Hoisann. Nu er det tid for den mest syrete musikken jeg muligens har kommet over. Ikke psykedelisk i kaleidoskopisk syretetrip-forstanden, men mer den helt sjuke absurditets-forstanden.
MGMT har allerede slippet en svært psykedelisk popplate i år, men Ariel Pink (den jødiske frontmannen) og hans Haunted Graffiti (mulig dette er navnet på backingbandet hans), gjør i sammenligning MGMT til en svært lite syrete affære. Så syrete er altså dette.
Det låter også egentlig ganske retro - lydkvaliteten er ikke topp (i indiekretser er dette svært kred og kalles lo-fi), mens låtene i seg selv kunne vært brukt i en skrudd film fra 70- eller 80-tallet. Egentlig er all instrumenteringen megacheesy. Synthene, trommene, bassen, vokalen, gitaren - alt ved dette fremstår egentlig megakarikert, men o, så nydelig.
Sett bort i fra alle absurditetene og de skrudde retroreferansene, så er dette aldeles nydelig popmusikk. Sommerlig og fint, in fact.
Hvor hardt slår jeg ut på aktualitetsmeteret denne gang? Rimelig høyt - den siste plata deres kom i går. Selvsagt den eneste jeg har hørt noe på.
Lytt i Wimp.
Lytt i Spotify.
Lytt i Myspace. (Round and Round, Bright Lit Blue Skies)
Neste gang blir det høyst utilgjengelig støymusikk.
