The Low Frequency In Stereo

Hei igjen.

Jeg har satt et par punkter for meg selv for bloggen opp igjennom, av relevans denne gang er ting som å helst ikke skrive om samme bandet flere ganger. Nå blir det altså innlegg for tredje gang med samme band.
Ikke bare det, men det er ikke et spesielt aktuelt band heller, for forrige gang de slapp plate var i januar i fjor.

Likevel, iblant må man bare innse at band er så bra at innleggene man har skrevet før har vært for ubrukelige til å få frem hvor bra band det er snakk om. Og fordi dette bandet er det som jeg digger mest, sammen med Cold Mailman, nå, så synes jeg at et innlegg var på sin plass.

Og skal jeg stå på mitt ord, så vil jeg fortsatt påstå at Futuro, plata deres fra i fjor var definitivt noe av det aller beste fra Norge på en stund. Så det så.

Likevel, uansett hvor bra den psykedelisk rocken var på Futuro, så har jeg den siste tiden innsett at debutplata deres er noen hakk bedre, og jeg har lite imot å forsvare den som et av tidenes norske album. Spesielt nå som høstnatten er her. (Mer om det lenger nede.)

The Low Frequency In Stereo fra Haugesund er på alle vis et altfor, altfor oversett band. Nesten ingen jeg kjenner til kjenner til dette bandet, og det er så sjukt trist med tanke på at det er på lik linje med Motorpsycho hva kvalitet og pågangsmot innen norske band angår.

Selv om debutplata med samme navn som bandet kom ut i 2002, noe som egentlig ikke er så fryktelig lenge siden, så har de rukket å gi ut fire utrolige plater siden da, der personlige favoritter er den første og siste.
Og en del ting har skjedd lydbildemessig siden da. Førsteplata var tungt basert på lettere doser støy, post-rock-intensitet og en fin dose semi-psykedelia, alt i en komplett instrumental innpakning (sett bort ifra lydopptak fra en T-banestasjon, eller noe) som det oser helt utrolig veltenkt og utrolig nattemusikk som kunne vært soundtrack til enhver litt småkjølig nattetur fylt med trivelig ensomhet og oransje gatelys. Med de to neste platene valgte de å leve mer opp til sitt navn, med å spille inn musikken på langt dårligere utstyr, for å få "low frequency in stereo", samt jamme det hele opp et stykke, noe som jeg ikke har falt like sterkt for, men er tross alt rimelig utrolig likevel. Så, med den siste plata, Futuro lagde de noe av det best produserte (tross i bare seks dager i studio) og varierte av kvalitetsrock som noen gang har eksistert, med seig rockepsykedelia, syrete poptendenser - og ikke minst masse vokal (og rare tekster). På mange måter er veien fra første til fjerde plate ganske lang lydbildemessig, men det fortsatt helhetlig unik The Low Frequency In Stereo. Utrolig band.

Han ene gitaristen i bandet slutta etter tredjeplata, og Njål Clementsen og Linn Frøkedal fra The Megaphonic Thrift ble med, slik at de ble en kvintett (fem medlemmer, liss). Fyttirakkeren for en fin gjeng.

Så, egentlig er hele grunnen til dette innlegget, hele grunnen til denne bloggen, egentlig, å vise folk veien til band de ikke visste om som er for bra til å bli oversett av de fem-seks folkene som leser bloggen jevnlig. Et sært korstog, kan man si, men akkurat nå er dette bandet så utrolig bra i min bok, samt så alt for ukjent, at jeg må fyre på med deg jeg kan best - skrift.

Lytt i Spotify. (Litt lengre spillelister nå, men slikt må til når det er for mye fantastisk å vrake mellom.)

Lytt i Wimp.

Som nevnt skulle jeg komme tilbake med dette om høstnatt. Det har seg nemlig slik at jeg på mange måter hater høsten, for det er surt og jævlig hele dagen om høsten. Derimot glemmer jeg vært år at det beste med et helt år i Norge er når sola har gått ned om høsten, og det er ikke lenger surt og jævlig, men kaldt på et veldig friskt og koselig vis. Derfor lagde jeg en spilleliste kalt Høstnatt, mye takket være førsteplata til Dagens Lille. Takk, The Low Frequency In Stereo. Så, mine kjære venner, jeg anbefaler dere å få denne lista inn på iPoden, om enn det innebærer å få deg Wimp/Spotify på telefonen eller legge alle sangene inn i en spilleliste på iPoden, for så å ta dere en tur i bygatene, helt alene, nå, gjerne i natt, og bare nyt spillelista - og verden generelt.