Alice In Chains

Når man snakker om de fire store sammen med Alice In Chains, er det alltid grungen på tidlig nittitall det er snakk om. En god tid. Greven ble blant annet født på den tiden.

Grunge var hovedgrunnen til at hair metal-kollossen på 80-tallet døde. Og godt er det, for det skal gjøres klart nå med en gang;

Kim von Klev er absolutt ingen fan av hair metal, han hater det strengt tatt. Nå er det mange som vokste opp på åttitallet som ville torturert Greven for den uttalelsen, og det får bare stå til.

Men, tilbake til grunge, det var fire store der, Nirvana (sjefen sjøl), Pearl Jam, Soundgarden og den hardeste av de fire, Alice In Chains.

Der de andre for det meste holdt seg til rocken, gnei gøtta fra Alice in Chains ryggen sin oppetter pålen i ørkenen kalt metal. Og det låter helvetes bra.

Jeg fikk kjøpt meg et eksemplar av deres beste skive på en harrytur til Danmark i går, Dirt. Den kostet bare 70 danske kroner. Omtrentlig 75 norske eller noe. Billig for slik kvalitet. Billig uansett strengt tatt, så lenge det ikke er danseband, de hører hjemme på kassett til 5 kroner stykke på et loppemarked.

Alice In Chains har sluppet tre studioalbum, Facelift, Dirt og en selvtitulert en. Sistnevnte kom ut sålangt tilbake som '93, men heldigvis kommer de med nok en skive 29. september, kalt Black Gives Way to Blue. Nå er det ganske sjeldent band klarer å mekke noe bra med så feite mellomrom, og den fabelaktige vokalisten Layne Staley har greid å dø i mellomtiden, men heldigvis er fortsatt hovedlåtskriveren i live. Grunnen til at jeg har ganske gode forventninger til den nye skiva er at singelen derfra, A Looking In View er ganske bra saker.

Jeg gleder meg masse til den utgivelsen, sammen med mange andre denne høsten.

Sist men ikke minst, jeg har mekket en Spotify-spilleliste for å gi en liten introduksjon til bandet du bør elske hvis du har møkkasmak; http://open.spotify.com/user/kimbalim/playlist/7Kl5mRjB7CLehyG3sAx89P

Kos dykk.