Mew - No More Stories...

Noen vil nok påstå at det er kontroversiellt å mene at danskene i Mew er bedre enn Pokémônen. Skal man dømme utifra No More Stories..., så er det nok sant.

Ingen tvil om at Mew er en fin pokémôn, men det danske indie-prog-pop-bandet Mew er svært mye flottere. Mew har lagd en vakker progressiv pop-plate med sjuke mengder med flotte melodier.

Det virker som om Mew er blitt kvitt depresjonen, som var en viktig del av den mørke forrige skiva, And The Glass Handed Kites, som er full av deksvarte høstkvelder. Misforstå meg rett, jeg er blitt svært glad i forrigeskiva fra 2005, men det virker som om det er en del som ikke liker den, og det er forståelig, den er ikke akkurat det mest tilgjengelige på markedet.

Det er heller ikke No More Stories..., med kompliserte rytmer og salig mekking i studio, kjente progressive trekk altså, men fortvil ikke, denne skiva er flere hakk lettere å elske, til tross for at det kan ta et par gjennomlyttinger å like den.

Skivas kanskje mest poppete og tilgjengelige spor, Beach, har jo tross alt en skikkelig sommerlig tittel.

Et potensielt problem er synthene, som bandet har satt enda større pris på enn tidligere, har klart å gjøre de svenske kjempene Kent til et skikkelig dølt band på deres forrige plate, men Mew, dyktige som de er, gjør omtrent alt rett.

Omtrent altså, for er det en ting med skiva jeg må flisespikke på (merk: flisespikkeri), så er det en (arrestér meg gjerne her altså) keyboardsolo i den ellers helt fantastiske låten Hawaii, som skal minne om eksotiske instrumenter, men som jeg vil påstå er småekkel, ettersom det høres ut som om det blir spilt på et keyboard. Men, vær så snill, arrestér meg hvis du er uenig. Keyboardsolo eller ikke, den er fortsatt litt ekkel.

Hvis du skulle være en gitarvenn, ikke fortvil, det er masser av gitar på hele skiva, og to av albumets beste låter er svært gitardrevne. Introducing Palace Players og Repeaterbeater.

Dette er også de mest rocka låtene på skivene, ellers er det som sagt, først og fremst herlig sommerlig progressiv pop.

Cartoons and Macramé Wounds er kanskje det beste eksempelet på akkurat det, som den lengste låten, sniker den seg inn på over sju minutter, med flere klimaks, rolige partier og forskjellige deler.

Definitivt et av årets flotteste album.

Når det gjelder karakterer kjører jeg heller det überhippe karaktersystemet fra skolen enn det tradisjonelle terningkastet.

6-

Anbefalte spor: Det blir for dumt å la være å anbefale alle sporene på plata, ettersom alt har et overraskende høyt nivå, men det eneste som kan være ganske uinterressant å høre på er "pausespor" som Intermezzo og Hawaii Dream. Men disse er så korte at det er inget hinder for å høre gjennom hele skiva :)

Albumet er nok en gang heldigvis på Spotify for de som skulle være hyppe. No More Stories...