Et kort avbrekk. Jeg var bare på en rask romtur. Nå er jeg tilbake, med - passende nok - rommusikk.
De to siste innleggene var ganske retrospektive i sin bandånd, så jeg valgte å lande romskipet mitt i nåtidens Norge. Greit, idiotien ender her. Jeg skulle se hvor lenge jeg kunne bruke romskipbildet, og dette var grensen. Yuck.
Vel, for å si det sånn, iblant kommer litt overraskende bandprosjekter med plater. Som norske Pow Pow, på det absurd bra hardcorehipsterplateselskapet Fysisk Format, sprunget ut av platebutikken Tiger i Oshlo. La oss bare dvele litt med Fysisk Format før vi går videre. For et plateselskap. Forestill deg at jeg skrev det i caps lock. Jeg vil helst la caps lock forbli noe valgfritt. Den strenge gjengen med strenge sveiser og strenge barter som tidligere kun har fokusert på å gi ut det beste innen norsk hardcore, noe de så definitivt fortsetter med, for i dette øyeblikk storkoser jeg meg med en fersk EP fra et nytt band de har signert, men jeg vil gi dem sjuke mengder honnør for å gidde å tre ut av sine tidligere veldig strenge grenser, noe de først gjorde ved å la artsyfartsyfyren Nils Bech slippe plate med sin sære saksofonsynthpop i vår, snart gir de ut shoegaze, og nå har de altså sluppet plate med Pow Pow - rommusikk.
Rommusikk? Vagt. Joda, om enn ikke. Kanskje mer beskrivende er instrumental synthpop som det oser science fiction av, samt en kledelig dose 80-tallsnostalgi. Seks kiser, altså/visstnok, som lager musikk som fint kunne kledd den helt fantastiske (og svært tunge) filmen 2001: A Space Oddysey, som jeg nylig så i forbindelse med at meg og mine beste venner har laget filmklubb, selv om soundtracket der allerede er fint i seg selv, samt at Pink Floyds ypperlige og sjukt lange låt Echoes er skreddersydd til siste kapittel av nevnte film, delvis som en beklagelse på at de takket nei til å lage soundtrack til det som skulle vise seg å bli en av deres favorittfilmer. Surt.
Vel, Pow Pow burde nok også ha blitt spurt, selv om syrenivået er langt lavere enn filmen kan by på, men i den grad det lukter romskip, sorte hull, supernovaer, ormhull, warp speed og diverse ting min ganske store nerdete side setter ekstremt pris på, så passer dette bandets ferske plate The Last Days On Earth helt fabelaktig. Som litt trivia til slutt, det står at en "T-Cell" deltar på to av låtene (hvis du bruker Spotify). Dette er visstnok Pow Pow/sci-fi-pseudonymet til Thom Hell. For en nørd.
Lytt i Spotify.
Lytt i Wimp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar