Every Time I Die

God dag. Jeg har en del problemer med nettleserne på PCen min for øyeblikket, og sliter med å komme inn på forskjellige sider etter hvilken nettleser jeg bruker. For øyeblikket får jeg ikke logget på Blogspot i Google Chrome, og derfor ble det ikke noe innlegg på fredag. Baklager det. Idag har jeg gått imot alle mine prinsipper, og skriver dette fra Internet Explorer. Fysj.

Vel, som alle burde ha fått med seg, så er det idag søndag. Hva betyr det i Kim von Klev-språk? Metallsøndag!

Selv føles dette som en lørdag, og da er ikke den surmulende søndagsstemningen på plass som trengs for å ha en virkelig treffende metallsøndag. Da passer det idag bra med lørdagsmetall / nesten-metall.

Vi tar idag turen til USAs østkyst for å lytte på et nydelig, relativt hardt hardcorepønkorkester ved navn Every Time I Die. Ikke ulikt to andre fisefine hardcoreband fra USA, The Bronx og Converge, og lander en plass i mellom de to i hardhet. Liker du en av dem vil du nok like dette også.

Jeg setter spesielt pris på vokalen i dette bandet, som høres ut som en veldig sint voksen mann med gråten i halsen, og det er litt lettere å tyde hva som synges enn en del andre hardkårband. Sing-a-long-faktoren kaller jeg det. Ikke dumt. Annet enn det er det høy kvalitet på gitarriffene, i tillegg til høy frekvens av partier hvor det er passende og denge hodet frem og tilbake. Gledelig nok er de et av bandene som skal til Hovefestivalen i sommer. Jeg gleder meg.

Lytt.

Etter som jeg har funnet ut at jeg skal SLUTTE å bruke anmeldelser fra Musikknyheter.no som daglig bloggstoff, så skal jeg heller fra nå av linke til stoff jeg har skrevet derfra i bunnen av innlegget som følger publiseringen på Musikknyheter.

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg skulle jeg på konsert med Pony The Pirate i Kristiansand. Nærmere sagt Charlies Bar. Jeg har blitt bedt om å ta bilder av konsertene jeg anmelder for Musikknyheter, og fordi jeg selv er helt evneveik når det gjelder å håndtere et kamera, så har jeg bedt min gode venn Celina bli med meg for å ta bilder, ettersom hun er en sjuk dyktig hobbyfotograf. Sjekk ut hennes blogg http:nolina.blogg.no, som er full av masse andre nydelige fåtås. Her følger i hvert fall konsertanmeldelsen:

Pony The Pirate på Charlies Bar

Vi sees (sannsynligvis) i morgen.

Musikknyheter: Pony The Pirate - This Is Our Psychopedia!

Albumslippene for 2010 er godt igang, og jeg har denne uken anmeldt debutalbumet til det åtte mann store indierockbandet Pony The Pirate for Musikknyheter.no

Fjoråret var store saker for Pony The Pirate, de spilte en masse konserter, de har gitt ut flere singler som har fått tung spilletid på radio, men kanskje viktigst av alt – de vant Urørtfinalen 2009.

Etter å ha hørt på bandets debutalbum, This Is Our Psychopedia!, så håper jeg for all del at 2010 blir et enda større år for den massive gjengen som utgjør Pony The Pirate.

En gjentatt nevnt referanse i sammenheng med Pony The Pirate er nydelige Arcade Fire. Dette er ikke bare fordi at begge bandene består av 7-8 medlemmer, både kvinner og menn, men også fordi Pony The Pirate som Arcade Fire lager storslått indierock med tonnevis av instrumenter, som blåsere og strykere i tillegg til tung koring av alle bandets medlemmer.

Pony The Pirate har på This Is Our Psychopedia! stort sett laget megacatchy poplåter, dette spesielt med alle singlene som foreløpig er kommet fra bandet, som inkluderer Walk the Shame, Sing og Psychopedia. Disse gode poplåtene er deretter satt til relativt dystre tekster. For eksempel kores det på det ganske på mektige avslutningssporet The Sun: ”The boy is dead!”

Tross i at jeg har hørt store deler av låtene tidligere fra blant annet Urørt og Myspace, så er det definitivt et par mer lavmælte gullkorn som jeg oppdaget ved første gjennomlytting. To av disse råflotte oppdagelsene er Treetop, og ikke minst den fantastiske låten Daisy, som fremstår en liten smule mer komplisert enn de andre låtene på albumet, som bygges opp det første minuttet til et knallriff i et småsnodig tempo. Definitivt en, så langt, godt skjult skatt som fortjener postiv anerkjennelse.

En av svakhetene ved This Is Our Psychopedia! er at Pony the Pirate som et dyktig liveband har fått det til å virke som om de har ønsket å bringe den samme magien over på en CD-plate, noe som iblant ikke fungerer så godt som man skulle håpe.

Et godt eksempel på akkurat dette er at skrikevokalen til Joakim Johannesen, som fungerer ypperlig live, blir til tider noe slitsom å høre på i albumformatet, som kommer spesielt godt frem på låter som My Child og Brother.

Dette bør klassifiseres som rent flisespikkeri, men etter å ha lyttet på denne debuten gjentatte ganger sitter jeg likevel igjen med følelsen at man ikke har tatt i bruk potensialet ved alle medlemmene. Det er nemlig vanskelig å høre at det er så mye som åtte medlemmer i dette bandet.

Også rent låtmessig har skiva også et par små punkter som gjør at den ikke når helt opp til topps. To låter som utpeker seg som noe uinteressante og lett slitsomme er Broken og spesielt nevnte Brother, som er kanskje albumets aller svakeste låt.

Tross i et par svake øyeblikk, så har Pony The Pirate i all hovedsak levert en sterk og stødig albumdebut, med et band som fremstår som en stor gjeng med Arcade Fire-entusiaster, og tross i relativt dystre tekster, så inneholder This Is Our Psychopedia! en god samling lystige og definitivt fengende indierocklåter, som muligens funker enda bedre live.

For å se hvilken karakter jeg gav This Is Our Psychopedia! - trykk her.

This Is Our Psychopedia! på Spotify.

Igjen må det deles ut beklagelse for manglende bloggoppdateringer. Jeg var opptatt i går. Håper denne anmeldelsen skyller saltkornene ut av sårene.

Hva synes du om This Is Our Psychopedia!? Hva synes du om anmeldelsen?