Tjueti II

"You, Håvard Langan and 40 others like this." Jøsses. Makan. Tusen hjertelig takk til alle dere som faktisk likte forrige innlegg, om enn du trykket på "Like this" eller ikke. Jeg elsker dere, samtlige.

Jeg sa det skulle bli to innlegg for å oppsummere dette fabelaktige året, ettersom jeg fant ut etter å skrevet ferdig årets norske låter skjønte jeg at dette her hadde jeg ikke tid til å gjøre i ett trekk. Dermed er sakene igang igjen.

Som jeg sa forrige gang, så er jeg han kisen som har en fetish for norsk musikk. Vel, det betyr på ingen måte at det ikke finnes en blodfeit bunke med utenlandske plater jeg digger fra tjueti - og som jeg kuttet ned til ti plater og låter. Ikke at det er lett å rangere plater, spesielt ikke denne gangen, der jeg ikke har to som utpeker seg spesielt i toppen, men jeg har nå gjort et forsøk på å følge internetts tabloide årsavslutninger. Sånn går nu dagan.

Lover en god del svadapreik på bunnen, men inntil da får du kose deg med listene.

Beste internasjonale album fra Tjueti
1. Arcade Fire - The Suburbs
Jeg har virkelig vært en long-time fan av Arcade Fire. Da jeg ble frelst av forrige skive Neon Bibles mørke, pompøse og store vesen fylt med kvasiklassiske arrangementer og smukk bitterhetsrock gikk selvsagt kjærlighet over til Funeral som kom en liten stund tidligere, og som er de flestes favorittplate fra dette bandet, mens jeg selv sverger til Neon Bible. Ikke spør meg hvorfor. Av mer relevans koste jeg meg ekstremt glugg på mitt første møte med Arcade Fire som liveband på Hove i sommer. Jøsses for en konsert - og det til tross for at de kjørte på med massive doser nye låter - fra nettopp The Suburbs. Allerede da skjønte jeg at disse låtene kom til å bli noe stort.
Og jøsses - seksten låter på en plate er også et ambisiøst og risikabelt valg - og med unntak av en låt jeg fortsatt ikke klarer å like (City With No Children, gah), så er dette virkelig en av mine aller største favoritter fra i år.
En tirade av ypperlige låter fylt med ungdoms-, forstads- og musikalsk nostalgi i det man virkelig kan kalle en hyllest til albumformatet. Sammensveisede låter, en feit blodrød tråd, og ikke minst låter som vokser. Skikkelig, skikkelig mye. Gi den masse tid, så vil du pokker meg ikke angre. Herre.

2. The National - High Violet

Ut av intet kom det i vår et band jeg hadde aldri hørt om med en plate jeg hadde ingen forventninger til - og jøsses, for en fisefin overraskelse. Med to tvillingpar og en kis til har The National laget en  plate som virkelig gir en følelsen av storbyens bitre sannheter. High Violet gir en virkelig følelsen av å jobbe med et studie om ensomme, bitre og alkoholiserte menn fra New York. Ikke ulikt hva Interpol klarte å gjøre før de ble døvt dritt. Men der den fantastiske førsteplata til Interpol - fylt med mørk og stor post-punk med barritonvokal - gir et bilde av utelukkende mørke sitter man med High Violet følelsen av i det minste et par tørre brødsmuler med håp.
Likevel, dette er virkelig en ypperlig masteroppgave i det å gjenskape storbyens jævlighet for en nyskilt, middelaldrende mann. Jeg antar. Selv er jeg atten år og har aldri kjent hverken kjærlighet eller kjærlighetssorg. Jeg siterer likkavæl: "I don't have the drugs to sort it out."

3. Crystal Castles - Crystal Castles II
Disse kanadierne, ass. Det "bandet", hvis du vil, består av ei sinnsjuk og konstant drita kjerring ved navn Alice Glass og en dritsthtøgg langhåra låtskriver med et knippe synther som tidligere sannsynligvis har blitt brukt til å lage øredøvende og døv trance og techno for drita russ - før de har blitt trampet, pisset på og brent tre ganger i en ovn på et nedlagt og hjemsøkt krematorium, altså.
Du skal legge ekstreme mengder godvilje til for å kalle dette vakker musikk, for dette er strengt talt den konsentrerte safta av diverse poltergeist, sinnsyke mennesker og pillrådne synther, men jeg står likevel på mitt. Crystal Castles II er virkelig en av årets vakreste plater, tross i at den strengt talt er et pillråttent stykke bekmørk electro-ehm-pop(?). Det eneste man kan kritisere disse shtøgge kanadierne i ettertid for i ettertid er at deres sammarbeid med The Cure-frontmann Robert Smith skulle vært med her fra første stund.

4. MGMT - Congratulations

Dette er nok definitivt plata man virkelig hater eller virkelig elsker. Synes du den er komplett møkk skal du få mene det, men la meg ta et forsøk på å gi deg i det minste litt positive forventninger før du setter i gang med lyttingen.
Den tilgjengelige brøkdelspsykedeliske-electropopen (Kidz, taim tu pretend, elektrik feel) som gjorde førsteplata virkelig til kjente saker og ikke hipster-undergrunns-shait som de to maindudzene i MGMT egentlig hadde tenkt. Vel, hvis en dykket litt dypere i Oracular Spectacular, som den plata het, så var det langt mer syrerocka saker, inkludert min personlige favoritt Of Moons, Birds & Monsters. Vel, med Congratulations tok de den helt ut. Mange vil kanskje si utilgjengelig, overgjønete og ekstremt LSD-befengte saker, og joda, man pirker borti noe relevant der, men deres ypperlige popteft oser likevel gjennom, tross i at gjønete panfløyter, hyppige vendinger og gjenskapelse av medlemmenes øyeblikk i den tyngste rusen er mye av grunnlaget her.
Ta for eksempel min platefavoritt fra denne ellers helt ypperlige saken, et stykke musikk på 12 minutter og omtrent halvparten så mange låter, Siberian Breaks. Forsøk deg i det minste, så får jeg heller godta at du synes det er mig. (Neida.)

5. Kanye West - My Dark Beautiful Twisted Fantasy
Jeg orker ikke å pirke bort ennå en gang at Kanye West er en egosentrisk master-douche, men det er et godt grunnlag til at denne plata finnes.
Jeg har uansett ofte lurt på om det finnes en hip-hop-plate laget helt på egenhånd, uten å klare å oppdage det, for selv om man av en helt sjelden årsak er den eneste som har stemmen sin på tape, så har man ofte fått noen kompiser til å mekke beats. Dermed tenkte jeg lenge at var det noen som var så selvopptatt at det var et prosjekt å prøve seg på, ja, så måtte det være Kanye West.
Fyttihelvete hvor feil man kan ta. Det skal godt gjøres å finne en plate med flere deltagere enn denne her. Det skal også godt gjøres å finne en hip-hop-plate med lengre gjennomsnittslengde på låtene enn hva du finner her. Åpenbart nok innså jeg ikke at Kanye er mer stormannsgal enn en egosentriker. Og gal. Eller, helt fåkka i huet.
Jeg ble først ganske overrumplet over hvor feit hyllest denne plata fikk, deriblant 10.0/10.0 hos Pitchfork. Jeg har lest sjukt mange av anmeldelsene deres, men aldri sett det der. Og dermed var skuffelsen definitivt til stede da jeg først begynte å høre på den, men den vokser. Virkelig.
Med en overflod av helt ypperlige beats, Kanyes venners medbrakte ypperlige vers, og ikke minst K-West egne tekster, ofte bestående av intellektuelle formuleringer av helt sjukt grisete ting, så er dette årets definitivt største og beste hip-hop-plate.

6. Tame Impala - Innerspeaker

Jeg setter stor, stor pris på den høyst psykedeliske rocken. En liten "honorable mention" for i år er selvsagt svenske Dungens siste. Dog, der MGMT sin siste plate oser av sære ideer og over-the-top-skruddhet er auzziesene i Tame Impala mer den tilbakelente kisen som lar hasjrusen bære ham tvers gjennom universet. Dette er med andre ord musikk badet i kaleidoskopessens, mye takket være de svevende gitarene, men også vokalen, som låter som John Lennon med sjuke mengder romklang.
En ekstremt oversett perle, hovedsakelig fordi den ennå ikke har blitt utgitt her til lands, skal jeg si meg ganske sikker, men også på tross av at dette er fryktelig lett å like tross i de store overdosene kaleidoskopessens. Alle de fabelaktige melodiene, riffene og arrangementene er mer enn nok god grunn til å kaste seg på hasjrusreisen disse karene serverer. Hvor den går? Det er bare en treukers tur over den doble regnbuen der man kan spise lasagnaen de rosa elefantene der bæsjer ut.

7. Curren$y - Pilot Talk

Mer sånn derre rapmusikk, YEAH! Jeg tror dette er nok et eksempel på en slags overflod av psykedelisk musikk på denne listesaken. Dette er også en av disse platene som kom ut av intet for meg som jeg falt komplett for. Tross i at hip-hop er en sjanger der tekstene i svært stor grad kommer et godt stykke før beatsene i hva prioriteringer angår, så blir ofte beatsene innsalgstrikset på meg. Likkavæl, denne forbannet kloke fyren som kaller seg Curren$y har sørget for å ha beats som passer helt perfekt til hans høyst særegne tekster. For der rappere har en tendens til å ha ekstremt lite vage tekster, så er Curren$y en slags El Savioré jeg har letet lenge etter - her tekstene forbannet smarte, ekstremt vage - og fremført med hans ekstremt sleazy flow. Ikke uten grunn, for tematikken er i veldig, veldig stor grad hasj. Denne duden digger virkelig hasjrusen. Og de helt fabelaktige beatsene her passer helt perfekt hans ekstremt tilbakelente og vage rapping, der man får seige og halvfunky saker servert på et fat laget av krystalliserte marihuanablader. Kisen kom i tillegg med oppfølgeren Pilot Talk II på bare et par måneder, og følger opp i samme spor. For et talang!

8. The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night
La meg presentere mer kanadisk dritt. Også dette var et bandprosjekt som viste seg å bli et knakende rått nytt bekjentskap i tjueti. Helt overfladisk kan dette minne om en del andre band fra tidlig syttitall, med en skittent kjærestepar bestående av to langhåra hippier i front og en åpenbar kjærlighet til konseptet rockeband - halvstore låter med åsåm og groovy basslinjer, knakende råe riff, og fisefine progresjoner. Og akkurat den biten gjør The Besnard Lakes så godt at det burde være nok til å vekke oppsikt, men de blander også inn elementer fra nittitallet i form av en massiv lidenskap for støy. Shoegazen ligger gjennom hele plata ganske mye i sentrum, der det er en konstant vegg av støy som ligger og buldrer i bakgrunnen av låtene, om enn det er gitarer eller keyboard, i tillegg til en ekstremt utydelig falsettvokal. Det får alt til å låte ca. ti ganger større og ti ganger mer fabelaktig - og gjør The Besnard Lakes til en ganske unikt låtende sak. Hvis du ønsker å arrestere meg der glemmer du bort at dette er subjektivitetens høyborg.

9. Pantha du Prince - Black Noise
Jeg gidder ikke nevne om lenger om dette er et nytt bekjentskap for året eller ikke, men jeg kan innrømme at det er det. Ehehehheehehehe. Så vidt jeg kan forstå, og det er ganske lite jeg kan forstå når det kommer til instrumenter, så har denne tyskeren med pseudonymet Pantha du Prince en lydopptaker i tillegg til et knippe synther. For ikke glemme gode venner: Panda Bear fra Animal Collective sjunger nemlig på den ene (beste og mest tilgjengelige) låta her. Uansett, dette er techno for folk som liker å gå turer i fjellheimen eller er på vei hjem fra et nachspiel for å sove. Oppskriften hans fremstår som nemlig følgende: lag en dansbar technolåt. Demp alle lyder, slakk ned BPM-en noe hinsides og legg til masse smådetaljer som ingen ellers ville brydd seg om. Det er her det med båndopptaker kommer inn, for låtene på Black Noise er fylt med masse lydopptak fra det ikke-elektroniske livet som finnes utenfor kåken hans, samt en masse andre smådetaljer. Albumomslaget kan nok være skyld i dette her, men kall det gjerne nasjonalromantisk plingplongmusikk.

10. Baths - Cereluan

Mer plingplongmusikk. Baths er dette typiske enmannsprosjektet man kaller soveromselectronica. Se for deg en litt smålubben og smått naiv ungfole som sitter i kåken sin med en Mac, en utslitt kassegitar, en halvgrei mikrofon og masse ideer. Slikt blir det en del musikk av. Owl City er selvsagt skrekkeksempelet her, men slapp av. Jeg kunne godt trukket inn Gold Panda fra Storbritannia og hans ypperlige plate Lucky Shiner som har blitt sjenket en god del mer oppmerksomhet, men for min del er Baths sin plate noen hakk mer fantastisk. Uten å ta det for gitt at alle som leser dette kjenner til Gold Panda (og uten noe mål om å fremstå arrogant) så bruker jeg likevel det prosjektet som referansepunkt. Klipp-og-lim-faktoren er her også skyhøy, men amerikaneren som står bak Baths legger enda større vekt på å bringe organiske elementer med i musikken i tillegg til fiksfakseriet i Fruity Loops. Legg til at han er ingen dum sanger og med det gir hele pakka en utrolig stor hjertevarme. Man kan ikke unngå å bli litt forelska av dette her.

11. Robyn - Body Talk
Akkurat som den skamløse hyllingen av Kanye møtte jeg Robyns nye låter med stor skepsis. "What? Seksere over hele linja?! Dette er jo bare en litt bedre versjon av all annen kjempetilgjengelig dance-pop." Og Body Talk Pt. 1 nådde meg aldri helt, til tross for et par låter. Strengt talt synes jeg hele den greia til Robyn med å gi ut tre plater på tilnærmet et halvt år var et skikkelig døvt prosjekt. Ikke bare var det kjempefå spor (og ikke alle noe særlig stas heller) på alle tre, men det som strengt talt er en samleplate for alle tre - Body Talk - er mye bedre enn de tre andre til sammen. Likevel, den idiotiske ideen hennes beviser en ting: Robyn gjør akkurat som hun vil. Joda, det er en uberdøv klisjé og si at Robyn er "den kuleste dama i bransjen" og "går helt nye veier", men det er ikke så langt fra sannheten, samt en sak man oppdager så fort man går bort fra den teite indieologien (fiffig, heh?) om at det bare er kommerst ræl - for Robyn gir låtene sine et par ekstra lag med åsåmsås gjennom å utstråle en evig kulhet - særlig gjennom tekstene. Hun er ikke brydd med å være ei ærlig fitte. Glem heller ikke at hun har usannsynlig kule venner som innehar synther, ofte ikke kreditert, men iblant det óg. Mer om det senere.

Hm? Plate nummer ølløv sier du? Joda. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha med Body Talk i det hele tatt på denne lista (det ligger tonnevis mer tid bak disse to innleggene enn hva jeg bruker på å skrive), men i tida mellom jeg satt opp ti kandidater, med The Dillinger Escape Plan på tiende, begynte jeg å høre masse på Body Talk, og jeg må bare gi meg ende hen over at jeg digger Robyn. På en annen side følte jeg det ble for galt å kaste bort honnøren til dette bandet som er noe av det eneste bra ut av New Jersey (se bort ifra The Sopranos).

12. The Dillinger Escape Plan - Option Paralysis
Option Paralysis er en plate jeg gav alt for store forventninger før den kom. Jeg vil alltid stå på mitt om at DEP (kort for Dillinger Escape Plan, figures) er virkelig et av de beste metallbandene på vår jord. Jeg nekter nok ikke for at ideen om DEP er bedre enn realiteten, der deres komplett unike og fåkka miks av illsint hardcore, absurde og matematisk gjennomtenkte rytmer fra jazzens mørkeste avkrok, schizofren electronica og storslåtte popelementer kan bli iblant både fryktelig vanskelig å bite over, samt vanskelig å holde følge med. Mitt første møte med DEP var for halvannen års tid siden da jeg for første gang hørte gjennom forrige plate Ire Works. Etter bare dette lille møtet var jeg forfjamset, mentalt mørbanket og oralt lamslått - og for alltid en blodfan. Dette var også plata der bandet var på deres desidert mest tilgjengelige, for med Option Paralysis tok de et lite steg tilbake inn i den psykisk syke mathcoren. Og det er her jeg sliter litt, akkurat som med Blackjazz av Shining, for det blir iblant litt for vanskelig å henge med til å være helt sikker på om jeg digger det jeg hører eller forholder meg ganske likegyldig til hele pakka. Se på denne mer som en "honorable mention" enn en listeplassering, men gi i det minste denne plata tonnevis med tid, for det fortjener den.

Oi! Smell! Oppdaget nettopp at jeg har skrevet om tolv plater fremfor elleve. Faen for en idiot jeg er. Jeg gidder ikke slette noe av det jeg har skrevet, så det betyr ekstra kos for dere. God jul og alt det der.

Beste internasjonale låter fra Tjueti
1. Civil Civic - Less Unless

Jeg har sagt det mang en gang: jeg har egentlig ikke peiling på musikk. Dermed fremstod ihvertfall 2010 for meg som et ekstremt fruktbart år for kategorien dansbar-støypop-med-åpenbare-elektroniske-elementer. (til dømes Sleigh Bells) Det åpenbare høydepunktet derfra er likevel den australske-fødte-britisk-bosatte duoen Civil Civic. Med en massiv, blinkende trommemaskin i midten, noen simple synther, en bassist, en gitarist og en håndfull effektbokser svøpes industriell dansemusikk sammen med kjølig post-punk og støypop ikke ulikt hertugene selv, Sonic Youth. Uansett, dette bandet er for bra og unikt til å oversees noe særlig lengre, med én ypperlig EP og to fabelaktige singler har de gjort mer enn nok i tjueti. Gleder meg til tjueølløv og plata som måtte følge.

2. Arcade Fire - Ready To Start
Som The Suburbs absolutte høydare er Ready To Start en stadionrockaffære uten sidestykke. Et blodig fett riff og en tekst som fester seg umiddelbart, i tillegg til Arcade Fires erketypiske subtile progresjoner og feite produksjon, er langt mer enn nok til å gi meg fabelaktige flashbacks til konserten på Hovefestivalen. Så simpelt og lite svulstig og samtidig det stikk motsatte - Arcade Fires merkevare.





3. Kanye West - Monster (featuring Jay-Z, Bon Iver, Rick Ross, Nicki Minaj)
Dette er den låta jeg har hørt desidert mest på siden My Beatiful Dark Twisted Fantasy ble sluppet for en måneds tid siden. Beklager å ta i bruk den ekstremt døve åpenbarheten, men dette er virkelig et monster av en låt, takket være Jay-Z ypperlige gjestevers, en avsindig fet beat, i tillegg til en sri lankesisk kvinnegjest som låter som en voodoo-elskende kannibal, men hovedsaklig takket være Kanyes språklige håndarbeid. For denne låten har blitt hans frihavn til å vise hva slags monster han er. Griseprat vil nok aldri klare å bli like intellektuelt som dette. "Have you ever had sex with a pharao? I put the pussy in a sarcophagus. Now she's claiming that I bruised her sorry ass. Head of the class - she just wants a swallowship." Han er en sjuk jævel og jeg digger det.

4. Robyn - None of Dem (featuring Röyksopp)
Hun kan sine venner, denne blonde svensken. All honnør til Robyn for å vise seg fra sine mest bitchy sider på det tekstlige, men det meste av mine knips går til allerede alt for flinke Röyksopp. Det er umulig å ikke ønske å drukne seg selv i drittdop og danse av seg alt sinne til en så seig og mørk beat som dette her. Jøsses.







5. El Guincho - Bombay

Oi og schmoi til disse guttene med soverommene sine. El Guincho er en ny venn jeg har klart å opparbeide meg i år, en søt spanjol som kan det å klippe og lime på dataen sin, noe som har ført til en tilnærmet magisk bra tropicalialåt. Jeg får så utrolig lyst til å flytte til Karibien etter å ha hørt denne. Velvel, sommerflashbacks får holde inntil videre.







6. James Blake - Limit To Your Love
Denne kisen fra de britiske øyer fortjener så mye kudos og trampeknips at det er vanskelig å begripe mengdene. Der han allerede hadde imponert meg grenseløst med sin eksperimentelle dubstep i form av to EP-er, begge gitt ut i år, dukket han nylig opp igjen. Syngende. Noe han ikke hadde gjort på disse EP-ene, ihvertfall ikke druknet i effekter. Og fytti, hvor han kan synge. Det som først fremstår som en minimalistisk Feist-cover med hans sinnsyke stemme og et piano blir en høyst unik sjangerblanding. Se for deg denne rødvinssangen blandet med de tyngste basslinjene du kan tenke deg. Eller, det klarer du ikke. Hør heller.



7. Pantha du Prince - Stick To My Side
Som jeg nevnte tidligere, så er dette det store høydepunktet fra en ellers ypperlig plate. Som eneste ikke-instrumentale låt gjør det godt å vite at denne flotte tyskeren er såpass kredibel at vennen han får festet på båndopptakeren til å synge over ypperlig skogsplingplong er selveste Panda Bear fra Animal Collective. Pur ypperlighet.







8. Crystal Castles - Not In Love (featuring Robert Smith)
Jeg både elsker og hater at denne singelen kom. Dette fordi den klarer å vise meg en ripe i lakken på Crystal Castles II jeg ikke viste fantes. For her har de fått den fantastiske gothguden Robert Smith fra The Cure til å synge over et ellers noe kjedelig spor fra den plata, som forarger meg stort. Hadde den bare vært der fra begynnelsen av. Vel, vel. Takk herren for detten.






9. Yelawolf - Pop The Trunk
En av de hyggeligste nye vennene i år er Yelawolf. En halvt hvitskolling, halvt indianer fra Alabama som tok et ambisiøst steg inn i enn eller ekstremt sort sjanger - sørstatsrappen - og knuser skallen til omtrent alle afroamerikanerne som opererer innen den. Han kom med et debutalbum for ikke så lenge siden som ikke var så bra som jeg hadde håpt, takk være massive forventninger fra en helt fantastisk mixtape fra i vår. Det har seg nemlig slik at denne debutplata Trunk Muzik 0-60 inneholder delvis høydepunktene fra mixtapen Trunk Muzik og delvis nytt materiale. Sammen med Box Chevy utgjør Pop The Trunk det virkelig store fra denne mixtapen. Sammen med Yelawolfs helt sinnsyke tunge, massiv subwoofervennlig bass til din folkevogn og store doser aggressivitet (og ikke minst tuba, YEAH!) blir en ellers noe banal tematikk om gangstahskuting noe blodig fett. No pun inteded.

10. Caribou - Odessa
Repetativ, leken og ekstremt dansbar er Odessa hipsterelectropopen sin så det holder. Det vil nok trolig aldri bli tomt i den kanadiske musikalske godteposen, og hurra for det. Dette viste seg å bli mitt første møte med det mådderfåkkings sweet enmannsprosjektet en viss Daniel Snaith, og en slags mørk bror til Casiokids. Det er også ganske snedig at det låter som om Erlend Øye sjunger. Takk for meg.






Å, jøsses. Endelig. Jeg orker ikke telle timene som har blitt lagt inn i dette her. Håper igjen at det virkelig er av verdi for noen av dere. Gud hvor mådderfåkkings lei jeg er nå. Kun akkurat nå, slapp av. Jeg har nemlig et lite nyttårsforsett. Ja, grøss.

Jeg har i langt tid ment at nyttårsforsetter er for ubrukelige, døve mennesker som ikke klarer å endre bedritne sider ved seg selv utenom et årsskifte. Og jeg står fortsatt på det der, men det jeg vil si det er et nyttårsforsett i skikkelig frodige hermetegn. For hva passer bedre akkurat nå at jeg tar en kjapp pause etter disse to massive innleggene for å returnere mer jevnlig etter nyttår. Jeg skulle ønske jeg hadde fått klart å gjennomføre ideen om å revive bloggen fra og med 1. desember som en slags adventskalender. Noe det aldri ble noe av. Derfor får jeg framskynde planene om Return of the King til etter nyttår. (Det har også hjulpet å få høre fra div. pusekatter at de har savnet bloggen min usannsynlig mye. Slikt varmer. Legg gjerne igjen en klemz i kommentarfeltet for å øke motivasjonen betydelig. Luv u.) Diskuter gjerne dine internasjonale favorittplater i kommentarfeltet. Jeg svarer alltid.

Jeg gleder meg allerede til tjueelleve. Lover dere langt høyere innleggskvalitet enn gjennomsnittet fra tjueti. Lover.

God jul og godt nyttår, alle sammen.
.