Band of Skulls

Lørdag. Det er sol, og min mørke og kritthvite sjel brenner.

Det betyr likevel at vi ikke trenger å bli like mørke musikalsk som vi gjør på søndager, og dermed kan jeg heldigvis diske opp med knallsterk retrorock.

Band of Skulls er ikke forferdelig ulikt White Stripes, men, når sant skal sies, så er det lenge siden Meg og Jack har gitt ut studioalbum sammen, og hvorfor ikke ta noen gode substitutter mens vi venter?

Med sure gitarer, noe monotont herre- og kvinnevokal, riff ekstremt sterk og gammal kvalitet bringer denne trioen fra de grå britiske øyer bluespunken nok en gang tilbake. Band som kan bearbeide de gamle sakene fra 60- og 70-tallet ved å male det opp, og lage en nydelig graut som låter som en moderne versjon av det gamle får alltid sterke kort i min bok.

Dermed er det en glede å frivillig tvinge deg til å elske dette råflotte bandet fra UK. Sier noen at dette låter som The White Stripes, svar med: "Fåkk åff! Har det noe å si? Det er good shit." Hyll retrorocken, for den er gooood.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: I Know What I Am, Death By Diamonds And Pearls)


Musikkvideo: I Know What I Am


I morgen: en fransk rett med smak av stål.