Årets norske skive

Som dere ser til høgre har jeg skrapt i sammen en avstemning for årets norske album.

Som dere kanskje også ser; bloggen er bredere! Jeg har 1337 skillz i html, for å si det sånn.

Ja, jeg er selv motstander av "årets beste"-lister før året er omme, men slik det ser ut nå er det helt ekstremt minimalt med album som kommer før vi er ute i andre uke i januar. Så jeg tar den risken. Derimot, hvis et av årets bedre norske album (nei, juleskiver med Wenche Myhre teller absolutt ikke) skulle komme ut før året er omme, så fraskriver jeg meg sjelen min og starter fjortisblogg om mote i stedet.

Derimot, hvis jeg mangler din norske favorittskive i år på listen, så baklager jeg, denne bloggen er høyst subjektiv, så jeg har enten ikke hørt den, eller synes den suger. Hvis din favoritt ikke er komplett ræl, så kan du gi den en stemme i kommentarfeltet, så skal jeg få den med når pollen er ferdig 1. januar. Låvår.

Eneste grunn til at jeg lar dere få stemme i det hele tatt, er fordi dere tydeligvis deler min drittsmak. Jeg kunne ikke gjort dette her hvis masse fjortiser ville stemt på Donkeyboy fordi de synes "den ene sangen" er "så sykt digg". Se på dette som et kvalitetsstempel på deres eksistens.

Stem i veg.

Sånn for øvrig, den viktigste listen "årets beste album - internasjonal edition" mekkes i hop først etter nyttår.

Fjortizblogger-spalten

Hvorfor er akkurat det albumet du stemte din favoritt? Hvilke norske album kommer til å bli de beste til neste år?

Mitt intervju med Superfamily

Tidligere i år hadde jeg et intervju med Superfamily i anledning at de spilte på Kick Scene i Kristiansand, men først og fremst fordi jeg er utplassert som reporter på en lokal radiostasjon i Kristiansand kalt Radio Ung hver fredag dette skoleåret. Og fordi Superfamily er awesome.

Intervjuet er definitivt det lengste jeg har gjort, på nesten 16 minutter. (ikke at det har vært sånn kjempemange, ca. 15).

Jeg tenkte det kunne være interessant for dere lamers.

Dessverre vil ikke Blogspot at jeg skal kunne laste opp lydfiler, så du må høre den gjennom en film. Skulle gå greit.

Dette er ikke selve reportasjen, men det fulle intervjuet, reportasjen var kuttet ned til rundt 5 minutter. Skulle det være noen form for interesse kan jeg nok laste opp reportasjen og.

Uansett, vær så god.

Les hva jeg har skrevet om Superfamily tidligere her.

Ljudverket

Jeg tenkte det var på tide å dele min hovedkilde til å oppdage både ny og gammel musikk; Lydverket.

Lydverket sendes på NRK P3 fra mandag til torsdag mellom klokka 20 og 21, og beviser at NRK P3 kan faktisk spille den aller beste musikken på radio, noe dessverre den formaterte musikken som sendes på dagtid svært ofte ødelegger for.

Jeg har hørt på Lydverket i omtrent et år nå, og jeg har oppdaget sjuke mengder bra band for hver sending jeg har hørt på. En stor grunn til at jeg har fått hørt så mye på Lydverket som jeg har, er først og fremst podcast-tilbudet som begynte rundt november i fjor, og jeg har da kunnet hørt på sendingene på iPoden min når jeg vil.

Dessverre forsvant det tilbudet for noen uker tilbake, da IFPI (interesseorgan for de største plateselskapene) og NRK ikke kom til enighet om hvor mye ekstra NRK skal betale for å ha mer enn 50% på podcastene sine. Lydverket, som et musikkprogram strekker seg opp i mot 70% musikk i sendingene sine, og dermed forsvant podcast-tilbudet.

Likevel anbefaler jeg alle som leser denne bloggen høre på Lydverket mellom kl. 20-21 så ofte de kan, og ikke minst følge med på anmeldelser og musikknyheter på Lydverkets hjemmeside.

Tid for gay ass-spørsmål.

Hvordan oppdager du ny musikk? Liker du Lydverket?

Hove-bookingen so far.

Nok en gang har Netland vekket udyret i meg til live. Sannsynligvis for kun en dag, men vi får se. Jeg nekter å love noen ting.

Så la oss snakke om Hovefestivalen 2010. Fordi jeg faktisk sitter på noen kronestykker i år har jeg planlagt å dra på den eneste russefestivalen i verden med bra musikk til sommeren. Så fremt bandene som blir booket blir bra.

Og det kan jeg med hånda på hjertet sverge på så langt, for mitt vedkommende. Da de annonserte de 7 første artistene til Hove '10 for to uker siden ble jeg en glad, liten gutt av å finne ut av at så mange som fire av de syv bandene er band jeg hører på. Derfor har jeg tenkt å kjøre en liten debriefing av bandene så langt. Hva er verdt å kjøpe et ukespass for, og hvilken konsert bør du planlegge å spise middag under, er noen saker jeg skal besvare nu.

La oss begynne med de fire bandene jeg hørte på før bookingannonseringen.

Gallows: Dette er kanskje hovedgrunnen til å dra så langt. En av årets flotteste album, med ekstremt sint engelsk punk som vil få rasshølet ditt til å legge igjen blodflekker på dopapiret. Les mer om Gallows her. (Jeg anbefaler førøvrig førstealbumet Orchestra of Wolves i tillegg, som jeg har fått hørt på siden den gang.)

Kråkesølv: Main reason til å dra nr. 2, til tross for at dette er et norsk band som sannsynligvis vil være lett å se på klubbkonsert (så fremt man er over atten), så bør de så absolutt studeres fra kloss hold på Hove. Dette fordi de er kjekke Bodø-væringer, men først og fremst fordi de har sluppet det som kanskje er årets norske album, Trådnøsting. Ekstremt herlig indierock på Bodødialekt. Desverre ikke så mye og hente for dere losers med Spotify, annet enn den fine singelen Privat Regn, men kule folk som meg, som har Platekompaniets mye, mye bedre ekvivalent, Wimp, har mulighet til å lytte til hele skiva. Eller kjøp den, kun hvis du liker drittmusikk vil du mislike den skiva.

The Antlers: Herlig indiesak fra USAs indiehovedstad, på delt førsteplass med Seattle, Brooklyn, New York. Den ferske skiva deres, Hospice, er så defintivt fortjent en lytt hvis du vil ha gåsehud. Prøv mitt favorittspor, Kettering, og ja, det er mer enn bare en fin stemme og et piano. Bare lytt til hele. Et stykk gåsehud coming up.

Japandroids: Så var det band nummer fire av de jeg kjente til tidligere, Japandroids, som er to stykk kanadiere som lager gitarpop med masse støy. Såkalt støypop. Sier seg selv. Oppskriften deres er, støygitar, trommer og to vokalister. Finfin, bråkete pop. Lytt til denne fine sangen, du, Wet Hair.

Så var det de resterende tre. Alle tre er av den hardere sorten, men i forskjellig styrke. En av dem viste seg å være ganske så kvalitetsfylt.

Every Time I Die: ...er akkurat dette kvalitetsfylte bandet. Et fisefint hardtslående hardcore-orkester, som på den nyeste skiva har besøk av folk fra to andre ekstremt fine hardcore-orkestere fra USA, vokalisten fra det magiske The Dillinger Escape Plan og vokalisten fra The Bronx. Kvalitetsstempling av hardcoremiljøet i seg selv. Her er en smakebit fra akkurat den skiva, Who Invented The Russian Soldier?

De to resterende bandene skal jeg ikke uttale meg så veldig mye om, spesielt ikke As I Lie Dying, som jeg har hørt minimalt på, men uten særlig tap eller gevinst. Derimot er det et band du skal spise en tacoloff mens spiller, Atreyu. Først og fremst fordi det er helt jævlig skvip, såkalt fjortismetall. Og en annen ond sak med at det er fjortismetall: fjortismetallpublikumet er kanskje det verste på jord; usympatiske, selvmedlidende drittunger med dårlige engelskkunnskaper, og med en ekstremt trangsynt og elendig musikksmak (som kun går ut på å høre på fjortismetal, alt annet er "kjedelig"). Derfor, ta deg en matpause mens Atreyu spiller.

Fordi jeg faktisk ble litt inspirert til å skrive igjen etter dette, så vil jeg sannsynligvis holde bloggen i live. Det er tross alt mye musikk å skrive om.

Jeg lover ingenting.

Så tenkte jeg at jeg kunne kjøre en liten sak som andre bloggere gjør for å holde liv i kommentarfeltet, jeg stiller simple spørsmål som dere simple lesere kan besvare.

Skal du til Hove 2010? Hvilke band gleder du deg til å se? Hvilke band tror du kommer til Hove 2010? Da vil jeg ha rot i logisk bookingtenkning, og ikke fordi du ønsker at de skal komme.

Kommentér.