Tjueti I

Hele Cold Mailman og halve Kollwitz. På en gang. Det er forresten sykt indie med vintage-filter.

Nei, virkelig ikke, jeg har ikke tenkt å returnere fra en altfor lang pause for å skrive om et band som heter Tjueti. Ehehehehe. Det som er målet mitt med dette innlegget, som blir det første på nesten to måneder, noe jeg kommer tilbake til straks, er å oppsummere året tjueti. Jeg vet noen mener det er døvt å kåre sine favoritter før året er omme, men det blir fort sånn når man nærmer seg jul, for man kan med ekstrem stor sikkerhet forvente at det ikke dukker noen ypperlige plater ut av intet.

Jeg funderte også på hvordan jeg skulle få delt disse listene med diverse favoritter. Det selvsagte var jo denne bloggen her, men så sitter jeg fort med følelsen av at bloggen er noe fryktelig lite givende mas når det er lenge siden forrige innlegg. Nå er jeg noen titalls ord inne, og jeg har det veldig fint. Man glemmer ofte bort ting når de får ligge for lenge. Det samme gjelder egentlig en del plater.

Så når andre nettsteder, aviser og magasiner begynte å oppsummere året som var godt musikalsk tenkte jeg selvsagt på dette selv. Det betød at jeg tenkte på mine tidligere favoritter, vurderte mine øyeblikkelige favoritter osv. En del plater blir det å skulle tenke tilbake på, tross i at det bare har gått mindre enn tolv måneder, og ofte har man et mer nostalgisk forhold enn hva faktisk stemmer. Ta for eksempel Shining. Ypperlig plate når den kom. Nå som jeg fant den fram igjen etter fryktelig lang tid innså jeg at "Joda, dette er skikkelig kult, brutalt og særegent." Så blir det ved det. For det er ikke en spesielt behagelig plate å høre på, egentlig, for det er fett og artsy, men det blir tidvis mer slitsomt enn kult. Dette sier jeg uten å ønske å høres ut som en fitte, altså. Så var det Kvelertak og Lars Vaular. To andre plater mange forventer at man skal ha med på sin topp ti når man oppsummerer tjueti. Førstnevnte er liksom den nye kronhertugen innen norsk ballerock. Joda, men det betyr ikke at jeg synes at det er en av de aller, aller beste albumene fra Norge i år. For det er fett og fint, men mangler den siste kunstneriske piffen jeg har en tendens til å trenge for å virkelig bli skikkelig og langvarig forelska. Og Lars Vaular da. Først var jeg i ekstase, men for min del har den vist seg å være som omtrent all annen norsk hip-hop dørgende kjedelig. Ikke særlig spennende beats eller tekster. Så den var åpenbar å ta bort.

Som det kommer frem, så har norsk musikk en tendens til å få hovedfokuset mitt. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg er sånn en type, og det er uten å ha noen form for patriotiske eller nasjonalistiske tendenser. For meg er Norge bare en stat jeg er heldig jeg bor i, men ikke stort mer følelsesmessig tilknytning enn det. Sett bort ifra norsk musikflora, for å bruke et døvt uttrykk.

Jeg merker allerede at dette innlegget kommer til å bli alt for langt til at noen kommer til å gidde å lese det, men det er et helt år (og to måneder uten blogginnlegg) som skal oppsummeres, og da blir det slik. Dermed kan vi gå rett inn i det, så kan vi heller preike svada etterpå. Først ut er det noe ambivalente konseptet med årsbesteliste for norske plater. Det handler ikke om at jeg mener at norsk musikk er dårligere enn utenlandsk klasse, for de to øverste platene er nok mine største favoritter i år totalt sett, men av en eller annen grunn ser jeg alltid et behov for å sette norsk musikk for seg selv med slike lister. Det har nok med at ekskludering av bra plater er noe dritt.

Beste norske plater fra Tjueti

1. Kollwitz - Like Iron I Rust
Fyttihelvete hvor mye jeg har snakket om, tenkt på og hørt på denne plata og dette bandet i år. For meg er dette en av de aller, aller sterkeste norske platene noen sinne, og (sannsynligvis grunnet at jeg egentlig er en massiv noob går man lengre tilbake enn 1998) så gjelder nok det samme universelt. For det første har jeg aldri vært borti en plate med så mye MODNE følelser. Alle har vi vært borti de diverse-teen-angsty-sakene, men her er det bitterheten til en veltenkt og voksen karakter med perspektiv som skinner gjennom. For ikke å nevne at arrangementer med strykere, buldrende synther og en perfekt vokal og en generell lagdraddhet bare viderefører hele atmosfæren av hvor ubrukelig verden EGENTLIG er. Legg til at det hele høres ut som definisjonen av et nordnorsk musikkutrykk, med maskulinitet, ensomhet, sårhet og en natt som varer halve året. Post-rock har blitt blandet med metall flere ganger før, noe jeg gidder maksimalt, men det har aldri vært så gjenntomtenkt, fint og ærlig som dette her. En plate som er mer enn perfekt.

2. Cold Mailman - Relax; The Mountain Will Come To You
Årsfavorittnummer to. Heller ikke her snakker vi årets mest utforskende plate. (Jeg er litt møkk lei den hipstergreia at en plate må sette helt nye grenser for hva musikkbegrepet innebærer for at det må være ekstremt bra.) For dette er en på mange måter fryktelig streit plate som ikke tar særlig store sjanser. Den vil likevel aldri kunne bli særlig anerkjent eller kjent fordi den faller litt mellom en del stoler av den grunn. For virkelig, med en gang kan dette fremstå som en veldig ubetydelig plate med en gang, men fyttihelvete, dette er en mer hjertevarm plate enn du vil finne på en god stund. Bestående av omtrent de samme folka som Kollwitz, sett bort ifra låtskriveren Ivar Bowitz (og et fåtall andre), så kan nok dette fremstå som en innsidehandel, men neida - jeg mener helt dønn seriøst ærlig at Bodø er en by som bare pøser på med fantastiske musikere. I tillegg må Martin Browitz (hehehe) skal ha mye av æren for at denne plata ble så bra, for han har hjulpet til i massiv grad ved å gi plata akkurat perfekt mengde smådetaljer og fiksfakseri slik at det utfyller alt som er å utfylle uten at man blir overlesset av bleepy-bloops. For fanden, ikke glem bort denne plata, for den er definisjonen av alt som er fint med livet, som en slags motvekt til Kollwitz - og blir du ikke forelsket i samtlige av låtene her er du en skikkelig kald jævel. Jeg mener det.

3. Susanne Sundfør - The Brothel
Som om ikke jeg hadde gledet meg nok til hvordan denne plata skulle være da førstesingelen kom, en rolig og bekmørk affære med orgel, blåsere og synther - kombinert med Sundførs fantastiske vokal, så er virkelig albumet selv ren og skjær halveksperimenterende ypperlighet. Mye av takken går nok til Jaga-hertug Lars Horntveth som sammen med det jeg kan anta å være Susannes velvilje til store lydbildemessige endringer etter det jeg selv synes er en ganske døv debutplate. For her er virkelig alt på grensen til å velte over det feite beistet det er - for det som skissemessig er mørke orgellåter har fått hele orkestere, synthpopgrupper og jazzband med på laget, som de likevel klarer å styre inn til noe som ikke er så alt for vanskelig å svelge. Ikke minst traff deg med som en ganske unikt slag rett i nyrene. Lamslått og overrasket er det jeg ble, og det er jeg ærlig talt fortsatt.

4. Röyksopp - Senior
Det overrasker en aldri i særlig stor grad når Röyksopp lager noe skikkelig bra. For det er kun det de gjør, disse to tromsingene. Men der jeg har sittedanset en hel del til den forrige plata, Junior, som er ekstremt godt gjennomtenkt electropop, så har jeg nok stort sett sittet og vugget rolig når jeg har hørt på Senior. For her har de utelukkende godt til et ytterpunkt av deres lydrepertoar, der en reise i verdensrommet står i fokus. Og skal man forsøke å forklare Senior, så er det nemlig det - en romreise. Helst uten romdrakt eller romskip. Bare deg, kliss naken, flyvende gjennom universet over noen milliarder år.


5. Motorpsycho - Heavy Metal Fruit

"Norges beste band" våger en del folk å kalle Motorpsycho. Selv er jeg ikke så fryktelig uenig, og sutrer relativt ofte for meg selv om hva jeg må ha gått glipp av da jeg satt her i Mandal da Motorpsycho spilte det jeg selv mener er deres beste, Timothy's Monster, i sin helhet på Øyafestivalen i høst. Heldigvis har jeg mulighet til å trøste meg med fabelaktige og massive Heavy Metal Fruit - en progrocksak uten særlig sidestykke på norsk jord (såvidt jeg vet, som sagt, jeg er egentlig en idiot). Motorpsycho gjør det de kan best - blande skjegg, tung rock, atmosfæriske pop-elementer og en kjempemessig vilje til å jazze seg gjennom det meste, uten at det blir i det meste laget.

6. The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

Jeg kan med ganske stor sikkerhet si at idéen om Decay Decoy er sannsynligvis bedre enn plata selv, tross i at den er mådderfåkkings sweet i seg selv, så hadde jeg rimelig massive forventinger til plateslippet til Bergens/Haugesunds-bandet med folk fra The Low Frequency In Stereo (en fryktelig god kanditat til Norges beste band) og ikke minst en trommis som ellers pleier å leke seg i Casiokids. En hel del vil nok surmule mens de poengterer at dette er fryktelig likt Sonic Youth, vel, for min del så kom The Megaphonic Thrift nær mitt hjertet en stund før Sonic Youth. Enkelt forklart er dette halvmonotoni, popmelodier, kule riff og en hel del sinnsjuk støy. Legg til lettbeinte og smått absurde tekster og en fryktelig trøtt vokal, så har du to elementer som også passer perfekt inn i smørja. Etter å vende tilbake fra en lang pause innså jeg at dette var flere hakk bedre enn hva jeg husket det som. Finn fram konfetti og ballonger til de instrumentale meltdownsene og de drømmende partiene.

7. Shining - Blackjazz

Slapp av. Jeg virket kanskje streng for sånn fem tusen ord siden, men Blackjazz er fortsatt en ganske utrolig plate - poenget mitt var bare at hukommelsen har en tendens til å lure en. Jørgen Munkeby og crew har ikke bare skapt den plata som virkelig gir meg følelsen av å bli tatt med til det sinnsykehuset du ikke visste fantes lengre, der menn i hvite frakker pirker i hjernen med skittent utstyr, før de drar ut tåneglene dine for å få deg til å tenke på noe annet - i psykiatriens tjeneste. Samtlige medlemmer i Shining for seg selv til å høres ut som en gjeng med helt absurd sinnsyke jævler. Så joda, dette er fryktelig ubehagelig å høre på, men så absurd fett og sjangerdefinerende at man må være teit for å ikke falle litt for dette her. Høres jeg overraskende positiv ut? Ja, så la meg ta det hele ned med å påpeke at siste halvdel av plata sliter litt med å holde mål sammenlignet med første halvdel, en sak som har plagd meg en god del.

8. Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

Selv om det ikke er en dritt å tjene på Jaga Jazzist for Horntveth Bros. og resten av gjengen, så er det tydeligvis masse storslått musikk å hente. Der de tidligere utgivelsene har lidd litt av litt varierende låtkvalitet holder One-Armed Bandit den jevne fanen hakket høyere denne gang. For lite jazz til å være jazz, for lite rock til å være rock, men generelt fryktelig særegent og ypperlig. Ikke minst er dette overraskende lystbetont og lett å svelge til å være et, ihvertfall teknisk sett, jazzorkester. Tenke seg til, vi snakker ni-ti folk som gjør det de virkelig kan best i hele verden og pumper ut noe usannsynlig fett for de litt mindre streite jazzkidza. All honnør og feite doser kudos for denna her.

9. Thelma & Clyde - White Line
Jeg vet ikke om dette er den mest overraskende plata i denne bunken, men jeg tror sjansen kan være litt stor. En ting er ihvertfall sikkert: dette er relativt fantastisk. Med kun én (ypperlig sådan) femspors-EP fra i fjor høst, og jeg rimelig uviten om noe albumprosjekt, ble jeg rimelig slått i bakken av live-kvalitetene til Thelma & Clyde. Jeg visste godt at dette var et tomannsprosjekt, men på scene var de plutselig fire stykker, der han ene hadde en overstyrt bass, en pike trykket på noen synther, masterminden Trygve Tambs-Lyche stod hamrende på et slagverk, og dronningen selv, Hanne Kolstø, sjungende med en av landets aller mest kraftfulle sangstemmer. Poenget mitt er: på White Line er virkelig all den organiske atmosfæren fra liveelementet tatt med. Dette er ikke electropop, min venn, men heller en rimelig utforskende nestenkunstpop-affære. Insomnia-elementet fra trip-hopen er blant annet tatt med. Med andre ord, her er det så mye fiksfakseri at det er mer enn en typisk electropopplate. Likevel, sett overfladisk er dette THE electropop-plate fra norsk jord i år.

10. Kråkesølv - Bomtur Til Jorda

På omtrent samme tid i fjor mente jeg at Kråkesølv sin debutplate var det beste fra norsk jord i løpet av 2009. Jeg tror nok jeg har skrudd den ned til en vel fortjent tredjeplass siden, der ypperlige discoprogrockpop-fabelaktigheten ved Montée og 60-talls-estetikken-blandet-med-fremtidselementer-og-absurde-tekster-så-det-holder til The Low Frequency har fått sin vel fortjente plass på topps. Vel, unyttig å vite nå, men Kråkesølv har nok ikke blitt noe særlig dårligere siden sist. Bomtur Til Jorda vil nok aldri kunne sammenligne seg med den ekstremt godt produserte og særegne visepoprocken fra førsteplata, men det låter fortsatt umiskjennelig som de samme Bodø-karene. Muligens noe takket være produsent Øystein Greni, så har de valgt å skru ned på den tunge produksjonen som preget Trådnøsting for rett og slett bli mer rock i form av å spelle det inn på analogt utstyr, og uten å pirke for mye i det i ettertid. De er fremdeles unike og ypperlige, og plata er pokker meg ikke dum den heller. Tjohei.

Dette kommer aldri til å gå bra. Jeg har allerede sittet i over to timer og jobbet med dette, og enden er på ingen måte nær. Heng med. Jeg valgte også å kjøre på med en beste låter for året sak. Som sagt, heng med.

Beste norske låter fra Tjueti

1. Kollwitz - Like Iron I Rust

Det som kan sies om Kollwitz er allerede sagt et par tusen ganger, men sistesporet og tittellåta fra plata deres, og også den lengste er virkelig deres musikalske høydare sålangt. Et femten-minutter epos med flerfoldige vekslinger mellom rolige og aggressive partier i typisk post-rock-ånd, men et ypperlig midtparti med tung bruk av strykere. Jøsses.

2. Kråkesølv - Bomtur Til Jorda

Det er sjeldent et refreng klarer å virkelig smøre meg med godhet så sterkt som hva denne låta kan by på. Når de i tillegg disker opp med en helt herlig støymeltdown er jeg virkelig utmattet. Kråkesølvs utvilsomt beste låt.

3. Cold Mailman - Pull Yourself Together And Fall In Love With Me

Litt kleint å følge nesten samme band som med albumlista, men dette er virkelig en av det største poplåtene på lenge, uten å være stor - akkurat slik Cold Mailman byr på. Med en herlig melodi og en ufarlig progresjon var dette virkelig låta som fikk meg til å oppdage, samt glede meg iherdig til plata den tilhører.






4. Susanne Sundfør - It's All Gone Tomorrow
En del vil nok peke på The Brothel som sin låtfav fra Sundfør, men for meg er det nok akkurat denne som er viktigst og mest treffende. Her får man virkelig smake på hvor pompøst hennes nye lydbilde er. Fyttihelvete for noen arrangementer. Fyttihelvete for en låt.







5. Rumble In Rhodos - White Dancing
Rumble In Rhodos er et av flere Fysisk Format-band som sammen med en rekke utrolig fete barter kan by på utrolig fet eksperimentell og melodisk hardcore. Vel, nå er de tilbake siden sist med en singel som virkelig har tatt mye av min tid i det siste. Det er åpenbart at gutta selv ønsket selv en liten endring i lydbildet, men det kommer fort frem at Montée-kapteinene Erlend Mokkelbost og Anders Tjore har hatt sine feite produsent-fingre med i bildet. Synth og tropiske trommer har de en tendens til å dra med seg hvor enn de går nå for tida. Med en så absurd fet låt som denne gleder jeg meg til at ny Montée-produsert-plate kommer på nyåret.

6. Motorpsycho - Gullible's Travails
Jeg beklager å følge samme spor som albumlista, men virkelig: en låt i fire deler på over 20 minutter som har stort sett alt Motorpsycho kan by på - herlige melodier, usannsynlig fete tungrockspartier og jazzing til tusen. "Prog så sykt," men også en ypperlig låt.







7. Serena-Maneesh - Reprobate!

Andreplata til Serena-Maneesh var en liten skuffelse for min del - den nådde aldri de kvalitetsmessige høydene jeg forventet takket være denne låt (og selvsagt førsteplata). En ekstremt hard poplåt på mange måter. Med andre ord - helt typisk Serena-Maneesh.

8.Montée - Ghost

Der jeg tenkte fryktelig lite på første singel noen sinne til Montée da den kom, som var grunn i at jeg ikke falt for den plata før flere måneder etter den kom, så har jeg forsøkt å gjøre det godt igjen her. Velfortjent av dem sådan, for i typisk Montée-vis snakker vi tonner av discoprogpop i form av cheesy synther, androgyn vokal og generelt rimelig tettpakka produksjon, rundt det som er en høyst fabelaktig låt.

9. The Megaphonic Thrift - Talks Like A Weed King
Også her snakker vi om en låt som skapte mye forventninger personlig i forkant av plateslippet. Tror jeg kanskje hørte gjennom den 40 ganger på én og samme dag. Det sier jo sitt. Det at verdens vakreste kvinne, Linn Frøkedal, har en uvanlig stor deltakelse vokalmessig i denne låta er jo et av flere grunner til å gi en stor tommel opp.






10. Nils Bech - Contemporary Dancing

Særingen Nils Bech ble nok glemt litt bort etterhvert, men denne låta der han på lystig superhomovis viser dem som ikke lot ham komme inn på en eller annen ballettskole hvor skapet skal stå, er pokker meg ikke dum..Særs utypisk norsk musikk i tillegg - synthpop, bedriten engelskuttale og masser saxofon i ett. Denne skal jeg love dere jeg har sittedanset til.






Jeg hadde faktisk tenkt å ha både den norske og utenlandske delen i én, men herre, dobbelt så langt som dette er tullete. Derfor kan jeg love (ja, jeg LOVER et innlegg) svært snarlig. Derimot kan jeg heller avslutte med en slags oppsummering av det siste året med bloggen. Dette vil nok være dritdøvt for omtrent alle, men dere fuckups som fortsatt leser vil nok kose dere glugg.

For å si det slik jeg har gjort tusen ganger, så har dette alltid vært en sak jeg har gjort for å ha noe å jeg liker å gjøre. Og jøsses, saker har vokst ut av det. Da jeg startet denne tullete saken en gang i august en gang i fjor så var innleggene korte som fanden, og de sugde generelt store mengder balle. Helt klin seriøst. Jeg blir flau av å lese de eldste innleggene. Så døde bloggen slik den har gjort mang en gang, for så å blomstre opp som en slags adventskalender i fjor. Litt bedre skriblerier, men i heiane, fortsatt ganske ubrukelig saker opp mot hva jeg har klemt ut med de siste tyve innleggene, for å ta et plutselig anslag. Så har jeg vel blitt gradvis klokere og gradvis flinkere til å skrive. Likevel dukker det opp forstyrrende elementer (andre ting å gjøre) fordi ting i livet endrer seg. (Grøss, merker hvor dørgende kjedelig og nitrist dette er, skal prøve å komme meg ut av dette hølet.) Vel, for å si det kort, dette har vært en port til litt forskjellige saker. TrashPop-skribentarbeid som førte til en hel del kule konsertturer i Kristisansand i fjor, Musikknyheter-skribentarbeid som har ført til at jeg har fått møtt et par flinke musikere, fått dratt på konserter og generelt fått skrevet en hel del.

Dere som har en tendens til å lese fast husker nok det at jeg fortalte om at NRK Urørt hadde kalt meg inn til å planlegge hvordan Urørtfinalen 2010 skal gå for seg i januar. Om det var kult? Javisst! Ikke er det bare herlig å få lov til å jobbe med skribenter og generelle flinkiser man ser opp til for én dag, men jeg følte også jeg fikk gjennom noen av mine tanker rundt konseptet. Jeg tror ikke jeg har lov til å si noen ting, men jeg tror jeg får slippe unna med å si at vi bestemte oss for noen rimelig drastiske endringer ved konseptet. Når jeg i tillegg får dra på lisenskronebetalt tur til Urørtfinalen, da kan jeg virkelig være takknemlig. Ikke minst når jeg også fikk dra på min debutkonsert med Kollwitz når jeg var på den turen. Min venn Erlend og jeg var enige: dette var noe av det bedre vi hadde sett. Den mentale utmattelsen var stor. For et utrolig fabelaktig band.

Takk for meg. Vi sees igjen med masse mer svada snart. (Så håper jeg dere ikke følte dette var noe dritt. Det hadde sugd. Si ifra hvis dere synes det. Ris/ros-regelen. Du vet. Jeg har ihvertfall forsøkt på et eller annet her.)
Ja, forresten på vei ut internettdøra får du la meg stille det standariserte bloggspørsmålet: hvordan vil du oppsummere året som har gått i norsk, musikalsk forstand?
.