Interpol

Endelig. Endelig tror jeg bloggen er i live igjen. På ordentlig. Igjen har jeg innsett at det å få skrive i denne offentlig-private sfæren er en pur energikilde i livet mitt. Det gjør godt.
Jeg aner ikke om det er noen av dere som har lest denne saken lenge nok, eller om det har kommet frem i det hele tatt, men jeg har gått fra å være den unge mannen jeg var i vår, en bitter, ulykksalig og selvhatende elev ved verdens mest bedritne videregående linje, medier og kommunikasjon, i skitbyen Kristiansand, til endelig å ha blitt ganske lykkelig, takket være at jeg endelig gjorde det eneste riktige, gå på skole i Mandal med alle mine beste venner konstant rundt meg, og for første gang på veldig lenge klarer jeg å sette pris på livet hver eneste dag. Håper det har vært mulig å spore. (Og håper dere som kun er her for musikktips ikke føler for å spy av all følsomheten min.)

Vel, vel, uansett, musikktips. Som med alt for mange band, så lider de ofte av at de hadde sin storhetstid før jeg begynte å bry meg om musikk, slik at jeg ikke har sjanse til å falle pladask for dem før de gir ut nytt materiale i nåtiden. Et av disse bandene er Interpol. En dresskledd gjeng fra Ny York med mørke sinn, orkestrale gitarer og barritonstemme - alt i god, ekstremt mørk post-punk-ånd.

Vel, dette er et band med en ekstremt sær karriere. Greia er nemlig at iløpet av deres fire album siden debuten i 2002 (paralleller til Low Frequency, kan man vel si) så har alle tre siden debutplata Turn On The Bright Lights variert mellom å være rimelig kjedelige saker og være skit, inkludert den ganske deprimerende døve sisteplata deres, Interpol, som kom for en måned siden, og er all grunn til at jeg ble kjent med dette bandet. Alt i alt, bortsett fra en repetativ, halv-dronete låt kalt Lights som virkelig traff meg, så er den plata døv som få.

Likevel, det har lite å si i enden når man setter seg ned med debutplata, som jeg med enkelhet kan beskrive med å ta i bruk et substantiv jeg har brukt tre dager på rad på bloggen; mesterverk. Også dette er musikk som kanskje ikke snur alt vi tenkte om musikk på hodet og utfordrer så utrolig mye, men har fanget alt mørkt ved storbyene i ett enkelt lydbilde med tunge referanser til fin åttitalls post-punk med tonnevis av spennende låtvendinger, åsåm basslinjer, som nevnt, store, orkestrerte gitarer, spennende tromming - og ikke minst vokalist Paul Banks store, bitre og mørke barritonvokal. Alt i alt, et helt utrolig album av et band som egentlig bare burde gitt seg der, fremfor å sparke seg selv i skrittet med tre andre døve album. På mange måter er Interpol et nattens The Strokes, begge er egentlig ikke så fryktelig ulike hverandre lydbildemessig, egentlig, og også den tekstlige tematikken er i samme land, der de begge to tar for seg livet i storbyen, i all hovedsak deres New York. Men der The Strokes på mange måter tar for seg det dagligdagse livet i storbyen - piker, jobb, t-baner og fest, så tar tekstene til Interpol for seg de absurd mørke avvikene og sorte hullene som blir skapt på grunn av høyhus og alt for mange mennesker på samme plass. Seriemordere, deprimerte suicidale mennesker - mye død og jævlighet, egentlig. Samtidig er likevel lydbildet til Interpol også langt større og mørkere enn hva Jules Casablancas og venner bringer med sin musikk.

Selvsagt er også flere av låtene til Interpol med i Høstnatt, min spilleliste inspirert av det fineste i verden, nemlig høstnatta (du finner den i margen(?) til høyre).

Lytt i Spotify.

Lytt i Wimp.