The Roots

Hurra! Mandag, den store plateslippdagen.

Vel, sakene som kommer idag får jeg ta for meg utover uka, for idag tenkte jeg å vie litt tid til et band som nettopp slapp en råflott plate ved navn How I Got Over.

For ja, The Roots er et fullverdig band som spiller hip-hop, noe som er rimelig uvanlig, og dermed setter jeg stor pris på akkurat det. Så vidt jeg vet ble de kokt sammen sent på nittitallet av bandets rapper, Black Thought, og bandets suverene trommeslager Questlove.

Nuvel, jeg antar at de aller fleste har hørt ihvertfall én låt av The Roots før: The Seed 2.0, men for min egen del har det, lite overraskende, blitt med det samme - hvis du ser bort i fra den nye plata. Så la oss bare fokusere på den. Aktualitetens tidsalder osv.

Fordi de er et band velger de passende nok å bevege seg i den organiske funk- og soul-inspirerte hip-hopen, og ikke den banale sørstatship-hopen. Legg til at Black Thought leverer ypperlige tekster om de mørke punktene ved samfunnet. Samfunnskritisk soulhiphop med andre ord. I tillegg har The Roots for vane å sample indiesaker, og på den nye plata har de samplet indiefolk-supergruppa Monsters of Folk sin ypperlige Dear God (Sincerly M.O.F.) i tillegg til indiefolkprinsessen Joanna Newsom. Ypperlighet.

I tillegg må det nevnes at The Roots er husbandet i Late Night With Jimmy Fallon, et program jeg ekstremt gjerne vil se en hel episode av, hovedsakelig fordi han alltid booker ypperlige undergrunnsband til å spille, fremfor kjent og døvt mainstream-ræl. Anyways, det tok lang tid før jeg innså at det var samme The Roots som jeg nå snakker om som er husbandet der. Virket bare litt rart at de gjorde noe sånt.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Natt til søndag ble jeg spurt av en ginger jeg kjenner om å gi henne noen tips med rolig og melankolsk musikk hun ville sette pris på. Fordi jeg kjedet rasset av meg gikk jeg gjennom all musikken jeg hadde og satt opp en fisefin spilleliste jeg ble helt ekstremt fornøyd med. Jeg døpte den først Maggie Horthnose, men byttet fort til Kims Søndagskos. Fordi det er fin musikk for en sliten og deprimert sjel.

Uansett, i går så jeg en film jeg ble tipset om av min kjære venn Håvard, ved navn Synecdoche, New York. Den filmen var så fantastisk sær, sterk og ypperlig at jeg satt mindblown etterpå i min lykkeemofase. Der hvor jeg kunne dødd der og da, og satt pris på det, ettersom jeg hadde hatt en perfekt slutt på livet. Jeg hørte så på den spillelista jeg lagde, så ble jeg enda mer lykkeemo. Jeg er skikkelig stolt av den spillelista. Så kos dere med den. (Jeg slenger den også med på spillelistehylla til venstre.)

Kims Søndagskos

EDIT: Angående min gode venn Håvard, så kjenner jeg få som kan sammenligne seg med ham hva filmkunnskaper angår. Derfor klarte jeg å få ham til å starte opp en blogg ikke så veldig ulik min, der han tipser om film i stedet for musikk. Skulle gjerne sett at han tok den i bruk oftere, men sjekk den ut likevel. Han er en ypperlig filmentusiast. Filmhåvis: Bloggen.


Neste gang blir det drømmepop fra statene.