The Gin & Tonic Youth!

Fra musikkvideoen til White Tight Tights. Så det så.

Ah, platemandagen. Iblant en dag full av skuffelser, men som oftest er det en gledens dag med nydelige overraskelser.

Akkurat dette eksempelet på nytt, dagsferskt shit er nok ingen overraskelse sådan, ikke bare fordi jeg faktisk har hørt på plata en stund nå, ettersom den har sirkulert fritt på Wimp en håndfull uker allerede, men det faktiske plateslippet er idag. Som betyr et veldig velfortjent innlegg. Ikke at det har så fryktelig mye å si for deres kommersielle suksess hva jeg har å si om det, men la gå.

Vel, det må også nevnes at The Gin & Tonic Youth! har vært et bekjentskap i en god del tid, takket være Urørt. På grunn av dette, og sannsynligvis en annen faktor jeg kommer til snart, så har jeg levd i uvisshet en stund om når den helsikes plata skulle komme. Kort fortalt, dette er en bra dag. Det er ikke bare at jeg har falt for musikken deres som står bak min fascinasjon for dette bandet, men i stor grad på grunn av hvem The Gin & Tonic Youth! består av.
For jeg har nevnt det mang en gang, og jeg gjør det veldig gjerne igjen; The Low Frequency In Stereo er ikke bare Norges mest oversette band, men også et av landets aller beste band, med deres helt hensynsløse miks av retrofuturistiske og space-elskende krautrocktendenser, intens post-rock-velvære, og nydelige popsensibilitet. Nuvel, saken er at The Gin & Tonic Youth er en slags mangeårig lekegrind for to av nøkkelmedlemmene i The Low Frequency In Stereo, samt kongen av Hypertext: Erik Johan Bringsvor.

Stemmer, lekegrind. The Gin & Tonic Youth som navn byr jo på både ordspill og hint om deres musikalske referanser. (Les: Sonic Youth) Moro allerede, heh? Vel, musikken taler egentlig for seg selv. Gjøn, gjøn og atter gjøn. Uten at det blir slitsomt på noe vis. Det pleier ofte bli slik når flinke, store gutter med andre, litt mer mutte band som dagjobb finner ut at de skal sette seg ned med noen utslitte trommemaskiner, et nesten dødt råkkeorgel som ikke får slippe unna med noen form for nåde, spretne gitarer (sorry, helt jævlig ordvalg) og vokal av den formen du egentlig bare får fra Haugesund. Den derre tullete, halvdårlige engelskuttalen som både mumles og skrikes på en og samme tid. Bare se på Hypertext og The Low Frequency. Åpenbart passer denne nok til Per Steinar Lie og venner enda bedre i dette prosjektet.

Å, jøsses. Her er det ekstreme mengder overskuddsenergi og pur, pur moro som har vært de eneste drivkreftene, og som nevnt, med kvalitetsfolk blir det kvalitetsmusikk. Uansett. Som et siste halvhjerta forsøk på å beskrive musikken, så kan du forsøke å innstille deg på at dette er indie skrudd sammen låt før hele det der ble en sportsgren i hovenhet.

Lek, og atter lek min venn. (Og tekster som høres ut til å være født ut av skrævet på noen gamle syrehuer.)

Lytt i Spotify.


.