Fujiya & Miyagi

Inni ratata for et slitsomt navn å skrive, når en i tillegg kan ha godt av å huske det. Dårlig bandnavnplanlegging. Virkelig.

Nå kan kanskje likevel fremstå som om det har vært litt dårlig bandmessig planlegging fra disse britenes side fra starten av, for å si det slik. Om enn et skikkelig nytt bekjentskap for min del, med deres "personlige debutplate" (Den plata jeg, personlig, debuterte med band. Snedig, hva?) kun en uke gammal/fersk, så har jeg heldigvis tatt meg sammen en smule i det siste og bestemt meg for å ta et greit dypdykk inn i bands eldre materiale før jeg bare kaster meg på kun skulle skrive om det aller nyeste som for min del ble en velkomsthilsen.
Navnesvadaet? Vel, det har seg visstnok at når Fujiya & Miyagi - to engelskmenn, må vite, ikke japser - gav ut sin første plate i 2002, så var de bare to i bandet, der han ene gikk under pseudonymet Fujiya og han andre kalte seg selv Miyagi. Saken er slik at de etterhvert har innsett at de kanskje burde være litt mer folk enn én på synth og én som spiller gitar, og dermed har disse ni årene båret med seg to nye medlemmer, uten at bandnavnet har blitt utvidet. Ufint og hovent av "Fujiya" og "Miyagi", spør du meg.

De kan likevel skryte på seg å ha beholdt mye av den samme lydbildemessige ånden fra starten, sentrert rundt en slags base av monoton og seig elektronisk rock inkludert übersweete bassgrooves og daff og utydelig vokal. Det er den kompliserte måten å forklare det på, men som alt annet har noen eldgamle musikkskribenter skapt en egen sjanger for dette her. (Merk: de trenger ikke nødvendigvis å være eldgamle, men disse er nok eldgamle den dag i dag.) Betegnelsen "krautrock" er akkurat hva man kaller dette, og det vet Fujiya & Miyagi (DRITTNAVN!) veldig godt selv, ettersom musikken deres er tungt basert på sjølveste krautrock-pioneerene, Neu! og Can, to tyske gjenger som sannsynligvis var litt for slappe til å gidde å bry seg med verken å skulle ha noe særlig progresjon innad i låtene sine eller det å slå så fryktelig hardt på instrumentene. Så var de sikkert glad i synth og bass også, da.
Om jeg ser ned på dem? For all del ikke. Band som det der banet vei for et sjangeruttrykk jeg setter umåtelig pris på. Tyvm, Neu!, lissom. Og tusen mange takk Fujiya & Miyagi.

Lytt i Spotify.

Om det var moro i Trondheim for første gang? Yessir! Ikke bare stakk de to bandene jeg håpte på skulle vinne Urørtfinalen av med seieren (Honningbarna og Machine Birds), men jeg fikk møte masse nydelige folk jeg nærmest forguder i P3, som alle var ekstremt hyggelige med meg og pøste på med komplimenter og vennligheter. Og ikke minst spanderte de øl og div. på meg. Det skulle ha sin skjebnesvangre bakside, for en novise som meg innen det å havne nachspiel der man har vinbuffet - vel - jeg havnet på en kronsmell og måtte på mange vis bli hjulpet hjem til hotellet mitt av disse vennlige folkene i P3. For ikke å nevne lørdagen som fulgte. O, herre. Jeg kan jo skryte på meg noe så flaut som å sprutspy lakris og vond te på en stakkars kis på flyet hjem. Legendarisk debutvisitt til Trondheim, nevertheless.

Speaking of NRK P3. Sverige har også sin egen variant av P3, og de hadde nylig sin årlige prisutdeling der masse svenske band og musikere jeg digger opptrådte. Jeg kan blant annet nevne Säkert, Lykke Li, Robyn og Håkan Hellström. Vel verdt å se! P3 Guld, mine venner.
.