Arctic Monkeys - Humbug

Arctic Monkeys. For en gjeng. Jeg skulle gjerne fortalt dem hvor godt jeg liker de to forrige skivene deres. Den første, Whatever People Say I Am, That's What I'm Not, er herlig småpunkete indie rock. Album nummer to, Favorite Worst Nightmare, tar steget videre med mer melodiøse og varierende låter.

Så var det denne tredje da, Humbug. Først ble jeg veldig glad. Så fant jeg ut at Josh Homme produserte flere låter på skiva. Da steg forventningene betraktelig. Så fikk jeg høre førstesingelen, Crying Lightning, produsert av Homme. Den låt litt som låtene på Favorite Worst Nightmare, men nok en gang steget et hakk videre inn i det melodiøse og mørke. Forventningene var store. Så, for et par uker siden begynte jeg å lure, tenk hvis det låter møkk? Jeg var allerede klar over at mange som digget førstealbumet ville falle av, men jeg begynte å tvile på Arctic Monkeys. Det var visst litt lurt likevel, for denne skiva trenger ikke for høye forventinger på første gjennomlytt.

Altså, når jeg skulle høre gjennom Humbug for først gang og ble møtt med den fantastiske alt-rock-ishe My Proppeller ble jeg god og varm. Så kom Crying Lightning, den kjente jeg godt igjen, etter å ha hørt på singelen nærmere tjue ganger. Men, når jeg kom til spor tre, Dangerous Animals falt jeg litt av. Ikke fordi jeg hadde noe problem med at den låt hardere (ikke raskere dog) enn noen annen Arctic Monkeys-låt tidligere. Den var bare ikke så veldig bra. Ikke dårlig, men ikke noe spesielt bra. Jeg har greid å erfare nå at det ofte kan ta et par gjennomlyttinger av album før man begynner å få tak på det. Men, nå, rundt fem gjennomlyttinger av Humbug senere, så er Dangerous Animals og Potion Approaching kun helt kurante låter. De har sine tider hvor de også er ganske så bra, men for det meste er de ganske uinterressante.

I mellom de to finner man Secret Door, en sang som virkelig får vist trommis Matt Helders awesomeness, for versene blir dratt høyt opp i kvalitet av hans tromming som faktisk er hoveddrivet. Problemet med låta er egentlig refrenget, som høres akkurat ut som en annen Arctic Monkeys låt, og er ganske kjedelig. Men herre, for en flott trommerytme!

Fra og med Fire And Thud med en ekstremt flott sleazy basslinje kommer den vakre Cornerstone, fulgt av nok en halvtræg, men awesome bassdrevet låt, Dance Little Liar.

Så, BÆM, Arctic Monkeys skyter skummelt orgel inn i ørene dine på Pretty Visitors. Den minner litt om de to halvdøve låtene på skiva, men denne funker svært bra i motsetning. Sistesporet The Jeweller's Hand er heller intet å klage på.

Joda, Humbug er for det meste hardere og mørkere enn tidligere, gitaren er mindre markant, det er først og fremst bassen som driver låtene, og gitaren skaper melodier. Alex Turners tekster og stemme er fortsatt helt sjukt awesome, og trommeslagene til Matt Helders er råere enn noen gang tidligere.

Planen var var å gi skiva en 4+ pluss, men så hørte jeg gjennom det et par ganger til, og nå gir jeg faktisk Humbug en straight

5

Som du sikkert har skjønt nå. Humbug krever mer tid, den krever en del gjennomlyttinger, for det er vanskeligere låter enn tidligere.

Hvis du har dårlig tålmodighet er det mulig at du gir opp etter første gjennomlytting, men Humbug blir først skikkelig bra når den har fått vokst på deg.

Så, for alles del, gi Arctic Monkeys litt tid. De har bare blitt store gutter som skal vise at de har vokst rent musikalsk.

Edit: Humbug kom endelig på Spotify. Så her er post-mortem link.