Twin Shadow

Heller ikke idag skal jeg dvele ved noe som låter som noe helt nytt, tross i at det er noe helt nytt.

For Twin Shadow er, såvidt jeg kan forstå, en skikkelig fersk debuttant fra verdens største hipsteroase: Brooklym. Dette er faktisk så indie at det ikke har en Wikipedia-artikkel. Det sier som regel sitt om hipster-creden som ligger bak å høre på det.
Nå er ikke dét grunnen til at jeg liker debutplata til denne bartbefengte, mørkhudede George Lewis Jr. så godt, det er utelukkende fordi dette er ypperlig, drømmende pop. Shit, han ligner på grusomme Queens Freddie Mercury. Passende, for å si det sånn.

Jeg vet ikke om jeg har vært borti dette før, men jeg hater virkelig Radio Norge. For en bedriten skitkanal. Når samtalene mellom musikken ikke var pinlig nok i seg selv, så er jo musikken de spiller direkte grusom. Musikken som visstnok er "det beste fra de siste fire tiår". Jeg tviler på George Lewis Jr. noen gang har hørt på Radio Norge, men Twin Shadow er virkelig en lapskaus bestående av alle de døveste singlene fra det som varierer mellom døve og ellers spennende artister som de spiller på Radio Norge. Det høres jo virkelig ut som en miks av  de verste sidene av Phil Collins, Prince, The Cure, Toto og så videre som de spiller på den kanalen skulle blitt til et jævlig monster uten sidestykke, men det har vist seg tusen ganger tidligere at med de rette folkene kan alt gjøres ypperlig. En av disse flinke folkene viser seg å være George Lewis Jr., der han har tatt elementer fra disco, synthpop, halvmasete "prog", slengt med ellers fryktelig slitsomme 80's-trommemaskiner, tonnevis av synther, Morrisey-aktige tekster og vokal, samt nedtonede gitarer, og ved hjelp av Grizzly Bears Chris Taylor (han søte blonde) som spakemester/produsent, klemt ut et ypperlig eksempel på at jo, selv ting fra 80-tallet kan være rent og skjært fantastisk. All honnør.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Jeg nevnte i Cold Mailman-innlegget fra en uke siden at Urørt-redaksjonen ville hente meg inn til Oslo 2. november. Vel, som om ikke det er fantastisk nok, så viser det seg at Kollwitz, Bodø-gjengen jeg vil i all fremtid påstå debuterte med en av de beste norske platene noen sinne i vår, skal spille konsert på Garage, som er to-tre kvartaler fra hotellet mitt, kvelden før, når jeg ellers hadde vært en ensom mann på et ensomt hotellrom. Ikke for å høres ut som en fitte, men livet er ganske så fantastisk akkurat nå. Faen, da, endelig. Endelig får jeg sett Kollwitz live. Jeg kommer til å gråte.