Jeff Buckley

Jeff Buckley. Det navnet har du sannsynligvis hørt før. Joda, det er duden som har tatt omtrent all æren fra Leonard Cohen for Hallelujah.

Siden 1994, da den coveren var på helt fabelaktige albumet Grace (med unntak av den helt ekstremt oppbrukte Hallelujah) så har den blitt covret utallige ganger.

Desverre tror jeg nok det er det eneste Jeff Buckley er kjent for. For Grace er en magisk skive.

En skive med noe mørk og alternativ folk rock, fullstappet med lyd og Buckleys herlige stemme.

Uheldigvis døde Jeff Buckley i 1997, mens han holdt på å spille inn sitt andre album. Hvordan døde han? Herr Buckley døde desverre mens han tok seg et bad i fullbekledning i en sideelv av Mississippi og sang av alt han kunne til Whole Lotta Love. En elvebåt kom kjørende forbi, roadien som var med ham så vekk, og Jeff var borte vekk.'

Fryktelig lei historie, spesielt når man har gitt ut saker som Grace.

Lytt.

Hva synes du om Jeff Buckley?

Muse - The Resistance

Matt Bellamy har blitt stormannsgal. Desverre.

Før vi går videre vil jeg gjerne si med en gang at jeg har fryktelig lite imot høyt pompøs musikk. Hvis det hadde vært slik hadde jeg ikke satt pris på all progrocken jeg hører på. Da kunne jeg sagt ha det bra til The Mars Volta og ikke minst Tool. Og Muse.

Men, det er en ting å merke seg, det finnes grenser for alt. Selv hvor langt man kan dra grensene for vanlig rockemusikk.

Matt Bellamy fra Muse har skuffet meg med The Resistance. Det er ikke en dårlig skive. Men sannsynligvis Muse' dårligste.

Problemene med The Resistance er ikke at det er noen direkte dårlige låter på skiva, man har bare valgt å gjøre ting som gjør at man sitter igjen med en følelse at det var noe galt med låta.

Det første eksempelet på dette finner man etter de to første sporene, Uprising og Resistance. Dette er faktisk to typiske Muse-låter, langt ifra noen av deres beste, men de funker, selv om den knivskarpe synthen på Uprising kan virke skremmende ved første gjennomlytt.

Men, så var det denne tredje låten. Hold deg fast. Den er bygd på en hiphop-beat. Heldigvis velger ikke Kong Bellamy (som han sikkert vil bli kalt) og rappe. Selv om denne låten ikke minner om noen ting enn hva Muse har gjort før, så kan jeg helt ærlig innrømme at jeg synes det er en relativt god låt. Men det passer seg ikke for Muse, så enten vil fansen hate den, eller putte den i Guilty Pleasure-boksen sin.

Spor tre kan jeg si med en gang: jeg misliker den sterkt. Ved første øyekast er det en helt OK låt. Men refrenget - fysj. Denne låten har skikkelig Queen-koring og gitarer. Jeg blir kvalm. Jeg hater Queen. Hvorfor spør du? Fordi jeg hater musikaler. Queen høres ut som soundtracket til en musikal. Matt Bellamy har også fryktelig musikalstemme når han synger "ancient heroes are turning to dust".

Guiding Light er også ekkel. Jeg sier det med en gang. Det er en skikkelig stadion-singalong-ballade-aktig-sang. Spesielt den heftige åttitallstrommingen og den fryktelige gitarsoloen sørger for mye av ekkelheten.

Unnatural Selection tar oss tilbake til en Muse vi liker og kjenner, men heller ikke denne gang er det en fantastisk låt. Men den er god. Den høres ut som om den kunne vært på Muse sin beste skive, Origin of Symmetry, et album som er grunn nok til å digge Muse i seg selv.

MK Ultra følger etter som et av kvalitetsporene på skiva.

Så. Feiler. Muse. Helt. Ekstremt.

I Belong To You er skivas ultimate nederlag. Den er bygd på en helt kurant melodi, men alt annet er gjort galt. Bassen hører hjemme som spillmusikk på NES. Pianoet hører hjemme i en westernfilm-saloon. Så blir det plutselig helt rolig og ekkelt og Kong Bellamy begynner å synge på fransk. Så kommer den egentlig låten tilbake - med et sirkusinstrument kalt bassklarinett! Jeg spyr.

Så var det dette avslutningssporet med det fryktelig lange navnet. Exogenesis: Symphony Part 1, 2 eller 3: . Dette skal visstnok være den vanskeligste låten Matt Bellamy / Hertug Bellamy noen gang har skrevet. En over ti minutter lang låt i tre deler. Når jeg først fikk høre om den tenkte jeg: "Kjempevanskelig progrock! HURRA!". Den lever absolutt ikke opp til forventningene mine. Grunnen til at den har hatt visstnok flere år å skrive er at han har komponert alle strykerne selv. Og det er flott. Tidvis. Del 1 er deilig, flotte filmmusikkstrykere, og trommer, gitar og bass som kommer inn helt perfekt.

Del 2 besøker musikalteateret igjen. Desverre.

Del 3 er relativt flott. Men uinteressant.

Skiva består av en del ganske gode melodier. Det er på veien frem til det ferdige resultatet at noen dumme valg har blitt tatt for flere av låtene.

The Resistance er beviset på hva som kan gå galt når et band blir for stort, og tror eksperimentering = høyere kvalitet. I de fleste tilfeller er eksperimentell musikk en høydare for sjangrene, ikke denne gang.

Matt Bellamy har blitt stormannsgal. Det er deres dårligste skive, han mener det stikk motsatte.

Muligens er han bare misforstått. Jeg synes ikke det.

4-

For å høre på The Resistance - trykk her. Hvis du ikke er særlig kjent med Muse fra før, lytt heller på Origin of Symmetry, før du får galt inntrykk av hva disse tre gutta kan gjøre.

Det kan sies likevel at jeg gleder meg fryktelig mye til å se Muse live i Oslo Spektrum den 25. oktober. Får bare håpe at de ikke spiller I Belong To You. Da begynner jeg å grine.

Snöras

Snöras er et av norges flotteste screamo hardcore-orkestere, og består av en feit bråte godtfolk.

Bandets fremste låtskriver, Yngve Hilmo, spiller også gitar i det helt magiske indie rock-bandet Lukestar, og det som er interessant med den koblingen rent musikalsk er at bandene har omtrent lik gitarlyd. Den er skarp, tydelig og er ganske lys.

Også en av P3s flotteste ansatte, Mathias Nylenna, spiller gitar i Snöras, samt blant annet Marius Ergo som også spiller i Lukestar.

Selv om Snöras er fryktelig flott, så blir jeg litt lei meg over låtlengden, spesielt på førstealbumet, der de fleste låtene varer mindre enn to minutter, men hællemåne så flotte sangene er.

Snöras er også litt småsær musikk, tross låtenes korthet, så er de komplekse og har mye awesome rytmer.

Check it outsies.

The Dead Weather

Dette fabelaktige orkesteret fikk jeg høre om tidlig i år en gang takket være min venn King André som hang på ultimateguitar.com.

Storfornøyd med Kong Midas sine to andre prosjekter gledet jeg meg som en unge i 4-5 måneder til debutalbumet kom i juli. Og den skiva er relativt awesome.

The Dead Weather har en slags mørk tilnærming til bluesen. Som min gode venn Mr. T sa: "Det høres ut som en mørk og skummel The Doors." Enhver sammenligning med The Doors er jo et mega-kvalitetsstempel i seg selv.

Ikke nok med at bandet inneholder tiårets musiker, både nerdelook-bassisten fra The Raconteurs og keyboardisten/gitaristen til Queens of the Stone Age er med i bandet.

Så topper de det hele med rockehistoriens muligens heiteste kvinnemenneske, som forøvrig også spiller i kvalitetsindiebandet The Kills. Konklusjon: Alison Mosshart er bra kvinne. Ekstremt flott stemme har hun også.

Den store overraskelsen med bandet er kanskje at Jack White spelar trummer. Men, fortvil ikke, han er en jævlig dyktig trommis, til tross for at han har satt opp trommene sine fryktelig tungvint. Men, som han sier om gitarene sine "I want it to be a struggle."

Som alt annet av Jack White, det er bluesete, det er sært, det er awesome. Til tross for alle likhetene har alle bandene sin distinkte sound. Det setter jeg stor pris på.

The Dead Weather

Sannsynligvis kommer jeg til å mekke en Del 4, når Jack White kommer med sin første soloskive til våren. Det gledes.

Superfamily

Superfamily er definitivt mer superhelter enn The Incredibles.

Mens The Incredibles har fysiske superkrefter, så bruker det überleete norske bandet Superfamily en superkraft (sannsynligvis ikke et ord, men jeg liker det) kalt musikalsk talent.

Du har nok sannsynligvis bodd i kloakken hele sommeren i 2007, hvis du ikke har hørt Superfamilys hittorinos I Could Be A Real Winner og The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night. Mest sannsynlig har NRK P3 drept de sangene for deg for lenge siden. Personlig faller sistnevnte fortsatt i smak, men I Could Be A Real Winner døde for meg for lenge siden.

Skiva de låtene er fra, Warszawa, fra 2007, er et typisk hit-album, det er en del singler derfra, men resten er som regel helt kurant stoff. Tittelsporet ble også spilt en del på radio for halvannet år siden, men den låten og et par andre er svært flotte.

Men, nu har det seg slik at Superfamily nettopp slapp en awesome skive kalt Guns Tonight, hvor det er strengt tatt lite hits, men omtrent alle låtene er fetteawesome.

Men hvis det har seg slik at du faktisk bodde i kloakken, og dermed lurer på hvordan Superfamily låter, så er det synthpop gone-right. Det er en heftig åttitallsjanger, men fordi Superfamily har med store mengder gitar og andre standard instrumenter funker det helt amazing.

Forøvrig regnes Superfamily som Norges mest velutdannede band. Alle medlemmene i bandet har mastergrader eller betre, og flere av dem er lærere. Fine folk. Kanskje fordi de er så kloke at de har kjørt det söte temaet om æresfrykt for teknologi under den kalde krigen som konseptet bak Guns Tonight. Det er awesome.

Superfamily-sample

VIKTIG INFO, yo. Superfamily spiller som det eneste awesome bandet en konsert i Kristiansand i høst UTEN attenårsgrense. Faen med på tide.

Klikk her for å lese mer om akkurat den. 25. september erre'. 150kr hvis du er under atten, 200kr over.

The Stone Roses

Det er lite jeg kan takke pappa for når det kommer til musikk. Han lot musikklyttingen dø for lenge siden. Når han begynte å bli gammel. Men, i hans ungdom hadde min far langt sort hår og hørte på mye døv metall og rock. Dette først og fremst fordi han var i sin beste tid på åttitallet. Et tiår med ekstreme mengder møkk. Ihvertfall hvis du spør meg. Jeg får ofte åttitallsallergianfall når jeg hører på P4 og Radio Norge, og hører hair metal og power metal. Me no like.

MEN, det var noen få lyspunkter fra åttitallet min far klarte å få med seg. The Stone Roses for eksempel.

Fordi far liker det, så fikk jeg hørt på det en gang vi var på biltur. Det var flott.

De slapp i 1989 sitt selvtitulerte album, som regnes som et av 80-tallets beste album, på linje med London Calling (som strengt tatt ble sluppet i desember 1979, men av den grunn ikke kom med på noen kritikerlister, pluss at man sansynligvis burde putte London Calling innenfor åttitallet fordi det er så mye møkk fra den tida. Gjøre opp for det vonde, lizm.)

The Stone Roses er herlig britisk alternative rock, og dukket opp akkurat i den sjangerens startfase på sent åttitall. Ikke akkurat overraskende, så er det av den grunn litt mørk musikk. Det liker defintivt jeg, og min gode makker Kind André spesielt.

Vokalen til Ian Brown er somewhat sløv, men svært koselig, spesielt når han sjunger at han "...wanna be adored". Men er det en mann i bandet som skal ha kudos så er det den ekstremt dyktige John Squire på gitarolinni. Soloen i Tears fra andreskiva hele 5 år senere er kroneksempelet på hans awesomeness. Forøvrig er han svært glad i småfunkete wahwah-gitar. Fin fyr. Fint band.

HIT MEH

The Stone Roses var også hovedgrunnen til at douchebagsene Noel og Liam Gallagher lagde det fabelaktige Oasis. Et vaskekte kudosmoment kaller man det.

Harrys Gym

Harrys Gym har blitt med sitt ene album blitt et norsk band jeg setter fryktelig stor pris på.

De spiller kald (med kald mener jeg absolutt ikke følelsesløs, for plata er full av følelser), vinter-ish indiepop med en del synther. Hvis jeg ikke tar helt feil har de faktisk to ganske svære karer til å spille synth. De har også en fryktelig dyktig trommis med på laget. Det hele låter herlig. På toppen av dette har du den ekstremt vakre stemmen til Anne Lise Frøkedal, som også spiller gitar og skriver låtene.

Hun spiller også i et annet norsk band jeg ikke har fått hørt nok på i det hele tatt, men det jeg har hørt oser av kvalitet, I Was A King.

Hun synger også på Cipramillion, som er en av de aller flotteste låtene på siste skive til Heroes & Zeros.

De to bandene er forøvrig svært gode venner, og av den grunn kjørte de et flott konsept på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg tidligere i år, der begge bandene spilte sammen (which means to trommiser!), og de spilte låter fra begge bandenes respektive skiver. Hvis du er en av de få heldige som har musikkstreamingprogrammet til Platekompaniet, Wimp, så er liveopptakene å finne der.

Harrys Gym er ekstremt vakker pop, og er veldig lett å like. Hyll Anne Lise Frøkedal. Bra kvinne.

Sedvanlig sampler.

Disclaimer: Jeg tar ikke ansvar for eventuell sutring over at de mangler en apostrof i bandnavnet.

The Raconteurs

Wülkumzen til del 2 av Jack White-trilogien.

Siden Jack White er så sjukt awesome og gjør alt rett, så har han selvfølgelig et knippe gode venner også. En av disse heter Brendan Benson. De satt og koste seg, og lagde sammen den fabelaktige låten Steady As She Goes. Den var så awesome at de tok med seg to andre venner, en dyktig trommis, og en bassist som ser ut som tidenes største nerdestereotyp. Men awesome er han.

Dette ble så til The Raconteurs. De spiller smått sær, smått blues-aktig rock. Bør passe Jack White godt. Og det gjør det.

Selv om konserter er ikke det jeg kan skryte på meg å ha sett mest av, så kan jeg skryte på meg å ha sett The Raconteurs live. Det var sjukt. Til nå har det vært den sjukeste konserten jeg har vært på. Jeg var målløs etterpå. Kanskje derfor jeg og mine følgesvenner John og King André ikke snakket om konserten etterpå. Det var rart.

Vel, vi kan splitte opp de to albumene deres slik; Broken Boy Soldiers fra 2006: mest låter med hitpotensiale, Consolers of the Lonely fra 2008: få enkeltlåter som peker seg spesielt ut, men over all et bedre album. Det er det første og forsåvidt, this one is just bettah. En av mine favoritios fra i fjor. Så det er sagt.

Her er den klassiske selektive samlingen av kvalitetslåter.

Gallows

Gallows er en gjeng skitne, men jævlig dyktige gutter fra England. Dette kan man lett høre fordi disse guttene har gjort noe jeg liker godt, de synger på britisk engelsk.

Vel, nu tenker du kanskje: "Meh, skal han pushe nok et indieband?" Svaret er nei.

Gallows er ikke hyggelig musikk, det er ekstremt sint og hard punkrock hvor de synger om hvor jævlig England er. Kanskje derfor deres siste skive, som er en av mine favoritter fra i år, heter nettopp Grey Britain.

Og det er godt å få bevist Kims Hypotese #51; England er jævlig deprimerende, ekle folk bor i ekle strøk hvor det regner 300 dager i året.

Jeg kan lett innrømme med en gang at jeg ikke har hørt særlig på den første av de to skivene de har sluppet, og kommer ikke til å pimpe den. Men ryktene sier den er god.

Vel, låtene har helt ekstremt flotte riff, og masser av partier hvor de tar det ned og legger opp til knekking av nakker. Vokalist Frank Carter er helvetes dyktig til å skrike samtidig som man kan høre hva teksten er. Men, han kan også synge rent, som for eksempel på muligens Grey Britains beste låt, The Vulture. Dyktige gutter.

Lytt.

Hva synes du om Gallows?