Drivan

Foto: Garp/Smalltown Supersound

Ikke bare er dette noe så utrulig som første innlegg to dager på rad på en lang fåkkings tid. Det mest spennende: ifølge Blogspot er dette mitt... HOLD DERE FAST ...innlegg nummer tohundre. Jepp. 200 innlegg. Og sikkert over hundre tusen tegn. Spennende. Hadde satt pris på en stykk "Graddis!" og en stykk "Takk for 200 shtøkk, selv om de første hundre sugde."

Vel, det er ikke noe sånn fantastisk spesielt jeg har tenkt å stille i stand for meg selv bare fordi det er innlegg nummer tonullnull, men det musikalske prosjektet jeg skal legge på bordet kan vel defineres som spesielt. Hvis man vil. Egentlig er det kun fint.

Drivan er et band, hvis man vil, som består av to-tre svenske og finske piker jeg ikke bryr meg om hva heter (nei, det er ikke en sexistgreie), for flinkisen Kim Hiorthøy er med. Han får oppmerksomheten min ikke fordi han er mann, men fordi han er en flinkis, og fordi han er norsk. (nei, det er ikke en nasjonalistgreie.)

Selv om debutalbumet deres heter Disko, så er det ekstremt lite spor av disco i musikken, annet enn et par fine grooves - du må være på et eldrehjem for å synes at dette er dansbart. I tillegg har plata fått en hel del treere, og "midt på treet"-anmeldelser. Jeg derimot synes dette er kjempefint.

Egentlig er låtene intime, minimalistiske og rimelig tradisjonelle svenske folkpoplåter på kjempesøt og vakker svensk vokal. Noe som i seg selv holder i massevis, selv om det muligens kan bli litt kjedelig i lengden. Vel, som sagt, Kim Hiorthøy er en fåkkings flinkis (han har mekket fin musikk på egen hånd tidligere, i tillegg til å stå for omslaget på flerfoldige av de siste Motorpsycho-platene, og en hel del andre Rune Grammofon-utgivelser), så han har dermed (sannsynligvis i lag med de søte pikene) blandet inn ypperlig og skjør soveromselectronica i det hele, med beats og mer moderne grooves. Uten at det blir sølete på noe vis. Gode kokker, med andre ord. (überfet metaforbruk!!!).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Annet enn det kan jeg melde om at jeg i dette øyeblikk sitter på bussen på vei til Oslo. Dere kjenner internett på buss. Det funker ikke. Nå er jeg vel fremme.
Hva skal en småbygutt i storbyen? (kanskje dette er vanlig for mange, men halvimpulsiv soloreising er noe som ALDRI foregår i mitt liv) Kombinert med å besøke min venn og god-musikksmak-dud-in-unofficial-law, Erlend Wichne, se det fine kanadiske psych-rockbandet Black Mountain på John Dee i morgen kveld. De slapp nettopp ny plate, så forvent innlegg om dem snarest + simpel konsertrapport.

Håper vi kan sees, kjære leserare, selv om det er helt ekstremt usannsynlig. Jeg er ihvertfall hypp på å møte deg, så gi meg et vink i kommentarfeltet eller på mailen min hvis du ønsker det samme. Tvi, tvi.

(Hovedendringer sålangt: ingen myspacelink (jeg har alltid hatet myspace pga. design og lydkvalitet), men dette er i hovedsak et grep for å forkorte tiden det tar å skrive innlegg, slik at jeg har lyst til å skrive oftere. Ingen "Next up!"-setning heller. Denne begynte jeg med for å presse meg selv til å skrive innlegg, men akkurat det går mot bloggprinsipp nummer en: jeg skal ha lyst til å skrive for å skrive.)