Foto: The Yellow Stereo
Laurdag. Jupp, jeg kjører en laurdags-edition ettersom jeg ikke fikk tid i går.
Vel, som jeg lovte, så skal jeg idag gi meg selv æren av å introdusere dere til et megafisefint band ved navn The Depreciation Guild. Jeg er skråsikker på at en del folk vil hate dette sterkt, ettersom det prittimøtsj definerer lyden av indie. Vel, ikke den britiske, sjelløse post-punken, mer den amerikanske stereotypen for hva som definerer indie.
Hvis ikke du er helt med på hva jeg preiker om, så snakker vi om megaavslappet pop gjemt inne i en komfortabel vegg med semi-støy. Med andre ord, dette bandet er fuzzgitarer, 80-tallstrommer, utydelig Jonas Bjerre-ish (søtnoset fra Mew) og synthlyder det lukter Nintendo av - men fin pop er det.
Jeg vet ikke fryktelig mye om bandet, men når jeg har lyttet på det har jeg fått lest meg opp på infoen Wimp har å skimte med. Dette er et slags sideprosjekt til trommisen i det fisefine bandet The Pains of Being Pure at Heart, der han tar av seg frontmannjobben (regner med han synger å spiller gitar), og så har han har fått med seg to tvillingbrødre til å (jeg antar) spille synth og trommer.
Forresten, de gav nettopp ut sin plate nummer to. Du kan stemme på den til høyre hvis du synes den er det beste shittet fra april måned.
Lytt i Wimp.
Lytt Spotify.
Lytt i Myspace. (Anbefalt: Dream About Me, My Chariot)
Tid for Hvis-noen-skulle-være-interessert spalten min, der jeg pimper annet musikkrelatert stuff jeg gjør:
Jeg fikk ferdigstilt et fint intervju med Moddi i går for Musikknyheter, det kan du lese her.
I morgen: det beste bandet jeg har snublet over den siste tiden. Gled deg som et helvete.
du har offisielt en ny fast leser. heihei.
SvarSlettHeisann! Skithyggelig.
SvarSlettSorry for at lite har skjedd her i det siste - jeg måtte ha en liten pause for å holde interessen og kvaliteten oppe. Jeg er tilbake med nytt innlegg i morgen, eller i kveld, factich.