The White Stripes

Jeg følte det var på tide å mekke en trilogi om vår tids Kong Midas, Jack White. Hvis du skulle lure på hvem King Midas var, så var den awesome kongen som gjorde at alt han tok på ble til gull.

Jack White gjør dette her på et mer metaforisk nivå. All musikk han komponerer blåser skalpen av gamle damer.

Jack White har sålangt gitt ut album med tre helt fabelaktige band, The White Stripes, The Raconteurs og The Dead Weather, og skal ifølge planene gi ut sin første solo-skive neste år en gang.

Del 1 handler om roten til alt godt, The White Stripes. Et fryktelig lite band, med kun Jack White på gitar, vokal og iblant piano og lignende, og Meg White, en av et ekstremt lavt antall kvinnelige trommeslagere.

Søsken er de ikke, men et tidligere ektepar som på mirakuløst vis har klart å spille i band selv etter man er blitt skilt. Det fortjener kudos nok i seg selv.

Herr White har tydeligvis en helt ekstrem kjærlighet for "skitten lyd". Gitaren hans, som han spiller med stil, låter kjemepesur, det er ekstremt lite bass å finne på de seks albumene, og drittgammalt opptaksutstyr fra 60-tallet blir også brukt når platene skal spilles inn.

Det låter som sur, punkete blues-rock. Det er awesome. Hyll Jack White så mye du kan.

Skal jeg peke ut et favorittalbum, så går stemmen til det helt fantasiske Elephant fra 2003. Som jeg har sagt tidligere, jeg setter ekstremt stor pris på når artister tar seg bryet med å lage album med kun gode sanger. Elephant er et godt eksempel på akkurat det der.

Så var det tid for Kim's Kopibeskyttede Awesome-o-samples.