The Unmist

Foto: http://www.myspace.com/theunmist

Hva i det fjerneste er det jeg holder på med? Denne bloggen, noe av det flotteste jeg har klart å stelle i stand (nå får du vurdere selv om det er en spesielt positiv ting eller ikke), har vært en ekstremt dårlig samvittighet helt siden juni 2010 sa "tvi, tvi" til sitt eget liv. Jeg ble, som med alt annet jeg gjør, møkk lei. Så går det for lang tid til viljen er tilbake. Heldigvis har jeg unnskyldninger på lager, tenker jeg i det minste, som at jeg ikke klarer å holde dette i gang når jeg har ferier. Noe som stemmer på en prikk. Bare ta en titt på uka det var påskeferie.

Dessverre begynte jeg ikke å skrive av meg selv når jeg begynte på skole forrige uke. Som forøvrig er i samme by som jeg bor nå, hvor jeg ikke lenger har unødvendig lange dager, men jeg for også sett mine beste venner hver dag. Hurra for det. Uansett, det gikk ikke av seg selv. Så ikveld måtte jeg bare sette i gang. Arrogant nok kan jeg kanskje si at jeg "gjør en viktig jobb". Det gjør jeg virkelig ikke - jeg hjelper tross alt bare likesinnede inn på samme bordell hvor jeg skaffer platene mine. Likevel er det en slags naivitet i meg som gir meg dårlig samvittighet når jeg lar være å holde bloggen min i live. I tillegg må jeg forresten takke gitaristen i et fint nordnorsk band for å ha sent meg mail. Det er ofte bare en liten dose respons som skal til for å sparke meg i gang igjen.

Så neste gang dere føler: "Fåkk. Jeg trenger litt av Kims ubrukelig ord.", send meg en liten mail til: kim.balim.klev@hotmail.com med et eller annet unødvendig. Trøstende ros blir bare masete.

Så - hva i helvete er det jeg bringer med meg i godtepåsan når jeg har tatt verdens lengste sommerferie?
Om det er noe nytt og blodhett? Nei, på ingen måte. Som en liten trøst er det en sak jeg, og sannsynligvis alt for få, vet om. For det er usannsynlig fint.

Jeg har vært inne på mang en gang før at småstøyete, monoton rock gir en tilfredsstillelse av uante dimensjoner, og derfor var jeg så heldig at en fyr med et massivt skjegg og langt bedre musikkpeil enn meg (egentlig kan jeg jo ingenting musikk) gjorde som en god frelser ville gjort - viste meg lyset.

Norsk støyrock (som med norsk post-hardcore) har mang en gang vist seg å være en nasjonalskatt det virkelig ikke bør kimses med; Izakaya Heartbeat, Serena-Maneesh og The Megaphonic Thrift får ihvertfall meg til å slite med å stå oppreist.

Det samme gjelder for så vidt The Unmist, som er denne fredagskveldens og bloggens lille frelser, et tremannsprosjekt med kun én plate, som kom i 2003 hvis ikke jeg tar helt feil (det er virkelig ekstremt lite å kunne fiske opp om dette bandet), men det er en megaviktig detalj av info jeg har klart å raske med meg: Øystein Sandsdalen, som spiller gitar i nevnte Serena-Maneesh, spiller gitar i The Unmist.

Med andre ord: denne mannen er en gud når det gjelder å gjøre om essensen ved natt og det vakre ved ensomheten til musikk - han står tross alt bak det "franske" noir-film-inspirerte bandet Le Corbeau, men også The Unmist bringer samme følelse, om enn på en annen måte.

For å trekke sammenligninger lydbildemessig er ikke dette utrolig ulikt Motorpsychos mer dronete saker (les: Timothys Monster (som jeg har hatet meg selv konstant i en måneds tid for å ha gått glipp av bandet spillet i sin helhet på Øyafestivalen) som forøvrig er et übermesterverk), i tillegg til at det kan også minne om et mørkere, seigere og treigere The Megaphonic Thrift. Der de låter som den ultimate støypopen for dagstiden låter The Unmist som nattens beste venn. (Ta med det samme med litt likheter med førsteplata til The Low Frequency In Stereo, så er vi der.)

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Silver Fox, Floating Bridge)

Av andre virkelig, virkelig gode nyheter: to av årets aller beste norske plater har lurt seg inn i Spotify:

• Ost & Kjex sin andreplate, Cajun Lunch, fylt med leken, minimalistisk house-musikk. Og...
• Kollwitz (!) med årets aller beste plate, ved navn Like Iron I Rust. Hurra!

Håper vi sees med langt mindre mellomrom denne gangen - jeg har tross alt spart opp dritmasse fint siden sist.

Danger Mouse & Sparklehorse

Hei. Nå ble det rimelig lenge siden sist. Igjen.

Problemet er hovedsakelig at jeg jobber så jævlig mye for øyeblikket. En ting jeg kjenner når jeg er ferdig på jobb er at jeg vil enten ikke gjøre en dritt kombinert med å drikke noe godt, eller henge med mine homes. Så da blir det lite bloggos. Er forresten ferdig med "campaignen" til Starcraft II: Wings of Liberty, hvis dere skulle være brydd med det. Uten å ha spilt særlig multiplayer ruller jeg terningkast seks til det spillet. Eller 10/10, hvis dere foretrekker det.

Uansett. Jeg skrev at jeg skulle skrive om "et massivt alt.rock-samarbeid" denne gangen. Og det blir det. Saken det nå skal handle om er egentlig en plate laget av Danger Mouse (den legendariske fyren som lagde mash-up plate av Jay-Z og The Beatles, produsert en del låter på Gorillaz forrige plate, vært den ene halvdelen i Gnarls Barkley og Broken Bells) og Sparklehorse. Sparklehorse er egentlig et altrock-band, men hvis ikke jeg tar helt feil handler det egentlig kun mastermind Mark Linkous som er ordentlig med - resten av bandet varierte ofte..

To personer er vel ikke akkurat et "massivt samarbeidsprosjekt"? Vel, den småsære regissøren David Lynch skal visstnok ha lagd en slags visuell greie rundt denne plata ved navn Dark Night of the Soul. Pluss at godtfolk gjester nesten hver bidige låt. Julian Casablancas er med, The Flaming Lips er med og Gruf Rhys fra Super Furry Animals. Pluss en hel del andre fölk.

Egentlig ble Dark Night of the Soul gitt ut i knøttlite opplag i fjor, men etter at Mark Linkous tok selvmord for noen måneder siden (jepp. han skjøt seg selv i hjertet utenfor huset til en kompis) ble plata gitt ut ordentlig for ca. en måned siden. Og hurra for det, for dette er for det aller meste rimelig bra saker. Mørk og småpsykdelisk koserock slik Sparklehorse kan det, og skrudd og smågjønete produksjon slik Danger Mouse kan det. Det er et par svake punkter her though, ettersom et par folk fra noe halvpunkete band gjester, og tydeligvis har låtene blitt produsert til å passe gjestene, noe som har resultert i et knippe låter som faller ganske lett igjennom. Likevel,  mye annet det er verdt å kose seg med. Noe jeg har ordnet for deg. Luv u.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Neste gang skal det handle om verdens største (og sannsynligvis beste) indierockband. Ironisk, eh?