The back story.

Muligens så er det ingen som leser, eller vet om bloggen min i dette øyeblikket. Så vi starter med litt bakhistorie bak denne mystiske karakteren Grev Kim von Klev.

Grev Klev satt en gang på en buss hjem fra et snøkledd landskap i relativt indre Noreg. Til det punktet har han hatt ganske lav musikkinteresse, et av favorittalbumene hans den våren var blant annet en best of-skive av U2 og My Chemical Romance sitt tredje studioalbum, noen har sikkert hørt om sistnevnte, det heter The Black Parade. En flau fortid, mildt sagt. Vel, jeg liker fortsatt U2 delvis, men fordømmer omtrent en hver best of-skive. De lyver. Best of er ikke nødvendigvis alle de mest solgte singlene. Uansett, kommersdebatten lover jeg å ta en annen gang.

Men, på denne magiske resan / bussturen, satt Greven ved siden av hans kompanjong og med-greve, King André. H.K.H. spilte av en sang fra sin telefon, fra et band ingen av de to egentlig hadde hørt om tidligere. Jeg utbrøt: "Det var jammen med et vellagd stykk musikalsk komposisjon, i hvilke arkiver har De funnet denne operette?". Kongen kunne fortelle at han fant den som høyeste søk på Ultimateguitar.com, hvor han befant seg ofte når han skulle belære seg selv om et seks-strengers instrument kalt gitar. Den het visst Stairway to Heaven av Led Zeppelin. En veteran innen dårlig musikk vil fnyse av mine helt elendige kunnskaper om musikk den gang. Og slik skal det være. For å gjøre det hele enda mer pinlig, jeg spurte om det var en ny sang. Han kunne ikke svare. Han visste ikke.

Da ble det til at Kim ble forelsket i denne komposisjonen fra 1971. Så den var gammel, og ikke ny. Kim hørte alt for mye på denne ene låten, så ble det til at han hørte mer på de andre låtene fra dette samme mesterstykket av et album, Led Zeppelin IV, så begynte han å høre på de tre albumene som kom før fireren i rekken. Led Zeppelin I, II og III. Alle album som han elsket og verdsatte den gang, og gjør fortsatt. Så var noen måneder gått, og sommeren 2007 var kommet, og Greven begynte å høre i hjel Led Zeppelin, en ting man skal være EKSTREMT forsiktig med, for dette gjorde at Greven ikke hørte på Led Zeppelin på omtrent et halvt år, til gjengjeld, han begynte å høre på andre saker og ting.

For det skal sies, Kim hadde ikke helt forferdelig musikksmak, han bare hadde ganske lav terskel av musikkinteresse. Han hadde hørt singler fra band som Arctic Monkeys, Rage Against The Machine og The White Stripes. Han hadde bare ikke brydd seg om annet enn å høre på singelene en random gang iblant. Men så begynte Kim å høre på album fra blant annet disse tre artistene. Han likte det han hørte. Han fant andre band etterhvert, og slik gikk månedene. Musikkinteressen til Grev von Klev begynte å bli halvstor, han var faktisk tidlig ute til å få med seg at White Stripes kom med den fantastiske skiva Icky Thump.

Så kom jul, Kim var stor fan av Led Zeppelin, og fikk t-skjorter av Led Zeppelin. Han fikk også to album av sin onkel. AC/DCs Back In Black og Highway To Hell. Når jeg fikk sistnvevnte sa min morsøsters herre: "Dette er den beste rockeplata noen sinne." Og Kim fikk hørt gjennom to plater av nok et band han bare hadde hørt singler fra. Å joda, det var sannelig mye flotte riff å få med seg. Han fikk også to ekstremt deilige plater av to kompiser den jula. Stor kudos til Joar og Fredrik for det. Å, du lurer på hvilke? Songs for the Deaf og Era Vulgaris, begge fra kongebandet Queens of the Stone Age. Men detaljer er tullete å ta med, dette kan du uansett siden du leser møkkabloggen. Han gikk også på platebutikker i Mandal og brukte alle pengene han hadde fått til jul på Foo Fighters sin siste, Turboneger sin siste og Icky Thump.

Kim fikk også et gavekort til Amfisenteret. Mandal Amfi hadde bare kjedelige butikker, så i løpet av Mars '08 en gang var han på Platekompaniet i Arendal og fikk seg London Calling av The Clash, Wolfmother, Nirvanas Nevermind og en skive Muse hadde mekket, Black Holes & Revelations.

Kim hadde fått seg en formidabel platesamling. En god en også. Han var stolt. Han hadde FYSISKE skiver. Gode skiver. Det er ingenting som den følelsen, sa Greven en gang.

Musikksmaken hans økte. Men det tok særdeles lang tid før han satte pris på noe musikk som ikke var lagd av "ordentlige instrumenter" (som han selv mente), som gitar, bassgitar og trommer. Ikke før mot sent i 2008 begynte han å sette pris på elektronisk musikk. Kontroversielt det der. Mangen mente det var musikk man kunne "mekke sjøl". "Trengte bare en data" sa profesiene. Men det låt bra likevel. Så sent som mot sen vår 2009 begynte Grev von Klev å sette pris på hip-hop. Mange sier det er dritt. Man har bare ikke gjort en god nok jobb sier jeg.

Jeg sier det fortsatt.