Fra kjelleren.

Nope. Ikke kinky sexutstyr. Eller torturredskaper. Men kanskje den beste samlingen intime konserter på nettet.

From The Basement er et konsept som mekkes av en gjeng briter, som inviterer artister høyt på kvalitetsskalaen til å spille intimt i en kjeller med bra belysning og farger, flotte folk og flinke kameramenn med bra kameraer. Og det hele kan streames fra Fromthebasement.tv.

Hvem gidder gjøre noe slikt? Tydeligvis alt Jack White har vært med på, og det samme gjelder Thom Yorke. Så joda, The White Stripes og Radiohead er der. Og masse annet av helt sjukt kvalitet. Queens of the Stone Age, Fleet Foxes og Band of Horses lizm.

Det gir meg fryktelig mye hjertevarme når artister og folk som har en random kjeller med kamera gidder gjøre slikt for alle oss andre.

Kvaliteten på musikken og filmingen er så høy at du må tortureres med skrutrekker hvis du ikke gidder ta en titt.

Sånn forøvrig: for å se sanger bli spelt gjør man følgende.

1. Trykk på Artists.

2. Velg deg en artist.

3. Trykk på en av linkene under Videos of... til høyre.

4. Koz dig meget.

The Dead Weather

Dette fabelaktige orkesteret fikk jeg høre om tidlig i år en gang takket være min venn King André som hang på ultimateguitar.com.

Storfornøyd med Kong Midas sine to andre prosjekter gledet jeg meg som en unge i 4-5 måneder til debutalbumet kom i juli. Og den skiva er relativt awesome.

The Dead Weather har en slags mørk tilnærming til bluesen. Som min gode venn Mr. T sa: "Det høres ut som en mørk og skummel The Doors." Enhver sammenligning med The Doors er jo et mega-kvalitetsstempel i seg selv.

Ikke nok med at bandet inneholder tiårets musiker, både nerdelook-bassisten fra The Raconteurs og keyboardisten/gitaristen til Queens of the Stone Age er med i bandet.

Så topper de det hele med rockehistoriens muligens heiteste kvinnemenneske, som forøvrig også spiller i kvalitetsindiebandet The Kills. Konklusjon: Alison Mosshart er bra kvinne. Ekstremt flott stemme har hun også.

Den store overraskelsen med bandet er kanskje at Jack White spelar trummer. Men, fortvil ikke, han er en jævlig dyktig trommis, til tross for at han har satt opp trommene sine fryktelig tungvint. Men, som han sier om gitarene sine "I want it to be a struggle."

Som alt annet av Jack White, det er bluesete, det er sært, det er awesome. Til tross for alle likhetene har alle bandene sin distinkte sound. Det setter jeg stor pris på.

The Dead Weather

Sannsynligvis kommer jeg til å mekke en Del 4, når Jack White kommer med sin første soloskive til våren. Det gledes.

The Raconteurs

Wülkumzen til del 2 av Jack White-trilogien.

Siden Jack White er så sjukt awesome og gjør alt rett, så har han selvfølgelig et knippe gode venner også. En av disse heter Brendan Benson. De satt og koste seg, og lagde sammen den fabelaktige låten Steady As She Goes. Den var så awesome at de tok med seg to andre venner, en dyktig trommis, og en bassist som ser ut som tidenes største nerdestereotyp. Men awesome er han.

Dette ble så til The Raconteurs. De spiller smått sær, smått blues-aktig rock. Bør passe Jack White godt. Og det gjør det.

Selv om konserter er ikke det jeg kan skryte på meg å ha sett mest av, så kan jeg skryte på meg å ha sett The Raconteurs live. Det var sjukt. Til nå har det vært den sjukeste konserten jeg har vært på. Jeg var målløs etterpå. Kanskje derfor jeg og mine følgesvenner John og King André ikke snakket om konserten etterpå. Det var rart.

Vel, vi kan splitte opp de to albumene deres slik; Broken Boy Soldiers fra 2006: mest låter med hitpotensiale, Consolers of the Lonely fra 2008: få enkeltlåter som peker seg spesielt ut, men over all et bedre album. Det er det første og forsåvidt, this one is just bettah. En av mine favoritios fra i fjor. Så det er sagt.

Her er den klassiske selektive samlingen av kvalitetslåter.