Cold Mailman

Herrejemini./Alt for lenge siden. Igjen.
Årh. Plagsomt pinlig at jeg må gjenta meg selv hver bidige gang. Og litt vondt egentlig.

Forrige gang kunne jeg rapportere om at jeg var på busstur til Oslo for å dra på Black Mountain-konsert. Hvordan var turen? Dyr. Kjempekoselig. Ikke minst var konserten sjukt bra. De klarte virkelig å svare til spørsmålet "Bedre enn på plate?". Så definitivt. For en gjeng.

Likevel, det kanskje viktigste siden sist på musikkfronten er at den plata som jeg hadde kanskje høyest forventninger til i år svarte til forventningene, noe dere som har lest min ferskeste anmeldelse på Musikknyheter kanskje har fått med dere. (Link følger senere.) Det har nok også vært det innlegget jeg har gledet meg mest til å skrive i år. Teit at jeg har ventet i snart to uker.

Cold Mailman. Geez. Egentlig er dette prosjektet sånn rolig gitarpop som er veldig fin, men samtidig litt kjedelig. Bare at følgende: det er ikke slik. Dette er fint, fantastisk, utrolig, men ikke kjedelig. Det er mulig man kanskje vil påstå det siste hvis man er typen som ikke liker "fin" musikk, og kun harde saker. Noe som også betyr at du er en dust, såfremt du ikke er min kjære venn Johan. Likevel, ser man helt overfladisk på konseptet Cold Mailman, så er det faktisk "sånn popmusikk som er så fint at det blir kjedelig i lengden." Derfor må man gjerne bruke en god del tid med den helt fantastiske plata deres "Relax; the mountain will come to you" som kom nylig, før man ser hvorfor det faktisk er et mesterverk innen popmusikk.
Når jeg sier det, så lurer du kanskje på om det er spesielt utfordrende musikk? Nei.
Om det er noe helt nytt som har gravd et helt nytt hull i det klisjéfylte uttrykket "musikkhimmelen"? Nei, ikke det heller.

Alt i alt kan det bli litt vanskelig for meg å skulle forsvare hvorfor jeg synes den ferskeste plata deres er så utrolig bra. La meg få forsøke i det minste:
Først av alt skal det mye til å få så utrolig flotte melodier samlet på én enkelt plate på femti minutter, men de har klart det. Melodier som er en opphoping av alt det veldig fine og alt det veldig styggvakre i verden.
Nest ut som argument: arrangementene. Relax; the mountain will come to you er på mange måter ikke så veldig ulik Radioheads mesterverk Kid A, i den forstand at det er kjempefin popmusikk svøpt inn i en ekstremt godt gjennomtenkt produksjon, full av instrumentale smådetaljer og låtmessige vendinger som virkelig bare fullfører det som allerede var så fint. Og småkjedelig, på en veldig fin måte. Litt som livet på sitt aller vakreste, når det virkelig ikke er så veldig spennende, men likevel i overkant fint, på en betryggende måte.

Det bør kanskje også nevnes litt medlemsmessig bakgrunn til bandet. Hovedsakelig består det egentlig bare av én mann: Ivar Bowitz. En bodøværing som bor i Oslo og lager fin musikk. Dessverre må man nok innse at ett menneske ikke er nok til å lage en så fin plate som dette her, og det har han nok innsett selv, ettersom han har tatt med seg en masse gode venner. Inkludert en god del søte folk fra hjembyen, Bodø. Inkludert hans bror, Martin, som er mye av grunnen til at Kollwitz sin debutplate tidligere i år var helt fantastisk produsert og låt langt mer fantastisk enn det aller meste i hele verden. Han spiller bass i Cold Mailman, pluss at han sannsynligvis har sittet ved knottene og gjort denne plata så utrolig vellydende og mektig, slik han gjorde med Kollwitz. Speaking of Kollwitz, ihvertfall to av medlemmene i Kollwitz er med i Cold Mailman. På trommer og gitar.
(Edit: Jeg fikk forresten påpakning av Ivar om å gi Martin mer kred, og nevne at han har blitt en av to grunnmedlemmer, der Ivar står for låtskrivingen. Grunnen? Fordi han er så fåkkings flink til å skru lyd, spille bass og ta seg av alt det økonomiske og managementmessige rundt Cold Mailman. Så gi duden en håndfull dose kudos at once!)

Tenk så fint, to av årets aller vakreste plater (Ja, selv om Kollwitz er metall, så vil jeg alltid stå på at det er vakkert fremfor tøft. Det er det som er en av mange grunner til at jeg står fast på at det bandet er så fantastisk som det er.) skulle komme fra to band som er knyttet ekstremt tett opp ihverandre. Jeg blir faktisk nesten litt rørt. Men mest rørt av å høre på platene. Fordi de er begge mesterverk i min bok.

Lytt i Spotify. (Ja, når ting er spesielt fint som nå får dere høre på hele. Ingen kompromisser. Men heng med til slutten. Lullaby er en av de aller fineste låtene på albumet.)

Lytt i Wimp. (Det samme gjelder her.)

Her kan du også lese anmeldelsen min av plata. Jeg ble veldig fornøyd med den, men kanskje enda mer fornøyd med dette innlegget. Fordi dette oser mer av mennesket Kim enn musikkanmelderen Kim.

Forresten! Jeg holdt på å glemme det kuleste av alt som har skjedd de siste ukene. På tirsdag fikk jeg nemlig en telefon fra en mann hvis arbeid jeg har satt stor pris på i lang, lang tid, Jørgen Hegstad. Han jobber i NRK Urørt. Det han selv kalte "en litt merkelig forespørsel" gikk ut på at han ønsket at jeg skulle komme til Oslo 2. november, for å være med å planlegge hvordan årets Urørtfinale skulle gå for seg, sammen med masse flinke folk i Urørt og Lydverket. Jeg og flinke P3-folk jeg ser helt absurd mye opptil. Årets beste julegave kom virkelig tidlig. Min rolle i det hele? Vel, har jeg forstått det rett ønsket de en musikkinteressert person fra utsiden med alt for god peiling på hva som foregår i NRK P3.
Hva kan jeg si? Jeg er beæret, litt lamslått og generelt veldig glad. Jeg gleder meg!