Syntax TerrOrkester

Foto: Mads Maurstad


Dialektrock. Det må til på min siste dag før en ukes bloggferie grunnet Hovefestivalen.

Syntax TerrOrkester er en fin gjeng fra Karmøy (en plass utenfor Haugesund), noe som betyr at de har Norges kanskje mest uforståelige dialekt. Jeg finner ofte ut at jeg har en slags allergisk reaksjon mot norskspråklig musikk uten dialekt. Kanskje er det derfor (KONTROVERSER COMING UP) Raga Rockers, DeLillos, Dumdum Boys og (gulp) Jokke aldri har truffet meg - eller kanskje fordi det er fire smådøve band. Hatmail kan sendes til kim.balim.klev@hotmail.com

Vel, dermed passer det meg ypperlig at Syntax TerrOrkester har en svært utpreget dialekt. La oss bare ta det viktigste først: Syntax TerrOrkester er et nydelig produkt av leking.

Det er nemlig tonnevis med jamming her. Dessverre i overkant mye fra førsteplata deres for to år siden, som ikke bare er ganske døv pga. av at jamming har kommet foran de gode melodiene, men også fordi den ble spilt inn med to mikrofoner i en hytte.

Vel, andreplata deres kom i april/mai i år, og er en riktig så fin sak. Med en fisefin og eklektisk blanding av popmusikk, rock, støy, post-rock og masse annet kos så låter dette rimelig unikt, og kan minne på flere vis om to andre ekstremt bra vestlandsband - The Low Frequency In Stereo (et av Norges aller, aller beste band) og The Megaphonic Thrift).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Stein I Skoen, Kom Igjen, Kom An!)

Musikkvideo: Stein I Skoen


Her kan dere også laste ned et par låter av dem fo free: Urørt

Som nevnt stikker jeg til Hovefestivalen i morgen. Det vil skje ingenting her, men fordi jeg skal anmelde konserter og diverse for Musikknyheter.no, så vil Facebook-sida være svært aktiv. Så trykk her og trykk på "Liker/Likar/Likes" hvis du skulle brydd deg om noe av det.

Edit: Hvis noen av dere faste lesere skal der også, så hadde det vært råfett å få møte dere - spesielt hvis dere er noen jeg ikke kjenner fra før av. Jeg ser omtrent sånn ut. (Jeg har han tjukke i midten.)

Hadibrå!

Son of Light

Endelig. Denne har jeg spart på alt for lenge.

Son of Light, eller André Martin Hadland som han egentlig heter, er, som meg, mandalitt. Som i all sin enkelhet betyr at man er en innfødt i Mandal, en by jeg egentlig ikke er så veldig glad i.

Med andre ord, det er ikke så fryktelig mye herfra å være stolt av - det er en tung overvekt av dumme og ubrukelig folk her - og for ikke så alt for lenge siden var det et sjukt høyt antall knarkere i Mandal også, derimot klarer Son of Light å frembringe en følelse / skadelig instinkt ved navn patriotisme i meg. Jeg blir litt stolt av Mandal med andre ord.

Hvorfor det? Jo, det har seg slik at Son of Light for hele tretten år siden gav ut sitt eneste album, som med enkelhet er den beste hip-hop-skiva fra Norge, og en av de langt bedre platene fra landet noensinne. Dessverre fikk Deep Green, som den heter, ekstremt lite oppmerksomhet og hadde ganske udugelige salgstall.

Det som virkelig gjør dette fabelaktig er hans tekstlige egenart. Ikke bare har han gjort noe som gjøres alt for lite i Norge (rappe på engelsk), men tekstene hans er ekstremt ærlige - han prøver ikke late som han er noe mer stakkarslig enn en tynn, hvit fyr med skitjobber, i tillegg til at de har en uvanlig vaghet for sjangeren og en sjuk tung dose avanserte engelske gloser. Smart fyr.

I tillegg har sjølveste Tommy Tee, Norges mastermind hva hip-hop-produsentarbeid angår, produsert plata. Og produksjonen er akkurat like mørke og organiske som tekstene. Spesielt på Majestic Ways låter det som  musikken er kokt på ensomheten til noen som har gått seg vill i en bekmørk skog. Med andre ord, fantastiske tekster med fantastiske beats.

Det må også nevnes at han gikk under artistnavnet N-Light-N (uttales Enlighten) når han gav ut denne plata.
Hvis jeg ikke tar helt forbanna feil fortalte min mor meg for ca. 10 år siden at hun jobbet sammen med denne karen, og at han lagde musikk på siden. Leit at jeg skulle vente til i fjor med å høre på plata.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Det har seg slik at jeg drar på Hovefestivalen på mandag, og der blir jeg til lørdag. Det vil med andre ord si at det ikke vil være noe aktivitet på bloggen på en hel uke. Jeg lover å komme sterkt tilbake neste søndag. Sjansen er dog stor over at det kommer til å være en hel del aktivitet på Facebook-sida til bloggen, så følg med der hvis dere har en helt absurd avhengighet på mine skriverier.

Det er likevel godt mulig det blir et innlegg i morgen. Hvis det skulle være tilfellet blir det jammerock fra Karmøy.

Lissie

Ikke bare er kvinnen på bildet over skitvakker (jeg er megasvak for chicks med fregner, kan være gingergenene mine (ta det med ro, jeg er bare daywalker)), men hun kan lage fin musikk også, i tillegg til å synge fabelaktig. En kombinasjon som gjør ekstremt høye utslag på sexymeteret - ta for eksempel Alison Mosshart i The Dead Weather og The Kills - muligens den mest sexy kvinnen i live.

Lissie er såvidt jeg har forstått fra den o store solskinnstat, California, og var et problembarn når hun var ung. Det får henne til å falle på sexymeteret, men det har nok ført til at hun har inntatt store mengder sigg og whiskey, noe som har gitt henne en fisefin stemme som passer som smurt inn i musikken hennes.

For her blir man i all hovedsak servert solfylt veskystrock med tilgjengelige og skikkelig fine popmelodier i bunn, men hun tar også en del avgreininger til Band of Horses-aktige alt.country-landskaper og Fleet Foxes-aktig-folk.

Hun slapp en EP i fjor, men debutplata hennes kom denne uka, og heter Catching A Tiger - definitivt et av ukas aller største høydepunkter hva plater angår. Fytti. Hun spiller også på Slottsfjellfestivalen i sommer.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (When I'm Alone, Everywhere I Go, In Sleep)

Musikkvideo: When I'm Alone


Idag har jeg hatt lite å gjøre, så jeg har brukt en god del tid på å sette sammen spillelister/von Klev mixtapes for de fire virkelig store festivalene som en vurderer å dra på, ihvertfall her på sørlandet; Slottsfjell, Hove, Øya og Roskilde.

De er i all hovedsak sortert etter når bandene skal på, men Øyafestivalen har ikke satt opp nøyaktige spilletider ennå, så det skal fikses på når festivalen offentliggjør akkurat dét.
Så, disse fire (jeg kommer nok til å lage flere for andre festivaler) er en guide fra meg til deg om hva du bør gå på i løpet av disse festivalene. Likevel, et par viktige ting å merke seg: det er ikke alt som skal på festivalene som er i Spotify. Ta for eksempel Hove: fire av de tingene jeg gleder meg aller mest til - Arcade Fire, Yelawolf, Fuck Buttons, Neon Indian - mangler.
Ta også høyde for at det er noen band (spesielt med Roskilde) som jeg ikke har hørt noe på, men i all hovedsak har jeg med disse listene filtrert ut alt det sjukt rævlige skitet - selv om det egentlig kun er nødvendig med Hove, som har mye drit på programmet. (Pendulum & Paramore hinthint)

von Klev Hovemix '10

von Klev Roskildemix '10

von Klev Slottsfjellmix '10

von Klev Øyamix '10

Neste gang blir det en legendarisk hip-hop-sak som gjør meg skikkelig patriotisk.

SiN

Hurra! Barndomsvenner har endelig gitt ut plate med sitt barndomsprosjekt.

Det har seg nemlig slik at Marius Hagen fra nydelige Team Me og et middels rockeband ved navn Jaqueline og Tord Øverland fra The Wombats (et band som følger den store post-Arctic Monkeys trenden med generisk, britisk post-punk. Ikke verdens beste band, men langt bedre enn for eksempel The Kooks). Så, ja. Det er en nordmann i The Wombats.

Vel, tross i, eller kanskje som en konsekvens av, at dette er et ti år gammelt prosjekt til det som nå er to unge menn, så har SiN en slags barnlig (ikke barnslig) evne til å eksperimentere og la kreativiteten strømme ut i øregangene.

Selv om dette egentlig har en slags basis i en slags popmusikk/indierock-duppe, så er det smurt storslagne arrangementer med koring, strykere og horn rundt, i tillegg til gamle, analoge synther og trommemaskiner.
På det viset kan det minne om flerfoldige fine band som blander storslått pop med rock og elektronikk, som Mew, Efterklang, mens den skitlyse og androgyne vokalen sammen med barnekor sender tankene i retning av Passion Pit, i tillegg til at post-rock-elementene får en til å referere til The Album Leaf og Soup. Jævlig mange referanser, men det betyr ikke at SiN låter som noe middels oppkok på ting vi har hørt før - dette er egenartet og faen så fint.

Glemte jeg å nevne at begge to er fra Elverum? ...og at debutplata SiN kom på mandag?

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (A Romantic Dinner For Three, It's Up To You)

Musikkvideo: A Romantic Dinner For Three


En annen gladnyhet: et av Norges aller, aller, aller, aller beste musikalske prosjekter, Röyksopp, delte idag ut nyheten at den neste plata deres Senior, kommer 13. september. Mens den forrige (Junior), inneholdt electropop blir denne full av langdradd, semi-ambient instrumentalelectronica. Gleder meg. I tillegg kommer sannsynligvis favorittbandet mitt, Radiohead, med plate før året er omme. Ikke nok med dét: (gamle nyheter coming up) Arcade Fire slipper plate 2. august. For en jævlig fin platehøst det blir. Nok av stoff for min blogg med andre ord.

Neste gang blir det poppete folk/alt.country/solskinnsrock fra en amerikansk pike.

Kvelertak

God kveld. Aktualitetens bloggtidsalder er for mine føtter.

Med andre ord: idag skal vi ta for oss et blodferskt plateslipp fra denne herrens dag, 21. juni 2010. Idag kom det jammen mye fint gitt, så se frem til denne (blogg-)uka!

Uansett, Kvelertak fra Rogaland er en godsak jeg har ruget på alt for lenge - ihvertfall et godt stykke inn i fjoråret. Problemet har i hovedsak vært at disse tungt tatoverte karene ikke har hatt noen utgivelser ennå (jeg må nemlig følge dogmeregel nummer tre) - før idag, da debutalbumet deres endelig kom.

Jeg våger å påstå at de aller fleste av dere som henger her regelmessig kjenner ihvertfall litt godt til dette bandet, men det får bare være. Rent riffmessig fremstår ikke Kvelertak som det mest nyskapende bandet - og det er de virkelig ikke på noen som helst måte. Her blir man servert det de selv kaller "necro 'n' roll" - en totalt skamløs blanding av punkrock, hardrock og metall (pluss en liten dose hardcore), der man blir servert riff som selv fra tidenes morgen ikke var originale, men de er faen så catchy. Likevel, den sjangermessige blandingen er skikkelig diger, noe som byr på tydelige særegenheter, selv om dette ved første øyekast kan fremstå som et tyngre Turbonegro.

Og angående Turbonegro, selv om de allerede har lagt seg i fosterstilling i en begravelseskiste og bare venter på at døden skal komme, takket være Hank von Helvetes udugeligheter som menneske (han er blitt bestevenn med Wigwam-Satan og støtter Scientologikirka delvis), så kan virkelig de gå og legge seg - deres tid som Norges største, beste og mest catchy dødpønkorkester avsluttes idag med denne debutplata til Kvelertak.

Det må også nevnes at Kvelertak byr på et par særegenheter til i form av det rent vokalmessige. Fordi man blir servert klassiske rockeriff skulle man kunne forvente klassiske rockevokal, men neida, her får man skikkelige metallskriking i stedet - i tillegg til tekster som er over middels metall - norrøn mytologi, Satan og ting som er flere hakk over middels råkk står i sentrum.
Ikke bare har de et fett mannskor og en rågod vokalist innad, men de har også rimelig mange venner som deltar på denne plata - Ivar Nikolaisen fra Silver og Andreas Tylden fra JR Ewing for å nevne noen få. Det er nemlig en håndfull til.

Selv om det i seg selv er mange nok venner fra før av, så har faen meg Converge-gitarist Kurt Ballou vært produsent for plata, og man hører jævlig godt at en dyktig kar har vært bak spakene, for dette låter som om det har vært gjennomtenkt som bare faen. I tillegg har den fantastiske maleren (og musikeren) John Baizley fra Baroness mekket coverarten.

En siste fønnfækt før vi hopper inn i lyttingen: Låtskriver og gitarist Bjarte (han søte som holder flaska på bildet over) skulle egentlig lage et popband for et par år tilbake, men så trasha han den planen for å spille pønk. Fåkk for en søt fyr. (Jeg liker musikere med bredt sjangerspenn. Hadde jeg kunnet spille noe instrumenter og vært en dyktig låtskriver hadde jeg spilt i et doommetallband og mekket kosmisk electronica på siden.)

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Offernatt, Ulvetid, Mjød)

Musikkvideo: Mjød


Jeg lovte for en liten tid tilbake å få samlet dogmereglene mine til bloggen en plass. Vel, jeg har lastet dem opp i Google Docs slik at jeg kan endre på dem hvis det skulle være noe å endre. Du finner lista her.

I tillegg, jeg må få lov til å tipse om en blogg. Det har seg nemlig slik at den fabelaktige og særegne støyrock-duoen Civil Civic har en liten turnéblogg som er ufattelig morsom. Virkelig verdt å lese. Den finner du her.

Neste gang blir det eksperimentell popmusikk fra Elverum.

Puma

Forrige uke gav jeg meg selv den æren det er å spre rundt med fantastisk norsk støymusikk signert en kar ved navn Stian Westerhus.

Vel, det har seg slik at samtidig som hans Pitch Black Star Spangled kom i mai, så slapp også et annet prosjekt han er en del av en plate ved navn Half Nelson Courtship - og det er nettopp det bandet som skal få bloggforfatteritid i kveld. Det må nevnes at begge platene ble gitt ut på Rune Grammfon, et ypperlig plateselskap som har spesialisert seg på jazzinspirerte og utilgjengelige saker fra vår nasjon.

Der musikken til Stian Westerhus er kun hans gitar og effektpedaler gjort om til støyete og dronete "sitte-ned-og-lytte"-musikk, så er det et par folk til med i Puma.
Det er da snakk om to karer i tillegg til Westerhus på gitar, nemlig Øystein Moen som står bak synthene i Jaga Jazzist (og Puma), samt Gard Nilssen som spiller trommer. Hvis ikke jeg tar helt feil er også disse to en del av backingbandet til Susanne Sundfør.

I all hovedsak er ikke Puma så fantastisk annerledes Stian Westerhus' soloarbeid - her er det også snakk om ekstremt saktebevegende og støyete instrumentalmusikk som man virkelig må lytte til, men det er likevel en god del forskjeller.

Kanskje først og fremst at man legger merke til at det er trommer her, men det har seg også slik at Puma er noe mer tilgjengelig og låtbasert, samt at dette er langt mer inni et slags progressivt rock-landskap, i tillegg til en god del ambient electronica liggende under. For ikke å nevne at det er faen så mørkt, skremmende og krevende, men for helvete da - noe så fantastisk som dette fortjener den potensielle tiden det kan ta å forelske seg i.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Jeg tenkte jeg skulle begynne å slenge med gjen-tips her på bloggen. Ikke bare slenger jeg med lenker til den gamle artikkelen hvis jeg nevner et musikalsk prosjekt jeg allerede har tipset om, men det har seg også slik at konseptet mitt gjør at jeg kun kan tipse om et band én gang. Dermed er det litt leit hvis deres utgivelser som kommer etter tipsinga aldri blir hørt. Dermed:

BLK JKS, som låter som en slags fetter til The Mars Volta i den forstand at der sistnevnte blander inspirasjon fra sine søramerikanske røtter inn i deres svevende og moderne progressive rock, så gjør BLK JKS det samme - bare at de henter inspirasjon fra sitt hjemland - Sør-Afrika, vel, poenget mitt er: De har nettopp sluppet en fisefin EP ved navn Zol!. Verdt å sjekke ut. (trøkk på lenken)

Neste gang blir det necro 'n' roll.

Center of the Universe

Idag er det faktisk mer trivelig popmusikk. Sku trudd.

Center of The Universe vet jeg faktisk svært lite om. En eller annen norsk fyr som går under pseudonymet Sissyfus mekker ihvertfall all musikken som er på platene, mens han har med seg et par venner når låtene skal spilles live.

Vel, i vår kom Center of The Universe med sitt fjerde album, Levitating Disk, hvis jeg ikke tar helt feil, der de tre forrige, ved navn Anachronisma, Simulacra og Apokryfa, var en slags trilogi. Selvsagt har jeg ikke hørt noe særlig på dem - jeg er jo tross alt Kim, jeg har jo egentlig ikke peiling.

I tillegg er denne Sissyfus en slags grunnlegger av et slags halvveis-plateselskap i Oslo kalt Metronomicon Audio.

For å sitere min teaser fra gårsdagen: "skrudd, men koselig undergrunnspop".
Som du sikkert har skjønt er dette ganske undergrunns, ettersom (jeg antar) nesten ingen vet om dette. Jeg visste ihvertfall ikke om dette prosjektet inntil relativt nylig.
Og selv om dette i all sin enkelhet fremstår som ganske så koselig, og halvsommerlig popmusikk - noe det er, så er ting litt mer komplisert enn som så, men bare litt.

For her blandes trommemaskiner, synther, akustiske gitarer, indie-vokal og Balkan-tendenser som den mest naturlige ting - og slik låter det også. Helt naturlig og fisefint, og ikke minst unikt.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (The Start, The Middle, The End, Now, and in the Future, When Around Here)

Av annet nytt: I margen legger dere kanskje merke til et par nye ting. Jeg har gjort noe så unyttig som å slenge med en liste med lenker til fisefine indie-plateselskaper. (Indie i sin rette forstand, to av dem gir nemlig nesten utelukkende kun ut flott, norsk hard musikk). Akkurat det er på ingen måte det viktigste.

Den store nyheten er at jeg har etter ønske av en kjekk leser ved navn Anders Wickman laget en Spotify-spilleliste/mixtape på 32 låter som passer perfekt inn i sommeren. Eller, sannsynligvis ikke - det er nemlig en rimelig dårlig idé og be en mørk sjel som meg lage en subjektiv sommermixtape, jeg har nemlig en tendens til å sitte i sola og høre på seigmetall og seig, elektronisk musikk, men jeg har forsøkt å sette sammen noe som passer sommeren utmerket.
Du vil kanskje oppdage at spillelista er ganske så variert. Den begynner nemlig helt nydelig "sitje i graset og tenkje på sumaren"-musikk i form av akustiske saker, surfpop og folk. Så glir det etterhvert (og overraskende naturlig) over i mer støyete og rocka saker, før det glir videre inn i electropop-aktige saker som til slutter ender opp i seig og mørk ravemusikk. Det er til og med litt dansbar urban musikk inni der. Utruleg.

Det er mulig spillelista er for kort til det, men jeg tror den skal passe ypperlig fra du tar deg din første øl og koser deg i sola til du er snydens og hopper rundt som en sjuk jævel på gølvet og danser. Jeg vil gjerne ha litt tilbakemelding om akkurat det der funker. Uansett, du finner den oppe til høyre. Den heter von Klev Summermix.

Det er også en annen spilleliste jeg fortsatt oppdaterer kontinuerlig (Kim + Åsåm) med den beste nye musikken jeg snubler over, såfremt den finnes på Spotify. Bare husk og sortér den etter "Added", dermed havner den ferskeste låta alltid på topp.

Det må også nevnes at det fantastiske jazzmetallbandet Shining (som har sluppet en av årets bedre plater) vant én million spenn av A-ha i går. Vel fortjent.

Neste gang blir det mer norsk støy.

Avi Buffalo

Tjobing. Nok en dag, og jeg er (For en gangs skyld. (Fåkk, jeg er en jævla emo.)) ganske lykkelig. Da funker fisefin sommerpop ypperlig.

Jeg dreit med selvsagt forrige gang vi var inne på dette (The Drums), og så at de var fra California. Det er de ikke, de er fra Brooklyn, men sånn går nu dagan når man nekter å gjøre research.

Derimot er en ting rimelig sikkert: Avi Buffalo er fra California. Og det låter sånn også. Med kvartettens debut fra mars blir man servert solskinnspop av beste merke, med Beach Boys-referanser i form av orgler, klapping, koring og alt for koselig stemning. I tillegg til en god del gitar. Det må også sies at det er litt country-rock- og folktendenser over dette i tillegg til surfpopen.

I tillegg må det nevnes at vokalen og det tekstlige er litt småpubertalt, men det er en grunn til det. For som med Kråkesølv og The xx, så er det også her pur unge folk på ca. 20 år som spiller i bandet. Perfekt for en kid som meg som trenger litt sommerlig gitarpop å "chille" til, som jeg også kan "kjenne meg igjen i".

Ikke så veldig mye mer å si egentlig, annet enn det er litt leit at den selvtitulerte og fantastiske plata deres dessverre ikke er på Spotify, men det er smakebiter på Myspace, ihvertfall. Takk Allah. Jeg har faktisk lagt inn en sak nedenfor der man kan laste ned singelen fra plata gratis. What's It In For heter den.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Truth Sets In, What's It In For)

Musikkvideo: What's It In For


Last ned: What's It In For

Neste gang blir det skrudd, men koselig norsk undergrunnspop.

Drake

Tjohei. Jeg synes det er tid for litt albumaktuell høykvalitets hip-hop.

Drake, karen som er avbildet over, ser ut som en douche. Litt leit egentlig, ettersom musiken hans er råbra shitz.
Vel, han er 23 år, hvis jeg ikke tar feil, og er fra Canadia. I tillegg har han vært skodespelar i noe jeg antar en rævlig ungdomsserie ved navn Degrassi-something.

Anyways, i løpet av fjoråret gav han ut en mixtape som senere ble kokt ned til en EP. Den EP-en traff meg ikke megamye, men det låt som det var noe potensial der. Og jommen var jeg inne på noe. Debutalbumet hans Thank Me Later kom på mandag, og er en skikkelig god hip-hop-plate. Vel, det er en del R&B-spor her også, men de er heller ikke så forbannet dumme.

En ting som er litt interessant er at selv om dette er debutalbumet hans, så bærer tekstene preg av at han allerede er dritlei semi-kjendistilværelsen, eventuelt er dette hans spådom inn i fremtiden. Det er ihvertfall mye bitterhet over rampelyset å spore her. Kanskje litt påtatt, men det har blitt rimelig gode tekster av det, og i tillegg har de bitre tekstene blitt overført i produsentarbeidet, der Drake tydeligvis har flere gode venner, men en spesielt god en ved navn 40. For produksjonen her er i all hovedsak ganske mørk og seig. Ekstremt mye trommer og seige og halvambiente orgler, synther og pianoer lurer bak, og gjør dette ganske så nydelig.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Over


Jævelen spiller også på Hovefestivalen i år. Jeg håper ikke han er like douche som han ser ut. Fitte, han avlyste det der nettopp. Så de to udugelige karene i Karpe Diem stepper inn i stedet. Skit.

Av annet nytt: Jeg fortalte ages ago at jeg skulle bruke en god del fredager dette halvåret til å skrive for Musikknyheter.no som en del av et fag på skolen ved navn PTF. Vel, jeg jobbet hardt, skrev en skitlang rapport på 4k ord - og idag fikk jeg karakteren. En megakjekk sekser. Fett.

Det ser også ut som om avstemningen til høyre har dødd. Ihvertfall her hos meg. Hvis den ikke er død hos deg, si ifra. The National ledet ihvertfall med fem stemmer, hvis den aldri skulle komme tilbake.

Neste gang blir det mer amerikansk sommerpop.

Kaospilot

Iblant forbanner jeg meg selv over ting. Spesielt når et fantastisk band, spesielt fra Norge, har en utgivelse som glir rett forbi ørene mine.

Det har seg nemlig slik at tidlig i fjor slapp et norsk band ved navn Kaospilot et fabelaktig debutalbum ved navn Shadows, men jeg oppdaget ikke dette bandet, og den tilhørende plata, før i forrige uke en gang. Dermed håper jeg at dette har flydd forbi deres ører også, slik at jeg kan geleide dere inn i godsakene her og nå.

Som dogmereglene sier, så skal jeg ikke sjekke fakta om band som forberedelse til et innlegg, men jeg kan godt ta i bruk info jeg har plukket opp fra tidligere. Dermed kan jeg ikke skryte på meg å vite forferdelig mye om dette bandet, enn at to medlemmer fra Snöras er med her. Det vil si: Marius Ergo (han søte fyren med fiskeøynene som også spiller i Lukestar, som i Snöras speller bassgitar) og trommisen jeg ikke vet hva heter. Noe som betyr at fantastiske Mathias Nylenna og Trygve Hilmo ikke er med her, men to andre dudes i stället. Tror jeg. Mulig de er fem. Eller seks.

Vel, en ting har jeg forstått, de har en vokalist som ikke gjør noe annet, ihvertfall live. Og for å trekke paralleller til Snöras, hvor de to gitaristene synger, så kan dette trekkes videre: fokuset på vokal er langt, langt høyere enn i Snöras, hvor det virkelig ikke er så mye skriking. Som kanskje en konsekvens av dette, så er vokalen til Kaospilot virkelig varierende, og vokalarbeidet varier såpass at det kunne godt vært gjort av ti forskjellige menn. Det skal det deles ut tunge mengder kudos for.

Likevel låter de to bandene ikke så forferdelig ulikt, det er snakk om to fantastiske screamo hardcore-band fra Noreg som begge våger å eksperimentere med takter, låtoppbygning og lydbilder.

Selv om det i all hovedsak er snakk om relativt kjapp, småtung og bekmørk hardcore som stadig kastes i forskjellige retninger, så er det nemlig én låt som virkelig skiller seg ut på denne plata. Ad Infinitum låter nemlig jævlig kjent - lydbildet er ekstremt seigt, dronete, storslått, samt blytungt til hardcore å være - i tillegg er det elektronikk, støy, post-rock-oppbygning og strykere inni her. Noen som roper "KOLLWITZ!"? Det gjør i hvertfall jeg. Og dette kunne faen meg vært en låt på det som er årets beste album, Like I Rust, av Oslo/Bodø-bandet Kollwitz. Det varmer mitt hjerte. Men det mer særegne Kaospilot-lydbildet er faen så flott det også.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Ad Infinitum, When The Wind Turns Her Hand)

Jeg skal forresten få skriblet ned alle dogmereglene for å dele dem med dere i deres helhet.

Neste gang blir det kanadisk hip-hop.

Robyn

Selv en indie-/metalljævel som meg setter stor pris på halvkommers elektronisk pop. Sku' trudd.

Og ja, det var ruteren min som sørget for at det ikke ble noe bloggtid i går. Fysj.

Anyways, slik jeg har forstått det, så har denne svenske fruen på litt over tredve år drevet med musikk i sjuk lang tid. Like, siden nittittallet en gang. Som nevnt en god del ganger er ikke dobbelsjekking av fakta noe jeg bruker tid på i blogginnleggproduksjonen. Uansett, mesteparten av den gamle musikken hennes stinker mig. Sånn skikkelig. Døv pop med døv instrumentbruk, døve melodier og generell døvhet. Dermed er det k00l at hun for fem år tilbake gav ut en plate med et rimelig freskt electropoputtrykk. Det kan vel skyldes mye i at hun  kanskje tok selvkritikk på alt det gamle miget, pluss at hun ordnet seg et par gode venner som kan sin synth, inkludert en dude kalt Kleerup.

Vel, som alle har skjønt ordnet hun seg etterhvert venner i Röyksopp også, som førte til en av fjorårets låthøydepunkter i form av The Girl & The Robot. Siden den gang har frøken Robyn funnet ut at hun skal gi ut tre plater i år. Og den første kom i går. Ganske intenst. Og stort potensial til rævlige plater.

Derimot er det lite å frykte sålangt, ettersom Body Talk Pt. 1 (som kom i går, altså) er en riktig så god plate. Den inneholder en god dose smålystige og, tja, kommersielle dansegulvhits, én låt som ikke er electropop, samt et par låter i et seigt, monotont og småmørkt elektronisk landskap. Det er spesielt sistnevnte som jeg virkelig har falt pladask for med den plata - og beste spor er med enkelhet den helt fantastiske None of Dem produsert av hennes gode norske venner Röyksopp.

Anyways. Dette er fett shit, selv om jeg muligens har blitt litt beveget av musikkfolkbølgen der Robyn er blitt megakool, trendy og ultrahipp. Men det gir meg også kred at jeg liker hennes musik ganske så godt - og er det noe jeg digger, så er det kred. Ihvertfall bloggkred. Å, fytti, jeg kan kjenne bloggkreden sno seg under huden min allerede. Det er digg.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Dancing On My Own


Jeg lovte å si ifra når Susanne Sundførs ferskeste singel (som inkluderer en av årets høydepunkter i remixgata takket være Montée) var på Spotify. Og gjett hva: nå er den der. Ikke bare kos dere med en av årets aller beste låter, men også en av årets aller beste remixer ved å trykke her.

Neste gang skal det dreie seg om skitfet norsk semieksperimentell hardcore. Fordi norsk hardcore er amazing.

Youth Pictures of Florence Henderson

Jeg setter herved en personlig rekord. Sju innlegg på én uke. Er rimelig sikker på at jeg ikke har gjort det til nå. Gratulasjoner mottas med stor takk.

Så, hvilket band får æren av å være grunnlaget for denne rekorden? Bandet med det som med aller høyeste sannsynlighet er Norges lengste bandnavn.

Youth Pictures of Florence Henderson er mer ambisiøse enn som så. Ikke bare er bandnavnet langt, men også låttitlene er skitlange, samt at låtene foretrekker å snuse borti en lengde på ca. åtte minutter. Når de i vinter slapp andreplata deres, så kom ikke den i det typiske, kvadratiske platecoveret, men som en bok på over tredve sider i tillegg til plata. Forresten, denne plata er et dobbeltalbum. Ikke verst. Det må også tildeles kudos over at medlemmene her har kokt sammen enda et av landets langt bedre plateselskaper, How Is Annie Records.

Man kan for enkelhets skyld kalle dette fisefin gitardrevet småsutrete popmusikk, men låtlengdene og deres ambisiøse vesen tyder vel på at det ligger mer til grunne her - for dette er i all hovedsak post-rock (en av mine absolutte favorittsjangere), og dette er definitivt noe for folk som liker Sigur Rós. Eller, dette er definitivt noe for enhver fordi det er så innihelvetes vakkert. Det må også nevnes at fire stykker i bandet spiller gitar, en fyr spiller cello + de to karene på trommer og bass.

Får å være litt på den søkte og tabloide siden, så er dette bandet nok et eksempel på min tese om en musikalsk Bodø-bølge. Selv om de er bosatt i Oslo og kommer fra forskjellige plasser i landet, så kan vi takke Bodøs tilbud for journalistikkstudier for at dette bandet finnes, ettersom de møtte hverandre når de gikk der en gang tidlig på 2000-tallet. Greit, så kan jeg vise til et band med tilknytning til Bodø som har gitt ut en av årets aller beste norske plater, men i fjor slapp Kråkesølv årets norske album, og i år har Kollwitz gjort det samme - i tillegg kommer sannsynligvis en av årets aller beste plater av et band ved navn Cold Mailman til høsten. Bodø is the fookin' place.

Idag er jeg ganske så fyllesjuk, og da blir selvhatet mitt enda sterkere enn vanlig. Dermed blir jeg spesielt rørt av episk, følsom og vakker popmusikk som dette. Din tur.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Let's Rent Bikes From 1942)

Neste gang er det dags for en svensk frøken med mad electropop skills.

Haust

WTF?! Hva er dette? Et blogginnlegg på en laurdag? Tydeligvis har min bloggsabbat blitt faset ut. Dette er i hovedsak fordi jeg kjeder meg akkurat nu, men også fordi jeg har, som kjent, fjernet "de faste blogginnleggsdagene".

Haust er som man sikkert forstår et norsk band, men selv om de har et nynorskbandnavn synger de ikke på nynorsk, eller norsk i det hele tatt. Ergo, de synger på engelsk.

Førsteplata deres kom i 2008 (og var den første utgivelsen på et av Norges aller beste plateselskap, Fysisk Format), men denne uka kom de med plate nummer to, og ting har endret seg litt siden sist, ettersom de låter enda mer jævligere enn tidligere.

Nu, ikke løp av sted, jeg ville aldri brukt tid eller krefter på å skrive om et band jeg ikke liker her på bloggen - men Haust kan virkelig ikke beskrives som noe annet enn jævlig. Selv om dette i bunn og grunn er kjapp hardcore, så har elementer av metall, spesielt svartmetall kommet seg inn her, slik at dette blir en mørk og seig affære det lukter råtne kadavre av. Kanskje derfor de definerer lydbildet sitt som nekrosludge.

Haust er på ingen måte fin musikk, men det som gjør dette bra og særegent er at det låter som musikk laget av torturerte og misbrukte mennesker. Tjukkasalibiet som synger låter nemlig som en slags blanding av sortmetallens hekse-/zombie-/choking on a penis-vokal og den mer typiske hardcore-skrikinga.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify. (Begrenset utvalg ettersom andreplata (Powers of Horror) mangler, men det nest beste sporet derfra, Skate Rock er med)

Lytt i Myspace. (Skate Rock, White Trash Extravaganza, Anti-Reproductive)

Dere må bare tåle at bildene jeg bruker ikke alltid er de beste, i tillegg til at de blir kuttet i høyre ende - jeg kommer nemlig ikke inn på Imageshack med skitnettet mitt. Men nå skal jeg ikke sutre over internettproblemene mer, såfremt det ikke stopper meg fra å publisere et innlegg.

Neste gang blir det norsk post-rock av beste merke.

Anna von Hausswolff

Greit, på tide å bli skikkelig dystre igjen. Denne gang kan vi takke en ung pike fra Sverige for å gjøre livene våre miserable.

Anna von Hausswolff har flere likhetstrekk med Susanne Sundfør enn at hun er ung og lager megadyster popmusikk, men hun har også en ekstremt kraftfull, vakker og variert sangstemme, vet også det å eksperimentere med låtkomposisjonene og instrumentbruken. Her er det masser med skitskumle gitarer, massive trommer, synther pakket rundt hennes stemme og piano.

Likevel er dette ikke på langt nær like skrudd og ambisiøst som den siste plata til Susanne Sundfør, i tillegg til at det låter en god del mer minimalistisk - men det er riktig så fint.

Debutalbumet hennes Singing From The Grave kom i forrige måned. Så det så.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Pills, Move On)

Speaking of Susanne Sundfør - den aller beste låta på den helt utrolig fantastiske andreplata hennes The Brothel (her referer jeg til plata - ikke låta/singelen) It's All Gone Tomorrow (ja, jeg synes den er hakket bedre enn The Brothel, noe som sier sitt) har fått seg en singel. Vel, det er riktig så kult det, men det kuleste med dette er at det fantastiske norske progressive diskorock/pop-bandet Montée (som står bak fjorårets tredje beste norske utgivelse - Isle of Now (Hva er første og andreplass på lista mi? 1. Kråkesølv, 2. The Low Frequency In Stereo. Ja, no John Olav. Jeg er jævlig kontroversiell)) har remixet den låta, og den følger med som en b-side. Synthpop har allerede blitt blandet med inn i lydbildet på den nye plata til Sundfør takket være Lars Horntveth, men Montée sin remix er skikkelig dansbart shit. Sku trudd noe så mørkt kunne blitt så dansbart. Lenke: Wimp. Jeg skal prøve å si ifra når den er på Spotify - hvis jeg legger merke til det.

Speaking of Susanne Sundfør-remixer. Ungfolen LidoLido har remixet sjølve The Brothel, en remix som egentlig var uoffisiell, men Sundfør og Horntveth likte den så godt at de gav han alle originalsporene slik at han kan få kokt sammen en ennå bedre offisiell remix. Vel, tross i at de (og jeg) digger den, så er det masse surmaga Sundfør-fans som hatet den "fordi den ødelegger/bringer skam over originalen" fordi han har "rørt et hellig stykke musikk." Den typiske og jævlig slitsomme indieoppførselen, der altså. Anyways, du finner den nedenfor.



Neste gang blir det norsk nekroslødsj!

(nok en dag i internetthelvete, nok en dag i helvete)

The Drums

Enough with that ambient noise! Nu er det nemlig tid for sommerpop av beste merke.

Selv om lykke, sommer, kos / (som folk jeg ofte ikke liker sier) chill. Vel, det er egentlig en liten løgn. Under all den finfine indiepoppen til denne kvartetten med megabad hårsveiser fra Los Americos vestkyst som låter tungt inspirert av den psykedeliske surfpopen til The Beach Boys, så oppdager man fort hvor ufattelig deprimerende tekstene er, i tillegg til en småmørk undertone. Dette kan nok skyldes hovedsakelig referansene til musikk fra 80-tallet (Før du grøsser, så er det hovedsakelig snakk om det fantastiske og ekstremt dystre The Cure (Ja, en del folk hater det. Det er pga. uvitenhet. Hvis du er en hater så lover jeg et innlegg med fine The Cure-tips en gang i fremtiden. (For å stappe tre parenteser inn i én, så er nok The Cure og The Stone Roses det eneste som jeg virkelig kan takke min far for hva musikk angår.))). I tilegg har også disse referansene ført til selvsagte ting som synther og den typiske småslitsomme og jævlig skarpe tromminga/trommemaskinstyringa.

Så, eh, ja. Surf pop møter goth rock/pre-emo. Med andre ord sutrete tekster om en avdød venn av bandmedlemmene og sannsynligvis chicks de har mistet i løpet av indielivene sine pakket helt ubemerkelig inn i fisefin og sommerlig surfepop.

Av annet nyttig info: Debutalbumet deres kom på mandag denne uka, men de har hatt en EP ute siden i fjor. I tillegg spiller de på Hovefestivalens siste dag.

(cheesy avslutning med referanser til en av bandets låttitler) Let's Go Surfing!

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Let's Go Surfing, Best Friend)

Musikkvideo: Let's Go Surfing


Vil også tipse om at tubarockbandet Pelbo som jeg skrev om tidligere i år har nå fått debutplata deres på Spotify. Så hvis du vegret deg fra å ta en titt da, av den grunn, så gjør det nå. Trykk her for å hva jeg skrev om bandet den gang, og her for å høre på plata i Spotify.

(Dere burde virkelig elske min eksistens, for nok en gang har jeg måttet slåss gjennom et rævva-nett-helvette. Luv ya'll. <3)

Neste gang er det tid for ekstremt dyster småeksperimentell pop fra Sverige (Susanne Sundfør-elskere rejoice!)

Stian Westerhus

Jeg lovte utilgjengelig støymusikk, så det skal det bli - selv om ruteren vår har dødd og jeg må sitte klemt inne i et hjørne for å få dette ut på verdensveven. Alt for skrivekunsten. Eller, mest fordi dette er dritfint og kan ikke la vente på seg.

Hva vet jeg om Stian Westerhus? Megalite, men han har tydeligvis et soloprosjekt i hans eget navn, en awesome improvisasjonsekstremmetallduo, et ambient/semi-elektronisk band (som han forøvrig slapp plate med samtidig som utgivelsen jeg skal preike om idag), og i tillegg har han også vært en del av Jaga Jazzist. Hvorfor nevner jeg ikke navn på disse andre bandene? Fordi jeg er en dust som higer etter klikk, og dermed kjører jeg blogginnlegg på dem i fremtiden.

Så, hvordan låter nu denne utgivelsen til Stian Westerhus ved navn Pitch Black Star Spangled som kom i slutten av mai måned? Hovedsakelig jævlig mørkt. Gehøret mitt sliter litt i lydlandskap som dette, for det er skitvanskelig for en ulærd som meg å vite hvilke instrumenter det er snakk om, men det låter som det er en ekstremt tung overvekt av ambiente gitarer og effektbokser i tusen forskjellige former, i tillegg til noe synthesizere og/eller orgler som sniker seg rundt i bakgrunnen. Med så få instrumenter burde dette låte dødstamt, men enhver krok og krik av lydbildet er brukt helt rett.

Jeg pleier alltid å ha en spilleliste på 4 låter/max 20 min, men denne gangen blir det helt meningsløst. Hele poenget med denne musikken er å høre på det fra start til slutt, og la instrumentene drone seg gjennom et vanvittig skremmende landskap. Dessverre er ikke plata i Spotify, noe som er jævlig leit, for dette er så ufattelig vakker musikk, som tross i sin utilgjengelighet (ettersom det er snakk om instrumental droning, ambient og støy) er ufattelig lett å elske, og det treffer meg mitt i en slags absurd musikkelskernerve. Ukonvensjonell musikk i aller høyeste grad, men likevel så langt mer rørende enn det aller, aller meste.

EDIT: Plata har faktisk kommet seg inn på Spotify. Hurra! Gled dere til å bli tatt til en annen verden.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Hvis du blar litt ned finner du en spiller med et utdrag fra plata.)

Neste gang er det tid for bittersøt sommerpop.

Ariel Pink's Haunted Graffiti

Hoisann. Nu er det tid for den mest syrete musikken jeg muligens har kommet over. Ikke psykedelisk i kaleidoskopisk syretetrip-forstanden, men mer den helt sjuke absurditets-forstanden.

MGMT har allerede slippet en svært psykedelisk popplate i år, men Ariel Pink (den jødiske frontmannen) og hans Haunted Graffiti (mulig dette er navnet på backingbandet hans), gjør i sammenligning MGMT til en svært lite syrete affære. Så syrete er altså dette.

Det låter også egentlig ganske retro - lydkvaliteten er ikke topp (i indiekretser er dette svært kred og kalles lo-fi), mens låtene i seg selv kunne vært brukt i en skrudd film fra 70- eller 80-tallet. Egentlig er all instrumenteringen megacheesy. Synthene, trommene, bassen, vokalen, gitaren - alt ved dette fremstår egentlig megakarikert, men o, så nydelig.

Sett bort i fra alle absurditetene og de skrudde retroreferansene, så er dette aldeles nydelig popmusikk. Sommerlig og fint, in fact.

Hvor hardt slår jeg ut på aktualitetsmeteret denne gang? Rimelig høyt - den siste plata deres kom i går. Selvsagt den eneste jeg har hørt noe på.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Round and Round, Bright Lit Blue Skies)

Neste gang blir det høyst utilgjengelig støymusikk.

Purified In Blood

Greit. Jeg har bestemt meg. Metallsøndag må legges ned - av den simple grunn at det funker megadårlig å forutsi når jeg skal komme innlegg, for det har jeg vist mang en gang at ikke funker.

Så, jeg håper dere klarer dere fett med noe metall i uka. For min egen del hører jeg alt for mye på Kollwitz for øyeblikket. Hovedsakelig fordi deres Like Iron I Rust er en av de aller, aller beste platene så langt i år, men også fordi mitt mørke sinn har et sterkt behov for å høre på dyster og tung musikk når det er fint vær. Hvis ikke vil jeg slutte å være kynisk. Noe vi ikke kan ha noe av.

For andre, eller tredje gang, kanskje, så bumper jeg "metallpønken" igjen. Jeg må være dagsaktuell for å henge med i bloggosfærenes evinnelige press om å være hipp.

Dermed hopper jeg rett i det med et annet norsk metallband! Purified In Blood.

Mye med dette bandet kunne gått fryktelig galt. For det første er de rogalendinger (jeg blir kvalm av å høre rogalendinger snakke, somehow), de kler som noen sjuke harry metaljævler, med cargoshorts og sleevelesser, pluss en overdreven tattismengde, og sjølvsagt har de to karer (han lange tynne og asiateren) med tynt og langt hår. Han gingeren med skjegget kler det. O, hvor I savner mitt lange, fagre gamle hår. Eller, vet ikke, selv om jeg ser ut som en barneskolekid nå, så er det digg å ikke få hår i munnen når jeg eter. For ete gjør jeg ofte.

For omtrent fire år siden (i 2006) gav denne gjengen ut en plate med et helt jævlig/heslig cover, og plata inneholder ganske så pur trash metal. Kanskje litt tung, kanskje. Men, den gang da var alle i bandet om at de skulle være straight-edge. Med andre ord, en slags musikkultur for mer hardere sjangre der man ikke drikker o.l. Med andre ord (to ganger på rad) gjør man saker som er ganske lite metal. Hvis ikke jeg tar feil var de vegeterianere også. Så begynte halve bandet å spise kjøtt og drikke alkohol, så da gikk ting til helvete, og de ble oppløst.

Vel, nå er de tilbake! Og idag (jeg er faen så aktuell) kom de med andreplata Under Black Skies.
Langt mindre trash denne gang, selv om det ligger der iblant. Dette er langt mer slugde og doom-materiale. I tillegg så ligger det en liten dose klassisk heavymættal bak her.
Akkurat slik jeg liker det - seigt. Dette er ikke megaseigt, men det holder likevel i lange drag med seigness. Det er ganske så mulig å spore at de har hørt mye på Mastodon siden sist. Tross alt - Crack The Skye og Blood Mountain har kommet i mellomtiden.

Bare så det er sagt, dette er svært lite harry. Ser man bort fra hvordan de ser ut og kler seg, så er dette svært lite harry. Kun fantastisk. Må også nevne at Ulver har mekka ambient og skummel intro- og outro til plata. Kudos for det. Årets beste norske metallskive? Tvilsomt. Det skal litt til å kunne komme i nærheten av Kollwitz, altså. For ikke å glemme industrijazzmetallplata til Shining. Fytti, den skal få et gjenlytt snart. Men akkurat nå er jeg for opptatt med å høre på digg psykedelisk rock og pop, denne plata - i tillegg til Kollwitz-revivalen min.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Siden sist har jeg anmeldt en konsert. Ikke megafornøyd med selve anmeldelsen, men den er uansett bygget på en råflott konsert av Civil Civic i Kristiansand forrige torsdag. Lenke? Her.

Neste gang blir det ultrahipp og megafersk psykedelisk pop.

LCD Soundsystem

Endelig var det en dag jeg ikke fikk tid til det på. Jeg holdt meg ganske lenge denne ganga. Vel, jeg har fikset meg slik til at det står "neste gang" og ikke "i morgen". Ehehehehe.

Nok lurifaxeri. LCD Soundsystem er nok ikke et så fantastisk ukjent navn, men vi tar en kort gjennomgang fra hjernebarken likkavæl.
Ledet av halvgamlingen James Murphy, så har han nå på tre plater mekket råflott og ganske egenartet musikk med inspirasjon fra dansemucik, (post-)/pønk og disko. De andre medlemmene er kun med live, ser du. Mulititalent this guy be. Jeg hører også han var en rockedude før, men så har han blitt Mr. Electronik. Interesting.

Jeg er ikke helt i toppform idag, så jeg antar dette her får holde. "Hva feiler det Kim?", tenker du sympatisk. Jeg er litt syk (mest i halsen), jeg har skrevet ca 2000 ord idag, men verst av alt - en av mine dumme kompiser fikk meg til å klippe mitt alt for lange ragg. Dermed har jeg gått fra å se ut som en søt stoner til å se ut som en alt for stor barneskoleelev. Den jævla skjeggveksten får faen meg komme opp i fart fryktelig snart.
Det må også merkes at jeg kun har låter fra den nye plata. Ikke bare fordi jeg ikke har hørt på de to forrige (jo, egentlig, med unntak et fåtall låter).

Vel, This Is Happening - cool shits.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Musikkvideo: Drunk Girls (denne er hovedsakelig for titting)


Hver gang det er månedsskifte, så er det tid for at meg og min kolleger i Musikknyheter smeller sammen en liste med våre favorittlåter fra forrige måned. Lenke finner du her.

Neste gang / på søndag blir det endelig den metallpønksaken jeg preika om tidligere.

The National

Emorock av gamliser, for alle. Ihvertfall dere. (heart)

Nuvel, det er ikke snakk om emorock i den forstand der man kaster tanker til Jared Letos møkkaband 30 Seconds To Mars, inkludert baronene selv, My Chemical Romance. Her er det snakk om halvgamle, bitre menn som hater livet sitt og seg selv, og bygger storslåtte, vakre og moderne post-punk-melodier rundt barytonvokal om disse emnene.

Mer å frykte føler du? Vel, jeg ville aldri anbefalt noe gamlingmusikk, (Mark Knopfler hinthint) ettersom jeg synes det er døveste i hele verden. Dette er derimot noe så uvanlig som vakker musikk av halvgamle menn.

De slapp i forrige måned en absolutt fabelaktig plate ved navn High Violet. Som nesten alltid, så hadde jeg heller ikke hørt om The National før denne plata kom. Jeg får ta igjen det tapte om ikke så alt for lenge. 

Av info jeg memorisere meg frem til, så er de amerikanske, og fra Ohio, men bosatt i Brooklyn, New York. Forbanna hipsterplass, ass. Søt funfact: det er to søskenpar i dette bandet.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Afraid of Everyone, Bloodbuzz Ohio)

Liveopptak: Afraid of Everyone (bør sees. ganske så utmattende, om jeg får si det selv.)

Neste gang blir det kul dance-punk.

Foals

Ukule nyheter. Det var så vidt jeg gadd å ta dette bandet idag, fordi den nye plata deres ble nettopp trukket fra Wimp, så det er litt mer stress å finne metoder å tipse om det enkelt på, men jeg er problemløsningsorientert.

Anyhooo - Foals heter bandet. For omtrent to år siden gav de ut en ganske grei plate i den typiske / høyst oppbrukte britiske indierockånden, men med unormal instrumentering og diverse musikalske kompleksiteter, ja, la oss for forfengeligheten kalle det matterock. Likevel en plate med et noe anmasende lydbilde. Ikke så viktig, ettersom plata de nettopp slapp er flere hakk bedre, og beveger seg i et mer rolig, tja, semi-progressivt landskap.
Tidvis ikke så forbanna ulikt Radiohead, men mesteparten ikke. Uansett, jeg er litt for trett til å gå i megadetalj nå. Forresten, glemte å nevne hva den nye plata heter - Total Life Forever er dens navn. Fryktelig god er den.

Lytt i Wimp. (greit utvalg)

Lytt i Spotify. (dårlig utvalg)

Lytt i Myspace. (bedre utvalg) (Blue Blood, Total Life Forever, Spanish Sahara, This Orient)

Musikkvideo: This Orient


Av annet nytt:
Den fantastiske karen ved navn Trent Reznor har vært kaptein i Nine Inch Nails veldig lenge, og det bandet har han dessverre lagt ned - men opp av askene har et band ved navn How To Destroy Angels kommet, og de deler ut debut-EPen deres helt gratis. Thing is, den er forbanna god også. Den mannen svikter aldri. Lenkje? Her.

Neste gang blir det emorock av gamlinger. Nei, ikke styr unna - følg godt med.