torsdag 20. januar 2011

FNS

Jeg fant ikke noe bilde relatert til FNS, så her er heller et av hans gudfar i aksjon.

Hei. Igjen.

Rytmisk musikk. Ved kun å blingse på hukommelsen tror jeg at jeg treffer på å påstå at "Sørnorsk senter for rytmisk musikk" finnes. Svada? Åpenbart, og jeg angrer allerede selv at jeg begynte innlegget slik, men en av de mange dogmereglene for "bloggen" er at det som skrives skal i størst mulig grad slippe gjennom sensuren. Inkludert siste setning.

Uansett, poenget er at hvis det finnes rytmisk musikk, ergo nesten all musikk i hele verden, så må det også finnes urytmisk musikk. Musikk uten noen særlig form for rytmiske trekk vil nok klassifiseres av de aller, aller fleste som "døvt" og "umulig å høre på". Noen andre, litt mer diplomatiske sinn, vil nok gå for betegnelsen "kunstmusikk". Nuvel, jeg er forsåvidt enig i sistnevnte, men det er langt mer musikk som kan kalles kunstnerisk enn bare denne urytmiske musikken, eller ambient, om du vil. Og selv tar jeg selvkritikk på å ha innleggsmessig lagt alt for lite fokus på denne formen for musikk, ettersom jeg virkelig digger det. Likevel krever det sin mann, ikke minst sin tålmodige mann sådan, for å ta seg bryet med å sette seg ordentlig godt inn i slik musikk. Også denne gangen tar jeg en råsjans, men tror den eneste pokingen jeg har hatt med sjangeren sålangt på dette nettstedet var med gitarhater, gitarvirtuos og gitareksperimentell Stian Westerhus i etterdønningene av hans solodebut i vår.

Vel, omtrent like lenge, altså, siden mars en gang i fjor, har en annen norsk soloartist imponert meg stort med en plate fylt til randen med vellydende urytmisk musikk. Denne herren heter derimot Fredrik Næss Sevendal, som forkortet blir, ja, riktig, FNS. En forkortelse jeg også kommer til å bruke resten av innlegget. Ut av latskap, selvsagt.
En fordomsfull person hva denne sjangeren angår vil nok forarge Kaptein Brian Eno og resten av hans ambientfølge med å føle at sjangeren består av komplett liktlåtende musikk. Den gang du skulle følge min oppfatning er svaret "njet".

Jeg hører selvsagt på mer av denne type musikk, men for å bruke Stian Westerhus som et eksempel til sammenligning ligger hans fokus langt mer på å utforske de skjulte sidene ved den elektriske gitaren og effektpedalene som kan kobles til, samt et atmosfærisk landskap (denne delen ved kunstmusikken blir, som med all annen kunsttolkning, veldig subjektiv) som føles som å dykke ned til Marianergropen, som på mange måter er langt mindre utforsket enn verdensrommet, for å studere hva som finnes i det evige mørket der nede, mens et ekstremt trykk, bobler og monsterlignende fisker presser på deg fra alle kanter. Både hva atmosfærer, instrumenter og melodier angår går FNS noen ganske annerledes veier. For FNS bryr seg i langt større grad om melodiene, og som en del av det havner han iblant litt i grenseland for hva man kan kalle urytmisk musikk.
For her blandes ekstremt mørk og minimalistisk instrumentalfolk vegger av pulserende og virkelig skremmende dødsbringende synther og deformerte gitarlyder, og for min føles det som å dykke ned i en post-apokalyptisk verden. Ikke en grå og moderne verden knust av hydrogenbomber, men heller et slags blåfrossent landskap fylt av evig forpinte gjenferder som en følge av det norrøne Ragnaroks etterdønninger.

Det er bare hva jeg føler. Og det er derfor ambientmusikk er så fryktelig fint. For det er mye nærmere ideen om kunsten enn såkalt rytmisk musikk. Den utfordrer ikke bare tålmodigheten din på uvanlig vis, men også sinnet ditt. Men ikke hør på meg, jeg kan fryktelig lite om dette med musikk, noe du har visst fra starten av, så never mind.

Likevel vil jeg skyte inn helt på tampen en utrop og en tung honnør til Erik Skodvin, kisen bak et annet norsk ambientprosjekt hvis navn jeg sparer inntil videre for å klø deg vennlig ved testiklene. Dette fordi han også står bak "labelet" Miasmah. Dette inkluderer FNS og masse andre åsåm nordiske støy&ambient-artister. Knips. Uansett, FNS.

Lytt i Spotify.

Dette blir det siste innlegget på ihvertfall et par dager, ettersom jeg endelig drar til Trondheim for første gang imorgen, på deres regning (lisensbetalere) for å se på Urørtfinalen 2011, som jeg visstnok skal ha vært med på å skape. Har du også tenkt å dra på Studentersamfundet i sjutiden i morgen, vær så snill å hils på denne karen (meg, dog med litt kortere hår akkurat nå). Det hadde jeg satt umåtelig pris på. Hvis ikke, så kan jeg jo uansett anbefale deg å se på Urørtfinalen i det minste. Den går direkte på NRK3 fra og med klokken åtte i morgen (fredag) kveld. Navnet mitt skal visstnok stå i rulleteksten også en plass, gitt.

Vi blogges! (Hehe, neida. _Så_ døv er jeg ikke.)
Ha det bra inntil videre, rather.
.

2 kommentarer:

  1. kan opplyse om at en bruker "rytmisk musikk" om musikk som ikke er klassisk. f.eks. har jeg rytmisk sang som hovedinstrument. med den definisjonen vil jeg kalle musikken rytmisk, fordi den ikke er basert på komposisjon slik som musikken til klassiske komponister som john cage, stockhausen og pierre boulez er. dessuten de rytmiske instrumentene. men nå har jeg ikke hørt musikken, fordi jeg har kvittet meg med spotify, så det kan hende denne kommentaren er en bom.

    SvarSlett

 
Bloggen Kim von Klev er en del av Kim von Klev-bloggene