Professor Green

Ja, for faen. Jeg er tebage!

Hvor forsvant jeg? Vel, en av dogmereglene til denne bloggsaken er at jeg ikke skal skrive hvis jeg ikke har lyst. Noe jeg ikke har gjort siden forrige innlegg. Så, over to uker siden. Det er riktignok ikke den eneste årsaken, det er nemlig flere. For det første har det vært jævlig dårlig med gode plateslipp de siste ukene. Virker som om selv plateselskap tar ferie. Eventuelt har det hele en sammenheng med at jeg den siste tiden har vært opptatt med å tilbringe tid med venner, hardt arbeid i kassa på Meny, og det faktum at jeg er glad i dataspill. Har vært rimelig oppslukt i StarCraft II de siste dagene, så godt mulig det blir lite innlegg fremover av den ringe grunn.

Som nevnt har jeg ikke hatt lyst til å skrive her på en stund, men når jeg for litt over en time siden stod i mine rimelige nye klær på kjøkkenet, kokte sammen noe fôr og danset meg relativt svett, så kjente jeg plutselig at jeg måtte få delt denne musikken. Straks.

Selv om jeg også hørte på en plate som kommer på mandag, så hørte jeg på en sak som er et par uker gammel. Professor Green er en tynn, likbleik britisk jævel. Noe som høres. Utpreget aksent og stemme til en tynn hvit fyr.  Og ja, Professor Green er et jævlig døvt artistnavn. Han heter egentlig Stephen Manderson. Litt mindre døvt, in fact. Sånn, forresten: han rapper. Og han kan vel minne en smule om britisk hip-hops numero uno: The Streets. Så forbanna smart jeg er, så stopper ikke The Streets-relevansen/-sammenligningene der. Det har seg nemlig slik at The Streets snakker (som er hans måte å rappe på) på denne plata, og debutplata til Professor Green slippes på plateselskapet hans, The Beats. Hva heter den? Noe så døvt som "Live 'till I'm Dead". Med andre ord, enda døvere enn artistnavnet hans.

Men selv om dette i all hovedsak er popmusikk for massene, noe som også gjelder The Streets, så er det likevel smart hip-pop (ehehehehe) som treffer meg midt i en slags gledesnerve. Tekstene hans tar for seg smått banale temaer på en aldeles topp måte, og han liker tydeligvis å gjøne rundt en smule også. For ikke å nevne at beatsene er relativt fantastiske. Og ikke minst varierte. Fra soul-aktig shit gjennom seig dubstep til rock. Legg til skamløs sampling av P4-musikk som funker aldeles ypperlig.

Musikk for massene, men skitbra likevel.

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (I Need You Tonight)

Musikkvideo: I Need You Tonight


Neste gang skal jeg ta for meg et massivt altrock-sammarbeid.