Muse - The Resistance

Matt Bellamy har blitt stormannsgal. Desverre.

Før vi går videre vil jeg gjerne si med en gang at jeg har fryktelig lite imot høyt pompøs musikk. Hvis det hadde vært slik hadde jeg ikke satt pris på all progrocken jeg hører på. Da kunne jeg sagt ha det bra til The Mars Volta og ikke minst Tool. Og Muse.

Men, det er en ting å merke seg, det finnes grenser for alt. Selv hvor langt man kan dra grensene for vanlig rockemusikk.

Matt Bellamy fra Muse har skuffet meg med The Resistance. Det er ikke en dårlig skive. Men sannsynligvis Muse' dårligste.

Problemene med The Resistance er ikke at det er noen direkte dårlige låter på skiva, man har bare valgt å gjøre ting som gjør at man sitter igjen med en følelse at det var noe galt med låta.

Det første eksempelet på dette finner man etter de to første sporene, Uprising og Resistance. Dette er faktisk to typiske Muse-låter, langt ifra noen av deres beste, men de funker, selv om den knivskarpe synthen på Uprising kan virke skremmende ved første gjennomlytt.

Men, så var det denne tredje låten. Hold deg fast. Den er bygd på en hiphop-beat. Heldigvis velger ikke Kong Bellamy (som han sikkert vil bli kalt) og rappe. Selv om denne låten ikke minner om noen ting enn hva Muse har gjort før, så kan jeg helt ærlig innrømme at jeg synes det er en relativt god låt. Men det passer seg ikke for Muse, så enten vil fansen hate den, eller putte den i Guilty Pleasure-boksen sin.

Spor tre kan jeg si med en gang: jeg misliker den sterkt. Ved første øyekast er det en helt OK låt. Men refrenget - fysj. Denne låten har skikkelig Queen-koring og gitarer. Jeg blir kvalm. Jeg hater Queen. Hvorfor spør du? Fordi jeg hater musikaler. Queen høres ut som soundtracket til en musikal. Matt Bellamy har også fryktelig musikalstemme når han synger "ancient heroes are turning to dust".

Guiding Light er også ekkel. Jeg sier det med en gang. Det er en skikkelig stadion-singalong-ballade-aktig-sang. Spesielt den heftige åttitallstrommingen og den fryktelige gitarsoloen sørger for mye av ekkelheten.

Unnatural Selection tar oss tilbake til en Muse vi liker og kjenner, men heller ikke denne gang er det en fantastisk låt. Men den er god. Den høres ut som om den kunne vært på Muse sin beste skive, Origin of Symmetry, et album som er grunn nok til å digge Muse i seg selv.

MK Ultra følger etter som et av kvalitetsporene på skiva.

Så. Feiler. Muse. Helt. Ekstremt.

I Belong To You er skivas ultimate nederlag. Den er bygd på en helt kurant melodi, men alt annet er gjort galt. Bassen hører hjemme som spillmusikk på NES. Pianoet hører hjemme i en westernfilm-saloon. Så blir det plutselig helt rolig og ekkelt og Kong Bellamy begynner å synge på fransk. Så kommer den egentlig låten tilbake - med et sirkusinstrument kalt bassklarinett! Jeg spyr.

Så var det dette avslutningssporet med det fryktelig lange navnet. Exogenesis: Symphony Part 1, 2 eller 3: . Dette skal visstnok være den vanskeligste låten Matt Bellamy / Hertug Bellamy noen gang har skrevet. En over ti minutter lang låt i tre deler. Når jeg først fikk høre om den tenkte jeg: "Kjempevanskelig progrock! HURRA!". Den lever absolutt ikke opp til forventningene mine. Grunnen til at den har hatt visstnok flere år å skrive er at han har komponert alle strykerne selv. Og det er flott. Tidvis. Del 1 er deilig, flotte filmmusikkstrykere, og trommer, gitar og bass som kommer inn helt perfekt.

Del 2 besøker musikalteateret igjen. Desverre.

Del 3 er relativt flott. Men uinteressant.

Skiva består av en del ganske gode melodier. Det er på veien frem til det ferdige resultatet at noen dumme valg har blitt tatt for flere av låtene.

The Resistance er beviset på hva som kan gå galt når et band blir for stort, og tror eksperimentering = høyere kvalitet. I de fleste tilfeller er eksperimentell musikk en høydare for sjangrene, ikke denne gang.

Matt Bellamy har blitt stormannsgal. Det er deres dårligste skive, han mener det stikk motsatte.

Muligens er han bare misforstått. Jeg synes ikke det.

4-

For å høre på The Resistance - trykk her. Hvis du ikke er særlig kjent med Muse fra før, lytt heller på Origin of Symmetry, før du får galt inntrykk av hva disse tre gutta kan gjøre.

Det kan sies likevel at jeg gleder meg fryktelig mye til å se Muse live i Oslo Spektrum den 25. oktober. Får bare håpe at de ikke spiller I Belong To You. Da begynner jeg å grine.

Ungdomskulen

Vel, Ungdomskulen hvis man vil.

Det er flere ting Grev Klev skal ha på det det rene. Som tidligere nevnt, han liker ikke best of-skiver, og han liker ikke hair metal. Noen påstår at Greven hater alt. Men neida, greven liker f.eks. progressiv rock. Det får ham til å kose seg veldig, veldig mye.

I Norge har vi blant annet Ungdomskulen som smetter inn i den sjangerboksen. Helt fucka band. Første gang man hører på det tenker man kanskje; "Wow, er dette bandet en vits?". For når det gjelder Ungdomskulen er det fryktelig vanskelig å vite om de suger ræv eller bare kødder.

Det er det siste som stemmer. Vel, til en viss grad. Det låter kanskje køddete, men først og fremst låter det strengt tatt fetteawesome.

Et par stikkord om Ungdomskulen: Kubjelle, mye bass, jazzete gitar,tekster om pubertet (ikke på emoviset, takk Eremias, den stumme albinoen for det) og relativt lys vokal og instrumentalpartier som får lår til å klø. De har også relativt mye skjegg. Verdens flotteste kinnskjegg for å være ærlig.

(På bunnen av innlegget er det skjegg og bart som venter på deg.)

Igjen kan jeg takke albinoen Eremias for Spotify. For akkurat HER er en spilleliste med mine favoritter fra ungdomsskolen. Høhø.

Advarsel: Dette bandet kan være fryktelig hardt å like. Det er også veldig lett å like det. Spørs hvor rævva smaken din er. Er den greven-bad er man forelsket etter et par låter.

Den fisefine bassisten med den fisefine barten kom desverre ikke med her fordi bloggspot er slemme når det gjelder innleggsbredde, men trykk på bildet, så får Øyafestivalen som har funnet dette fabelaktige bildet et par klikk. For er det noe som er verdt kroner på interwebs, så er det klikk.

Edit: Videoen til Modern Drummer er så utrolig flott at jeg ikke kan la være å ta den med. Dette er kos.