale dyktigheten har nok med at flere av bandets medlemmer kommer fra hardcore-miljøet i Bodø. Samme miljø som har gjort at bandmedlemmene stort sett har laget og gitt ut albumet på egen hånd. Slik at man kan gjøre som man vil, uten potensielt press fra plateselskaper. Plateselskaper er onde. De gjør virkelig mye drit for band. Som å presse Foo Fighters til å gi ut et Best Of-album. Grøss. Men vær så snill, ikke kjør piratmentaliteten rundt plateselskaper, at hvis man ikke kjøper album så dreper man plateselskapene.

Uansett. Trådnøsting - årets beste norske album. Pluss at det kun er gode låter der. Ja, jeg er utelukkende subjektiv. That's the point.

Det er bare noen få låter på Spotify, og det er et par andre jeg vil vise frem i stedet.

Lytt på et lite utvalg fra Spotify.

Dessverre i dårligere lydkvalitet, men disse to er mine to favoritter fra skiva.

Skredder.

Hjørnebrikke.

Hva synes du om Kråkesølv?