Frëdag. Hurra: Jeg har bursdag idag! Endelig er jeg 18. Noe som betyr at jeg kan komme meg på andre konserter enn TrashPop sine. Ikke at det er så fryktelig nødvendig, ettersom de booker stort sett alt bra som kommer til Kristiansand.
Uansett, siden det er min bursdag idag, så tenke jeg at jeg kunne dele med dere mitt favorittband: Radiohead.
Nu vel, jeg antar at de aller fleste av dere allerede kjenner til dette helt amazing bandet, men denne er for dere som enten har kommet dårlig ut med bandet av en eller annen grunn/har ikke fått kjørt seg opp på altfor mange utgivelser/faktisk ikke kjenner til verdens mest amazing band.
Fordi dette er min bursdag, og dette er et innlegg om mitt favorittband, så lar jeg dette innlegget bli lengre og mer dyptpløyende enn vanlig. Jeg tar selvsagt ikke å dobbelsjekker ting jeg husker dårlig. Bloggens dogmeregler, må vite. Så, med andre ord: hold ut.
Bestående av en kjekk, veldig lang mann, to brødre som ser ut som knarkere, en skalla trommis og Thom Yorke, mannen med et lazyeye og generelt lite begavet utseende. Dårlige looks skyldes hovedsaklig i hvor de kommer fra: England.
De fant sammen på en skole en gang på slutten av åttitallet, den gang under navnet On A Friday, som de ble bedt om å bytte når de skulle gi ut sin første plate. Da ble det Radiohead. Langt kulere, spør du meg.
Uansett, de gav ut sitt første album, Pablo Honey, i 1993. En noe grunge-inspirert plate, spør du meg, og uten tvil bandets aller døveste utgivelse. Den har et par gullkorn, men annet enn det er den ganske meh. Heldigvis tok de seg sammen, og gav ut den flere hakk bedre, og mer alt.rock-orienterte The Bends i 1995, som inneholder et av tidenes kanskje vakreste spor Street Spirit (Fade Out).
Det som virkelig gav bandet legendestatus er OK Computer fra 1997. Den nest beste Radiohead-plata, sier nå jeg. Bygget på samme sound som forrige plate, men med en god del eksperimentering med blant annet synther og andre instrumenter, samt låtoppbygninger.
På grunn av suksessen med den plata ble Radiohead omtrent ødelagt av alt mulig slags press, og de holdt på å drite i å lage mer. At det nesten gikk til helvete er det beste som har skjedd dem. For i 2000 gav de ut Kid A, en av tidenes aller beste plater - og det er ikke noe bare jeg mener. Der fåkket de opp bandrollene, og alle spilte de instrumentene som de følte for der og da.
Det som kanskje er mest interessant er at selv om Kid A uten tvil er Radioheads mest eksperimentelle plate - ikke sammenlignbar med OK Computer, så er det den plata deres som har solgt best. Jeg håper det er fordi det er den beste.
Etter Kid A gav de ut et par plater, Amnesiac og Hail to the Thief. Definitivt gode plater, men på langt nær like gode som OK Computer, Kid A, og In Rainbows.
Sistnevnte kom ut i 2007, og er den Radioheadplata som fikk meg til å oppdage bandet. Ubrukelig som jeg er begynte jeg ikke å virkelig like den før flere måneder etter den var kommet ut, og In Rainbows er, sammen med Led Zeppelin, mye av grunnen til at jeg kom meg ut av drittmusikkhelvetet. Den tredje beste Radiohead-plata altså.
Jeg gleder meg masse, ettersom en ny plate visstnok er på vei. Hurraia.
Vel, jeg tar meg den frihet å lage en ekstra lang spilleliste idag. Håper dere tar dere bryet med å bli forelsket i favorittbandet mitt.
Ha en fin bursdag.
Lytt i Wimp.
Lytt i Spotify.
Hvorfor er ikke In Rainbow med, lurer du kanskje. Den har bandet gitt ut selv, uten det slemme plateselskapet våkende over, og de har tydeligvis ikke lyst til å ha det på streamingtjenester. Før du skriker "Radiohead gjør det for pengene", så må det påpekes at det albumet ble utgitt på nettsida deres, og du kunne velge selv hvor mye du ville betale. Ingenting til en milliard.
Derfor putter jeg med en musikkvideo til en av de beste låtene fra In Rainbows, så får du finne ut selv hvordan du skal høre på resten av den.
Musikkvideo: Reckoner
På søndag: småseig, amerikansk metal.
