Underoath

Kristenrock, schmristenrock.

Et uttrykk som gir meg, en ateistisk agnostiker, lettere gufs (Det slo meg plutselig at dette er et teit ord.). Ikke fordi rocken er kristen, men fordi rocken er dritt. Kristne (les: pinsevenner) har en tendens til å godta komplett banale drittlåter med tekster mer direkte enn de fleste barnesanger kun fordi ens religion er inni bildet. For svarte, da, det må da gå an å ha litt kritisk sans tross i sin åndelige tro.

Uansett, poenget mitt er at Underoath, som har gjort det klinkende klart at de er en kristen gjeng, klarer å bruke gudstroen sin til noe konstruktivt, og ikke bare noe destruktivt. Det står det tonnevis med honnør i. "Metalcore låter jo ikke akkurat så veldig kristent ut, eh?". Din ignoranse slår litt sprekker, (Dette er et rent hypotetisk eksempel, altså.) ettersom de har gått for en lyrisk vag-ness som både lovsang og mye hiphop burde tenkt litt oftere på, samt et lydbilde fylt av, joda, en hel del tunge riff og hardcore-energi, men også drømmende og melodiske elementer som ofte gir en følelsen av å være i verden etter Johannes Åpenbaring har slått til. Jeg vet dette er fryktelig spekulativ musikkanalyse, men det fremstår på mange vis som om Underoath har en utforskende og nysgjerrig/hevngjerrig fot i Helvete og en troende og optimistisk fot i Himmelen, og med det har ordnet seg et lydbilde det oser dynamikk, eksperimentell vilje og pur åsåmness av. Bra gjeng, disse Florida-kisene.

Det kan jo muligens være verdt å nevne at ingen som originalt var med i  bandet er med lenger, ettersom han siste fra originalbesetningen sluttet før Ø (Disambiguation) kom ut i høst - en sak jeg dessverre ikke fikk med meg før nylig. At plata kom ut, altså. En annen viktig detalj å merke seg er at de har blitt betydelig bedre med årene, for etter å ha forsøkt å høre på de to første platene gav jeg rimelig fort opp. Det er godt mulig man her kan skylde på noen av de gamle medlemmene. Veldig godt mulig.

Lytt i Spotify.

Jeg vet ikke om dette har kommet greit frem før, men jeg kan ikke spille et eneste jævla instrument. Eller, alle gangene jeg har forsøkt å lære meg noen instrumenter har tålmodigheten tatt knekken på meg. Likevel har det seg slik at jeg har rollen som vokalist i et pedoforherligende band ved navn Kosefar & Sön, der vi på ekte pønkvis skriver tekster om hvor mye vi hater alt og alle. Objektivt sett er det relativt dritt, men vi hadde nå vår første gig noen sinne på skolen på tirsdag. Morro og slitsomt. Takk for meg.
.