The Stone Roses

Det er lite jeg kan takke pappa for når det kommer til musikk. Han lot musikklyttingen dø for lenge siden. Når han begynte å bli gammel. Men, i hans ungdom hadde min far langt sort hår og hørte på mye døv metall og rock. Dette først og fremst fordi han var i sin beste tid på åttitallet. Et tiår med ekstreme mengder møkk. Ihvertfall hvis du spør meg. Jeg får ofte åttitallsallergianfall når jeg hører på P4 og Radio Norge, og hører hair metal og power metal. Me no like.

MEN, det var noen få lyspunkter fra åttitallet min far klarte å få med seg. The Stone Roses for eksempel.

Fordi far liker det, så fikk jeg hørt på det en gang vi var på biltur. Det var flott.

De slapp i 1989 sitt selvtitulerte album, som regnes som et av 80-tallets beste album, på linje med London Calling (som strengt tatt ble sluppet i desember 1979, men av den grunn ikke kom med på noen kritikerlister, pluss at man sansynligvis burde putte London Calling innenfor åttitallet fordi det er så mye møkk fra den tida. Gjøre opp for det vonde, lizm.)

The Stone Roses er herlig britisk alternative rock, og dukket opp akkurat i den sjangerens startfase på sent åttitall. Ikke akkurat overraskende, så er det av den grunn litt mørk musikk. Det liker defintivt jeg, og min gode makker Kind André spesielt.

Vokalen til Ian Brown er somewhat sløv, men svært koselig, spesielt når han sjunger at han "...wanna be adored". Men er det en mann i bandet som skal ha kudos så er det den ekstremt dyktige John Squire på gitarolinni. Soloen i Tears fra andreskiva hele 5 år senere er kroneksempelet på hans awesomeness. Forøvrig er han svært glad i småfunkete wahwah-gitar. Fin fyr. Fint band.

HIT MEH

The Stone Roses var også hovedgrunnen til at douchebagsene Noel og Liam Gallagher lagde det fabelaktige Oasis. Et vaskekte kudosmoment kaller man det.