Grande

Törsdag. Ja, fytti, nå var det alt for lenge siden sist. Dermed, la meg få unnskylde meg selv med de neste setningene:

Grytidlig i denne uka (søndag og mandag), så strakk rett og slett ikke min tid til, ettersom jeg åt helt sjuke mengder is og var på Serena Maneesh-gig (anbefales, jaggu!) på søndagen, og lexxr på mandagen. På tirsdag og onsdag var jeg dessverre slått ut av feber. Så, sorry, min kjære søtepuser.

Metallpunken jeg lovte får også ta å vente på seg, ettersom jeg har fått et nytt favorittband idag innen selvdefinerte sjangre som atmosfærisk sludge/post-metal. Dere kan pokker meg glede dere til søndag, altså. Fytti.

Men! Det viktige er vel å bare få kommet igang med anbefalingene igjen.
Den siste tiden av dette døgnet skal gå helt fortjent til en EKSTREMT kjekk kar fra mitt kjære Kristiansand: Kjetil Grande. Eller som han kaller seg som soloartist - Grande.

Igjen har jeg vært en mådderfåkkings dåre, og jeg har dermed bare fått hørt bittelitt på debutalbumet hans som har vært ute i ca. tre år - men jeg vet litt om det, og godt er det. Det fikk en Spellemannpris (ja, det heter Spellemannpris, og ikke Spellemannspris) i klassen blues (hvis jeg ikke hugser helt feil), men likevel så fikk den plata litt variert mottakelse. Ikke noe sjokk, ettersom Spellemannpris-juryen er like uberegnelig som en løpks massemorder.

Men, som sagt, så har jeg hørt litt - og den er ganske tam i forhold til hans nye plate, som jeg har hørt langt mer på, så la oss fokusere på den.

Denne gang har han gått vekk fra å spille gammal sort rock, og gått over til å spille gammal hvit pop. Ikke gamlismusikk gammal, men 1930-talls-Frank-Sinatra-gammal.

Med andre ord: la meg presentere for dere ekstremt storslått, semi-mørk, storband-inspirert klassisk pop!

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: You Are The Night, Leave And Live On, Overture)

I morgen: noen kaller det indiejævelskap, jeg kaller det fin drømmepop.