Blood Command

Hej mine bitchus. Som du/dere er kloke nok til å fatte, så strakk ikke tiden til i går, mye takket den bussturen jeg må ta hver dag som jeg hater, vet du.

Akkurat nu er jeg "stuffed" aka mett på den digge pastaretten jeg lagde alt for mye av til meg selv. For ja, hvis jeg får lov til å fåkke med janteloven vil jeg påstå at jeg er faen/saki(kristen-edition) så flink til å mekke mat. Tror jeg skal ha med skogsbärsmoothie etterpå kombinert med lytting av noe "nasty indieshit".

Er det noen som hater "nasty indieshit", så er det Blood Command. (fin overgang, eh?)De tre folkene i bandet, bosatt i Bergen, er noen sjuke surmulere og bruker store deler av alle intervjuene de tar del i på å prate skit om hvor jævlig all musikk er. Selv om det var fett med hardcorefolk med "ættitjud" den første ganga, så er det ikke så mye annet enn slitsomt nå.

Men - det er ikke viktig, for det å være douche/semi-douche har ikke så veldig mye med musikalske kvaliteter - for det er noe denne gjengen har.

Selv om man kan i store trekk si at Blood Command spiller "poppunk", så er det i seg sjøl ikke annet enn ondt, ettersom poppunk er en av de sjangrene med aller mest døvhet. Dårlige vokalister (gingeren i Paramore + alle mannlige vokalister i alle poppunkband som forøvrig høres helt like ut), døve melodier og en generell eim av pubertal dritt. Jeg klarer det ikke, som med power metal og jævlig 80s synthpop.

Så - mitt poeng. Greia med Blood Command er at de egentlig spiller hardkårmusik, men de har et sterkt snev av popmusik i seg takket være semi-allsangvennlig vokal og en høy grad av tilgjengelighet. Likevel må kred tildeles - dritheite Silje Tombre er en vokalist av uante kvaliteter, og synger alt perfektomondo tross i masse variasjon i stemmebruken. Så, selve musikken. Greia der er at de disker opp med noen nydelige riff, kombinert med noe komplekse låter med konstante vendinger. La oss kalle det semi-mathcore.

Anyways, Blood Command er rått, selv om jeg vet om en del folk med høy kredstatus i min bok som mener det er dritt. Kanskje jeg bare begynner å bli en poppunkfag. Hehe, skulle tatt seg ut.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (On And On Chameleon, Five Inches of a Car Accident, Party All the Way to the Hospital)

Sorry for den overdrevne randomnessen denne gangen, men jeg tror man blir i litt rart humør når man er drittmett på digg fôr etter en jævlig dag med bakfyll. Så det så.

Det er også mulig at en blogg kalt Hipster Runoff kan ha inspirert meg til å være semi-gjønete i dette innlegget. Hva er Hipster Runoff? Vel, jeg nevnte at det var en blogg, men det er noe så utrolig som en musikkrelatert blogg. Knepet er at fyren som skriver der er et sjukt indie-hue og har megapeiling på musikk, men bloggen har en helt sjukt ironisk distanse til konseptet "indie" og han skriver på skikkelig gjøglervis.
Så ja, dette er en blogg som får frem kjerringlatteren min helt ekstremt ofte. Fåkk for en hysterisk morsom nettside. Definitivt min type humor. Lenke? Her.

På søndag (forhåpentligvis) (ja, jeg tar meg alltid min sabbat) blir det monoton og amazing metalcore fra de britiske øyer.