Shimmering

Sånn. Jeg orker ikke plage dere med en innledning for fjerde eller femte gang på rad om hvor ubrukelig jeg har blitt til å holde bloggen gående, så da blir det ikke slik.

Derimot kan jeg brife med at det som tar fritiden min for øyeblikket er igjen det å bli oppslukt i plater. Jeg tror den såkalte "platehøsten" kan være stor skyld i det. For fra mai og utover mot september har det vært lite av interesse. Nå er det blitt så mye fantastisk bra at jeg ikke klarer å vegre meg fra å dele i form av skrift lenger.

Legg også til at meg og kompisene mine har startet en filmklubb kalt Fat Fucks Film Club. Der vi velger, ser og bedømmer film. Fordi vi liker film. Og fordi vi har lite å gjøre.

Mulig det har vært nevnt tidligere, men jeg går på skole i hjembyen min nå. Så jeg slipper skyss og masse folk jeg egentlig ikke bryr meg om. Dermed er jeg et langt lykkeligere menneske nå. Kanskje det er skyld i at bloggen har dødd ut? Spekulasjoner, pure spekulasjoner.

ANYHOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO. La oss hoppe i det dere faktisk bryr dere om. Musikktipsene mine.

Denne gang: jazzifisert pop fra Horten (tror jeg)! Ja, samme fylke (OMG) som Jaga Jazzist er fra. Og egentlig er ikke dette enmannsprosjektet Shimmering så veldig ulikt den fantastiske, eksperimentelle jazzorgiegjengen Jaga Jazzist. Egentlig. I all hovedsak er dette popmusikk. I all sin pureste hovedsak. Derimot er det en hel del langt mer sofistikerte saker inni her.
Aller først kan vi snuse borti ambient-sakene: produksjonen her er så utrolig flott at det alltid ligger masse småtterier og lurer baki. Om det er synther, beats, eller støygitarer, så gir det musikken en sjuk fylde. I tillegg er det et trespors, progressive og instrumentalt halvambient jazzverk plassert midt i plata kalt Milou.
Speaking of jazz: Norges trompetgud sjølv, Mathias Eick, (fra Jaga!!!!!!) deltar på plata. Det gjør også Hanne Hukkelberg, som på sine plater er i det samme jazzpoplydlandskapet.

Kort fortalt: en helt übermessig blanding av ambient, mørk pop, halvkompleks rock og moderne jazz. Av én eneste dude. Han heter Bendik Kjeldsberg, og er (såvidt jeg har forstått) trommeslager av hovedvirke. Og det merkes. Det merkes også at han sannsynligvis ikke er så flink til å synge, ettersom gode venner tar seg av absolutt alt av det vokalmessige på debutplata som kom på mandag. Hanzi fra Heroes & 0s og Steven fra Superfamily er også med + (som nevnt) Hanne H.

Hypp på et slag i fjeset? Han er 19 år. Nitten. Og dette låter som ei plate laget av en fyr som har laget musikk i flere titalls år. Både kvalitetsmessig og detaljmessig. Jeg bøyer meg. Nei. Jeg legger meg langflat.

Fantastisk plate. Og selv om jeg har fantastisk lett for å skrike ut slike ting (se bort i fra "skrike", jeg er typen som sjelden skriker av glede), så utpeker jeg denne til en av årets beste norske plater. Blant MINST femten andre.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Forresten, jeg tror dere må være forberedt på litt endringer her skal jeg ha lyst til å holde det gående. Akkurat hvilke endringer vet jeg ikke. Just sayin'.

Forresten #2: Jeg har oppdatert den fantastiske hovedspelelista mi.