Mt. Eden

Det var så vanskelig å finne bilde av artisten Mt. Eden, så jeg gikk heller for et bilde av fjellet Mt. Eden.

Når jeg har vært såpass døv at jeg har satt meg et kvasinyttårsforsett om å sprute mer liv inn i bloggen, så har jeg nesten en oppgave å ta tak i. Takk forøvrig foglorna at jeg har überinteresse av å gjøre dette igjen, da.

Det kan føles litt unødvendig å ta for meg ting fra tjueti nå som jeg strengt talt har lagt det bak meg innleggsmessig, og selv om jeg kan med rimelig stor sikkerhet påstå at jeg ikke kommer til å ta opp noen av de sakene jeg nevnte i oppsummeringsinnleggene, så er det likevel masse annet søtt som havner i "honorable mentionz"-kassa jeg har på øverste hylle på rommet mitt. Likevel er dette mer sånn en sak jeg har visst smått om en liten stund takket være én komplett ypperlig låt, men som jeg har fått en megarevival med det siste døgnet.

Jeg har en stund hatt en ekstrem forkjærlighet for en elektronisk sjanger kalt dubstep, som er en slags massiv undergrunnsgreie (heh) i Storbritannia. Bare tenk deg den tyngste dansemusikken som finnes, så er du nesten der. Greia er å ta ekstremt seige og ubertunge synther, få dem til å si "wobble-wobble", legg på noen blodfattige trommebeats og mariner det hele i ekstremt mørk industrial-girolje. Du kan også velge å se for deg soundtracket til en massiv robot som ødelegger hele verden. Det er ihvertfall det som er definisjonen, men som med alle sjangre lærer folk seg fort at "Å, jøss, det der er jo egentlig litt kjipt og uvariert (lol, er det et ord?) i lengden, og dermed begynner man å eksperimentere. Burial er kanskje pioneren og kongen av akkurat den der utvidede og halveksperimentelle dubsteppen, og tross i å være det virkelig store ytterpunktet for sjangeren, så var det min vei inn i sjangeren. Vi tar han kisen der senere. Denne Mt. Eden faller derimot mellom disse to sortmalte krakkene, der han blander den tunge og erketypiske, og i lengden litt smådøve, dubsteppen med Burials mer dritmørke R&B/soul-infiserte popvennlige dubstep (noen kaller det post-dubstep, men som dere har skjønt over tid er jeg ikke så hypp på dele skitt inn i sjangre, ettersom det sier ofte fryktelig lite om musikken i grunn), noe som gjør denne kisen til en mann jeg med glede forguder.

For virkelig, dette kan selv puritanerne våge å kalle dubstep, mens folk som utelukkende sverger til Burials versjon av sjangeren vil også kunne elske dette. Ekstremt velproduserte låter med masse kvinnelig vokal, wobble-wobble-bass og generelt fryktelig mange lag gjør dette til et mesterutrykk innen sjangeren.

Mt. Eden er fortsatt et såpass lite enmannsforetak at det er vanskelig å vite så mye om denne kisen, men såpass vet jeg: Mount Eden er et fjell i Auckland, New Zealand, hvor denne mørkhudede (jeg antar han er maori (urbefolkningen på New Zealand)) kisen kommer fra. (Dette er hvordan han ser ut, hvis noen er interessert.) Og ifølge et halvdøvt intervju jeg så med ham, så vurderer han å flytte til de britiske øyene, ettersom det er der dubstep-miljøet virkelig oser over, i tillegg til at han har fått seg en kompis som også er synthflinkis og har masse kontakter. Med andre ord, forvent mer av denne kisen fremover. Inntil videre får vi nyte hans EP, Meds, som har vært utgitt i akkurat en måneds tid.

Lytt i Spotify.

Den kan forøvrig lastes ned gratis (og lovlig) her.

Tross i en åsåm EP med absurd bra låter, den kanskje kuleste låta fra hans kant er nok foreløpig den her, som dessverre ikke kom med på EP-en. Jeg regner med den kommer på en plate. (Den kan også lastes ned lovlig&gratis her. (Husk å høyreklikke+save))

Mt Eden - Sierra Leone by leonash

Speaking of dubstep, i natt mekket jeg en ny spilleliste med den beste dubsteppen jeg har snublet over på Spotify. Det kanskje største problemet med dubstep er at det er fryktelig få albumartister innnen sjangeren, og de fleste låtene finner man som remixer til andres singler, på rotete mixtapes, eller på samleplater, men mer om det der senere. Jeg har jo selvsagt andre artister som mekker dubstep å ta tak i.

Uansett, sjekk ut spillelista som heter Dubsteppolinni i margen til høyre. (ehehehe, jeg vet jo at dere er late.)

Samtidig som jeg mekket den gav jeg også min liste med musikk for et dansende og festlig lag, von Klev Partymix en liten makeover. Nå er den virkelig åsåm. Pass på å ikke ta for mye amfetamin, da. Gå heller for øl.

Speaking of which: når dere er kemboknekt på søndagen/hviledagen etter dere har blitt drita og danset til partymixen har jeg også fikset litt på Søndagskos, slik at deres fyllesyke hjarter kan få slappe litt av.

Until we meet again, my friendz!
.