Bring Me The Horizon

Foto: Tom Barnes

Tirsdagen er, ihvertfall etter hva tunge studier, analyser og regnestykker sier, ukens desidert kjipeste dag.

Av den årsak kjører jeg idag på med det som gæmlisene liker å kalle bråkemusikk/sinnamusikk, enn som for meg på mange måter er likestilt med omtrent alle andre sjangre jeg setter pris på - metall. Eller det som for genrepuristene går under navnet metalcore - en sak disse og flere briter har en tendens til å utføre svært bra. Og denne miksen av groteskt hard metall og hardcore-intensitet har britene også en greie for å blande nesten litt ubehagelig mye med melodisk vokal og diverse annen melodikk, noe amerikanerne innen samme sjangergren har et langt større problem med. Det blir fort at jeg tenker både "æsj" og "fjortismetall" på samme tid, mens Bring Me The Horizon kombinert med komplett elskverdige Architects (som forøvrig er et såkalt "kompisband") beviser at britene kan sitt på dette feltet.

Vel, nok fjas. Det må frem med en gang at guttene i Architects er langt, langt mer sympatiske. De gjør ihvertfall ikke som Oliver Sykes, frontmannen i BMTH, som har hatt en ufyselig greie for å pisse, jepp, urinere, på groupisene sine. Ufint. Skikkelig ufint.

Som nevnt klarer Architects og disse langt mindre sympatiske karene i BMTH, som det kalles på kort, og blande ekstremt velkalkulerte vendinger og låtprogresjoner, blodig tunge riff og generell åsåmness med de ofte døvere tingene ved metallen som gay-ass-vokal og lyrisk fjortisangst. Så lenge det gjøres smart, si, så er alt bra, egentlig. Ta for eksempel den übersmakfulle singelen fra sisteplata (som virkelig var min velkomstmelding til dette bandet for fullt), It Never Ends, (navnet på plata gidder jeg ikke skrive en gang, det er så mådderfåkkings langt at det gjør vondt) med åpenbart syntetiske strykere, og fryktelig lite maskulin tematikk som kjærlighetssorg, en sak som også kan gå fryktelig galt når man blander metall inn i det hele. Når en ikke kan høre hva 'em synger, si.

På mange måter er denne ferskeste skiva deres en så storslått, halvkompleks, blytung, emosjonell og ekstremt velprodusert sak at den treffer meg virkelig like godt som en gjeng selvmedlidende, sorthårede emokidz fra The Land of Neverending Rain: Britannia. Om enn en skikkelig drittgjeng, disse gutta, så er det vanskelig å ikke ha bittelite lyst til å ofre å bli urinert i ansiktet av Oli Sykes og hans venner etter dette her kun for å få gitt dem en liten varmhjertet klem som et "mange takk".

Lytt i Spotify.



Speaking of hardbarka musikk for sarte og trøtte folk: jeg har laget en spilleliste til, og også denne gangen med stor om- og gjennomtanke. Denne gang en slags metallcollage av den fineste, kulstyggeste og råeste metallen jeg kjenner til. Og litt til i grenselandskapet for streitingene. La meg få presentere Trippel Espresso.

Tvi, tvi, pusekatter.
.